IMF: Advarer mot norsk gjeldsbombe

11
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

Mangel på boligpolitikk gjør nyetablerte til gjeldsslaver de neste 30 årene. Nå er det så ille at IMF advarer mot en potensiell bombe i norsk økonomi. Tiden er overmoden for et alternativ til den borgerlige boligpolitikken.

Etter et fall i 2017 viser maitallene fra Eiendom Norge at prisnivået på boliger snart er tidenes høyeste. I media står eiendomsmeklerne og smiler fra øre til øre, som om dette er gode nyheter. At folk blir gjeldsslaver de neste 30 årene er visst ikke så viktig. Men IMF slår alarm og sier at høy gjeld i husholdningene er en risiko for den finansielle stabiliteten i Norge.

Mens IMF og det norske Finanstilsynet er bekymret for økningen i privatgjelden, er banknæringens interesseorganisasjon Finans Norge mer bekymret for at politikerne skal legge hindringer for utlånsvekst. Men finansnæringen har lite å frykte, norske politikere er nærmest likeglade. Alt politikerne gjør er små justeringer av boliglånsforskriften, som setter noen begrensninger på hvor mye den enkelte kan låne.

Markedet skal styre

I Norge er alle tydeligvis enige om at markedet skal styre, og at politikkens arena slutter der boligmarkedet starter. For regjeringen er det en helt fremmed tanke å legge til rette for en boligbygging som kan sikre tilgang til rimelige boliger for vanlige lønnsmottakere. Alle skal tvinges inn på ”markedet”, dvs. sette seg i skyhøy privatgjeld som svinebinder den enkelte i 30 år fremmover.

Det er bemerkelsesverdig å registrere at hvert nytt prishopp etterfølges av ukritiske ”gladsaker” i mediene, der økte boligpriser visstnok er et tegn på hvor godt det går i norsk økonomi. Ingen har tydeligvis lært av tidligere boligbobler.

Hva dette gjør med den enkeltes livssituasjon er underordnet. Det er tydeligvis et ideal at flest mulig skal tvinges til å kjøpe små leiligheter til 3-4 millioner, eller rekkehus til 5-6 millioner. Med et truende fjell av privatgjeld hengende over hodet disiplineres befolkningen til lydige arbeidstakere.

Den stakkaren som ikke makter å bla opp noen hundretusener i egenkapital kommer seg aldri inn på dette markedet. Isteden tvinges vedkommende over på leiemarkedet, der månedsleien ofte er enda høyere enn kostnadene ved å betjene millionlån. Slik vokser klassesamfunnet år for år. Men dette er gode greier, i følge regjeringen, som spiller på lag med finansnæringen og eiendomsmeklerne. Jo høyere boligpriser, dess bedre!

Damsgårdssundet
Damsgårdssundet i Bergen: Et eksempel på boligbygging for de rike. Her er mange hundre nye leiligheter bygget i sjøkanten de siste årene, stort sett befolket av seniorer med god økonomi.

Selveierideologien – en borgerlig ideologi

Det var Høyres Kåre Willoch, med sine borgerlige koalisjonsregjeringer i årene 1981 – 1986, som deregulerte boligmarkedet. Mens sosialdemokratiets ambisjon i tiårene etter krigen var å tilby folk billige og bra boliger gjennom borettslag, gjorde Willoch selveierboligen til et ideal. Hånd i hånd med dereguleringen av boligmarkedet gikk derfor dereguleringen av kredittmarkedet, som i korte trekk betydde at banknæringen fikk større frihet til å sette utlånskriteriene.

Dermed var døren ut av borettslagene åpnet, ved at folk fikk tilgang til mer boliglån. Finansnæringen allierte seg med utbyggere, og lønnsmottakerne kunne kjøpe seg selveierboliger på et stadig friere marked. Heldige var de som etablerte seg på dette markedet tidlig, siden har nemlig prisene stort sett pekt oppover, med unntak av et alvorlig priskrakk på slutten av 80-tallet.

Boligmarkedet likner et pyramidespill, der de som kom tidlig inn tjener store penger, mens de som kommer sent inn finansierer de etablertes gevinst. Å følge med på boligprisutviklingen har blitt en folkekjær hobby, der eierne kan regne seg frem til hvor rike de har blitt som følge av prisveksten. Slik har de fleste nordmenn over 50 nå blitt ”millionærer”.

Ingen skal tro annet enn at dereguleringen av boligmarkedet var et bevisst ideologisk valg. Vekk med den kollektive tankegangen bak borettslagene, inn med den individuelle, selvrealiserende boligeieren som blir umåtelig opptatt av personlig økonomi. Slik ble det dannet et inntrykk av at sosialistiske løsninger kolliderte med den enkeltes interesser, og grunnlaget lagt for store velgergrupper til å adoptere den borgerlige ideologien.

