Ukraina – en turbulent historie

14

 

Ukrainas historie som et eget land er kort. Det var først ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 at det område som i dag er akseptert som landets grenser ble anerkjent av verdenssamfunnet. Fra 1667 fikk Russland herredømme over områdene øst for elva Dnjepr som renner gjennom Kiev, og i forbindelse med delingene av Polen i siste halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina og store deler av Polen overtatt av det russiske tsardømmet. Før utbruddet av første verdenskrig i 1914 var navnet Ukraina bare brukt geografisk – som et nasjonalt begrep eksisterte det ikke.

Dette innlegget av Astor Reigstad ble refusert i Klassekampen og Aftenposten, så han tilbød det til meg. Det er skrevet før opprøret i Øst-Ukraina brøt ut. Jeg synes det gir en interessant oversikt over Ukrainas historie, og publiserer det med glede her. Astor Reigstad var medlem av Sosialistisk folkeparti (SF) i sin tid, og var initiativtaker til Kontoret for seksuell opplysning.

– Pål Steigan

Det eneste området av det senere Ukraina som den gang ikke hørte til Russland, var Galicia som ble styrt av Habsburgdynastiet Østerrike–Ungarn. Majoriteten av befolkningen i Galicia som var slavisk, var delt i en russofil del som politisk var inspirert av den panslaviske bevegelsen og en ukrainsk nasjonalistisk del som ville kjempe for en egen ukrainsk statsdannelse som for øvrig omfattet mer enn Galicia. Mange av jødene som hadde flyktet fra progromene i Russland, utgjorde på denne tiden over 800 000 av Galicias befolkning.

Første verdenskrig 1914-1918

I 1914 kom folk i det ukrainske området på hver sin side i krigen. Over 3 millioner ukrainere var innrullert i de russiske styrkene, mens 250 000 kjempet i styrkene til Østerrike-Ungarn. De russiske tsartroppene tok allerede i august 1914 Galicia og tvang østerrikerne helt tilbake til Karpatene. Seieren ble snart vendt til nederlag da Habsburgerne fikk hjelp fra Tyskland, og russerne måtte trekke seg langt tilbake i Ukraina i 1915. Verdenskrigen førte til at tre keiserdømmer gikk i oppløsning og Polen gjenopprettet som suveren stat på store områder i det som i dag er det vestlige Ukraina. Situasjonen i dette ukrainske området var uklar. I 1918 brøt det ut krig mellom Polen og vestukrainske nasjonalister som ville opprette en ukrainsk stat. Polen fikk hjelp fra seierherrene i verdenskrigen og de ukrainske nasjonalistene tapte.

Det nye bolsjevikregimet i Russland var ikke fornøyd med at landet hadde fått grensen sin trukket ganske langt øst i det ukrainske området, og bolsjevikene startet den polsk-sovjetiske krig i 1920 for å vinne noe av det tapte tilbake. Mot seg hadde de en skjør allianse mellom polakker og nasjonalistiske ukrainere vesentlig fra Galicia som Østerrike hadde tapt. Krigen gikk dårlig for alliansen, men da bolsjevikene var i ferd med å erobre Warszawa, fikk polakkene hjelp fra sine venner i vest som var redde for videre utbredelse av bolsjevismen, og de russiske styrkene måtte igjen trekke seg tilbake til det østlige Ukraina. Grenseneavtalen mellom Polen og Russland som ble inngått i Riga i 1920 og som Lenin skrev under på i 1921, fulgte den såkalte Curzon-linjen der Polen tok over det som i dag kalles Vest-Ukraina med Galicia og Volhynia samt nærliggende deler av Øst-Ukraina. Denne grensen ble gjeldende helt til 1939 da Tyskland og Sovjet delte Polen mellom seg.

 

Mellomkrigstiden 1920 – 1939

I de østlige områdene opprettet bolsjevikene Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i 1922 slik de gjorde i de andre 14 geografiske områdene av det gamle tsarriket. Utviklingen med en ett-partistat og manglende demokrati var for det meste den samme i Ukraina som i de øvrige Sovjet-republikkene. Det dreide seg om en forsert industrialisering og etter hvert kollektivisering av landbruket som førte til motstand fra bøndenes side. Frem til 1934 var Kharkiv hovedstad i sosialistrepublikken, siden har hovedstaden vært Kiev. Byen fikk etter hvert et betydelig oppsving både i folketall og industrialisering. I årene 1932-1933 slo jordbruket feil i Ukraina og det oppsto en ekstrem hungersnød som på ukrainsk fikk benevnelsen Holodomor (dreping ved utsulting). Om det var en feilslått jordbrukspolitikk eller en ønsket politisk undertrykkelse av befolkningen fra Stalins side eller begge deler, er fremdeles et diskusjonstema. Det strides også om hvor mange som døde under Holodomor, men at det dreide seg om flere millioner er hevet over tvil.

Riga-avtalen førte til at Vest-Ukraina ble innlemmet i Polen selv om polakkene kun utgjorde 15 % av befolkningen, mens det var 4 millioner ukrainere der ved avtalens i inngåelse. Den la grunnlaget for det betydelige motsetningsforholdet mellom polakker og ukrainske nasjonalister som utviklet seg i mellomkrigstiden. Etter det endelige vedtaket i Folkeforbundet i 1923 skulle Polen innrømme Vest-Ukraina en autonom status, men dette ble det ikke noe av. Tvert imot førte det polske styret som ble mer og mer diktatorisk, en konfrontasjonspolitikk mot ukrainerne for å få dem til å innordne seg. I første omgang gjaldt det å hindre at de vendte seg mot den sovjetiske delen av Ukraina. Det offisielle språket ble polsk og skoler som underviste i ukrainsk ble stengt, likeledes kulturinstitusjoner og høyere læresteder. Polakkene overtok de administrative stillingene og oppmuntret til polsk innvandring som etter hvert ble ganske omfattende. Ukrainske folkevalgte ble plassert i husarrest, ukrainsk eiendom ble konfiskert og det var overgrep mot dem som protesterte. I Volhynia ble det lagt et betydelig press på befolkningen for å få den til å skifte fra ortodoks til romersk katolsk kristendom.

I 1929 ble Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) dannet ved sammenslåing av flere motstandsgrupper. Formålet var å kjempe mot alle som var mot en ukrainsk statsdannelse – særlig Polen, men også mot Sovjet og Tsjekkoslovakia som hadde ukrainere innenfor sine grenser. OUN var en ultranasjonalistisk revolusjonær organisasjon som var villig til å bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål, noe som gjorde at den ble oppfattet som fascistisk. OUN gjennomførte en rekke sabotasjehandlinger for å svekke polske styresmakter, ran for å skaffe midler til aktiviteten og drap av politiske motstandere. Slike handlinger førte til massearrestasjoner av unge ukrainere. Etter hvert som den politiske situasjonen i Europa tilspisset seg, fikk OUN materiell og økonomisk støtte fra Nazi-Tyskland for å demme opp mot polsk og sovjetisk press i ukrainsk Polen. Det var ulike oppfatninger innen OUN om strategien for å oppnå et selvstendig Ukraina. De eldre lederne som hadde erfaring fra borgerkrigen 1918-1921 var forsiktige og hellet til en «myk» form for fascisme a la Mussolini, mens den yngre radikale gruppen var mer tiltrukket av fascistiske ideer og metoder slik de ble praktisert av nazistene i Tyskland. I 1940 kom det til en splittelse i OUN der aktivisten Stepan Bandera fra Galicia ble leder for den radikale delen (OUN-B, etter Bandera) og Andriy Melnyk for den gamle mer forsiktige delen (OUN-M).

