oss 100 kroner!
Arbeiderpartiet noterer seg for første gang i moderne tid for meningsmålinger hårfint over 20%. Slik partiet styres for tida er det ikke usannsynlig at partiet må venne seg til å se 20-tallet fra undersiden. Partiets ledelse og tillitsmannsapparat later til verken å ønske eller evne å ta fatt i partiets virkelige problemer. Samtidig er det en alvorligere krise i LO og fagbevegelsen. Den rammer Ap, men den angår alle som ønsker et godt organisert arbeidsliv i Norge.
LOs 50-50 krise
Andelen som er organisert i Norge er nå under 50 prosent og LOs andel av dem som er organisert, er kommet under 50 prosent. Dette kalles LOs 50-50-krise.
I 1974 da industriarbeiderklassen var på sitt historisk høyeste punkt i Norge var 53,8% av arbeidstakerne i Norge organisert i ei fagforening og 72,4% av dem igjen var organisert i LO, skriver avisa VG.
Andelen organiserte i Norge nådde et toppunkt i 1981 med 57%. Nå er det flere uorganiserte (51%) enn organiserte (49%) i Norge. Og av de organiserte har LO bar 48,8%. Riktignok kan LO skilte med over 900.000 medlemmer, men bare 64% av dem er i jobb, resten er pensjonister. Antallet yrkesaktive LO-medlemmer er på ca. 588.000.
LO makter ikke å organisere de nye utdanningsyrkene og taper samtidig massivt i de tradisjonelle arbeideryrkene som bygning og transport. Det siste er i veldig stor grad et produkt av Arbeiderpartiets egen politikk, fordi Ap har vært drivkrafta for EØS, noe som har ført til at bemanningsbyråer med utenlandsk uorganisert arbeidskraft har tatt over disse nøkkelsektorene.
EØS er sjølskading for fagbevegelsen
Det var store protester innad i LO mot frislipp av bemanningsbransjen og å oppløse det offentlige monopol på arbeidsformidling. 16 desember 1999 gikk AP sammen med Høyre og FrP og liberaliserte loven. Boye Ullmann fra Fellesforbundet skrev om dette på steigan.no:
Det organiserte arbeidsliv står i fare. Begge byggforeningene i Oslo har mistet 27–29 prosent av medlemmene siden 2008. Tariffavtaler med organiserte arbeidere er nesten umulig i useriøse firmaer, for da mister arbeidere oppdrag. Samtidig som store entreprenører som Peab,AF og NCC bygger ned, vokser byggefirmaer som for eksempel AK Byggservice og DRV som har cirka 140 ansatte fra Øst-Europa. De har lav lønn, ingen overtidsbetaling og ingen lærlinger. Det er uhyre vanskelig å verve medlemmer i slike firmaer. Det er mafiatilstander i mange virksomheter. Organisasjonsgraden blant håndverkere i Oslo og Akershus i 2004 var cirka 31 prosent. For tre år siden hadde den sunket ned mot 20 prosent. Nå stuper dette videre ned mot 10 prosent. Dette er dramatisk! Organisasjonsgraden blant polske og baltiske arbeidere er trolig ned mot 2–3 prosent på tross av at vi har prioritert rekruttering høyt siden 2005.
Her har Ap og LO-ledelsen med vitende og vilje ført en politikk som nærmest har kappet beina av fagbevegelsen og underminert hele grunnlaget for det organiserte arbeidslivet. Og med dette har de også torpedert sitt eget grunnfjell. Samtidig har de gjeninnført en rovdrift på arbeidere, norske og utenlandske, som vi ikke har sett noen gang i sosialdemokratiets storhetstid. Med EØS som våpen er Ap sammen med Høyre og de andre blå aktivt med på å ødelegge norsk fagbevegelse og innføre tilstander i arbeidslivet som vi på disse områdene må svært langt tilbake for å finne maken til.
Nylig avdøde Odvar Nordli, tidligere statsminister og Ap-leder sa i sin tid:
«Et langt liv har lært meg at markedskreftene har enda ikke løst ett sosialt problem, men du verden hvor mange de har skapt.» Det er en innsikt dagens Ap-ledelse ikke er i stand til å begripe.
Jonas Gahr Støre er en hovedtalsmann for denne politikken. Han sto på LO-kongressen og formante delegatene om å ikke bekjempe EØS, og fikk det som han ville. Støre er globalist. Han ønsker fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeid. Og da er det dette man får. Å tro at Støre og Hadia Tadjik vil ta et oppgjør med denne politikken og føre en politikk som igjen kan styrke det organiserte arbeidslivet i Norge er mindre realistisk enn å tro på julenissen.
Fagbevegelsen kan derimot gjøre noe. Det LO burde gjøre er naturligvis å ta til seg den analysen som Ullmann og andre har lagt fram og ta opp kampen mot bemanningsbransjen og mot EØS. Det krever et brudd med Ap, men slik det partiet framstår for tida burde vel ikke det lenger være så smertefullt for alle. LO må vise i praksis og gjennom kamp at det er noen vits i å organisere seg, og da vil det være mulig å snu trenden.
Les:
