oss 100 kroner!
Av Terje Måløy.
Iran er vel nesten like langt unna som Honduras. Man kan sammenligne dekningen av Honduras med all publisiteten de nylige demonstrasjonene i Iran fikk.
Hvordan velger f.eks. norsk presse å dekke dette? Et Google-søk på ‘Honduras’ i Aftenposten, Dagbladet og VG, med avgrensing den siste uken, ga 0 treff. NRK har 3 mini-notiser om Honduras, der ingen av dem nevner at politiet har drept 31 demonstranter.
Ved å utvide søket til den siste måneden, har Aftenposten, NRK og VG 1 artikkel fra NTB, der «Politiet har til nå oppgitt tre dødsfall som følge av de voldelige opptøyene. Opposisjonen sier at 20 personer har blitt drept, mens Amnesty International har registrert 14 dødsfall.» uten å si at de ble drept eller hvem som drepte dem. I tillegg har NRK en del korte meldinger.
Atter en demonstrasjon av at det viktigste verktøyet for å styre våre oppfatninger er selektivitet, hvilken informasjon man velger å ta med eller ikke.
I tillegg har Aftenposten en artikkel på forsiden som hjelper til å skape en krigsstemning mot Iran i opinionen. (‘Iran forbyr engelskundervisning i skolen’).
(o.a.) (Først publisert på Midt i fleisen).
av Jonathan Marshall, 3 januar 2018, Common Dreams
Den vanlige gruppen av ny-konservative forkjempere for regimeskifter, liberale forkjempere for humanitære intervensjoner og israelske lobbyister slutter seg til president Trumps støtte til demonstrasjoner mot regjeringen i Iran. Samtidig har den kollektive stillheten vært påfallende angående drapet på minst 30 personer i Honduras, utført av politiet etter protester mot mulig valgfusk i landets siste presidentvalg.
Lukter du dobbelmoral? Det burde du – og neppe for første gang.
Lederne i de store amerikanske avisene var ikke fylt med spaltemillimetere som krevde et hardt svar i juli i fjor, da de saudiske myndigheter henrettet fire sjia-muslimske menn for å ha deltatt i protester mot sikkerhetsstyrker i en mye strammere politistat enn Iran. Ofrene – lik andre demonstranter for demokrati som har blitt dømt til døden – ble angivelig dømt på grunnlag av tilståelser skaffet til veie med tortur.
Det var heller ikke mange ledere og tankesmier som klaget da sikkerhetsstyrkene i Bahrain massakrerte fem demonstranter i mai i fjor, i hva blant annet Human Rights First kalte en «grusomt forfølgelse av opposisjonens menneskerettighets-ledere.» Det samme brutale sunnimonarkiet knuste store gateprotester i 2011 med hjelp fra saudiske tropper.
Og nå, mens det er seriøse anklager om at det nylige presidentvalget i Honduras ble stjålet, hvor er alle stemmene som fordømmer drapet på demonstranter av det tungt væpnete militærpolitiet?
Protestene brøt ut etter at en høyst mistenkelig dom i den honduranske valgretten – forsinket i 36 timer på grunn av tusenvis av manglende oppsummeringer av stemmeavgivning fra forskjellige valglokaler – ga en knapp og lite overbevisende seier til den konservative presidentkandidaten Juan Orlando Hernández i valget den 26. november.
Hans parti tok makten etter et militærkupp i 2009, som Obama-administrasjonen, til dens store skam, ga sin helhjertede støtte til. Hernández selv ble først valgt til president i 2013, tilsynelatende ved hjelp av midler stjålet fra instituttet som bestyrer honduranske sosialmidler. I en kabel fra USAs utenriksdepartement i 2010 stod det at «han har konsekvent støttet USAs interesser.» Han nyter respekt og vennskap med president Trumps stabsjef, general John Kelly, som ble kjent med den honduranske presidenten mens han ledet USAs militærhovedkvarter for Latin-Amerika.
At Hernandez stilte til gjenvalg sist høst var et brudd på den honduranske grunnloven, som kun tillater en presidentperiode. Dette var ekstremt ironisk: Militærkuppet i 2009 var begrunnet av påstanden om at den daværende venstreorienterte presidenten, Manuel Zelaya, hadde tenk å stille til gjenvalg, noe han sterkt benektet.
Den eneste konsekvente standarden som deles av militæret i Honduras og Washington, da som nå, er støtten til konservative regjeringer i Sentral-Amerika.
Bare noen dager etter Hernándezs siste angivelige valgseier, ga Trump-administrasjonen grønt lys for 644 millioner dollar i hjelp bevilget av USAs kongress, ved å bekrefte at den honduranske regjeringen bekjempet korrupsjon og forsvarte menneskerettighetene.
På det tidspunktet hadde valgretten ennå ikke engang godkjent resultatene; Hernández-regjeringen hadde suspendert konstitusjonelle rettigheter; og politiet kjemper mot demonstranter i gatene med tåregass, vannkanoner og kuler.
Dessuten er regjeringens suksess i kampen mot korrupsjon i beste fall diskutabel. Vitnesbyrd fra en dømt honduransk narkobaron i New York i fjor impliserte broren til president Hernández (som benektet påstanden) i en hvitvaskingsoperasjon. Den samme narkobaronen hadde angivelig også gitt amerikanske myndigheter et lydopptak av en samtale med en annen smugler som hevdet at han hadde gitt en kvart million dollar i bestikkelser, som skulle gå til presidenten selv.
I tillegg ble president Hernándezs sikkerhetsminister, som var ansvarlig for landets nasjonale politistyrke, anklaget av en annen tidligere smugler for å ha bidratt til å legge til rette for transport av kokain fra Colombia til Honduras. Da han tidligere var militæroffiser, deltok han i kurs i opprørsbekjempelse og psykologiske operasjoner i regi av den amerikanske hærens School of the Americas i Fort Benning i Georgia.
Under hans administrasjon, bemerket Washington Post, «har landets sikkerhetsstyrker, beriket og gjort mektig i skyggen av den amerikanske krigen mot narkotika, blitt anklaget for brudd på menneskerettighetene og målrettede drap på dissidenter, inkludert påstander om drapet på Berta Cáceres, en miljøaktivist og uttalt motstander av Hernández i 2016.»
På slutten av året godkjente USAs utenriksdepartement valgrettens tvilsomme erklæring om at Hernández var valgets vinner. Det oppfordret også begge sider til å avstå fra vold.
Menneskerettighetsgrupper kom med en mer knusende dom.
«Amnesty International har anklaget regjeringen for å bruke «farlige og ulovlige taktikker for å bringe enhver avvikende stemme til taushet», mens FN og Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter har fordømt tortur av fanger i militæranlegg og sa at de var «foruroliget av den ulovlige og overdrevne bruken av makt for å oppløse protester», rapporterte the Guardian i begynnelsen av 2018. «Men den USA-støttede regjeringen har avvist en anmodning fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) om å sende en spesialutsending for å undersøke overgrep.»
Konklusjon: I Iran bidrar amerikanske økonomiske sanksjoner til den fattigdommen og elendigheten som gjør at demonstrantene går ut i gatene. I Honduras, i kontrast, støtter USAs militære hjelp imidlertid mange av de sikkerhetsstyrkene som dreper demonstranter mye nærmere hjemme. Likevel ignorerer de fleste spaltistene med en nasjonal plattform i amerikanske medier Honduras, mens de insisterer på at Washington må fordømme den iranske regjeringen for å slå ned på dissidenter.
Skjønn det den som vil.
Artikkelen er Creative Commons. Jonathan Marshall er en uavhengig journalist og lærer. Han er forfatter eller medforfatter av fem bøker knyttet til nasjonal sikkerhet eller internasjonale relasjoner, inkludert Cocaine Politics: Drugs, Armies og CIA in Central America.
