Hvem bygde Kinas velstand? Kommentator Therese Solliens stand-up-komiske historieskriving

4
Hvem bygde Theben med sine syv porter, spør Bertolt Brecht i diktet «En lesende arbeiders spørsmål». Men det var visst ikke den problemstillingen Therese Sollien ville drøfte i sin Aftenposten-kommentar om Kina. (Foto: Halvor Fjermeros)
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

Aftenposten har 19. mars en tre siders dekning av kriminolog Børge Bakkens nye bok, med viktige betraktninger omkring kinesisk ulikhetsutvikling og krimstatistikk. Som sidekommentator prøver Therese Sollien å sette disse utviklingstrekkene i perspektiv og forklarer oss årsaken til Kinas økonomiske «mirakel», som hun selv kaller det, med en alternativ «teori».

Norske Børge Bakken, som har vært professor ved Hong Kong-universitetet og nå bor i Australia, har fulgt Kinas kriminalitet i årevis, og han ser en nær sammenheng mellom krimstatistikk og veksten i migrantarbeidere som har gjort Kinas økonomiske vekst mulig. Det har også skapt en velstand blant de rikeste som har bidratt til å gjøre Kina til det landet i verden som kanskje har aller høyest ulikhet, hevder Bakken:

I sin kommentar til oppslaget om Bakkens bok lanserer Sollien en alternativ fortelling om Kinas velstandsvekst, den som har løftet like mange fattige mennesker som USAs samlede befolkning opp til et globalt middelinntektssjikt de siste 25 år. Hun skriver: «Noe av det mest provoserende jeg hører, er at det kinesiske kommunistpartiet har løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom.»

Sannheten ifølge Sollien

Sollien vet å skille rett fra galt: «Sannheten er at kineserne endelig har løftet seg selv ut av fattigdommen – etter at partiet i flere tiår nettopp har nektet fattige folk å gjøre dette, gjennom planøkonomi og vanstyre.»

Dette kunne vært et interessant innspill om klasseanalyse og hvem som er det handlende subjekt som beveger verdenshistorien og velstanden framover, hadde det ikke vært for at hun ignorerer hele overbygningen der hun og andre vestlige øyne ser mirakler når Kinas suksess skal forklares. Plutselig frikoples Kinas myndigheter fullstendig fra medvirkning til dette mirakuløse løftet. Uansett hva man måtte mene om det kinesiske kommunistpartiet KKP, om hvorvidt det er kommunistisk eller nasjonalistisk eller statskapitalistisk, så kan en ikke bare trykke på delete-knappen og slette partiets rolle fra det siste 70 års kinesiske historie. Det er like komisk å utelukke KKPs bidrag her, uansett hvor sterkt en måtte mislike dets sentraldirigerte og autoritære sider, som det ville å være å la jernkansler Bismarck være unevnt i den tyske sosialstatens tidligste framvekst fra 1870-tallet eller å droppe den rollen Gerhardsens og Arbeiderpartiets planøkonomi spilte for velferdsstatens fødsel rett etter krigen.

Hvem skaper stabiliteten?

Ann Lee, USA-basert professor i økonomi med god kjennskap til Kina som mangeårig gjesteprofessor ved Peking University, skriver om suksessen, bl.a. i boka «What the US can learn from China». I hennes siste bok, «Will Chinas’s economy collapse?» (2017) svarer hun selv et solid nei på spørsmålet, riktig nok med noen x’er i regnskapet. Hennes konklusjon baserer seg nettopp på at det er den sterke kontrollen over økonomien fra KKP-ledelsens side som har gjort at Kina har unngått de kriser som har rammet Vesten kollektivt etter 2008-kollapsen, den som ble utløst av boliggjeldskrisa i USA. «Ulikt kredittveksten i Vesten, som i det store og hele har gått inn i finansielle konstruksjoner som har skapt få jobber og større ulikhet, har Kinas kredittvekst i det minste blitt omdannet til reell velstand for et stort antall mennesker, noe som er en langt mer bærekraftig økonomisk situasjon. Og med dets gjeldsrate på bare en brøkdel av Vestens, er det vanskelig å forestille seg en eiendomsboble som skulle få Kinas økonomi til å spore av». (s.32) Ann Lee er ingen maoist, men anerkjenner kommunistpartiets rolle som avgjørende for å skape den stabilitet som har vært en av forutsetningene for den langvarige veksten. Sagt på en annen måte: Det er KKPs aldri hvilende blikk på nasjonal kontroll i globaliseringens tidsalder som har skapt denne stabiliteten. Det har den marxistiske økonomen, egypteren Samir Amin pekt på. Han har studert Kina siden 1950-tallet og skriver i boka «The implosion of capitalism» fra 2013 at Kinas globale integrasjon i har vært både delvis og kontrollert, og at landet står utenfor den finansielle globaliseringen. «Banksystemet er fullt ut nasjonalt og konsentrert om kredittmarkedet hjemme», skriver Amin.