Tysk-Sovjetisk deling av Polen september 1939

Tysklands angrep på Polen første september ble etterfulgt av Sovjets innmarsj i Øst-Polen som altså omfattet det som i dag er Vest-Ukraina. Grensen mellom de to okkupasjonsområdene var avtalt og nedskrevet i den hemmelige protokollen i Molotov-Ribbentroppakten en uke tidligere. Mot Polen ble grensen flyttet langt vestover omtrent som den er i dag. Slik ble store områder av Polen overført til Sovjetunionen. Etter at de polske styrkene var nedkjempet i oktober, ble den nordlige delen av Bokovia som hadde flertallsbefolkning av ukrainere og Bessarabia, tatt fra Romania og innlemmet i Ukraina. Noe av dette området ble senere overført til det som nå er Moldova.

De sovjetiske troppene ble i begynnelsen hilst med begeistring av mange i Vest-Ukraina. Troppene besto vesentlig av østukrainere som i begynnelsen fikk et godt forhold til befolkningen. De polskspråklige skolene ble stengt og erstattet av ukrainske skoler, helsevesenet på landsbygda ble forbedret, polske landeiere måtte gi fra seg jorden til ukrainske bønder og den polske administrasjonen ble fjernet. Det bekymret ikke ukrainerne at titusener av sivile polakker ble arrestert, drept eller deportert til Russland. Før året 1939 var omme, hadde Vest-Ukraina med Nikita Krustsjovs hjelp blitt inkorporert i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Det sovjetiske styret var i begynnelsen særlig populært i den fattige del av befolkningen. Administrasjon besto for det meste av østukrainere og en del av disse hadde jødisk bakgrunn. Etter hvert som regimets stalinistiske overgrep mot opposisjonelle og vanlige folk viste seg, ble det satt ut rykter av de nasjonalistiske miljøene om at det var jøder som utgjorde en vesentlig del av det kommunistiske lederskapet. Dette var uriktig, men det nørte oppunder antisemittismen som var betydelig fra før i Vest-Ukraina. Selv om nasjonalistiske ukrainere fra første stund var fiender av den kommunistiske inkorporeringen av Vest-Ukraina, så mange dette som epokegjørende for grensene til det som senere kunne bli nasjonen Ukraina.

Barbarossa juni 1941

Lederskapet i begge delene av OUN og andre ukrainske nasjonalister hadde søkt tilflukt i den tyskokkuperte delen av Polen da Sovjet begynte sin invasjon av daværende Øst-Polen. Her samarbeidet de med tyske myndigheter. Stepan Bandera fikk blant annet admiral Canaris som var sjef for Tysklands hemmelige tjenester (Abwehr), til å utruste en Ukrainsk Legion på 800 mann under tysk ledelse som Bandera trodde kunne bli kjernen i en senere ukrainsk hær. Legionen var oppdelt i to avdelinger og deltok i det tyske angrepet på Sovjet fra første dag. Vel fremme i Lviv (Lemberg) 29. juni erklærte Bandera som leder for OUN-B uavhengighet for Ukraina med Yaroslav Stetsko som statsminister. Dette var ikke med i tyskernes planer for østområdene, og Bandera samt minst 1500 andre aktivister i OUN-B ble arrestert. De fleste av disse ble plassert i vanlige konsentrasjonsleire og kom ille ut, mens Bandera ble plassert i «vip-avdelingen» i Sachsenhausen. Her hadde han det rimelig bra med mulighet til kontakt med OUN-B. Det er hevet over tvil at nasjonalistiske ukrainere – også deler av Ukrainsk Legion – var engasjert i jødeutryddelsen den første tiden etter invasjonen. OUN-politi utførte også viktige støttefunksjoner da tyskerne likviderte 200 000 jøder i Volyn. Etter hvert greide SS dette så effektivt selv at Ukraina var jødefritt («judenrein») før gasskamrene i Auschwitz var ferdigbygget. Tyskernes politikk i Ukraina gikk ut på å plyndre både jordbruket og industrien og å rydde ut alt som minnet om «jødisk-bolsjevikisk» kultur. Selv om nasjonalistiske ukrainere var positive til Nazi-Tyskland og samarbeidet villig, betraktet tyskerne alle ukrainere i likhet med andre slaviske folk som «Untermenschen».

Banderas fraksjon av OUN gjorde i begynnelsen av 1943 vedtak om etnisk rensing av Ukraina med tanke på å fjerne all polsk innflytelse fra Vest-Ukraina. Massakren som ble organisert av den militære delen av OUN var ledet av Roman Shukhevitsj som i mellomkrigstiden hadde vært med på en rekke likvidasjoner av polske embetsmenn og ukrainske samarbeidsfolk. Det startet forsiktig i februar samme år, nådde sitt klimaks i juli og fortsatte til begynnelsen av 1944. På landsbygda i Volhynia bodde det 200 000 polakker som var uten ledere fordi disse var deportert til Russland. Gårder ble brent, eiendommer konfiskert og barn og voksne drept på bestialske måter. Det samme foregikk i den østlige delen av Galicia. Tyskere som var vitne til drepingen prøvde i noen tilfeller å redde polakkene unna, i andre tilfeller var de behjelpelig med våpen, men som oftest var de uinteresserte. Tallene på drepte varierer mellom 35 000 og 80 000 i Volhynia og 20 000 og 40 000 i Galicia, mens antallet fordrevne var rundt 300 000. Etter Sovjets gjenerobring av Ukraina i 1944, ble anslagsvis 500 000 ukrainere drept, arrestert eller deportert. Blant disse var en del medlemmer av OUN, mens mange ledere greide å flykte vestover.

Ukraina i etter 1945

Krigsødeleggelsene i Ukraina var betydelige. Mer enn 700 byer og 28 000 landsbyer var mer eller mindre lagt i grus, og befolkningen gjennomgikk harde tider. Ukraineren Nikita Krustsjov som var partisjef der fra 1938 kjente republikken ut og inn. Han var meget aktiv i gjenoppbyggingen, og allerede i 1950 passerte aktiviteten i industrien førkrigsproduksjonen. Etter at han ble partisjef i Sovjetunionen overførte han i 1954 halvøya Krim til Ukraina. Dette hadde vel den gang mest symbolsk betydning siden Sovjet var et meget sentralstyrt land fra politbyrået i Moskva. Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var det bare Den russiske av de 15 sovjetrepublikkene som hadde større økonomi enn Ukraina. Den stalinistiske undertrykkingen av folk i Ukraina første årene etter krigen var betydelig som i de andre republikkene i dette store landet. Etter hvert ble forholdene bedre og levestandarden økte.

Et stort antall ukrainere flyktet vestover foran den Røde arme i 1944-45. Blant disse var mange av nasjonalistene i OUN. Under den kalde krigen gjenopptok de sin virksomhet både i eksil og illegalt i det kommunistiske Ukraina. Siste gang et OUN-medlem ble arrestert var i Donetsk i 1956, og Roman Shukhevitsj ble drept i kamp med KGB i 1950. Stepan Bandera ledet fortsatt OUN-B, og det var organisatorisk internasjonal kontakt i Europa med andre ekstreme nasjonalistiske bevegelser som Ustasja i Kroatia. I 1959 ble Stepan Bandera myrdet i München da en KGB-agent skjøt en cyanid-ampulle mot han. Etter oppløsningen av Sovjetunionen og opprettelsen av Ukraina som egen nasjon i 1991, gjenopptok de nasjonalistiske bevegelsene aktiviteten inne i landet. OUN-B ble ledet av Slava Stetsko, enken etter Jaroslav Stetsko som ble utropt til Ukrainas statsminister av OUN-B i 1941. I 1992 stiftet hun sammen med Roman Zwarych partiet Kongress for ukrainske nasjonalister. Senere ble Zwarych justisminister i regjeringen som president Viktor Jusjtsjenko utnevnte etter Oranjerevolusjonen i 2005.

Partiet Svoboda som fikk 36 seter i nasjonalforsamlingen i 2012, har også røtter i OUN-B. Medlemmene var meget aktive på Majdanplassen i vinter. Partisymbolet fra starten i 1992 er en rune som er nesten identisk med hakekorset, og flere fremtredende medlemmer har kommet med sterke antisemittiske og profascistiske uttalelser. Partiet har nå 6 representanter i den midlertidige regjeringen. I Øst-Galicia fikk partiet over 30 % av stemmene i mange distrikt. Den nye riksadvokaten som har ansvaret for oppklaringen av mordene på Majdanplassen kommer også fra partiet. Nå presses Svoboda av gruppen Høyre Sektor som også har røtter tilbake til ultranasjonalister og som er villig til ganske voldelige aksjoner. Melnyk-fraksjonen av OUN har støttet Ukraninas republikanske parti så lenge det blir ledet av den kjente antisemitten Levko Lykianenko som for øvrig ble hedret som Helt av Ukraina av president Jusjtsjenko i 2006. Samme år ble han valgt inn i parlamentet som medlem av Julia Timosjenkos blokk. Hedring av gamle nasjonalister har vært en ømtålig sak i ukrainsk politikk etter 1991. De nasjonalistiske gruppene har gått sterkt inn for dette, og fått med seg sentrale politikere fra Vest-Ukraina, mens politikere fra Øst-Ukraina har vært imot. President Jusjtsjenko utnevnte posthumt Stepan Bandera og Roman Shukhevitsj til Helter av Ukraina og deres navn og bilde preger frimerker og vanlige mynter. I Galicia er det flere steder minnesmerker over disse heltene. Simon Wiesenthal-senteret protesterte mot dette, mens polske myndigheter anså saken som et internt ukrainsk anliggende. Det har vært flere runder i rettsapparatet, og i 2011 annullerte Høyesterett etter et dekret fra president Janukovitsj heltestatusen. Bilder av de to heltene var likevel ofte å se under demonstrasjonene på Majdanplassen.

Sammendrag

Det kaos som nå utspiller seg i Ukraina, gjenspeiler landets turbulente historie. Det østlige Ukraina har tilhørt Russland/Sovjetunionen siden 1667, det vestlige unntatt Galicia fra slutten av 1700-tallet. Vest-Ukraina ble overtatt av Polen i 1920 etter sterk motstand fra den ukrainske flertallsbefolkning. Dette la grunnlag for en nasjonalistisk bevegelse som rettet seg mot det polske styret og som ble stadig mer voldelig, profascistisk og antisemittisk. Etter Sovjets innmarsj i Polen (Vest-Ukraina) i 1939 rettet nasjonalistene motstanden mot bosjevikstyret som de oppfattet som jødeinfiltrert. Under andre verdenskrig samarbeidet de nært med tyskerne i Ukraina både militært og når det gjaldt jødeutryddelsen, og de sto bak en massakre på den polske befolkning i 1943. Da Ukraina ble egen stat i 1991 gjenopptok de sin virksomhet som nå rettet seg særlig mot den russisktalende del av befolkningen. Mest preget av denne ytterligående nasjonalistiske virksomheten er den hemmelighetsfulle Høyre Sektor og partiet Svoboda som ved siste valg fikk over 30 % av stemmene mange steder i Vest-Ukraina. Dette ultranasjonalistiske bakteppe har virket truende mot minoritetene i Ukraina, og ukritisk støtte til det nye regimet i Kiev fra EU og NATO kan nøre opp under disse ubehagelige kreftene.

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

  1. Hei Pål!
    Dette var en svært detaljert og informativ artikkel. Har du og/eller Reigstad noe imot at jeg bruker denne på andre steder på nettet?

    Med vennlig hilsen
    Vidar Myrvold

  2. Den som kjenner litt mer til historien vet at Ukraina het Kyiiv Rus for vel tusen år siden og det var i samtiden bare Konstantinopel som kunne måle seg med Kiev i makt og prakt.
    Storfyrst Vladimir den store av Kyiiv Rus ble døpt på Krim på 900 tallet og tok den ortodokskatolske kirke som fyrstedømmets religion. Dette var før en eneste russer var bosatt på Krim og at den ortodokse kirke ble innført i Russland.
    Ukrainas rike jordbruksland har vært etterspurt av de fleste inntrengere og okkupanter i snart tusen år.
    At Katharina den store la Svartehavskysten under Russland, betyr ikke at Krim historisk sett tilhører Russland.
    Ukrainerne kan sin historie og er kjent med historiske fakta.
    Derfor vil de forsvare den selvstendigheten de har etter Sovjetunionens oppløsning.

    • Det stemmer at gjennom hundrevis av år har Ukraina vært underlagt det ene fremmede riket etter det andre. Vanlige ukrainere ønsker sikkert sjølstendighet og uavhengighet akkurat som mange andre nasjoner. Men de høyrekreftene som nå sitter med makta i Kiev, forsvarer ikke Ukrainas sjølstendighet. Tvert imot, de legger Ukraina inn under det økonomiske regimet til EU, Verdenbanken og IMF, og har kommet til makta takket være milliarder av dollar fra USA. I den telefonsamtalen mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadøren i Kiev kom det fram at USA har brukt 5 milliarder dollar på å destabilisere Ukraina. I den samme samtalen diskuterte de to hvem som skulle sitte i den nye kuppregjeringa i Kiev. Det vanlige ukrainere kan vente seg av dette regimet, kan best sammenliknes med forholdene i Hellas. Ukraina er bankerott, og Vesten gir ikke ved dørene.

      USAs politikk overfor Ukraina er en del av den langsiktige strategien å innringe Russland og bryte de politiske og økonomiske båndene mellom Russland og Europa. Denne politikken ble skissert av Zbigniew Brzezinski i en artikkel i Foreign Policy i 1997 med tittel “A Geostrategy for Eurasia”. Den streker opp midler og tiltak for at USA skal kunne opprettholde sin stilling som verdens eneste supermakt. USA ønsker å bygge opp Ukraina som en framskutt Nato-base mot Russland. Det er forståelig at Russland ikke bare kan sitte stille og se på at dette skjer. Det er påfallende at USA etter all sannsynlighet må ty til åpenbare løgner for å begrunne den aggressive politikken mot Russland. Omfattende dokumentasjon som er lagt fram, tyder på at det malayiske MH17 ble skutt ned av to ukrainske jagerfly. Trass i at det ikke er lagt fram noen dokumentasjon på at Russland eller prorussiske krefter i Ukraina var ansvarlige, blir opinionen i Vesten overfora med påstander om at dette var Putins verk, slik at folk skal akseptere at dette gir grunnlag for sanksjonene mot Russland. Disse sanksjonene som EU-landene og Norge slett ikke er tjent med, blir likevel gjennomført fordi USA av ulike grunner er sterke nok til å tvinge dem igjennom, igjen helt i tråd med den langsiktige strategien overfor Russland.

      Politikerne i Vesten, også de norske, synes åpenbart det er mest behagelig å lukke øynene for at det sitter nazister i regjeringa i Kiev, og at den samme regjeringa rår over nazistiske stormtropper som minner om SA i Tyskland i 20- og 30-årene. Den gangen fant politikerne og pressen (med noen ytterst få unntak) det også mest bekvemt å holde tett om den sanne karakteren til naziregimet i Berlin. For den jevne tysker var naziregimet en katastrofe. De som forsvarer det nåværende regimet i Kiev, bør forklare hvordan den jevne ukrainer kan være tjent med at tilsvarende krefter sitter i ledende posisjoner i Ukraina i dag.

