Det er så stille i dette landet

1
Demonstrasjonen i Oslo mot Irak-krigen i 2003. Det begynner å bli lenge siden. Foto: Mattis Sandblad, VG
Ragnar Steinstad

Av Ragnar Steinstad.

Det er mørke skyer i den politiske horisonten, og været påvirkes også av mennesker, slik at en milliard klimaflyktninger om noen tiår kan være på vei til Europa hvis vi ikke stopper klimagassutslippene. Vi risikerer å gå «til helvete på første klasse» som Kåre Willoch utrykte det. Og med atomvåpentrusselen kan det være nærmere enn vi liker å tenke på.

Men det er så få som protesterer og krever en trygg framtid.
Nå har vår egen statsminister, Erna Solberg, besøkt Det Hvite Hus, og hun blei usedvanlig godt mottatt. Plutselig blei mannen med den største atomknappen en god venn av Norge, og Donald Trump roser oss fordi vi er gode kunder. Og han betrakter oss som en god venn når vi ruster opp militært, og forbereder krig mot Russland. Det som i akademisk «nytale» kalles for forsvar.

Når Erna og Donald roser hverandre for god handel, er det ikke uvesentlig hva de handler med. De kjøper og selger våpen og krigsmateriell, f.eks. B-35 krigsfly med en prislapp på ca. 200 milliarder norske kroner. Og dessuten noen Tesla-biler som de rikeste kan få god miljøsamvittighet av å kjøre.
Men i kapitalismen er det kun fortjeneste som betyr noe, ikke   fornuft.
Donald Trump har flere norske venner. Da Libya blei bomba, noe som resulterte i mange døde, mer terrorvirksomhet og vold og en flykning- katastrofe, utmerka en person seg slik at USA ville ha han som NATOs generalsekretær, og de ville også at han senere skulle fortsette i jobben.

Jens Stoltenberg har et mer sivilisert og velformulert språk enn Donald Trump. Men den aggressive krigspropagandaen og praksis har de felles.
NATO har godtatt en militær doktrine om førstebruk av atomvåpen.
De har flytta sine militære installasjoner og soldater nærmere den russiske grensen.
Stoltenberg er talsperson for økt militarisering, og krav om at NATO-landene skal øke sine krigs- og militærbudsjetter.

Norge blir part i et stadig farligere krigsspill der amerikanske soldater  har base i Midt- Norge. Og vi som har sagt nei til fremmede soldater og baser på norsk jord i fredstid.
NATO presser på for at Norge skal bygge et rakettskjold i Nord- Norge. Og vi risikerer dermed å bli et bombemål.

Hvorfor protesterer ikke ungdommen mot denne faren?
Robert Neller, sjef for USA Marines, sa til de amerikanske soldatene på Værnes, at den store krigen var like om hjørnet og at marinesoldatene ville spille en viktig rolle.

NATOs ønske om økte bevilgninger til opprustning vil glede amerikansk og norsk krigsindustri. Norge er også en stor krigsprofitør, og samarbeider militært med krigførende nasjoner som Saudi-Arabia og Israel. Det gjør fellesskapet med Donald Trump sterkere.
Hvorfor er de politiske ungdomsorganisasjonene på venstresida så tause om dette?

Mange spør seg om Russland i dag er en farlig nabo! NATO har et forsvarsbudsjett på nesten 6000 milliarder og Russland ca. 550 milliarder. Det er USA som har militærbaser rundt omkring i hele verden, og et budsjett til forsvaret som er over 40% av verdens samlede militær-utgifter. Vi bør spørre hvem som er farlig for hvem.
Men løgnen om Russland kan fort bli til en sannhet hvis vi blir et ekko-kammer for amerikansk media.

Hvis vi har klima- og miljøkrise, økt militarisering, krigsfare inkludert fare for atomvåpenkrig, hvorfor er det da så stille her i landet? Hvorfor er ikke folk ute på gata for å protestere, spesielt ungdommen som har en tradisjon for det?
Noen organisasjoner jobber for å snu en farlig og negativ samfunnsutvikling,
som for eks. Natur og Ungdom, Naturvernforbundet, Besteforeldrenes klimaaksjon, Nei til Atomvåpen, 1.mai arrangementer, Palestina komiteen, og Nei til EU.