Sosialistiske alternativer til pyramidespillet

Samtidig som seniorene nå sitter der som steinrike (i hvert fall å papiret) boligeiere, strever barn og barnebarn med å skaffe seg en bolig de har råd til. Generasjonskonflikten er påtakelig, og konflikten blir også en klassekonflikt når de nyetablerte nærmest er avhengig av forskudd på arv for å kunne kjøpe bolig. Den som ikke har bemidlede foreldre kastes til ulvene på leiemarkedet.

Det betyr at det må være et stort potensial i velgermassen for en ny boligpolitikk, vekk fra den borgerlige selveierideologien som gjør folk til gjeldsslaver, og som nå truer den finansielle stabiliteten i samfunnet. Kanskje er det mange nok som heller vil velge en litt mer nøktern bolig til en rimeligere pris? Gevinsten kan være mer fritid, mindre stress og økte muligheter til å prioritere andre verdier enn de rent materielle.

En ny, sosialistisk boligpolitikk vil rett og slett kunne gi økt livskvalitet til svært mange. For å skape en slik politikk er det nødvendig å løsrive seg fra markedsideologien, og fra et marked som ikke er i stand til å levere rimelige og bra boliger til mange lønnsmottakere med normal inntekt.

Partiet Rødt kan vise veg. De tar til orde for ”en ikke-kommersiell boligsektor”, en ny arena med kjøp og salg av boliger utenfor dagens kommersielle marked. Omfanget av denne sektoren sies det lite om, men å skape alternativer til dagens utlåns- og gjeldsdrivende boligmarked må være topp prioritet for alle sosialistisk partier.

Et stort segment av velgerne vil sette pris på en offensiv ny, sosialistisk boligpolitikk.

 

Kilder:

«Sterk oppgang i boligprisene i mai», Eiendom Norge 05.06.18, «IMF: Høy gjeld i husholdningene utgjør en risiko for norsk økonomi», dagbladet.no 07.06.18, ” Finanstilsynet foreslår ny boliglånsforskrift fra 1. juli 2018”, Finanstilsynet 28.02.18, ”Unødvendige innstramming i boliglånsforskriften”, Finans Norge 28.02.18, ”Bolig”, rødt.no

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Terje Alnes.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. ABC says:

    Vi har en tilvekst på lånte penger uten at befolkningen har kunnskap om det monetære systemet. PONZI SVINDEL de lux med hinsides menneskelige konsekvenser. Bra artikkel med bra fokus men man bør nevne korrupsjonen også som gjennomsyrer MSM eksempelvis.

    Ps, det er ikke første gangen imf eller eksterne aktører varner for det økonomiske selvmordet vi gjør og hvem som helst kan forstå hva som skjer nå om man vil. Dvs vi øker pengemengden hinsides i et kreditt basert pengersystem til systemet krasjer. Ikke første gangen og helt sikkert ikke siste.

  2. Alle skal tvinges inn på ”markedet”, dvs. sette seg i skyhøy privatgjeld som svinebinder den enkelte i 30 år fremmover.

    Årsak: “Any man that has a mortgage to pay is not going to be a revolutionary.

    Ellers er det de chapinske lommetunene som bør favoriseres som framtidas foretrukne bomodell. Disse forutsetter at Ross Chapins designnøkler følges, dvs. mønsterspråket for gode interpersonale forbindelser. Både formspråk, mønsterspråk og tunbeboernes forhold til tuntilværelsen, med vekt på drilling i vinnerstrategier, er vesentlige elementer for velfungerende lommetun.

    PermaLiv AS på Gjøvik representerer det ypperste av spisskompetanse for utvikling av gode tunfellesskap. Norge var en tunnasjon, noe vi igjen skal bli! PermaLiv AS samarbeider tett med Ross Chapin, Nikos A. Salingaros og Terje Bongard, hver verdensledende på sine felt, alle med avgjørende kompetanse for gode tun!

    Kanskje er det mange nok som heller vil velge en litt mer nøktern bolig til en rimeligere pris?

    Alle vil være tilfredse med en mer nøktern bolig, så lenge naboen har tilsvarende, dette er elementær atferdsbiologi. Se fra 27 min. i denne forelesningen av Nate Hagens: https://youtu.be/2DpfsqjQbP0?t=27m

  3. Olav says:

    Det var Høyres Kåre Willoch, med sine borgerlige koalisjonsregjeringer i årene 1981 – 1986, som deregulerte boligmarkedet. Mens sosialdemokratiets ambisjon i tiårene etter krigen var å tilby folk billige og bra boliger gjennom borettslag, gjorde Willoch selveierboligen til et ideal.

