oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Det skjedde med et smell: Arbeiderpartiet dumpet ned på bakken og våknet fortumlet til en ny virkelighet, den som Martin Kolberg døpte krise, til store protester fra alle andre Ap-topper som uttalte seg. Så kom Giske-saken. Men Aps krise kan ikke gjemmes bort i Giske-tåka. (Denne artikkelen sto i bearbeidet versjon som kronikk i Klassekampen lørdag 13. januar).
Asbjørn Wahl skriver godt om det historiske bakteppet for Aps gullalder, klassekompromisset presset fram av en organisert og kjempende arbeiderklasse. Denne ideologien er nå byttet ut med en stadig mer framtredende nyliberalisme. Dette er nødvendige premisser for å forstå begrensingene for det framtidige Ap, slik jeg leser Wahl (KK, 11.01). I det Ap-dominerte Agenda Magasin har man gått på gummisåler i konflikten, men lanserer nå ved redaktør Halvor Finess Tretvoll en artikkelserie om det europeiske sosialdemokratiets vekst og fall. Det begynner å røre på seg baki der et sted etter den totalt kommentatorstyrte Giske-sakens tre ukers medieståhei.
Det har vært vanskelig å unngå erkjennelsen om sosialdemokratiets forvitring hvis en har fulgt med i EUs krise. De store systempartiene har nærmest uten unntak opptrådt som politiske tvillinger. I 2014 skreiv jeg i boka «Uro i Euroland» om det nyliberale spøkelset som mange trodde var avgått ved døden med finanskrisa for 10 år siden. Men spøkelset framsto som sterkere enn noen gang:
For det har infisert de klassiske liberale partier så vel som de sosialdemokratiske som nærmest er å anse som speilbilder av hverandre.
Nå vil vi få en bølge av «ny kunnskap» om de sosialdemokratiske søsterpartienes fall – i Hellas, Spania, Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland. Det er på høy tid. Men til og med under en slik horisont er det viktig å forstå at hvert enkelt land har sin historie som forklaring på hvorfor de gamle partiene har kollapset. For om få kan skilte med noe så spektakulært som en Giske-sak, så har det nederlandske Ap blitt knust av et langvarig samarbeid med de konservative om nedbygging og privatisering av velferdsstaten. Det belgiske sosialdemokratiet i de to delstatene er dynket i bestikkelser og berikelser av ministre, det tyske SPD har vært i storkoalisjon og ført den tyske kapitalens politikk i åtte år etter egenhendig å ha innført statlig initiert sosial dumping (Hartz IV), og britiske Labour har beredt grunnen for Corbyns komme ved Blairs rå krigspolitikk i Irak osv.
Ap-krisa kan leses ut av partiprogrammet
Men det mest nærliggende å gripe til for å forstå Aps krise er partiets egne programmer. For var det noe fjorårets valgkamp avdekket, så var det den vage utydeligheten i nær sagt ethvert spørsmål som var oppe som tema; forsvarspolitikk, kamp mot privatisering, sosial dumping og bemanningsbyråer, kommunesammenslåing, samferdselspolitikk. You name it.
Jeg ble nysgjerrig på hva Ap egentlig sto for da Oslos byråd i fjor vinter rekommunaliserte søppelinnhentinga. Byrådsleder Raymond Johansen snakket den gang om at renovasjon er «en av de basale tjenester som må være i orden»? I Aps program for 2013-17 – som da gjaldt – sto det under avsnittet «Et anstendig og produktivt arbeidsliv»: «Arbeiderpartiet ønsker ikke anbudsprosesser der det konkurreres på ansattes lønns- og arbeidsvilkår. På kjerneområder som helse, skole og eldreomsorg skal det være gode offentlige tilbud som omfatter alle. Hvordan vi organiserer dette tilbudet, avhenger av hva som er best for innbyggerne. Grunnleggende velferdstjenester skal ikke privatiseres eller kommersialiseres.» (s. 16) Det sies ikke spesifikt at partiet er mot konkurranseutsetting av renovasjon. Så blir det opp til retorikkekspertene å tolke forskjellen på «grunnleggende» og «basale» tjenester.
Som alle nå vet fra valgkampen var Aps standpunkt at de ikke ville stoppe private fra å hente ut profitt av offentlige midler i barnehagene. Trond Giske var den som sjøl sto tydeligst fram med dette da han deltok i debatt under Manifests årskonferanse i mars i fjor. Dermed var barnehage definert ut som en «grunnleggende velferdstjeneste», og altså ikke sammenlignbart med skole. Giske var klar nok i sine unnvikende svar, men programmet klinkende uklart. For kun en gang utover de nevnte kjerneområder som ikke skal ut på anbud, het det i programmet at «vi vil ikke konkurranseutsette offentlige institusjoner». Men da dreier det seg om barnevernet (s. 48). Og det tas opp uten å nevne at det var Arbeiderpartiet sjøl ved statsråd Grete Berget som sto for reformen av barnevernloven fra 1993. Da ble krav om godkjenning av private institusjoner fjernet og ”frisleppet” åpnet opp for millionprofitører.
Les: Hvor høy profitt før Ap sier nei til offentlig anbud?
Jernbanereformen – en studie i tåketale om privatisering
Ap har programfestet at jernbanen ikke skal privatiseres. Det ville ha vært en enkel sak å stoppe anbudsrunden som nå er i gang dersom Ap hadde dannet ny regjering, noe de fleste trodde de ville gjøre. Hva sa så Ap-ledelsen før valget? «Vil ikke love reversering av jernbanereformen» var tittelen i Dagsavisen (15. august) der nestleder Hadia Tajik svarte slik: Reversere er ikke et begrep vi forholder oss til.
Hun antydet at det var et praktisk problem å snu det blåblå vedtaket. Mine ekspertkilder i jernbanen avfeide det. De kan dokumentere at Jernbanereformen fortsatt kan reverseres uten problemer. I så fall kunne direktoratet blitt lagt ned og funksjonene overført til BaneNOR. Så enkelt, altså. Men Ap gjorde det vanskeligere, antakelig fordi de fryktet hva som vil komme, nemlig EUs jernbanedirektiv. Dette direktivet, også kalt Jernbanepakke 4, vil pålegge Norge som EØS-medlem å legge til rette for nøyaktig den samme politikken som regjeringa la i vei med i forrige periode. Og dette EU-direktivet ville Ap neppe ha sagt nei til hvis de hadde kommet i regjering.
Les: Jernbanereformen – en studie i Arbeiderpartiets tåketale om privatisering
Sånn sett er Aps jernbanepolitikk trolig det mest åpenbare området for partiets tåketale, og et politikkfelt der de har tapt flest stemmer blant de tusener av jernbaneansatte som i hele etterkrigstida har vært en DNA-bastion.
Og bakom synger EØS
Den som tar seg bryet med å lese Aps nye program, vedtatt i fjor vår, vil se at det ikke er vesentlige endringer fra det forrige (2013–17). Men så seint som et halvt år før valget inntok de et standpunkt som nok mang en Ap-kandidat ville sett ugjort: «Ap er for fornuftige endringer i kommunestrukturen» og de vil «styrke økonomiske insentiv som reformstøtte og eingongstøtte for å stimulera til fleire kommunesammenslåingar.» Det er jo nærmest som å lese statsråd Sanners reformplan, den som Ap i kjølvannet av Senterpartiets distriktsopprør, beskyldte for å være endring av spillereglene mens kampen pågikk.
På ett felt er det en forsterkning av ordbruk i det nye programmet, med forsikringer om å «motverke sosial dumping». Under kapitlet «Arbeid» lyder det: «Arbeiderpartiet er garantisten (min uth.) for at vi i Norge nedkjempar sosial dumping og arbeidslivskriminalitet», og det loves en ny handlingsplan, nok en, mot uvesenet. Og under «Samferdsel» heter det at Ap «ønskjer ikkje privatisering av jernbanen». I dette programmet av fromme ønsker er det en forkortelse på tre bokstaver som glimrer med sitt fravær i de nevnte kapitler: EØS. Ja, så freidige er de at de krever ILO-konvensjonene inn i menneskerettsloven – uten å nevne at nettopp EØS-retten har overprøvd ILOs standarder for norske havnearbeidere for å undergrave deres fortrinnsrett. Og når det kommer til kapitlet om Europa, og endelig de tre bokstavene kan tas fram, så lyder det i et kulepunkt: «Utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen maksimalt.» (min uth.)
Lyder det betryggende? Neppe. I alle fall ikke blant LOs medlemmer hvis oppslutning for Arbeiderpartiet falt fra 55 til 38 % på fire måneder fram til valget i fjor. En Giske fra eller til endrer neppe mye på den saken.
Denne artikkelen er publisert på bloggen til Halvor Fjermeros og som leserinnlegg i Klassekampen.
