oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Aftenposten har 19. mars en tre siders dekning av kriminolog Børge Bakkens nye bok, med viktige betraktninger omkring kinesisk ulikhetsutvikling og krimstatistikk. Som sidekommentator prøver Therese Sollien å sette disse utviklingstrekkene i perspektiv og forklarer oss årsaken til Kinas økonomiske «mirakel», som hun selv kaller det, med en alternativ «teori».
Norske Børge Bakken, som har vært professor ved Hong Kong-universitetet og nå bor i Australia, har fulgt Kinas kriminalitet i årevis, og han ser en nær sammenheng mellom krimstatistikk og veksten i migrantarbeidere som har gjort Kinas økonomiske vekst mulig. Det har også skapt en velstand blant de rikeste som har bidratt til å gjøre Kina til det landet i verden som kanskje har aller høyest ulikhet, hevder Bakken:
I sin kommentar til oppslaget om Bakkens bok lanserer Sollien en alternativ fortelling om Kinas velstandsvekst, den som har løftet like mange fattige mennesker som USAs samlede befolkning opp til et globalt middelinntektssjikt de siste 25 år. Hun skriver: «Noe av det mest provoserende jeg hører, er at det kinesiske kommunistpartiet har løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom.»
Sannheten ifølge Sollien
Sollien vet å skille rett fra galt: «Sannheten er at kineserne endelig har løftet seg selv ut av fattigdommen – etter at partiet i flere tiår nettopp har nektet fattige folk å gjøre dette, gjennom planøkonomi og vanstyre.»
Dette kunne vært et interessant innspill om klasseanalyse og hvem som er det handlende subjekt som beveger verdenshistorien og velstanden framover, hadde det ikke vært for at hun ignorerer hele overbygningen der hun og andre vestlige øyne ser mirakler når Kinas suksess skal forklares. Plutselig frikoples Kinas myndigheter fullstendig fra medvirkning til dette mirakuløse løftet. Uansett hva man måtte mene om det kinesiske kommunistpartiet KKP, om hvorvidt det er kommunistisk eller nasjonalistisk eller statskapitalistisk, så kan en ikke bare trykke på delete-knappen og slette partiets rolle fra det siste 70 års kinesiske historie. Det er like komisk å utelukke KKPs bidrag her, uansett hvor sterkt en måtte mislike dets sentraldirigerte og autoritære sider, som det ville å være å la jernkansler Bismarck være unevnt i den tyske sosialstatens tidligste framvekst fra 1870-tallet eller å droppe den rollen Gerhardsens og Arbeiderpartiets planøkonomi spilte for velferdsstatens fødsel rett etter krigen.
Hvem skaper stabiliteten?
Ann Lee, USA-basert professor i økonomi med god kjennskap til Kina som mangeårig gjesteprofessor ved Peking University, skriver om suksessen, bl.a. i boka «What the US can learn from China». I hennes siste bok, «Will Chinas’s economy collapse?» (2017) svarer hun selv et solid nei på spørsmålet, riktig nok med noen x’er i regnskapet. Hennes konklusjon baserer seg nettopp på at det er den sterke kontrollen over økonomien fra KKP-ledelsens side som har gjort at Kina har unngått de kriser som har rammet Vesten kollektivt etter 2008-kollapsen, den som ble utløst av boliggjeldskrisa i USA. «Ulikt kredittveksten i Vesten, som i det store og hele har gått inn i finansielle konstruksjoner som har skapt få jobber og større ulikhet, har Kinas kredittvekst i det minste blitt omdannet til reell velstand for et stort antall mennesker, noe som er en langt mer bærekraftig økonomisk situasjon. Og med dets gjeldsrate på bare en brøkdel av Vestens, er det vanskelig å forestille seg en eiendomsboble som skulle få Kinas økonomi til å spore av». (s.32) Ann Lee er ingen maoist, men anerkjenner kommunistpartiets rolle som avgjørende for å skape den stabilitet som har vært en av forutsetningene for den langvarige veksten. Sagt på en annen måte: Det er KKPs aldri hvilende blikk på nasjonal kontroll i globaliseringens tidsalder som har skapt denne stabiliteten. Det har den marxistiske økonomen, egypteren Samir Amin pekt på. Han har studert Kina siden 1950-tallet og skriver i boka «The implosion of capitalism» fra 2013 at Kinas globale integrasjon i har vært både delvis og kontrollert, og at landet står utenfor den finansielle globaliseringen. «Banksystemet er fullt ut nasjonalt og konsentrert om kredittmarkedet hjemme», skriver Amin.
Migrantarbeidernes brutale livsvilkår
Sollien retter i sin kommentar søkelyset på migrantarbeiderne og deres spesielle situasjon pga av den gamle ordningen med bostedstilknyttede rettigheter i det såkalte hukou-systemet. Dette har skapt en pariakaste av rettsløse mennesker, hvorav mange er barn, som kan observeres i enhver storby i Kina. Det har også resultert i brutal framferd fra myndighetene mot disse arbeiderne som bor under elendige forhold og som av mange blir sett på som annenrangs borgere. Dette kom tydelig til uttrykk etter brannen med et snes døde i en Beijing-forstad i fjor høst – med etterfølgende utkastelse og oppryddingsraid som følge.
Men det grunnleggende problemet med migrantarbeiderne er deres manglende rettigheter innen arbeidslivet, noe kinesiske fagforeningsaktivister i Hong Kong jobber med å avhjelpe, bl.a. i form av kartlegging av arbeidsulykker og streiker, og ved å bidra til å reformere de offisielle og partidominerte fagforeningene i Kina til å bli tjenlige redskaper for arbeiderne i industrier med rene «Vill Øst»-tilstander. Dette er en del av den klassekampen som utspiller seg daglig i Kina, og der migrantarbeiderne, som Sollien påpeker, definitivt bærer store byrder, bokstavelig talt ved ødelagt rygger og knær, avkappede fingre- og avkortede rettigheter. Men å sette dette opp mot «miraklet» og å hevde at «kommunistpartiet fortjener ikke æren for Kinas velstandsøkning», blir bare en rar retorisk øvelse av stand-up-komiker Sollien som øser seg opp over en historisk sannhet hun ikke vil vedkjenne seg.
