oss 100 kroner!
«Det er ikke så vanskelig å finne venstresida,» skriver La Repubblica 23. mars 2018. «Husene deres er i veldig fine distrikter, i borgerlige kvarterer i de store byene, hvor de trygt kan gå ut om kvelden og leve den ledende klassens liv. Det er mye vanskeligere å finne dem i byenes bakland, i forstedene der arbeiderne og håndverkerne bor, der venstresida en gang hadde grunnfjellet sitt. Og de er helt forsvunnet i sør og i provinsene der arbeidsløsheten plager ungdom og familier og der sameksistensen med immigrantene er vanskelig og det ikke er greit å gå ut om kvelden.»
Valget i Italia 4. mars 2018 var avslørende på denne måten. Partito Democratico (PD) er det nærmeste Italia har til et sosialdemokratisk parti, et parti, som i likhet med Arbeiderpartiet er medlem av det som tidligere het Den sosialistiske internasjonalen, men som nå heter Den progressive alliansen. (Det er forresten ikke mye sosialdemokrati igjen i denne alliansen, det er globalisme og global governance for alle penga.) Dette partiet tapte mange av de gamle festningene til venstresida, men de holdt seg godt i de pene områdene av Milano, Torino, Firenze, Genova, Bologna, Roma og Napoli. I områder i Lombardia der gjennomsnittslønna er over 36.000 euro hadde PD 21%, mens i områder der lønna er helt nede i 6.000 euro hadde PD 8% av stemmene. I de velstående områdene i Firenze kunne PD notere seg for 43%. I de fattige områdene i Palermo, derimot, var resultatet ned mot 4%.
De vender ryggen til arbeiderne – og arbeiderne vender ryggen til dem
Sosialdemokratiet i Italia har altså gjort en klassereise, der som i resten av Europa. Og arbeiderklassen er ikke med på den reisa. En meningsmåling utført for Corriere della sera av Ipsos før valget viser at Movimento 5 Stelle hadde oppslutning fra 40,6% av arbeiderne, mens PD bare fikk støtte fra 13,6% av arbeiderne. Selv høyrepartiet Lega kom foran arbeidernes forhenværende parti med sine 19,6%.
Den sosialdemokratiske eliten har helt andre verdier enn arbeiderne, forstår ikke, og gidder ikke å forstå arbeidernes problemer, og klarer ikke å skjule sin forakt for arbeiderne. Og de klarer ikke å forstå at arbeiderne kan lukte denne arbeiderforakten på lang avstand.
Dette er ikke så ulikt den klassesplittelsen Arbeiderpartiet opplevde i behandlinga av ACER. Mangemillionærene Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har sine lojaliteter og sine forbilder i den globalistiske eliten i Europa og USA. For dem er mest mulig integrasjon i EU den naturligste sak av verden. De klarer ikke en gang å forstå det når hele LO, alle de tyngste fagforbundene og deres egne ordførere i industri- og kystkommuner reiser seg mot dem og sier NEI.
Leirskred
Det dramaet som utspiller seg foran øynene våre i Itallia, Frankrike, Tyskland, Norge og resten av Europa er at sosialdemokratiet raser sammen. Deres tid er over. Og raset er som et leirskred; når den kjemien som en gang skapte fast grunn, er borte, raser det ut som om det hadde vært velling.
Det som ikke er klart er hvem som kan overta der sosialdemokratene slipper. Foreløpig er det høyrepopulistene som klarer å samle en del av misnøyen, men det er ingen naturlov at det skal være slik. Det kan naurligvis skapes venstrebevegelser og -partier som arbeiderne opplever som sine egne. Men skal man lykkes med det, må man bryte over tvert med globalismens og elitens sosialdemokrati og dens vesen.
Les også:
