Ustabilitetens politiske økonomi

11
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy har i år utgitt boka «Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme». Det er den mest oversiktlig framstillinga hittil på norsk om hvorledes den globaliserte finanskapitalen har vokst fram og tatt over dominansen i økonomien i verden i dag, og hvilke risikoer for nye kriser dette innebærer.

Boka er en lærebok for studenter i samfunnsfag og historie og har dermed  status som etterrettelig.

En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren». Skadevirkningene ved en kollaps blir så store at finanssektoren har en «dommedagsmakt» over politikerne.

I siste kapittel summerer forfatterne opp erfaringene ti år etter finanskrisa der bare en person er straffedømt etter at krisa kasta millioner ut i elendighet og fattigdom verden over:

Forfatterne skriver (side 251/252):

Banksektoren har fremdeles enorm politisk makt og bruker betydelige midler for å oppnå innflytelse. I perioden 2012 – 2014 brukte finanssektoren i USA alene 800 millioner dollar på lobbyvirksomhet, i tillegg til direkte kampanjebidrag til politikere.

Bankmarkedet er i flere land mer konsentrert enn før krisen, ikke mindre. «To Big to Fail» er fremdeles et problem.

Litt spissformulert: Vi går fra boble til boble der prisveksten i markedet for eksisterende formuesobjekter blir selve driveren i økonomien, alt mens ulikheten mellom rik og fattig, mellom gammel (boligeier) og ung (boligeier), består eller blir større. Gjelden i systemet vokser, men det tilføres ikke tilsvarende mer penger til investeringer i realøkonomien. Gjeldsnivået har økt relativt til verdens BNP, men også i absolutte tall – med 57 000 milliarder dollar. Verdens samlede utestående gjeld, målt av IMF, var ved utgangen av 2016 rekordhøy, på hele 152 tusen milliarder, 225% av verdens BNP.

I andre sammenhenger blir dette tallet estimert til å være noe høyere, men er i samme størrelsesorden.

Finanskapitalens diktatur

Forfatterne baserer seg i stor grad på Keynes` økonomiske teorier og er tydeligvis tilhengere av en regulert kapitalismen før den nyliberale epoken fikk gjennombrudd fra 1970 tallet.  Men selv om referansene til Marx stort sett mangler, er likevel boka svært viktig fordi den gir et vell av interessante opplysninger om finanssektoren.

Forfatterne bruker gjennomgående begrepet «finansialisert kapitalisme». For min del mener jeg «finanskapitalismens diktatur» er en mer presis betegnelse på vår epoke. Jeg kan ikke se at det finnes noen vei tilbake til en mer regulert finanssektor under kapitalismen. Hjertaker og Tranøy viser også at de reformene som er prøvd innført for å regulere finanssektoren etter finanskrisa, er kosmetisk. I USA er dessuten president Trump i ferd med å fjerne Dodd-Frank reformene som ble vedtatt i 2010 for å få noe kontroll over spekulasjonsøkonomien.

Bare en samfunnsmessig eie og styring av bankvesenet kan være løsningen. Men da snakker vi ikke lenger om kapitalisme.

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

 

Les også: Hva slags krise var egentlig finanskrisa?

 

11 KOMMENTARER

  1. Finanskapitalismens arkitektur er en del av finanskapitalismens diktatur, og danner bakteppet for Dagsrevyen, en skam for landet. Sitter nå på Abelvær og gruer meg til å reise nedover igjen i morgen, for å passere det eine kjøpesenterhelvetet verre enn det andre, for så å bli møtt av CC-mart’n når «hjemme» igjen. Faktum er at jeg kjenner meg mer hjemme på Abelvær enn på Gjøvik, og fabler allerede om å stenge av brua for å omgjøre denne flotte fiskeværsøya til et bilfritt økolandsby-paradis!

    Faktum er at vi ikke trenger bankvesenet. Med RID-modellen fordeler vi kaka demokratisk uten bruk av denne foreldede institusjonen. Bare så synd at Bongard møtte teflonveggen!

    Selvsagt ble han lei etter å i 20 år ha pepret samfunnet med kunnskap, for så å oppleve at alt preller av som på en teflonvegg.

    Uansett, den gamle velferdsmodellen er moden for utskifting: https://debatt1.no/vart-ansvar-for-a-ta-velferdsmodellen-opp-til-neste-niva/

  2. «– Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi:» Så sant, så sant.
    Våre framsynte politikere hevder omtrent dette: Norsk landbruk spiller liten rolle da vi har penger til å kjøpe hva vi trenger. Det ser ikke ut som om de greier å komme seg ut av denne penge boblen samme hva vitenskapen måtte hevde.
    Klodens matjord ødelegges i hurtig tempo. Muligheten for å fø menneskeheten minsker for hver dag som går. Men supermarkeddene er fremdeles velfylte med alt vi trenger. Så da så! De valgte, som altså skal ivareta våre interesser og våre barns framtid, ser ikke, eller vil ikke se hva som er i ferd med å skje. Vi har et Storting som ikke fungerer!

  3. «finanskapitalismens diktatur» er det. Et problem er at mennesker innom eksempelvis stat ikke har kunnskap om det monetære systemet. Mange går enn idag og trur at penger skapes av staten:) Litt «kunnskap til få gir makt, kunnskap til alle gir frihet». Trur også at det er viktig at man ikke ser på systemet med politisk standspunkt uten attakkerer systemet upolitisk. Dårlig butikk for menneskeligheten.

  4. Målet må være å få flest mulig folk til å forstå hvor makten ligger, da kan ting begynne å skje. Så lenge folk tror politikerne har det meste av makten, da kan veldig lite gjøres.

  5. At staten overtar bankvesenet er ingen løsning. Det er aldri en løsning å erstatte en diktator med en annen diktator, Pengeproduksjon ved gjeld er et hovedproblem og denne sinnssyke ideen må bort. Videre må individer og bedrifter generelt gis de samme rettigheter (privilegier) som finansbransjen nyter.

    Uten alle de fordeler og rettigheter som er innvilget finanssektoren av statene ville denne sektoren ikke vært i stand til den kontinuerlige utbyttingen av folk. Men disse rettighetene er institusjonalisert, internasjonalisert, kanonisert og står knapt på politisk dagsorden.

  6. Boken er grei nok. Men boken baserer seg på en tradisjonell tankegang på venstresiden som er ganske frikoblet fra realøkonomien i verden. Oljeøjokomiens store betydning for vestlig økonomi og samfunn er fraværende i boken. Er det feks mulig å kunne forstå stagflasjonen på 1970 tallet uten å betrakte slik som oljeøkonomi, global maktkamp og skyhøye oljepriser (etter at USA ikke lenger var selvforsynt med olje)?

    I boken stusses det imidlertid over at en såpass liten krise som subprime-krisen i USA virkelig kunne utløse en så stor krise som det finanskrisen var. Men man klarer likevel ikke å få med seg at oljeprisen før finanskrisen ble omtrent tre-doblet og havnet til slutt på hele 145 dollar fatet, noe som altså er den høyeste oljepris (justert for inflasjon) som verden noensinne har opplevd. (Tre-dobles oljeprisen i dollar betyr det at pumpe-prisen i USA også tredobles). Og denne ekstremt høye oljepris skal altså ikke ha noen som helst betydning for finanskrisen? Det er for godt til å være sant. Kanskje var det heller slik at det var denne oljekrisen som utløste både subprime-krisen og finanskrisen?

    Liberaliseringen av finansmarkedene kan betraktes som å være et desperat forsøk på å holde hjulene i gang (vhja stadig høyere gjeldsnivå) i en verden som er preget av store ubalanser bla slikt som handelsubalanser og stagnerende lønninger i USA og andre land. Problemene kan primært skyldes i disse ubalanser i realøkonomien og ikke nødvendigvis finansøkonomiens akrobatikk.

  7. Oyvind skriver: «En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren».»
    Det är helt osannt att samfunnet inte kan tillintegöra finanssektorns makt. Hela penningssystemet vilar på statliga valutor och garantier. Exemplen på sträng reglering av finanssystemet för att främja den realekonomiska utvecklingen är många och används regelbundet i krigssituationer. De monetaristiska ekonomer gillar inte det och kallar det för «krigsekonomi» och ser snabbt till att avreglera finanssystemen vid fred. Det amerikanska systemet under den första finansministern Alexander Hamiton var ett sådant system och det dyker upp återkommande i amerikansk politik. Franklin Roosevelt reglerade finanssystemet med sin bankdelningslag Glass-Steagall och statliga kreditgivning till att bygga New Deal. På så sätt tillintetgjorde han Wall Streets maktdominans. Det kan görs igen. Även om Trumps reformer just nu är inriktade på galen yterligare avreglering, undviker Öyvind att påpeka att Trump faktiskt förespråkat återinförandet av Glass-Steagall. Det är även Bernie Sanders politik, varför det finns en möjlig allians mellan Trump och Sanders falang av Demokraterna, vilket gör att bankdelningen faktiskt är möjlig att politiskt genomdriva. Det är i alla fall vad de stora fackförbunden, jordbrukare och breda rörelser i USA idag kämpar för.
    Låt dig inte gripas av den förloramentalitet både boken och Öyvind verkar vara gripen av utan förstå vad bankdelning handlar genom att se båda dessa videor:

    Video: Dela bankerna rätt – på 60 sekunder https://youtu.be/9qW5XVEQ4Wo

    Video: Filmen om Glass-Steagall http://www.larouchepac.com/gsfilm

  8. «En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren». Skadevirkningene ved en kollaps blir så store at finanssektoren har en «dommedagsmakt» over politikerne.»

    Helt feil, men det er som alt annet i denne fiktive verden. Vi kan fint nullstille systemet uten konsekvenser for 99% av befolkningene og 100% av nasjoner. Det blir som hypotesen at ingen nasjoner klarer seg selv og at vi må ha global økonomi med fri flyt av mennesker, varer og tjenester. Zionistene styrer showet og JWO vil bli innført da den er allerede innført uoffisielt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here