Trenger vi Norges Fredsråd?

1
Norges Fredsråd sier Nei til Norge i Syria, men Lars Birkelund stiller likevel spørsmål om organisasjonens rolle.
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Eller: hvem trenger Norges Fredsråd? Kan det tenkes at norske myndigheter trenger rådet mer enn freden trenger rådet?

I alle fall er det sikkert at NF er avhengig av midler fra utenriksdepartementet (3,9 millioner i året), de samme norske myndigheter som de siste åra har sanksjonert og/eller ført krig mot land som Russland, Syria, Nord Korea og Venezuela. Er NFs mangelfulle kritikk av Norge/NATOs politikk overfor disse landene prisen NF må betale for å få penger fra UD?

«UD har ingen innflytelse på hva fredsrådet skal mene og uttale seg om, men deres tildelinger legger noen føringer for hvilke aktiviteter vi kan gjennomføre.» (NFs fungerende leder Tuva Grimsgaard i SMS til meg). NF støttet ikke demonstrasjonen mot NATO-øvelsen Aurora i Gøteborg i fjor. Så det er nærliggende å tro at det er en av flere mulige røde streker UD har satt.

(Norges Fredsråd er en paraplyorganisasjon for norske fredsorganisasjoner opprettet i 1945. Blant de 20 tilsluttede organisasjonene er Bestemødre for fred og Norges Fredslag, men også av uante grunner organisasjoner som Juvente og Norges Kristelige Studentforbund).

Flere av de tilsluttede organisasjonene støttet demonstrasjonen mot Aurora og det oppsto derfor strid mellom NF og disse. Denne striden, samt mer generell misnøye med hvordan NF forvalter sitt mandat overfor disse organisasjonene, kan/skal ha ligget til grunn for at Hedda Bryn Langemyr gikk av som leder i 2017.

Hva menes her med mangelfull kritikk? Først og fremst mangel på kritikk av Norge/NATO/EUs ulovlige krigføring mot Syria, som startet med sanksjoner i 2011 og ble trappet opp med støtte til væpnede opprørere i 2012. Under de første åra av krigen fikk man inntrykk av at rådet var mer opptatt av å kjempe for syriske flyktningers rett til asyl i Norge enn av å bekjempe årsaken til flyktningestrømmen, deriblant Norges krigføring. NF brukte til og med flagget til jihadist-opprørerne i den såkalte Nasjonalkoalisjonen i forbindelse med et arrangement om Syria i stedet for Syrias offisielle flagg.

Det var først da Norge i 2016 sendte soldater til Jordan/Syria at NF protesterte, altså først da det ble en viss opposisjon på Stortinget. Men da bare med kritikk av «toppen av isfjellet», nemlig disse 60 soldatene (som i virkeligheten skal være flere hundre, ifølge moren til en av soldatene).

Da NF i 2017 tok avstand fra sanksjonene mot Syria var det etter langvarig press fra uavhengige fredsaktivister og først et halvt år etter at en FN-rapport hadde slått fast virkningene av sanksjonene. «U.S. and European sanctions are punishing ordinary Syrians and crippling aid work during the largest humanitarian emergency since World War II».

Men disse virkningene var kjent i årevis før FN-rapporten kom og Stortinget støtter fortsatt helhjertet opp om sanksjonene, bortsett fra Rødt. For å sette det på spissen kan man si at Norges Fredsråd har bidratt til å forlenge/forsterke lidelsene for det syriske folk med sin (stilltiende) støtte til sanksjonene/krigen.

Da NF 28. november i fjor arrangerte visning av «Cries from Syria», en svært agiterende og ensidig dokumentarfilm, var ikke støtten bare stilltiende, men aktiv. Kommentarer på Facebook-eventet for filmen: «Jeg trodde tida da Norges Fredsråd sprer al-Qaida propaganda om Syria var over nå, men der tok jeg altså feil».   «Hva mon er hensikten med å oppfordre folk til å komme å se en sånn film nå? Hvorfor mener man i Norges Fredsråd at den er «brennaktuell»? Hvem skal påvirkes og til hva»?

Rådets kunnskap om Syria og krigen er mangelfull og basert på ganske ensidig informasjon. Ja, NF synes å ha en generell berøringsangst for narrativer, medier og personer som befinner seg utenfor «mainstreamen». Og dermed går de glipp av mye informasjon og mange perspektiver. Som da Langemyr i kronikk for NRK Ytring 22. desember 2016 langet ut mot Eva Bartlett, en av de vestlige journalistene som har tilbragt mest tid i Syria under krigen og som bl.a. i flere år har bidratt til opplysning om sanksjonene og til å avsløre White Helmets.

«Den såkalt uavhengige journalisten» sa Langemyr om Bartlett, som meg bekjent ikke har fast ansettelse i noe media. I så fall er Bartlett mer uavhengig enn alle journalistene i NRK, TV 2, Aftenposten, VG, Klassekampen etc, medier som alle i mer eller mindre grad er avhengige av statlige privilegier.  Langemyr angrep altså Bartlett, som ikke en gang leser norsk, mens hun frikjente medier som Aftenposten og VG som har støttet krigen mot Syria på lederplass og som ukritisk har formidlet antisyrisk propaganda/løgner i sju år.

Rådet fronter også saker som er diskutable når det gjelder fredssaken, som å delta i arrangementer til støtte for asyl i Norge og demokratisering/menneskerettigheter i Midt-Østen.

Intet galt med demokrati og menneskerettigheter. Men i blant viser det seg at slike bevegelser slett ikke er hva de utgir seg for. Ikke minst i Syria. Og et land kan være fredelig både innad og utad sjøl om det er mangler ved demokratiet og menneskerettighetene der. Dessuten er det demokratier som Norge som lenge har vært mest krigerske, som Langemyr sjøl sa i en  artikkel for tre år siden. «Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger. Vi er på en andreplass i krig», lød overskriften. Men hun utelot helt typisk Syria fra de landene Norge har ført/fører krig mot. Altså er Norge snarere på førsteplass, en tvilsom ære for et land som ser på seg sjøl som «peacemaker».

NF skaper på denne måten splid i fredsbevegelsen og sløser krefter på noe som heller burde ha vært brukt på å bekjempe Norges/NATOs kriger. For det som bør være helt sentralt for et norsk fredsråd er kritikk av de krigene norske og allierte myndigheter fører.

Den mangelfulle kritikken av NATO/Norges politikk viser seg også overfor Russland og Ukraina. For det går ikke an å kritisere Russlands opptreden når det gjelder Krim/Ukraina uten samtidig å kritisere Norge/NATOs støtte til statskuppet som forårsaket «annekteringen» av Krim og deretter krigen i Øst Ukraina.

Og når Langemyr bruker karakteristikken «diktator» på Russlands president står nok jubelen høyt i UD og i NATO. Men det er ikke en objektiv betegnelse på denne omstridte lederen. Det samme med uttalelser som «den norske regjeringen har utøvd en sunn og fornuftig holdning» og «man må føre et ytterligere politisk press, primært mot Russland», fra intervju med Langemyr i Dagsavisen 9. september 2013, på et tidspunkt da Norge hadde ført sanksjoner mot Syria i to år og støttet væpnede jihadister der i ni måneder, men TO ÅR før Russland gikk inn i krigen.

Jeg har hverken fått bekreftet eller avkreftet at Langemyr tok kurs i regi av forsvaret og/eller NATO da hun var leder, noe som i så fall også svekker uavhengigheten.

Min konklusjon er i alle fall at norske fredsorganisasjoner primært må kritisere Norge og allierte lands krigføring, verstingene i verden, ut i fra prinsippet om å feie for egen dør før man kritiserer andre. Og da går det ikke an å lefle med de norske myndighetene som ifølge NF sjøl er en av verdens mest krigerske.

 


 

Dette er et leserinnlegg og Hedda Bryn Langemyr og Tuva Grims­gaard er naturligvis hjertelig velkomne til å svare her på steigan.no.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no

Historisk kommentararkiv

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here