    Det var Arbeiderpartiet som først fratok andelshaverne i borettslagene retten til å oppløse egne borettslag i 1974. Dvs fra da av måtte en søke Kommunaldepartementet om det en før hadde kunnet vedta selv. Dette var også et resultat av Aps venstredreining etter nederlaget ved valget i 1973 da SV tok en mengde velgere pga EF-striden. Ap la seg da mot venstre i flere saker. Og en av dem var også fjerning av den retten borettslagene hadde hatt til å oppløse seg selv ved hjelp av to generalforsamlinger med to tredjedels flertall. Initiativet kom fra ledelsen hos NBBL. Tendensen til et større antall oppløsninger skyldtes i hovedsak en økende prisforskjell mellom det regulerte markedet for borettslagsleiligheter og det uregulerte for selveierleiligheter, eneboliger, tomannsboliger og rekkehus. Når de ble fratatt oppløsningsretten opplevde mange borettslagsmedlemmer at de ble sittende fast uten mulighet til å skaffe seg en større bolig. Det var også først etter det der at det begynte å bli vanlig å “ta penger under bordet” ved salg av borettslagsleiligheter. Både dette at borettslagenes andelshavere ganske plutselig ble fratatt denne retten de hadde kunnet ta for gitt, korrumperingen med “penger under bordet”, og den økende prisforskjellen mellom det regulerte og uregulerte markedet spilte kortene rett opp i hendene på Høyre og ALP/Høyre. Det samme gjaldt hele den venstredreiningen Ap foretok på syttitallet.

    <a href=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23663/Masteroppgavexsxrvollx6.11.2007.pdf?sequence=2">Arbeiderpartiet og reguleringen av boligomsetningen 1970-1989 - Fra totalreguleringsambisjoner til markedsstyring

  4. SHO says:

    Dagens gjeldsnivå i Norge er såpass høyt slikt at en gjennomsnittelig husholdning har en gjeld som tilsvarer 3 ganger årsinntekten. Mange klarer å betjene sin gjeld. Men det er totalt sett ganske mye penger i form av avdrag og renter som betales. Man kan si at dette er en slags form for tvangssparing. Istedenfor å konsumere så betaler folk heller renter og avdrag til finansbransjen. Tilsvarende skjer også i andre land. Hvordan klarer verden likevel å opprettholde tilstrekkelig med konsum ved denne meget store tvangssparing? Det høres ut som det foregår en form for overakkumulasjon i verden (ved nedbetaling av gjeld). Er det Kina som gjennom gigantisk gjeldsopptak i de siste årene har reddet verden fra gjeldskrise ved å bedrive storstilt lånefinansiert konsum?

  5. baluba says:

    Boligmarkedet burde speile fødselsratene til de som bor i landet. De går ned. Man trenger da ikke mer fortetting fordi man egentlig ikke trenger flere lykkejegere inn hit. De er de nye som skaper dette markedet der vi stadig må ha flere boliger. Men politikerne vet det og sørger for at stadig flere kommer.

  6. Boligpolitikken eller rettere sagt en mangel på den, har ført til en spekulasjonsøkonomi med boliger. Salgsprisen som oftest det dobbelte eller mer av produksjonsprisen. De som sitter i beslutningskjeden i kommune og ellers har selv boligmasse i pressområdene, og ved å beslutte å bygge for få (rimelige) boliger, øker de prisen på egne boliger.

    Arbeiderpartiet kunne ha rettet opp den borgerlige usosiale boligpolitikken, men sosial boligpolitikk har blitt fremmedord i AP etter Nordli, noe de ettertrykkelig har vist som foreksempel på Nesodden.

  7. Virker som det forrige krakket i eiendomsmarkedet, der vi fikk et lite gløtt inn i den reelle Norske boligpolitikken, har gått i glemmeboken.

    Personlig forventer jeg en kollaps av Internasjonale Finanssystemer, med resultat at prisen på Norske boliger mere en halveres, eierskapet overføres til bankene, samtidig som bankene iverksetter vedtatte “bail-in lover”, der innskyternes penger behandles som gjeld til banken.
    Fulgt opp med propaganda, at “dette var det ingen som kunne forutse”, og “nå må vi være solidariske og akseptere reduksjon av pensjoner og sosiale tilbud, for å sikre de svake i samfunnet”.

    Mange kommer til å miste alt de har opparbeidet gjennom et langt liv, slik aksjeeierne i Norske Banker og eiendomsbesittere gjorde det under den forrige krisen.

  8. Bail-in blir da bankran, ran av innskyternes penger, utført av bankene selv. Noe som Stortinget har gitt bankene lov til. Det er dermed bankene, og ikke innskyterne som eier pengene (!). Hvor mange med penger på sparekonto vet det?

    Regjeringen, politikerne og byråkratiet ivaretar eierne av bankene (global finanskapital) sine interesser, og ikke folkets interesser. Dette krisehåndteringsdirektivet ble vedtatt mens ACER pågikk, uten at NRK og hovedstrømsmedia syntes at det hadde nyhetens interesse. At NRK unnlot å nevne dette, skulle ha vært klaget inn til kringkastingsrådet som med underdekningen av ACER. Nok et eksempel på at statseide NRK ikke representerer folket, men finanskapitalen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

3 flere kommentarer

Deltakere