Jeg kjenner de fleste organisasjonene fra innsida, og har over lengre tid sett en utvikling jeg synes er trist.
Hva gjør venstresida og deres ungdomspartier?
Jeg har møtt dyktige ungdommer i AUF, LO- ungdom, Ungdom i Fagforbundet,  Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom.
Men et samarbeid utover det å få appeller fra sentrale tillitsvalgte er vanskelig.
Det er ikke lett å få ungdommer inn i styrene i organisasjoner som kjemper for endringer og systemkritikk, eller å få til samarbeid om felles saker der vi kan markere styrke.

Da organisasjon «Nei Til Atomvåpen» markerte fredsprisen til ICAN med et åpent møte, stilte ingen av de politiske ungdomsorganisasjonene opp. Sentralt var de samme ungdomsorganisasjoner tilslutta fredsprisvinner ICAN Norge. Møtet vårt hadde bra besøk, men høy gjennomsnittsalder. Ingen ungdomsorganisasjoner lokalt lager aksjoner eller mobiliserer når det gjelder miljøspørsmålet eller krig. Til og med når Norge sender soldater til Afghanistan og Syria, og bomber Libya er det stille. Vi eldre skulle gjerne «pensjonert» oss hvis ungdommen ville ta over. Og vi ville jubla hvis de skapte egne organisasjoner som kunne ta opp de samme problemene.

Jeg lurer på hvorfor er det så lite kollektiv organisering, systemkritikk og aktivitet blant ungdom.
Er de «herskende tanker de herskendes tanker» slik Karl Marx utrykte det? Historisk var det ofte religion som holdt folk i ro og som hindra dem i å gjøre opprør mot urettferdighet.
Så hadde Norge en god periode der arbeiderbevegelsen vant fram med sine ideer om solidaritet, fellesskap og kamp.

I vår tid og vår del av verden har en ny filosofi fått stor makt, spesielt over ungdommen. Det meste handler om JEG som individ, og om min karriere i et konkurransesamfunn der det først og fremst dreier seg om å vinne over andre. Reklamen dominerer med sitt ideal om å være vakker, vellykka og rik. Rikdom og arbeidsfrie inntekter blir et mål, og ikke noe man kritiserer. Ungdommen må ta lang utdannelse for å bli fullverdige mennesker, og man nedvurderer vanlige arbeidere og arbeiderungdom. At mange får psykiske problemer skal løses med terapi, og ikke med kritikk og endring av systemet.
Jeg er også redd for at politikk for ungdom kun skal bli karriere for de få og flinke.
Jeg frykter at høyresida med sin pengefilosofi dominerer tenkinga til dagens ungdom.

Vi som ønsker å fremme arbeiderbevegelsens ideer om samhold og kollektive politiske løsninger, og som vil praktisere solidaritet og likhet, har en vanskelig jobb.

Det er mange grunner til å bli sint i vår tid, og vi burde øve oss i utålmodighet
Vi må mobilisere både unge og eldre, organisere oss og fremme det store VI.
Det er ikke stillhet vi trenger i vår tid, men at mange roper høyt, og at vi gjør det sammen.

 

Ragnar Steinstad.

Denne artikkelen ble trykt som kronikk i Telemarks Avisa 20. februar 2018.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Nok en god artikkel! Må si du har fått inn mange dyktige skribenter, Steigan, det er ingen annen side jeg har sjekket daglig i flere år (Counterpunch som en god nr 2).
    Jeg har også merket en endring i folks fokus, spesielt de i min generasjon, litt over 30. Jeg var med i Irak-demonstrasjonen. Nå er det for eksempel helt stuerent at en såkalte menneskerettighetsfestival i Oslo kaller Brexit for et høyreekstremt fenomen, i samme leir som Gyllent daggry (men de ukrainske nazistene, som faktisk har en del makt, nevnes så klart ikke). Prøvde å diskutere med en fyr på min alder, men han nektet å høre så fort jeg refererte til Steigan.no (“skal du finne fram Nyhetsspeilet også nå?”). Det er flere årsaker til manglende engasjement blant unge: Mer og mer ensretting i media (som har flere årsaker), et hardere samfunn med tøffere kamp om jobber, som igjen fører til psykiske problemer, samt sosiale medier og teknologi som distraksjon og falsk mediemangfold.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere