Sjefen for US Marines i Norge: – Det er en krig som kommer

14
US Marines under øvelse Joint Viking i Norge i mars 2017. Foto: Sgt. Patricia Claypool-Morris/US Marines. Innfelt general Robert Neller.

Øverstkommanderende for US Marines i Norge, general Robert Neller ber USAs soldater her i landet om å være forberedt på krig. «Jeg håper jeg tar feil,» sa Neller, «men det er en krig som kommer.» Dette skriver ABC Nyheter, som viser til en artikkel i Business Insider.

Det var på et møte med de amerikanske soldatene som er stasjonert på Værnes at sjefen deres kom med disse uttalelsene:

«I hope I’m wrong, but there’s a war coming,» Neller said. » … You’re in a fight here, an informational fight, a political fight, by your presence.»

Dermed har han sagt flere ting. Det alvorligste er at sjefen for USAs styrker i Norge mener at vi står foran en storkrig, det han kalte «a big-ass fight». Det andre er at han sier at USAs styrker i Norge er en del av forberedelsene til denne krigen, noe en del av oss, (ganske få) har sagt en stund, stort sett for døve ører. Og det tredje er at disse styrkene også er en del av en informasjonskrig, som forberedelse til storkrigen.

Det er dette som skulle teppelagt Dagsrevyen og som de ledende politikerne skulle ha vært grillet på. Men på Marienlyst har man som kjent helt andre ting å holde på med.

På det samme møtet sa Nellers sersjantmajor Ronald Green om marinesoldatenes rolle:

«Just remember why you’re here,» he said. «They’re watching. Just like you watch them, they watch you. We’ve got 300 Marines up here; we could go from 300 to 3,000 overnight. We could raise the bar.»

Altså: I forståelse med norske politikere har USA skapt forutsetningene for når som helst til å øke styrkene til 3000 over natta. En sånn styrke ville ha total militær kontroll over Norge. Det ville være en okkupasjon og et signal til Russland om at deres militære ledere bør holde fingeren nær avtrekkeren.

Det er første gang siden 2. verdenskrig at en amerikansk styrke av denne størrelsen blir utplassert i Norge, skriver ABC Nyheter. (Første gang noensinne, kan vi tilføye. De siste som hadde en stor militær styrke i Norge var nazi-Tyskland.) Den såkalte baseerklæringen har vært en del av norsk utenrikspolitikk siden Atlanterhavspakten ble undertegnet i 1949. Den slår fast at regjeringen ikke vil tillate baser for fremmede styrker på norsk jord i fredstid.

Fra andre kilder vet vi at US Marines ønsker å gjøre Værnes til sin hovedbase i Europa.

General Neller sa videre i sin tale at etter hans mening er USAs militære oppmerksomhet i ferd med å flytte seg fra Midt-Østen til Russland og Stillehavet, og han ser styrken i Norge som et ledd i dette.

I et innlegg i Stortinget 5. desember sa Rødts Bjørnar Moxnes at USA-basen på Værnes er et brudd på norsk basepolitikk, og det man man trygt si. Uttalelsene fra Neller og Green viser også hvorfor det er så viktig å bekjempe denne endringa av basepolitikken. Uten motstand har våre politiske ledere overlatt den militære kontrollen over Norge til USA i det som deres generaler sier er en forberedelse til en storkrig.

 

PS:

Vi har gjort Neller urett. Han er ikke bare sjefen for US Marines i Norge. Ifølge Wikipedia er han: «The Commandant of the Marine Corps (CMC)» og har en stilling som «is normally the highest-ranking officer in the United States Marine Corps and is a member of the Joint Chiefs of Staff.» Budskapet om den kommende krigen kommer altså helt fra toppen.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Storkrigen og døve ører. Nok en viktig artikkel fra Pål. Har skrevet omtrent det samme lenge nå.
    Men det handler ikke om noen døve ører. “Venstresidene” hører utmerket godt alt vi sier,men deres tenkning baserer seg på en helt annen tradisjon,nemlig den som utgår fra Karl Kautsky.
    Kautsky mente at med globalisering ville imperialistisk krig opphøre. Hvis man kjempet for en kapitalisme og imperialisme med humane trekk og godvilje,vil også faren for Nuclear war forsvinne i moderne tid. Sånn er jo de fleste debattinnlegg i Klassekampen.
    Pål og en del andre som holder seg til Rosa L og Lenins oppfatninger av kapitalismens og imperalismens vesen,havner under de nåværende omstendigheter i gruppen “ganske få”.
    Høyst sannsynlig må det en ny omfattende krig med atomraketter i Midtøsten til,før den nåværende dominerende tankegangen endres.
    Det er nemlig ny-Kautskyanisme.

  2. Alle fremskutte amerikanske baser her i Norge kan potensielt bli mål for taktiske russiske atomvåpen. Spesielt Værnes hvis de finner på å gjøre den til hovedbase I Europa. Det er ikke ønske om å beskytte Norge og Europa som gjør at USA flytter mye av sitt krigsmateriell hit, det er for at Europa skal bli slagmark og ikke USA.

    De psykopatiske krigs-haukene i Pentagon og kongressen vil se hvor langt de kan gå i en konvensjonell “begrenset” krig med Russland, for å se hvor langt de kan gå før Putin må vurdere å svare med atomvåpen.

    De gambler med at Putin kaster kortene, og åpner Russlands økonomi for bankkartellene, for han vil ikke utslette sitt folk og land, så Wall Street bankkartellene kan fortsette plyndringen av Russland slik de fikk lov til før Putin tok over. Faller Russland, faller også Kina, og det er intet som kan stoppe World New Order.

  3. Hele det storpolitiske spillet fortoner seg seg som ren og skjær avsindighet, og med tanke på en evt. ‘folkelig’ opinion - framstår det hele som relativt uvirkelig.

    Takk til steigan.no for nok et etterettelig innspill vedrørende staus quo! . . . . . . . . . .

  4. EGO says:

    Norge som krigsdeltaker under amerikansk kommando? Tankevekkende/skremmende tilbakeblikk på hvordan Norge styres inn i krigen på USAs premisser. Det startet før Afghanistan (2001) og Libya (2011) - vår debut som krigsnasjon uten FN-mandat etter 1945 startet vel allerede med bombingen av Balkan i 1999! Beskrivelsen av beslutningsprosessen er sakset fra Aftenposten 17/4 1999:

    "Uten debatt, uten stortingsvedtak. Med rett til bombe.

    Norge er i krig for første gang siden 1945. Det skjedde uten skriftlige redegjørelser, uten vedtak, langt på vei også uten politisk debatt. Bare ett av de syv partiene på Stortinget behandlet saken formelt i stortingsgruppen. Men så er da også
    krig noe helt spesielt… HALVOR HEGTUN PER ANDERS JOHANSEN En mørk høstkveld, den 8. oktober 1998. Medlemmene i Stortingets utvidede utenrikskomité ankommer møterom 447 i Stortingets gamle konferansesal i fjerde etasje. Fra veggen stirrer Anders Lange ned på dem. Portrettet hans fikk hedersplassen av Carl I. Hagen da Fr.p. overtok møterommet som Stortingets nest største gruppe etter valget.
    De færreste av stortingsrepresentantene tenker over at de skal delta på et historisk møte, der de enstemmig skal gi sitt samtykke til at norske styrker skal delta i en eventuell militær aksjon mot Jugoslavia. Dagsordenen for møtene i den utvidede utenrikskomitéen, er alltid hemmelig, og det er strengt forbudt å røpe hva som blir sagt. Det er helt andre ting enn massakrer, flyktninger og etnisk rensing i Kosovo som opptar de fleste i Norge denne dagen. På Gardermoen er åpningen av den nye hovedflyplassen i full gang. Stortinget er så smått i arbeid etter ferien. En friskmeldt statsminister Kjell Magne Bondevik har fremlagt et statsbudsjett som ingen andre enn sentrumspartiene vil støtte. Det lukter av regjeringskrise.
    Utenriksminister Knut Vollebæk og forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll fremlegger ingen dokumenter for komitéen. Alt skjer muntlig, i form av orienteringer og spørsmål. Det er slik regjeringer skaffer seg parlamentarisk ryggdekning. Møtet varer i to timer. Enigheten er unison. «Andre saker»: Krig Selve avgjørelsen om å delta i en eventuell krig, var Regjeringens alene. Tidligere på dagen hadde kollegiet til statsminister Kjell Magne Bondevik fattet det eneste vedtaket som det i ettertid er mulig å spore opp. Under tittelen «Andre saker», punkt 3 i statsrådenes protokoller står det følgende; «Fullmakt til Forsvarsdepartementet vedrørende eventuelle militære NATO-operasjoner i tilknytning til situasjonen i Kosovo». Dagen etter er møtet omtalt i en enspalter på side 8 i Aftenposten, under tittelen «Stortinget: Grønt lys for angrep». - Det var denne dagen vi passerte punktet for «no return», sier Senterpartiets parlamentariske leder, Johan J. Jakobsen i dag. Nattesøvnen som røk En rundspørring Aftenposten har gjort hos de politiske partiene på Stortinget, viser at bare en av syv partigrupper noen gang behandlet spørsmålet om NATO-operasjoner formelt. Heller ikke i partiorganisasjonene kom spørsmålet opp til særlig debatt. Etter at SV, som det eneste partiet, behandlet saken i stortingsgruppen, sprengte partiet nesten seg selv i filler. Partileder Kristin Halvorsens nattesøvn ble ødelagt i et halvt år. I brede politiske bevegelser som Arbeiderpartiet og Senterpartiet var det lite med rådslagninger og samråd. Balkan hadde knapt vært noe tema på Sp.-landsmøtet i Tromsø rett før påske. - Våre folk i Stortinget og Regjeringen måtte håndtere dette, sier Jakobsen. - Vi hadde ingen formell gruppebehandling av denne saken, sier parlamentarisk leder Einar Steensnæs i Kr.F. I Høyre tok Jan Petersen ansvaret selv. - Det har vært helt forbløffende å se hvor samlet miljøet er, sier Fremskrittspartiets Fridtjof Frank Gundersen. - En egen gruppebehandling i Fr.p. var «fullstendig unødvendig». Regjeringspartiet Venstre, som i dag sitter med forsvarsministeren, var ikke en gang representert. - Jeg lurer litt på om vi faktisk ikke var tilstede, sier Venstres medlem av utenrikskomitéen, Harald Hove, som ikke husker hvorfor.
    Når noen sier hopp
    Frem til 8. oktober 1998 hadde Regjeringen vært gjennom en flere måneder lang prosess. Allerede tidlig på våren begynte diskusjonen på øverste NATO-nivå om hva man skulle gjøre med Milosevic. Overgrepene mot kosovo-albanere ble stadig mer alvorlige, flyktningstrømmen ble sterkere, og «slakteren fra Beograd» viste ingen tegn til å gi etter. Gjennom en rekke møter på ministernivå var advarslene mot serberne blitt stadig klarere. Først gjennom en militær advarsel i form av en omfattende flyøvelse, og senere gjennom en forberedende aksjonsordre, hvor NATOs medlemsland formelt startet den militære planleggingen. I den grad Regjeringen hadde noe reelt handlingsrom, ble det stadig mer begrenset. - Når amerikanerne sier hopp, så hopper vi, sier forsker Ståle Ulriksen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. I Vollebæks hus Den politiske beslutningsprosessen i Bondevik-regjeringen ble først og fremst styrt fra Utenriksdepartementet på 7.juni-plassen i Oslo. Men i Knut Vollebæks hus, Utenriksdepartementet, er det mange rom, trolig altfor mange. En krumtapp mellom byråkratene og den politiske ledelsen var spesialråd Tarald Brautaset, som fikk innspill og satte i gang prosesser rundt omkring i huset. Mens NATO forberedte flyoperasjonene, var det Vollebæks baby, den nyopprettede enheten for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som fikk mest oppmerksomhet. Under effektiv ledelse av spesialrådgiver Kim Traavik hadde enheten raskt bygget seg opp, og manøvrert seg smidig på kryss og tvers i UD-hierarkiet. Da tidspunktet for NATOs endelige avgjørelse nærmet seg, var det ikke militære, sikkerhetspolitiske og strategiske spørsmål som sto øverst på dagsordenen. I UD snakket man i stedet om observatører, forhandlinger, diplomati og den prestisjefylte formannskapsoppgaven i OSSE. De færreste trodde krigen ville komme. Rivaler i tenkeboksene Litt mer på sidelinjen, i Myntgata ved Akershus festning, arbeidet de sikkerhetspolitiske analytikerne i Forsvarsdepartementet under ledelse av ekspedisjonssjef Svein Efjestad. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll hadde allerede da lagt seg ut med forsvarsledelsen ved å overkjøre militærfaglige synspunkter i flere andre saker. Den sikkerhetspolitiske avdelingen i FD ble bygget opp av forsvarsminister Johan Jørgen Holst på 80-tallet, og er hovedsakelig befolket med statsvitere. Siden den gang har dette vært en farlig rival til de tradisjonelle «tenkeboksene» i UD, særlig diplomatene i UDs sikkerhetspolitiske avdeling. I spørsmålet om NATOs militære operasjon mot Jugoslavia, ble Holsts disipler henvist til å planlegge de militære løsningene, for eksempel hvilke styrker Norge kunne stille med. Deres viktigste innflytelse besto i å påvise de operasjonelle begrensningene for regjeringens handlefrihet. I en situasjon hvor signalene fra NATO og USA var det viktigste for regjeringen, hadde UD-byråkratene en stor fordel. Informasjonen fra Brussel og Washington ble i stor grad formidlet gjennom UDs kanaler. De fikk vite ting først, og var ikke alltid like flinke til å bringe dette videre, til stor irritasjon i Forsvarsdepartementet. Veien fra Myntgata til 7. juni-plassen ble ikke kortere når Statsministerens kontor forlangte en omvei om regjeringsbygget. Militære på sidelinjen Helt utenfor de politiske prosessene sto de militære. Blant offiserene på stabsskolene, krigsskolen og de forskjellige avdelingene foregikk det fra sommeren av en meget opphetet debatt om NATOS strategi. Men de færreste av disse innspillene kom tjenestevei helt til topps. Norge er det eneste landet i Vest-Europa som ikke har militære offiserer som en del av embedsverket i utenriks- og forsvarsdepartementene.
    Soldater har alltid kviet seg for å føre krig med den ene hånden på ryggen. Det norske offiserskorpset er utdannet nettopp til å tenke taktikk og strategi. De spurte seg umiddelbart hva man skulle gjøre hvis bombing ikke tvang Milosevic i kne. Tankegangen var at det ikke var nok å planlegge bare for flyangrep. Skulle NATO først skulle komme med trusler, måtte man fra første stund også være innstilt på bakkekrig. De militære visste dessuten at Norge ikke var i stand til å bidra med regulære bakkestyrker, og at F-16 jagerflyene med lite flytrening uansett måtte avgrense sin innsats til enkle operasjoner i dagslys, langt vekk fra krigshandlingene. Militær munnkurv Mange stiller i dag spørsmål ved om disse motforestillingene ble grundig belyst i Regjeringen. Dette skyldtes ikke bare knuten på tråden mellom forsvarsledelsen og forsvarsministeren. I tillegg hadde forsvarssjef Arne Solli innført en strengere linje når det gjaldt offiserers deltagelse i den offentlige debatt. Dermed ble det opp til pensjonerte militære og forskere å frembringe de militæres motforestillinger. På Stortinget er det for tiden få som ønsker å uttale seg om de reelle beslutningsprosessene bak militæraksjonene på Balkan.
    Alt har sin tid.
    Krigens gang, skal ikke forkludres av unødig spetakkel på Løvebakken. - Vi kan heller vente med å diskutere detaljene, sier Kr.F.s Einar Steensnæs, mens Høyre-leder Jan Petersen er taus. Ap.-leder Thorbjørn Jagland vil ikke en gang diskutere regjeringssamarbeid med SV så lenge krigen pågår, av hensyn til nasjonal enighet. Sannheten forseglet Referatene fra regjeringskonferansene og de lukkede stortingsmøtene om Kosovo-konflikten skal etter loven ligge forseglet i minst tredve år. Først i 1995, i tilknytning til 50-årsmarkeringene for verdenskrigens slutt, fikk offentligheten innsyn i hva utenriksminister Halvdan Koht hadde sagt til Stortinget i «Festiviteten» på Hamar, om formiddagen den 9. april 1940: - Det er sørgelige meldinger som jeg her har å legge fram for Stortinget, sa Koht ifølge referatet. Først hadde stortingspresident C. J. Hambro, med sikker sans for formalitetene, avholdt navneopprop og erklært møtet for lovlig satt etter den dramatiske flukten fra tyskerne. Etter fredsslutningen i 1945 skulle det altså gå nesten 54 år før norske soldater på nytt var i krig i Europa. Men hva sa egentlig Vollebæk og Fjærvoll? Og hvem deltok ellers i debatten som inntil videre er blåst vekk av krigens vinder? Spørsmålet er om den brede debatten politikerne nå har avblåst, noen gang fant sted.

    Bildetekst: Med krigsfullmakt. Utenriksminister Knut Vollebæk, statsminister Kjell Magne Bondevik og forsvarsminister Eldbjørg Løwer på pressekonferanse etter at NATOs angrep mot Jugoslavia er i gang. FOTO: OLAV URDAHL På vei. Da nederlandske og belgiske F-16, fly satte kurs mot Kosovo den 25. mars, sa NATOs generalsekretær Javier Solana at flyangrepene skulle vare et par dager til. I dag har krigen vart i 24 dager. .FOTO: SCANPIX På flukt. En konvoi med flyktninger blir truffet av bomber fra et NATO-fly. Serbiske myndigheter hevder at 60 mennesker døde. NATO beklager tapene av sivile som en «forbløffende ulykke».

  5. Helge_El says:

    Amerikansk krigsmateriell og soldater er vel eneste grunn til å angripe Norge. Amerikanske tanks i Norge er da knapt til nytte for noe annet enn amerikanske arbeidsplasser. Nato og Norge betaler såklart for matriellet, lagring og vedlikehold. Dette er beskyttelsespenger

  6. Nå svarte akkurat Trump på et spørsmål om denne uttalelsen, og han var som vanlig totalt uvitende og ante ikke hva denne generalen snakket om, virket som han ikke visste at han hadde noen generaler her engang…

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

14 KOMMENTARER

  1. Merk at leder for US Marines i Norge IKKE sier hvem fienden er… :) 

    Det er allerede BILDERBERGERE som er utpekt med kølapp for å sette seg på flyet til GITMO (Guantanamo). Dette er bilderbergere med vesentlig større tyngde og forbindelser i globalist-mafiaens nettverk enn norges sellout-ERNA…

    For dem som ikke har fått det med seg: Erna Solberg ER BILDERBERGER…

    http://www.hansgaarder.info/produkter/bilderberg-og-forrige-stortingsvalg/

  2. Dette sier noe vesentlig om hvordan propagandakrigen nå foregår og hvilke krefter som styrer den:

    https://politiken.dk/udland/art6274067/Google-lod-klimabenægtere-fremstå-som-de-mest-relevante

    Trump, Google, fjesingboken, Koch Industries, Putin, Netanyahu, Lukoil, regimene i Saudiarabia, Egypt, Iran, Israel, USA, EU, Russland, Kina osv. representerer alle samme side i denne krigen. Sjøl om de har stort hell med å framstille hverandre som Fienden med stor F. Som de samme kreftene under delvis andre navn og betegnelser hadde det i 1914 og 1939. F.eks.

  3. You did such a great job and i was taking a look on this post and then i found something fresh here on this awesome article.Thanks for this information and i hope you’ll share more updates in future also.Great article posted by you.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.