Førstemaibevegelsen i 2018 sviktet Syria og det syriske folket – med noen få unntak

0

Av Pål Steigan.

Jeg har etterlyst hva som var antikrigsprofilen til demonstrasjonene 1. mai i Norge i 2018, og spesielt hva slags paroler som fantes mot krigen mot Syria. Resultatet av undersøkelsen er nedslående. Det er dessverre dekning for å slå fast at med noen få hederlige unntak sviktet førstemaibevegelsen i år Syria og det syriske folket. Det er spesielt graverende fordi Norge deltar i den ulovlige krigen mot Syria.

Parolegrunnlaget i Oslo

Utgangspunktet for undersøkelsen var det offisielle grunnlaget for 1. mai i Oslo. Det var LO i Oslo som var hovedarrangør og de offisielle parolene var:

Hovedparole
Fellesskap fungerer – Stopp velferdsprofitørene
Andre paroler:
• Bekjemp høyrepolitikk – Stopp angrepene fra KS, Spekter, Virke og NHO
• Rettferdig omstilling – 100.000 nye klimajobber
• Støtt rødgrønt byråd
• Forby bemanningsbransjen på byggeplasser i Oslofjordområdet
• Ja til folkestyre og rettferdig handel – nei til EØS og TISA
• Bekjemp boligprofitørene – Bygg ikke-kommersielle boliger
• Del på arbeidet – Vi krever seks timers dag / 30 timers uke
• Tett hullene i AFP – stans pensjonsranet i offentlig sektor
• #ikketilforhandling – Stopp overgrep og seksuell trakassering
• Anerkjenn Palestina – Boikott Israel
• Solidaritet med Hellas – Slett gjelda

Som man vil se var det flere gode paroler på den faglige kampen og brodden mot velferdsprofittørene og EØS/TISA var viktige positive sider ved førstemaitoget i Oslo.

Men når det gjelder kampen mot imperialismen og krigen, var det tilsvarende sørgelig. Norge deltar som sagt aktivt i en imperialistisk krig, og fagbevegelsen i hovedstaden velger å vende det døve øret og det blinde øyet den veien. Dessuten er USA i ferd med å ta militær kontroll av Norge gjennom å etablere militære baser på norsk jord, for første gang. På den måten skyves vi inn i frontlinja for en eventuell angrepskrig mot Russland. At førstemaibevegelsen ikke en gang nevner det, er ganske oppsiktsvekkende, for å si det forsiktig. Dette er som en demonstrasjon i 1972 som ikke nevner Vietnamkrigen.

Øvrige paroler

Av og til kompenserer underparoler fra ulike grupper og partier til en viss grad for svakheter i det offisielle parolegrunnlaget. Derfor har jeg gjennomgått det som har vært tilgjengelig av fotografier fra sjølve demonstrasjonen. Den mest omfattende samlinga fant jeg her.

Så vidt jeg kan se er det bare en parole som direkte nevner krigen i Syria, og det er SVs parole: Stans bombinga i Syria! Den er tvetydig. Det er bra at man er imot bombing i Syria, men det er rimelig å anta at parolen også retter seg mot Syrias og deres alliertes bombing av de utenlandsstøttede terrorgruppenes bastioner i landet, og da er det ikke fullt så greit.

Bortsett fra det: den totale taushet.

Dette er skuffende og tragisk. Det betyr at partier som Rødt og SV og ulike antiimperialistiske organisasjoner bevisst har unnlatt å støtte Syria og det syriske folket mot den intervensjonskrigen som nå har pågått i over sju år. Det går dessverre ikke an å hevde at dette skyldes en tilfeldighet eller glemsel.

Unntakene

Da jeg etterlyste parolene 1. mai på Facebook fikk jeg meldinger fra en del steder rundt om i landet der paroler mot krigen mot Syria hadde vært tatt opp og blitt båret i toget. Det gjelder  blant annet Sortland, Narvik og Kristiansand. Antakelig gjelder det også noen flere steder. Jeg håper leserne vil utfylle meg på dette.

Som parti var det bare NKP som gjorde kampen mot krigen mot Syria til en parolesak 1. mai.

Farlig unnfallenhet

Det er altså empirisk grunnlag for å si at førstemaibevegelsen 2018 i Norge sviktet Syria og det syriske folket, og var uhyre passiv overfor den økende faren for storkrig. Det går an å karakterisere dette på ulike måter. Det skal jeg unnlate å gjøre. Fakta taler for seg sjøl.

Men det er grunn til å advare mot denne unnfallenheten. Det pågår «en verdenskrig i landformat» i Syria. Den har flere ganger vært på nippet til å utløse en storkrig. Og en storkrig som omfatter atommakter ville svært lett kunne bety utslettelse av store deler av menneskeheten. Det å unnlate å ta disse truslene alvorlig, kan vise seg å bli katastrofalt. Det er naturligvis alvorlig at arbeiderbevegelsen i et land som fører en ulovlig krig i et annet land ikke protesterer mot dette og stiller seg solidarisk med ofrene for vår overklasses krigføring.

 

Forrige artikkelCheminots-tragedien : Den dypere betydningen av den franske jernbanestreiken
Neste artikkelSulitjelmaaffæren 1918
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).