Politikken til Italias kommende regjering provoserer Brussel

0
Matteo Salvini og Luigi Di Maio har en kontrakt. Nå får man se hva den er verdt.

Av Pål Steigan.

Etter over to måneder med tautrekking og politisk spill ser det ut til at Italia kommer til å få sin første regjering basert på et valg siden 2011. Og sensasjonelt nok ser det ut til at det blir en regjering med brodd mot EU-kommisjonen og den europeiske integrasjonen.

Vinneren i det italienske valget var Movimento 5 Stelle, Femstjernersbevegelsen, med sine 32% av stemmene og med Luigi Di Maio som leder. Men siden det ikke er nok til å danne regjering, var de nødt til å finne seg en koalisjonspartner. Den største blokka i valget ble høyrepopulistene anført av Lega med Matteo Salvini som leder. Berlusconis Forza Italia gjorde et dårlig valg og den gamle Cavaliere ble nødt til å spille annenfiolin. Dermed går det mot at det blir M5S og Lega som danner regjering, og det er i så fall ei regjering som gjør opprør mot Brussel.

Den italienske utgaven av Huffington Post har publisert det nesten ferdige programutkastet som M5S og Lega har forhandlet fram, og det er interessant lesning.

Kontrakt for forandring

Programmet kalles Contratto per il Governo del Cambiamento, altså Kontrakt for ei regjering for forandring. Allerede dette appellerer nok til italienerne, for er det noe Italia trenger, så er det forandring. Landet har stått bom fast i 20 år i ei politisk-økonomisk krise, som det ikke har vært noen vei ut av. Spørsmålet er naturligvis hva slags forandringer den nye regjeringa legger opp til. Det vil tida vise, men skal vi dømme etter programmet, så legges det opp til et brudd med Lisboa-avtalen og en plan for å tre ut av euroen. Programmet tar også et oppgjør med EUs migrasjonspolitikk, som Italia framfor noen andre har betalt prisen for. Programmet går også i rette med Den europeiske sentralbanken og krever en nedskriving av Italias gjeld.

Ut av euroen?

Programmet tar til orde for å skape økonomiske og tekniske forutsetninger for å ”gjenvinne den monetære uavhengigheten” og ”dersom folket ønsker det” trekke landet ut av euroen. I medieomtalene av disse mekanismene går det fram at det dreier seg om at den nye regjeringa vil skape en slags ”parallellvaluta” til euroen som vil gjøre overgangen mulig uten at man risikerer sammenbrudd. Og det leddes opp til den folkeavstemninga om euroen som Beppe Grillo har foreslått.

Radikal forandring av EU

Programmet erklærer at det er ”nødvendig med en ny diskusjon av EU-traktatene” der EUs ”Stabilitetspakt” må ”endres radikalt”. Den nye regjeringa vil også ha nye forhandlinger om Italias bidrag til EUs budsjett for 2020. I tillegg stilles det krav som retter seg mot Lisboa-avtalen og Dublin-konvensjonen. Den nye italienske regjeringa vil ikke ha ”stadig tettere integrasjon”, slik EU-traktatene går inn for, men ønsker at Italia skal gjenvinne kontrollen over seg sjøl.

Vekk med sanksjonene mot Russland

Regjeringskontrakten erklærer lojalitet mot NATO og ser USA som Italias ”privilegerte allierte”. Men samtidig tar den til orde for ”åpning mot Russland, som vi ikke ser på som noen trussel, men en økonomisk og kommersiell partner”. Koalisjonen ønsker ”en umiddelbar opphevelse av sanksjonene mot Russland” og en rehabilitering av Moskva som ”strategisk samtalepartner” når det gjelder områder som Syria, Libya og Jemen.

Bønn til Draghi: slett gjelda med 250 milliarder!

Italias offentlige gjeld er absolutt uhåndterbar med sine 132% av BNP. Koalisjonen går strakt i strupen på Angela Merkel og den økonomiske nedskjæringspolitikken hennes. Som et første skritt ber de Mario Draghi og Den europeiske sentralbanken om å slette 250 milliarder av Italias gjeld, eller ca. 10% av totalen. Det er ingen grunn til å tro at dette vil framkalle jubelrop i Berlin.

Omlegging av skattepolitikken

Lega har gått inn for flat skatt, altså et typisk høyreliberalt grep. Og programmet åpner for dette, men uten noen tall eller konkretisering. Italias skattepolitikk er ubegripelig for de fleste og er utvilsomt klar for revisjon, om ikke på den måten Lega ønsker deg. Med en arbeidsgiveravgift på 100% og en personskatt på over 40% er det lagt opp til skatteunndragelser og svart arbeid. Eller at det simpelthen ikke investeres. Med slike skattesatser skulle jo den italienske staten og de italienske kommunene ha mye å rutte med. Men det motsatte er som kjent tilfelle.

Oppgjør med migrasjonspolitikken

Programmet sier at den nåværende migrasjonspolitikken ikke er til å holde ut for Italia. Det sies at den fører til import av organisert kriminalitet og at den er svært kostbar. Koalisjonen vil redusere immigrasjonen og vil ha et oppgjør med Dublin-konvensjonen og Schengen-avtalen, men er lite konkret på hva dette vil bety. Der man er klare er når man sier at man ønsker å ”stenge moskeer og sammenslutninger som står for radikal islamisme”. Dette er et programpunkt fra Lega. M5S har villet konsentrere seg om å si ”stopp immigrasjonsbusinessen”.

Dette er det programpunktet der det tydeligvis gjenstår en del forhandlinger mellom partene.

Stor misnøye i Brussel

Det bør ikke være noen overraskelse at dette regjeringsprogrammet vil bli møtt med frustrasjon, raseri og sinne i Brussel. For Angela Merkel må det være fullstendig uakseptabelt. Men hennes posisjon er svekket i EU og de store planene om en fransk-tysk allianse for et mer sentralisert Europa ser i dag svært uaktuelle ut. De første signalene fra EU-kommisjonen er negative. Migrasjonskommisær Dimitris Avramopoulos og visepresidentene Valdis Dombrovskis og Jyrki Katainen har uttalt seg i kritiske ordelag. Men de store kanonene er ikke kjørt fram ennå.

Financial Times spør seg: Er euroens ”italienske mareritt” i ferd med å bli realitet?

Men en ting er regjeringsprogrammer. Italia har en lang tradisjon for politisk tautrekking, sabotasje, spillfekteri og generelt kaos. Så det gjenstår å se hva som virkelig kommer ut av dette.

Forrige artikkelIsrael feirer sine 70 år: slakter ned 55 palestinere i Gaza
Neste artikkelSiemens-direktør: Vi tør ikke trosse USA.
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).