oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Alf R. Jacobsen skriver godt og viser kjennskap til historien han skal formidle. Han viser at han sitter på viktig tysk kildemateriale, men det er og hans svakhet i boka Skjebnehøst. For her tar forfatteren i bruk metoder med å skildre stemninger og detaljer som mer minner om en roman. At kildene beskriver press i tyskernes uniform på møtene, er ikke troverdig. Her er det vel mer snakk om at Jacobsen formidler rykter og anekdoter. I det hele tatt får vi mange detaljer som viser stor forskjell blant tyskerne. Vi blir kjent med den enkelte tyske offiser og får faktisk «sympati» for en forhatt mann her nord som Dietl. Hans faglige militære kunnskaper fremheves i motsetning til andre.
Nærmere 75 år etter disse hendingene er det kanskje grunn til å se mer nyansert på tyskernes disposisjoner i krig. Særlig fordi deres strategiske vurderinger mot den røde hær, er den samme som gjøres av NATO i dag. Dermed blir også Sverre Diesen sitt etterord den mest interessante og mest objektive militærstrategiske vurderinga i boka.
For Jacobsen sin forklaring om tyskernes tap for den røde hær, fremstår mest som feildisponeringer og interne motsetninger mellom tyskerne, ledet av en syk og overmedisinert diktator i Berlin. Språkbruken mot vår alliert i øst er faktisk tøffere enn mot Hitler. I følge Jacobsen er Stalin ikke bare diktator, han er også en blodtørstig tyrann. Den røde hær får liten ære for tyskernes tap. Innsatsen fra Sovjet bagatelliseres når den beskrives slik: «generalmajor Zjukov hadde gått gradene i KGB. Han visste hvordan fotsoldatene skulle piskes fremover.» Samtidig bruker Jacobsen tyskernes egne ord om imponerende retrett som forklares med disiplin. Jacobsen har tydeligvis tatt etter Antony Beevor sine antikommunistiske krigs-skildringer.
Boka gjør det til et poeng at den røde hær kunne ha påført tyskerne et nytt «Stalingrad» i nord dersom de hadde avskjært tyskerne i Finland og slikt sett splitta de tyske styrkene opp og tilintetgjort dem. I stedet slipper alle troppene unna og får etablere seg i Troms pga en udugelig militær ledelse fra vår alliert i øst.
Det nevnes bare at Churchill også avviste å være med i avskjæring av den tyske retretten. Ikke ville de ta Stalin på ordet med å gå i felles front i nord. Heller ikke ville engelsmennene sette inn et angrep på Helgeland for å isolere tyskerne i Nord-Norge. Nord-Norge kan ikke sees isolert fra det som skjer på kontinentet. De allierte både på vestfronten og på østfronten prioriterte angrepet på Tyskland, og det kan vi her nord være glad for. Hadde den røde hær gått videre inn i landet vårt, hadde tyskernes brente jords taktikk også gått lengre. Hadde engelsmennene og russerne ført krigen her i landet, så hadde fort hele Norge blitt en krigsskueplass.
Jeg hadde ventet at Alf R. Jacobsen som hadde fått tilgang til tyske kilder, kunne ha gitt nytt lys over skjebnen til de russefangene de tok med seg på tilbaketrekkinga for å bygge opp en ny forsvarsstilling, den såkalte Lyngenlinja. I landsdelen var det omtrent 50.000 krigsfanger som levde i den største elendighet. De var mennesker de og. Men russernes innsats og offer, skal det tydelig ties om i vår tid.
Frode Bygdnes, Harstad