      Russland ivaretar sjølsagt først og fremst sine egne stormaktsinteresser. Fram til kuppet i Kiev i vinter respekterte Russland Ukrainas uavhengighet og gjorde ikke noe krav på ukrainske landområder. Avtalen med Ukraina om flåtebasen i Sevastopol sikra Russland adgang til Svartehavet. Kuppet i Kiev og den fiendtlige holdninga til den nye regjeringa overfor Russland og de russiske minoritetene i Ukraina tvang russerne til å handle. Det er USA, ikke Russland, som er på offensiven i Østeuropa og som har klart å trekke land etter land inn i den vestlige økonomiske og politiske sfæren, helt i tråd med rådene til Brzezinsky. Men dette hører vi ikke noe om. Presse og TV framstiller det derimot slik at det er Putin og Russland som er den farlige aggressoren som må stanses med politiske og økonomiske midler, etterhvert også militære. Slik blir virkeligheten snudd på hodet.

  3. Høyre Sektor og Svoboda har absolutt ingen problem med russisk talende folket! Det er mange som snakker russisk i disse organsajoner! En eneste ting som de vil gjøre – det er å bevare ukrainsk språk og identitet i det hele tatt og forsvare den midt i gale og enorme russisk angrep. De truer ingen i virkeligheten!

    • Bortsett fra at de dreper og bortfører venstreorienterte, at de er skyldige i Odessa-massakren og i dag deltar i første linje i terroren mot den russisktalende befolkninga i Øst-Ukraina.

    • Du omgår sannheten.

      1)
      Ukrainas statsminister Arsenij Jatsenjuk, har offentlig uttalt at det skal være forbudt å snakke og å skrive russisk, noe som blant annet har medført at ansatte i det offentlige og i private selskaper kun kan bruke det ukrainske språket.
      2)
      Hvor har du det fra at Russland har angrepet Ukraina? Kom med dokumentasjon på din påstand!
      3)
      Nazistene i Svoboda og Høyre Sektor aksepterer ikke bruk av russisk språk.

      Det er kanskje lenge siden du har vært i Ukraina/Kiev eller på internett og jeg anbefaler deg å oppdatere deg på virkeligheten i dagens Ukraina.

  4. De er riktige helter og vi i Ukraina er stolte av dem liksom mange hundre av ukrainske soldater som gav sit liv for uavhengig Ukraina. Historia skal sette alt på sine plasser og folk blind av russisk propaganda skal en gang se hva skjer i virkeligheten . Veldig trist bare at dere i Norge er smittet av den galskapen. Du må komme tll Ukraina, snakke med folk, se alt som skjer med egne øyne og etterpå bedømme hva er rett og hva er galt!

    • Jeg har bodd i Ukraina, nærmere bestemt i Kiev, i mange år og jeg har levd med korrupsjonen og alle de udemokratiske virkemidler som de forskjellige regimer har brukt for å berike seg sjøl på bekostning av landets befolkning. Interimsregjeringen som ble innsatt etter statskuppet i februar i år og den gjennomkorrupte Porosjenko er det verste regimet som har styrt landet siden Sovjet falt.

      Du kaller disse for helter. Jeg vil kalle de for landsforrædere som er kjøpt og betalt av Vesten med USA i spissen.

      Jeg ser ikke på ukrainske soldater som dreper sine egne landsmenn som helter, men disse er på en måte unnskyldt fordi de blir tvunget til dette av regimet.

      Til din orientering kan jeg opplyse deg om at det er tusenvis ukrainske soldater som har desertert og mange har flyktet til Russland, sammen med mer en 700.000 sivile fra Øst-Ukraina.

      Jeg er ikke påvirket av russisk propaganda men det er enkelt å se at du har kjøpt Vestens og kupp-regimets propaganda. Anbefaler deg sterkt å oppdatere din viten om ditt eget lands situasjon. Da må du bruke informasjon fra kilder og mediehus som ikke er overstyrt av det vestlige propaganda-apparatet og marionettene i Kiev.

  5. Jeg har bodt i Ukraina i snart 55 år og bor her fremdeles i lille byen Korosten som tar imot ca. 150 flyktniger fra Øst Ukraina. Russisk er mit morsmål men siden Ukrainas selvstendighet jeg og min familie bestemte seg å snakke ukrainsk for vi så at dette språket skulle dø ut snart. Russisk ble så dominerende i landet så etter orange revolusjonen var det mange som bestemte å bli patrioter og gjenreise Ukraina. Når vi snakker om Russisk – i vår by som ligger 15 mil mot vest fra Kiev nesten 70 prosent av folket snakker russisk og i Kiev prosent er enda større. Skal vi drepe dem alle? Bildet er slik i virkeligheten at om du ikke snakker russisk da får du ikke job i byen Kiev. Det opplevde jeg selv. Nesten hver uke kjører vi fra vårt område humanitær hjelp, bygge arbeidere som jobber gratis til Øst Ukraina – områdene som er befridd av terrorister så jeg ser alt med mine øyne – jeg trenger ikke noen som kan foretelle meg noe. Du kan tro på hva du vil men en dag blir det veldig skamfullt for dere å akseptere sannheten, håper jeg.

    • Her er det ikke snakk om tro fra min side. Ukrainas statsminister Arsenij Jatsenjuk, har offentlig uttalt at det skal være forbudt å snakke og å skrive russisk, noe som blant annet har medført at ansatte i det offentlige og i private selskaper kun kan bruke det ukrainske språket nå, også i Kiev.

      For flere måneder siden startet regjeringen å bygge omplasserings-leire(et «finere» ord for konsentrasjons-leire) og de som bor i Øst skal sendes dit for å bli omplassert til andre steder i landet. Dette, sammen med Kiev-juntaens bombing og drap på sivile i Øst har ført til masseflukt derfra. Hva slags valg er det juntaen har gitt sine egne landsmenn i Øst? Svar: Bli hvor dere er og bli drept, bli sendt til omplasserings-leire eller flykt til Russland.

  6. Det er ganske bemerkelsesverdig at Astor Reigstad mener at Ukrainia ikke har rett til egen selvstendighet, da han mener de først ble ett eget land med anerkjente grenser etter Sovjetunionens fall og oppløsning i 1991. Hvorfor Astor Reigstad og Pål Steigan har lagt akkurat Ukrainia for hat, og nærmest driver demonisert propoganda kampanjer mot landet er enda mere bemerkelsesverdig. Hva mener herr Reigstad og Steigan da om resten av landene som ble i den samme situasjonen etter Sovjetunionens fall? Dere mener kansje at Polen, Bulgaria, Tjeckia, Slovakia, Belarus, Romania etc heller ikke burde vært anerkjent som egne selvstendige land. Eller hva med Balkan landene ? Heldigvis er dere en mikroskopisk minoritet uten stor betydning. Dermed trenger man heller ikke ta dere skriver som er både historieløst, og direkte feilaktig. At alt ikke er bra i Ukrainia er vel de fleste enige om. Men derfra til å si at ett nasjonalistisk Russland kan enekterer og drive krigføring innenfor andre lands grenser er helt ok er vel ganske drøyt, selv for gamle kommunister. Putin og Russland oppfører seg mer og mer som gale nasjonalister som er i stand til å starte 3 verdenskrig. Ikke at jeg stoler på at USA er noe bedre, men nå er det faktisk Russland som agerer intet annet land med voldshandlinger, terror, drap, voldtekt, kidnappinger, ødeleggelser, bombing etc. Ikke USA. For min del håper jeg Russerne blir isolert fra resten av verdens samfunnet i evig tid. La dem og deres meningsfeller leve sammen i dette vanstyrte landet styrt av en gal mann og oligarker. Og la Ukrainia få være ett fritt land, som er uavhengig og gjennomfører lovlige demokratiske valg til sin nasjonalforsamling.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.