Migrantarbeidernes brutale livsvilkår

Sollien retter i sin kommentar søkelyset på migrantarbeiderne og deres spesielle situasjon pga av den gamle ordningen med bostedstilknyttede rettigheter i det såkalte hukou-systemet. Dette har skapt en pariakaste av rettsløse mennesker, hvorav mange er barn, som kan observeres i enhver storby i Kina. Det har også resultert i brutal framferd fra myndighetene mot disse arbeiderne som bor under elendige forhold og som av mange blir sett på som annenrangs borgere. Dette kom tydelig til uttrykk etter brannen med et snes døde i en Beijing-forstad i fjor høst – med etterfølgende utkastelse og oppryddingsraid som følge.

Men det grunnleggende problemet med migrantarbeiderne er deres manglende rettigheter innen arbeidslivet, noe kinesiske fagforeningsaktivister i Hong Kong jobber med å avhjelpe, bl.a. i form av kartlegging av arbeidsulykker og streiker, og ved å bidra til å reformere de offisielle og partidominerte fagforeningene i Kina til å bli tjenlige redskaper for arbeiderne i industrier med rene «Vill Øst»-tilstander. Dette er en del av den klassekampen som utspiller seg daglig i Kina, og der migrantarbeiderne, som Sollien påpeker, definitivt bærer store byrder, bokstavelig talt ved ødelagt rygger og knær, avkappede fingre- og avkortede rettigheter. Men å sette dette opp mot «miraklet» og å hevde at «kommunistpartiet fortjener ikke æren for Kinas velstandsøkning», blir bare en rar retorisk øvelse av stand-up-komiker Sollien som øser seg opp over en historisk sannhet hun ikke vil vedkjenne seg.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Serriøst? Hu’ Sollien skulle da være tørr bak øra, så gammel som hun er. Hvor blir det av denne evolusjonen?

  2. SHO says:

    Jeg husker det var en lignende debatt intert i USA tidligere. Den gang var svaret at et i et land hvor man har en økonomisk vekst på 10% i året som er den høyeste økonomiske vekst noe land noensinne har hatt, så kan ikke myndighetene være komplette idioter, det viser bare at myndighetene i Kina utmerket godt forstår hva som skaper en slik høy vekst. Og hvis verden nå går inn i en ny økonomisk krise så kan det faktisk hende at kinesiske myndigheter er bedre forberedt på hva som da må gjøres enn feks makteliten i USA.

    Kinesiske myndigheter har prøvd å lære av andre lands erfaringer. Bla av det Dubcek regimet prøvde å få til i Tsjekkoslovakia med sosialistisk markedsøkonomi under Praha våren i 1967. Økonomiminster Ota Sik fra den perioden i Tsjekkoslovakia har senere holdt flere foredrag for den kinesiske ledelsen om erfaringene fra Praha våren. Så noen erfaringer og politiske ideer fra 1968-perioden har tross alt levd videre.

  3. arnomd says:

    Fin artikkel Halvor!
    Her er et klipp om ØKONOMISK NASJONALISME (“Delayed Industrialization”) fra min dr.avh, om Friedrich List (2014):
    "List claimed that ‘the Industrial System’ (or ‘economic nationalism’) was a natural and practical response to economic pressure from abroad.
    In his path breaking book, Marxism, China, & development: reflections on theory and reality, James A. Gregor (Gregor, 2000), points out the legacy of Mary Matossian’s article Ideologies of Delayed Industrialization: Some tensions and Ambiguities (Matossian, 1966).
    Like List suggests concerning the Industrial System, Matossian claims that certain economic strategies must be understood as a logical response to certain pressures. Gregor explains,

    … In the 1960s, Mary Matossian argued that some of the most significant revolutionary ideologies of the twentieth century might best be understood as common functional responses to determinate historic, social, and economic challenges. Some of the most important of those challenges arise when an industrially backward nation finds itself in sus¬tained contact with those industrially advanced. The cultural, political, economic, and strategic disabilities associated with such contact pro¬duces a native intelligentsia increasingly sensitive to their nation’s vul¬nerabilities. Afflicted with a painful sense of inadequacy, they become in¬creasingly receptive to the conviction that their community requires large-scale industrialization and modernization if it is to regain control of its destiny.8
    Matossian argued that the ideologies emerging out of such circum¬stances display certain similarities. Among those ideologies sharing a family resemblance, she identified Marxism-Leninism, Italian Fascism, Kemalism, Gandhism, the Indonesian Pantjasila, the Egyptian Philoso¬phy of the Revolution, and Sun Yat-sen’s Saimin zhuyi. The suggestion was that Sun’s ideology might best be understood in broad comparative context, since it shares certain defining properties with a number of other contemporary doctrines. The similarity of ideas that animate such ideologies are conceived more than the consequence of personal contacts and mimetism; they are a function of a common collective psychology born of common problems and shared socioeconomic influences. None of this appears in Marxist theory, neither in the Marxist theory of revolution nor in the standard Marxist interpretation of fascism. (Gregor, 2000, p. 51)

  4. ABC says:

    Bra artikkel men Kina kommer å få hinsides interne problemer om ikke alt for lenge da landet har dopet sin befolking med tilvekst trur jeg da (amatør). Landet er dypt splittet og jeg trur ikke at tilveksten og yttre fiende strategier fungerer lenge etter at USA er ferdige som supermakt og tilveksten som er en gigantisk kreditt bubble er over.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere