oss 100 kroner!
Av Kjetil Grønvold.
Striden mellom Hellas og den nye makedonske staten inviterer til «operasjonalisering» av historia. Det tar seg uttrykk i innbyrdes uforsonlige historikerskoler. Og de har et rikt materiale å øse av.
Første del av denne artikkelen finnes her.
Røttene i antikken
Grekerne betrakter det makedonske kongedømmet på 300-tallet før vår tid som den greske nasjonens opphav. Det var grekeren Alexander den Store som forente de mange bystatene – den antikke greske sivilisasjonens særkjenne – i ett felles rike. Før Alexander var grekerne ikke først og fremst grekere. De var ‘athenere’, ‘spartanere’, ‘korinthere’ osv. Det makedonske kongedømmet grunnla den greske identiteten. ‘Det er vi som er makedonere’, sier grekerne idag. Flertallet av den nåværende befolkninga i Republikken Makedonia er egentlig bulgarere, mener mange. Bare 10% av territoriet til den nye staten var omfattet av det historiske makedonske kongedømmet. Hovedstaden i riket ligger i det nåværende Hellas og de aller fleste viktige arkeologiske funn er gjort på gresk jord.
Forfedrene til folkeflertallet i Republikken Makedonia er etterkommere etter slaviske befolkningsgrupper som slo seg ned i området 6-700 etter vår tid. Allikevel påberoper de makedonske nasjonalistene seg arven etter Alexander og retten til å forvalte den. Deres historikere forteller at makedonerne ikke var grekere. De var tvert om et distinkt folk med egen kultur og eget språk. De så på grekerne som naboer, mens grekerne på sin side betraktet dem som «barbarer».
Alexander den Store var ‘makedoneren som erobret grekerne’, sier nasjonalsinnede makedonske krønikere. Han var ‘ikke grekeren som samlet sitt eget folk i ett rike’.
Deres historieoppfatning erklærer også at slaverne som slo seg ned i området e.v.t. etablerte seg i mange andre deler av Hellas. Blant annet i Peloppones . Der gikk de etterhvert opp i de lokale befolkningene. På samme måte er kulturen og språket som den makedonske befolkninga i dag er bærere av en fusjon av slaviske og gamle makedonske tradisjoner, De konstituerer en egen nasjon med nasjonale rettigheter.
Slik legitimerer den nasjonalistiske makedonske historieskrivinga eksistensen av en egen makedonsk stat.
Folk, kirke, stat og det osmanske Makedonias fall
Rivninga mellom de to statene henter også næring i den historiske utviklinga i nyere tid. Særlig de siste 140 årene.
Makedonia var den siste store ottomanske besittelsen på europeisk jord (bortsett fra den europeiske delen av det moderne Tyrkia).
I 1832 vant Hellas uavhengighet fra det ottomanske veldet. Sjøl om det i 11 år hadde pågått en væpnet frigjøringskamp var den sjølstendige staten først og fremst produktet av manøvreringer bedrevet av europeiske stormakter. Deres innflytelse var så stor at de første politiske partiene i Hellas rett og slett bar navn som ‘Det Russiske Partiet’, ‘Det Engelske Partiet’ og Det Franske Partiet’!
Serbia vant uavhengighet i 1878. Den russisk-tyrkiske krigen samme år ledet også til en bulgarsk statsdannelse.
Alle de nye balkanske statene hadde ambisjoner om å tilegne seg ottomanernes siste skanse.
Den greskortodokse kirka hadde allerede i 1767 vunnet viktige konsesjoner fra den tyrkiske sultanen. Den fikk «kirkelig monopol» på hele Balkan og rett til å bedrive religiøs undervisning på gresk. Helleniseringsprosessen skøyt ytterligere fart da Hellas fikk sitt første universitet i 1837, Sju år seinere mynta den greske regjeringa ut sin visjon for statens utenrikspolitikk i tesa om ‘Megali Idea’ (den store ideen). Den gikk ut på at statens viktigste oppgave var å forene alle gresktalende områder i en stat med Konstantinopel som hovedstad. Den framtidige greske staten skulle tuftes på den byzantinske modellen. Det nye universitetet la stor vekt på å rekruttere studenter fra områder de så for seg at deres stat ville inkludere i framtida. De var tiltenkt rolla som agenter for den storstilte visjonen. Aspirasjonene omfattet bl.a. Makedonia.
Den russisk-tyrkiske krigen brøyt ut i 1878. Da tyrkerne kapitulerte i mars samme år tok det form av ‘fredsavtalen i San Stefano’. Avtalen slo fast at den nye bulgarske staten skulle omfatte hele Makedonia med unntak av Salonika (det nåværende Thessaloniki). Med sin rolle som bulgarernes «beskytter» regnet Tsarrussland med å vinne adgang til Egeerhavet. Imidlertid så Østerrike-Ungarn og England den russiske ekspansjonen som en trussel og på Berlin-konferansen i juli samme år presset de dem til å godta at Det Ottomanske Riket beholdt kontrollen over Makedonia. På samme tid måtte sultanen i Istanbul godta at det greske territoriet ble kraftig utvidet. På fastlandet ekspanderte det nordover til Makedonias grenser. I havområdene overtok grekerne en stor del av den egeiske øyverdenen.
Den første og andre Balkankrigen
I 1912 var Det Ottomanske Riket ytterligere svekket. De europeiske stormaktene la ikke lengre kjelker i veien og Monte Negro, Serbia, Bulgaria og Hellas erklærte de gamle herrene krig. I løpet av noen uker ble tyrkerne jaget ut. For ettertida er krigen kjent som «den første Balkankrigen».
Men seierherrene kunne ikke bli enige om delinga av «byttet». Det leda til «den andre Balkankrigen» som utspant seg sommeren 1913. Krigen varte i snaue tre uker. Hellas og Serbia stakk av med storparten. Grekerne overtok 51% av Makedonia, serberne 39% og bulgarerne 1/10. Det er områdene erobret av de greske styrkene i 1913 som i dag utgjør hele det nordlige Hellas. Mellom 1878 og 1913 nesten doblet grekerne både befolkning og territorium. Det kan f eks nevnes at Kemal Atatürk ble født i Thessaloniki.
Den makedonske befolkninga
Om vi ser bort fra at alle de tre landa beskreiv flertallet i Makedonia som ‘sine landsmenn’ var det ingen av dem som var særlig opptatt av hva befolkninga sjøl ønsket. Makedonerne hadde grepet til opprør i Krezna og Razlog i 1878-79 og i større omfang i Llinden i 1903. I 1896 ble den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjonen (IMRO) oppretta. Organisasjonen krevde autonomi innafor det ottomanske riket eller tilhørighet i en balkansk føderasjon. Men bevegelsen lei nederlag. Den siste reisninga blei møtt med massakrer og brutale overgrep fra de tyrkiske styrkene. Egne geriljastyrker så dagens lys. De deltok i kampene mot tyrkerne under den første Balkankrigen.
‘Ingen makedonere i Hellas’
I forlenginga av at Hellas fornekter eksistensen av et eget makedonsk folk følger at grekerne heller ikke anerkjenner den makedonske minoriteten på gresk jord. De strekker seg i høyden til å snakke om ‘slavisktalende grekere’. Dette har vært et sentralt stridstema mellom de to nabostatene de siste 27 årene. Både eksplisitt og implisitt.
Neglisjeringa av makedonernes rettigheter forplantet seg derfor til de nye greske besittelsene. Den internasjonale Carnegie-kommisjonen gransket forfølgelser av den makedonske befolkninga under den andre Balkankrigen og fant at greske militære styrker hadde rasert 17.000 hus i over 170 landsbyer.
På tidspunktet for innlemminga av de nye territoriene i den greske staten var befolkninga karakterisert av et stort antall etniske, kulturelle og språklige grupper. De var slavisktalende makedonere, vlachs, tyrkiske muslimer, rom, jøder og grekere. Noen anslag sier at de etniske grekerne bare utgjorde 10% av den totale befolkninga. F.eks. var jødene det største befolkningsinnslaget i storbyen Thessaloniki. Men med unntak av tyrkerne i Thrakia har Hellas aldri anerkjent etniske og kulturelle minoriteter på gresk territorium. Den tyrkiske befolkninga sin status henger sammen med at rettighetene deres ble sikret i Lausanne-avtalen fra 1923.
Etter delinga av det gamle tyrkiske området var den makedonske befolkninga i Hellas gjenstand for tvungen assimilering. Etter 1913 blei alle slaviske person- og stedsnavn hellenisert. Undertrykkinga antok særlig skarpe former under Metaxas-diktaturet på siste halvdel av 1930-tallet. Det var forbudt å anvende makedonsk språk og makedonsktalende ble straffet og fengslet.
På 1930-tallet og under borgerkrigen fra 1946 til -49 sluttet mange makedonere opp om kommunistpartiet KKE og frigjøringsfronten EAM. Det fulgte dels av at kommunistene tok aktivt stilling for deres rettigheter mot storgresk sjåvinisme. Tilsvarende gjaldt politikken til partiene i nabolanda Bulgaria og Jugoslavia der det på samme måte fantes store minoriteter. Etableringa av den Sosialistiske Republikken Makedonia i den Jugoslaviske Føderasjonen i 1944 innebar at Tito anerkjente makedonerne som egen nasjon.
Fra flerkulturelt lappeteppe til kulturell homogenitet
Myndighetene i Athen viser gjerne til at 98,5% av befolkninga i det nordlige Hellas er grekere. Men den «etniske homogeniseringa» er av ny dato. Den følger av av den store katastrofen i 1922-23 da opp til 1,5 millioner grekere ble tvunget til å forlate Tyrkia. De fleste slo seg ned i regionen. Flyktningestrømmen hvilte på avtalen om utveksling av befolkninger. Store befolkningsgrupper måtte også forlate Hellas.
For avtalen med Tyrkia var ikke den eneste av sitt slag. Allerede i 1919 hadde Hellas inngått en tilsvarende avtale med Bulgaria. Den leda til at over 30% av den makedonske befolkninga forlot gresk jord. I dag teller makedonere i Australia, som i hovedsak er etterkommere av denne gruppa, over 300.000 mennesker.
Dessuten må vi ta i betraktning at de offisielle greske tallene også er betinget av at minoritetene ikke er anerkjent som minoriteter. De regnes som grekere.
