Cheminots-tragedien : Den dypere betydningen av den franske jernbanestreiken

4

Av Diana Johnstone.

Den nåværende rekken av jernbanestreiker i Frankrike fremstilles i media som «uro i arbeidslivet», en konflikt mellom regjeringen og fagforeningsledere, eller som en midlertidig ulempe for reisende forårsaket av en privilegert og egoistisk kategori arbeidere. I angloamerikanske medier ser man den vanlige, selvfornøyde humringen om «oste-spiserne, som alltid streiker».


Denne artikkelen av Diana Johnstone er oversatt og publisert av Midt i fleisen.


I virkeligheten er streiken til konduktørene og andre ansatte i SNCF et meget viktig kapittel i en sosial tragedie som ødelegger det Frankrike vi kjenner.

Det som har gjort Frankrike til et av de mest komfortable landene å leve i, i over et halvt århundre, er ikke bare maten og naturen. Fremfor alt har det vært de offentlige tjenestene – de beste i verden. Posttjenesten, offentlig utdanning, helsedekningen, offentlige tjenester, jernbanen – alt var utmerket, eksemplarisk. Det franske telefonsystemet sakket lenge etter andre utviklede land før de tok dem igjen og det har alltid vært klager om uhøflige ansatte på offentlige kontorer, men det kan skje hvor som helst i verden. Hovedpoenget er at Frankrike, takket være sine offentlige tjenester, funksjonerte jevnt og sikkert, og skapte gunstige forhold for næringsliv og dagligliv.

Når folk tar gode ting for gitt for lenge, begynner de ikke å legge merke til det når de gradvis blir tatt bort.

President Emmanuel Macrons program for å ødelegge SNCF er en god grunn til å våkne opp. Men det er grunn til å frykte at store deler av befolkningen allerede har blitt lullet inn i en søvn som er for dyp til å bli vekket fra.

Det tar lang tid å skape noe av så høy kvalitet som fransk offentlige tjenester. De har en historie tilbake til sentraliseringen av den franske staten i det syttende århundre, knyttet til Ludvig XIV sin finansminister Jean-Baptiste Colbert.

SNCF ble dannet i 1938 ved å slå sammen Frankrikes ulike jernbaneselskaper som et statlig monopol, som en del av Folkefront-regjeringens progressive reformer. På slutten av andre verdenskrig fikk de offentlige tjenestene avgjørende støtte fra den paradoksale alliansen mellom de motsatte fløyene av den franske motstandsbevegelsen, kommunistene og gaullistene. General Charles de Gaulle var, selv om han var anti-kommunist, den slags konservativ (se på Bismarck) som forstår at en nasjons styrke og enhet er avhengig av i hvert fall litt sosial rettferdighet.

Til tross for en åpen uenighet i mange saker, gikk gaullistene og kommunistene sammen i et felles nasjonalt motstandsråd, som i mars 1944 vedtok et program som krevde en blandet økonomi som kombinerte markedsøkonomi med strategiske nasjonaliseringer, samt sosiale velferdsprogrammer og fagforeningers rettigheter. Dette programmet for sosial rettferdighet la grunnlaget for en utrolig økning i økonomisk utvikling, kalt Les Trente Glorieuses – de strålende tretti årene med fred og velstand.

Den franske blandingsøkonomien fungerte bedre enn både den byråkratiske kommunismen og den profitt-sentrerte kapitalismen når det gjaldt frihet, likestilling og menneskelig velvære.

Det er vanskeligere å bygge opp ting enn å rive dem ned.

Thatchers nyliberale kupp betydde dødsdommen til de strålende tretti og begynnelsen på de skammelige førti: en vedvarende kampanje, ideologisk og institusjonell, for å ødelegge sosialstaten, redusere lønninger og sosiale ordninger, og til slutt overføring av all beslutningsmakt til finanskapitalen. Dette kalles for øvrig nyliberalisme eller globalisering.

Kontrarevolusjonen angrep Frankrike i de første årene av den sosialistiske president François Mitterrand sin regjeringstid (1981-1995), og forårsaket at regjeringen endret politikk og brøt den felles programalliansen med kommunistene. For å skjule den antisosiale forandringen, endret sosialistpartiet sin linje til «anti-rasisme» og «byggingen av Europa» (som betyr EU), presentert som den nye horisonten for «fremgang». Arbeidstakernes bekymringer om å opprettholde levestandarden de hadde oppnådd de siste tiårene, ble fordømt som «reaksjonær», i motsetning til det nye konseptet om grenseløs global konkurranse, den nye «fremgangen».

I virkeligheten har «byggingen av Europa» betydd den systematiske nedbyggingen av medlemslandenes suverenitet, som medfører ødeleggelse av de sosiale velferdssystemene som var styrket av følelsen av nasjonal solidaritet, som den vage abstraksjonen som kalles «Europa» ikke greier å erstatte. Litt etter litt blir Europa fratatt sitt sosiale sikkerhetsnett og åpnet for ting som Goldman Sachs sine ønsker, industrielle overtagelser og nedleggelser, og Qatar.

Cheminots – Frankrikes jernbanearbeidere – kjemper ikke bare for seg selv. De er selve frontlinjen i det endelige slaget for å redde Frankrike fra den nyliberale globaliseringens ødeleggelser.

Emmanuel Macron – protegé av Rothschild-banken, som hjalp ham å bli med i millionærklubben – presenterer sin «reform» av jernbanen som en måte å skape mer «likhet», ved å frata jernbanearbeidere deres «privilegerte status».

Privilegier? Konduktører lever et hardt liv, med lange arbeidsdager og få frihelger de kan tilbringe med familien. Livene til millioner av passasjerer er avhengig av deres konsentrasjon og pliktoppfyllelse. I lys av alt dette, inkluderte deres «privilegerte» status jobbsikkerhet og relativt tidlig pensjonsalder (privilegier som de rike kan innvilge seg selv og som er vanlig i militære karrierer).

De streikende jernbanearbeidere sier at de ikke ønsker å være «privilegerte», men helst vil se slike «privilegier» utvidet til andre. I alle fall står mye mer på spill her enn lønn og arbeidstimer.

Offentlige tjenester i Frankrike var mer enn bekvemmeligheter. For millioner var de en etikk, en livsstil. I mange land er offentlige tjenester helt undergravd av korrupsjon og forsømmelse. Dette skjer ikke når folk tror på hva de gjør. En slik tro er ikke automatisk: den er historisk skapt. De franske jernbanearbeiderene har vært som en utvidet familie, forent av troen på at de utfører en viktig sosial plikt. Faktisk er mange bokstavelig talt «familie», fordi jobben som konduktør ofte gikk fra far til sønn, som et spørsmål om stolthet.

Denne hengivenheten til en sosial plikt er mer enn en personlig holdning: det er en åndelig verdi som en nasjon bør akte og bevare. I stedet blir det ofret på finanskapitalens alter.

Hvorfor skjer dette? Det er nå et overskudd av kapital i verden, som flyter rundt på utkikk etter lønnsomme steder å investere. Det handler om «nyliberalisme». Vanlige bedrifter kan gå konkurs, eller i det minste ikke greie i å skape en fortjeneste for aksjonærene. Det er derfor den offentlige sektoren må privatiseres. Det fantastiske med å investere i offentlige tjenester er at hvis de ikke tjener penger, vil regjeringen intervenere og subsidiere dem – på skattebetalers bekostning!

Dette er våpenbransjens tiltrekningskraft. Det gjelder også for utdanning, helsetjenester, transport, kommunikasjon. Men det offisielle påskuddet er at disse tjenestene må privatiseres fordi det vil gjøre dem «mer effektive».

Her er den store løgnen.

Den har allerede blitt avslørt i Storbritannia, hvor privatisering av jernbanen ikke bare har skapt dårligere tjenester, men dødelige ulykker, særlig siden det ikke ligger umiddelbar fortjeneste i jernbanevedlikehold.

Stolthet over en jobb som er godt utført, er et forsømt aspekt i sosialismens framvekst. Håndverkere som ble tvunget av kapitalismen til å forlate sitt uavhengige virke for å bli industrislaver, sto ofte i ledelsen av den sosialistiske bevegelsen i det nittende århundre. En slik stolthet er et langt mer stabilt element i sosial samhørighet enn stadig mer barnslige anarkistiske rop om å «ødelegge systemet» – uten noen alternativer i sikte.

Makron er bare en bonde i spillet. Det var ikke Macron som bestemte seg for å ødelegge Frankrikes jernbanesystem. Det ble bestemt og befalt av EU, og Macron utfører bare ordre. Ordrene er å åpne jernbanesystemet for fri internasjonal konkurranse. Snart kan tyske, italienske, spanske tog dele skinnegang med franske tog – vedlikeholdet av skinnene er overført til et annet selskap, som også gjør det for fortjenestens skyld. Jernbanearbeidernes stress vil øke på grunn av usikkerhet. For å oppfylle fortjenestekravet, må passasjerer uunngåelig betale mer. Når det gjelder innbyggere i småsteder på landet, vil de ganske enkelt miste sin jernbanetjenester helt, fordi de ikke er lønnsomme.

Når den drives som en offentlig tjeneste, bruker den nasjonale jernbaneselskapet fortjenesten fra strekninger med tung trafikk for å finansiere den mer grisgrendte landsbygda, noe som gir et likt tjenestetilbud til mennesker nesten uansett hvor de bor. Dette er på vei ut. Ødeleggelsen av offentlige tjenester fremskynder ørkenspredningen på landsbygda og framveksten av megabyer. Sykehus på landsbydga blir stengt, postkontorer legges ned. Frankrikes sjarmerende landsbyer vil dø ut med de siste eldre innbyggerne som fortsatt klamrer seg til dem.

Dette er «moderniserings»-programmet som er i gang.

Oversett i mangfoldet av utenlandske misforståelser om Frankrike, er den hallusinatoriske styrken av begreper som «moderne» og «fremgang». Privatiserings-forkjemperne forsøker å trollbinde befolkningen med disse magiske ordene, samtidig som de sleipt reduserer tjenester for å forberede befolkningen på å godta de planlagte endringene som mulige forbedringer.

To ting bør nevnes for å fullføre denne triste historien. Den ene er at France Télecom, i kjølvannet av privatiseringen, opplevde en selvmordsbølge – 39 på to år – sikkert delvis på grunn av stress og demoralisering, da nye metoder ble innført for å redusere servicekvalitet og øke fortjenesten. Når arbeidstagernes stolthet er ødelagt, er veien kort til likegyldighet, uaktsomhet og til og med korrupsjon.

Noe annet verdt å huske er propagandakampanjen for tjue år siden for å sverte SNCF for en angivelig rolle i «deportering av jødiske barn» til nazistiske konsentrasjonsleirer. Den var uberettiget, med tanke på at de nazistiske okkuppantene konfiskerte den franske jernbanen, som ikke hadde noe valg i saken. I tillegg spilte jernbaneansatte (mange av dem kommunister) en viktig rolle i motstandsarbeidet, ved å sabotere militære transporter – helt til USAs luftvåpen knuste de fleste store franske jernbanestasjonene (og de omkringliggende nabolagene) til pinneved for å forberede invasjonen i Normandie. Denne svertingen av SNCF ble naturligvis brukt av amerikanske rivaler for å utelukke franske hurtigtog fra det amerikanske markedet.

Mens Macron øker skattene for å bygge opp sitt militær-industrielle kompleks, vil de eneste offentlige ansatte som snart er igjen for å nyte sosiale fordeler og førtidspensjon, være militæret. Deres oppgave er ikke å tjene Frankrike, men å fungere som hjelpegutt for USA utenlandske kriger.

Inntil soldater erstattes av roboter.


Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone (f. 1934). Hun har skrevet en rekke gode bøker, bl.a om Jugoslavia-krigene og Hillary Clinton.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Flott analyse som gav meg lyst til å lenke til et av J.M. Greers vidunderlige togessay, som bør leses/nytes av enhver togentusiast: http://www.resilience.org/stories/2011-03-31/too-much-energy/

    Viktig poeng av forfatteren å påpeke at privatiseringen av offentlig sektor er som en våt drøm for finanskapitalen, fordi de her kan profittere uten å risikere konkurs. I tillegg er kapitalen på desperat jakt etter profitt i disse dager, da profittratene har vært utflatende siden oljekrisa i 1973.

    Som Steigan har påpekt aksepterte finanskapitalen en blomstrende offentlig sektor så lenge de hadde fordeler av den, og så lenge profittratene holdt seg høye i kjølvannet av WW2. Denne tiden er forbi, og det ustoppelige tohodede stats/markeds-monsteret har nå gått amok og herjer vilt for å rive i filler våre fellesverdier.

    Eneste mulighet for å bringe tilbake stabilitet er å knuse monsteret, dvs. både staten og kapitalismen, for å la de nye allmenninger overta gjennom den ultimate økonomiske demokratimodellen til Terje Bongard.

  2. SHO says:

    Det høres ut som kapitalismen er på vei til å utarte til å bli en form for ny-føydalisme, hvor profitt er resultatet av parasitt virksomhet og ikke lenger er resultat av kreativ-produktiv virksomhet etter klassisk mønster (jmfr Adam Smith). Vi får et system hvor det hentes ut profitt innenfor alle typer virksomheter i samfunnet samtidig som investeringsmulighetene reduseres av ymse grunner (bla av ressursmangel og mangel på billig energi). Resultatet blir en gedigen overakkumulasjon av profitt i verdensøkonomien, noe som bare fremskynder det totale sammenbruddet. Man kan si at profitt overhenget i verdensøkonomien blir for stort og innføres i bransjer og på områder hvor selv Adam Smith ville ha vært betenkt (ufortjent profitt skal ikke være en del av kapitalismen var vel Smiths holdning da dette undergraver kapitalismens kreative kraft).

  3. Vi trenger en ny kreativ kraft, inngruppa!

    Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.”

  4. BORGERSKAPETS OVERKLASSE OG FOLKET

    Borgerskapets overklasse bruker politisk makt til å vender politi og militære mot folket for å beskytte egne privilegier og dekadente livsstil. Nasjonens realøkonomi plyndres til fordel for overklassens kapitaleiere, ved at offentlige tjenester og virksomheter privatiseres. Det er hva historien har bevist gang på gang.

    Hver gang arbeidere har gjort opprør/revolusjon og vunnet den politiske makt skjer det samme. Arbeidere, bønder og folkets levekår forbedres. Velferd og livskvalitet utjevnes i folket, samtidig som nasjonens realøkonomi vokser betydelig. Det er alltid god nasjonal real-økonomisk utvikling der sosialdemokratiet har den reelle politiske makt.

    Når pendelen svinger til politisk makt for en borgerlig overklasse skjer det samme hver gang. Det blir jappetid, dyrtid og økende militarisme. Overklassen bygger vern for å beholde sine privilegier ved å vende politi og militæret mot folkets misnøye ved kutt og innstramminger i deres levekår og livskvalitet. Folket hindres i å kjempe for sine rettigheter ved økende anti-demokratisk politikk og overvåkning, hvor ytringsfrihet og retten for folket til å protestere og demonstrere innskrenkes.

    Nasjonal rettferdighet er et spørsmål om rettferdig fordeling av politisk makt, økonomi og den trygghet politi og militæret er ment å opprettholde. Det er et spørsmål om reelt folkelig demokrati, eller ikke.

    Hva som skjer i mange europeiske land i samtiden vitner om at vi er nær en revolusjonær tid igjen. En tid hvor den borgerlige overklassen mobiliserer for å holde folket nede, og hvor arbeiderklassen mobiliserer for å gjenvinne et reelt folkelig demokrati.

    Vi har samme utvikling i Norge som i Frankrike, hvor situasjonen er enda mer fremskredet enn i Norge. Denne artikkelen fra Steigan beskriver de samme prosesser vi har sett gjentatte ganger tidligere i moderne europeisk historie.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere