oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
5 kvinner fra Adra ble i går sluppet fri fra fangenskap hos Jaysh al-Islam i Douma i Øst-Ghouta. Kvinnene har sittet i et fangehull siden 2013 i en av de mange tunnelene som er avdekket under Øst-Ghouta.
Snart har den siste bussen fra Øst-Ghouta gått. Mens forhandlinger mellom terrorister og russerne pågår krangler terroristene i Jaysh al-Islam seg imellom om hvilken plass i bussen de vil ha. De skal busses til Jarablus og ikke til Idlib som resten av terroristene fra Øst-Ghouta hadde som førstevalg.
Ryktet sier at Jaysh al-Islam ikke var ønsket i Idlib av de andre gruppene der…
Forhandlingene foregår slik at for hver gruppe terrorister fra Jaysh al-Islam som setter seg på bussen skal disse slippe fri X-antall fanger. I dag var dagen da de fem kvinnene fra Adra fikk slippe ut av fangenskap. Ingen har visst om de var i live, bortsett fra de som holdt dem fanget.
Hva må kvinnene fra Adra tenke nå når de ser sollyset igjen og hører hva som har skjedd rundt dem disse 4 årene? De trodde kanskje de var savnet av den store verden? At verden har gått og lett etter dem i 4 år? At verden har gjort alt de kunne for å finne dem?
At massakren i Adra i 2013 var så grusom at verden ikke ville la morderne gå fri. At de som kastet barn levende inn i bakerovnene er tatt. Har de fått tid til å tenke at verden der ute føler omsorg for dem? At «demokrati og menneskerettigheter» har innhentet morderne?
Det har de fått tid til. De er blitt minnet på det hvert minutt, hver time, hver dag, hver natt, hver måned og hvert år siden 2013. Fangevokterne deres i tunnelene i Douma er de samme som kastet barna i bakerovnene i Adra. Som halshugget alle de kom over og hang hodene opp i trærne.
Men, hva visste vi andre om Adra? Hvem fortalte oss om massakren i Adra i 2013?
Ingen. Ingen var interessert i at vi skulle få høre om massakren i Adra.
Vi skulle heller få høre om «gassangrepet» i Ghouta. Samme år og samme område. Gassangrepet Assad stod bak, ble vi fortalt. Igjen og igjen. Uten «gassangrepet i Ghouta», «tønnebomber» og de «fredelige demonstrasjonene», ville krigen fått en helt annen vending? Kanskje. Vi må nesten spørre mediene om de er enige. Det er de som bestemmer virkeligheten
Syria ble hermetisk lukket i 2011. Alle ambassader stengt. Ingen fly gikk til Syria. Pengene ble stoppet. Ingen syriske tjenestemenn fikk lov å reise til vestlige land. Ingen presse ble igjen.
Men, siden vi visste om gassangrepet i Ghouta og ikke om massakren i Adra må jo «noen» ha vært i Syria og sett det? Hvem kunne «noen» ha vært?
«Noen» må det jo være? «Noen» kjenner «noen» som har vært der? «Noen» som er der?
Mange kjenner «noen». Snart kjenner alle «noen». På hagefester og sommerfester, på møter i regi av «den syriske revolusjonens fanebærere» syder det av «noen».
Ingen hagefest uten en «fredelig demonstrant» fra Syria. Som kjenner noen som har blitt utsatt for grov tortur i et av Assads beryktede fengsler, som kjenner noen som ble drept av «regimets militser» da de gikk i fredelige demonstrasjoner med plakat hvor det på den ene siden av plakaten stod : «Vi vil ha «demokrati». På den andre siden av plakaten stod det: «Alawitter til grava- kristne til Beirut».
Vi fikk bare se den ene siden av plakaten, den til utvortes bruk. Den til bruk i hageselskapene.
Men, det må vel finnes noen som har en annen historie å fortelle? Det er det, med de blir aldri invitert på hageselskaper…hvorfor skulle de det?
På hagefesten i fjor var det mange som synes synd på de faste gjestene fra Syria. Aleppo hadde «falt». Men, de lovet dem å aldri skrive mer om Aleppo og menneskene der. Det løftet har de holdt.
Snart er det ny sesong for hagefester. Siden sist sesong har flere byer «falt» i Syria. Deir Ezoor og Øst-Ghouta og Raqqa har «falt».
Etter Deir Ezoor «falt» blir nok også hagefesten til Solberg litt tam i år. Det er funnet alt for mange tonn med våpen i områdene de pent antrukne på bildet sa de skulle kjempe mot IS i.
«Ta din løgn og la den vandre».
Kanskje kvinnene fra Adra har en historie å fortelle oss? Er vi egentlig interessert i kvinnene som har sittet i hovedkvarteret til NATO i Syria siden 2013? Som har visst at det ble oppbevart 40 tonn med kjemiske våpen der, fabrikker til å produsere kjemiske våpen, utenlandske ingeniører til å betjene disse fabrikkene. Hørt hvordan terroristene fikk instrukser fra oppdragsgiverne sine. Sett hvordan de titusenvis av fanger og sivile har vært pisket til å grave disse enorme tunnelene gjennom hele Øst-Ghouta, store nok til at stridsvogner kan passere. Sett all maten og medisinene og våpnene som ble plassert rett i nærheten av cellene i tunnelene. Som kom gjennom tunnelene med påskrifter fra FN eller Leger Uten Grenser.De har hørt den høylytte jubelen hver gang et menneske i Damaskus ble drept, drept av raketter fra Øst-GHouta, raketter smuglet inn i Syria fra Tyrkia og Jordan. Hørt hvordan de siste planene ble lagt for det store angrepet mot Damaskus- hørt at Jaysh al-Islam krever å få med 900 millioner dollar i cash som betingelse for å ta bussen og la kvinnene fra Adra få leve .
Og, visst at gassangrepet i Ghouta i 2013 ikke ble utført av president Bashar Al-Assad
Samme dag kvinnene fra Adra slapp fri fra fangenskap ble dette funnet gjort:
Moder Agnes er en libanesisk nonne som har bodd i Syria i over 20 år. Hun gransket løgnene vi ble servert på hagefestene. Hun reiste rundt i verden for å fortelle om løgnene og være en budbringer av sannheten om gassangrepet i Øst-Ghouta og massakren i Adra 2013.
Hun ble foraktet og behandlet som en budbringer fra den onde despoten. Betalt av regimet. Hun måtte gjemmes bort. Vi likte ikke det hun sa. Hun kunne da ingenting om kjemikalier..
«Those that promote this stuff should know that they are in the brutal business of helping a fascist regime use murder as a weapon of mass suppression and cover up its crimes”.
Internasjonale menneskerettighetsgrupper omtalte Russlands utenriksminister Lavrov, som desperat da han refererte til en «utrenet» nonne. Da han refererte til Moder Agnes avsløringer om gassangrepet I Ghouta i 2013 om Cæsarbildene. Og, om massakren i Adra.
Adra er en industriby 20 kilometer nord for Damaskus hvor 20 000 mennesker bodde. Mange statsansatte. Mange minoriteter. Drusere, alawitter, shiamuslimer og kristne. Adra ligger ikke langt fra Douma I Øst-Ghouta.
Om morgenen den 11 desember 2013 stormet en stor gruppe av de vi kaller den “moderate opposisjonen” Adra. Fra overalt i Øst-Ghouta kom de. De tilhørte Jabhat al-Nusra og Jaysh al-Islam. Det var lederen for Jabhat- al- Islam, Zahran Alloush, som stod bak. Flere hundre stormet de kontrollpostene , drepte soldater
De hadde en liste med navn på statsansatte som bodde i Adra. De skulle slaktes. De tilhørte regimet. Det gjorde også minoritetene som bodde der. De skulle slaktes. Terroristene var godt forberedt til denne massakren. De kom med en liste med navn og de kjente adressene til de statsansatte. De gikk fra hus til hus. Tvang folk ut, satte opp sharia-domstoler, dømte dem og halshugget dem. Videre gikk til det store bakeriet. Der ble alle drept eller brent levende i bakerovnene. En far tok en granat og sprengte seg og familien sin for å slippe å bli massakrert. Hele Adra så ut som et slaktehus.
Beskrivelsen av hvordan denne massakren ble uført er for vanskelig. Flere hundre ble tatt til fange. Soldater opplyste at det var vanskelig å vite hvor mange terrorister som var med på massakren, kanskje 500. De visste ikke. Det var bygget tunneler under områdene som gjorde det totalt uoversiktlig for soldatene å få kontroll.
Tunnelene er de samme som de fem kvinnene fra Adra har sittet fanget i siden massakren i 2013. I dag er de fri. Ikke fordi menneskene på hagefestene har kjempet kampen for dem. De har aldri hørt om massakren i Adra. Snart er også Øst-Ghouta glemt.
