Italia: Sosialdemokratiets klassereise

0
I de vakre bydelene i Firenze står sosialdemokratene fortsatt sterkt, men slik er det ikke der fattigfolk og arbeidsfolk bor.

«Det er ikke så vanskelig å finne venstresida,» skriver La Repubblica 23. mars 2018. «Husene deres er i veldig fine distrikter, i borgerlige kvarterer i de store byene, hvor de trygt kan gå ut om kvelden og leve den ledende klassens liv. Det er mye vanskeligere å finne dem i byenes bakland, i forstedene der arbeiderne og håndverkerne bor, der venstresida en gang hadde grunnfjellet sitt. Og de er helt forsvunnet i sør og i provinsene der arbeidsløsheten plager ungdom og familier og der sameksistensen med immigrantene er vanskelig og det ikke er greit å gå ut om kvelden.»

Valget i Italia 4. mars 2018 var avslørende på denne måten. Partito Democratico (PD) er det nærmeste Italia har til et sosialdemokratisk parti, et parti, som i likhet med Arbeiderpartiet er medlem av det som tidligere het Den sosialistiske internasjonalen, men som nå heter Den progressive alliansen. (Det er forresten ikke mye sosialdemokrati igjen i denne alliansen, det er globalisme og global governance for alle penga.) Dette partiet tapte mange av de gamle festningene til venstresida, men de holdt seg godt i de pene områdene av Milano, Torino, Firenze, Genova, Bologna, Roma og Napoli. I områder i Lombardia der gjennomsnittslønna er over 36.000 euro hadde PD 21%, mens i områder der lønna er helt nede i 6.000 euro hadde PD 8% av stemmene. I de velstående områdene i Firenze kunne PD notere seg for 43%. I de fattige områdene i Palermo, derimot, var resultatet ned mot 4%.

De vender ryggen til arbeiderne – og arbeiderne vender ryggen til dem

Sosialdemokratiet i Italia har altså gjort en klassereise, der som i resten av Europa. Og arbeiderklassen er ikke med på den reisa. En meningsmåling utført for Corriere della sera av Ipsos før valget viser at Movimento 5 Stelle hadde oppslutning fra 40,6% av arbeiderne, mens PD bare fikk støtte fra 13,6% av arbeiderne. Selv høyrepartiet Lega kom foran arbeidernes forhenværende parti med sine 19,6%.

Den sosialdemokratiske eliten har helt andre verdier enn arbeiderne, forstår ikke, og gidder ikke å forstå arbeidernes problemer, og klarer ikke å skjule sin forakt for arbeiderne. Og de klarer ikke å forstå at arbeiderne kan lukte denne arbeiderforakten på lang avstand.

Dette er ikke så ulikt den klassesplittelsen Arbeiderpartiet opplevde i behandlinga av ACER. Mangemillionærene Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har sine lojaliteter og sine forbilder i den globalistiske eliten i Europa og USA. For dem er mest mulig integrasjon i EU den naturligste sak av verden. De klarer ikke en gang å forstå det når hele LO, alle de tyngste fagforbundene og deres egne ordførere i industri- og kystkommuner reiser seg mot dem og sier NEI.

Leirskred

Det dramaet som utspiller seg foran øynene våre i Itallia, Frankrike, Tyskland, Norge og resten av Europa er at sosialdemokratiet raser sammen. Deres tid er over. Og raset er som et leirskred; når den kjemien som en gang skapte fast grunn, er borte, raser det ut som om det hadde vært velling.

Det som ikke er klart er hvem som kan overta der sosialdemokratene slipper. Foreløpig er det høyrepopulistene som klarer å samle en del av misnøyen, men det er ingen naturlov at det skal være slik. Det kan naurligvis skapes venstrebevegelser og -partier som arbeiderne opplever som sine egne. Men skal man lykkes med det, må man bryte over tvert med globalismens og elitens sosialdemokrati og dens vesen.

 

Les også:

Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa

«Russerne gjorde det!» – Hjernedødt om valget i Italia.

Forrige artikkelMensa rotunda
Neste artikkelTrumps handelskrig mot Kina: Om å skyte seg sjøl i foten
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).