Pensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter

8
Ove Bengt Berg

Av Ove Bengt Berg.

Lørdag etter siste møtedag i Fagforbundets landsmøte i år, hadde Klassekampen en reportasje om da forbundslederen forlangte omkamp om en avstemning hun hadde tapt, og fikk fullt gjennomslag. Både prosessen og innholdet i vedtaket har fått altfor liten oppmerksomhet og omtale. Landsmøtet i Fagforbundet vedtok først i en kampvotering «å arbeide for at bruttoprinsippet bevares i offentlig pensjon», med 258 mot 169 stemmer. Skriver Klassekampen på side 10 den 21. oktober 2017 ved sine to journalister Pål Hellesnes og Anne Kari Hinna.


De fortsetter:

«Vedtaket ville vært en betydelig oppstrammer av forbundets forhandlingsposisjon foran vårens tariffoppgjør, der ansattes pensjoner ligger an til å bli hovedtema … Vedtaket falt tydeligvis gjenvalgt forbundsleder Mette Nord tungt for brystet. Etter lunsj ba hun om ordet, for å be om at vedtaket gjøres om: – Vi skal forhandle om pensjonene til våren. Med dette vedtaket kan jeg bare levere  det og så gå hjem, for da har jeg ingenting å forhandle om, sa hun.» Og dessverre, hun tvang landsmøtet i kne, og det tidligere vedtaket blei forkasta mot to stemmer. 256 delegater bøyde seg, særlig etter at den tidligere radikale fagforeningskjempen Ole Roger Berg fra Trondheim trakk sitt forslag.

Forhandlinger, og forhandlingsrom – hva er det?

Mette Nords påstand i landsmøtet, at med et slikt vedtak har hun ingenting å forhandle om, er oppsiktsvekkende. Det er det samme å si til sin forhandlingsmotpart: «Vi gir opp kravet før vi kommer til forhandlingsbordet, gi oss noen smuler i stedet». Kommunenes Sentralforbund (KS), med regjeringa som støttespiller, gråt ikke akkurat av sorg over landsmøtets snuoperasjon om «vi står ikke på kravet, vi har ikke noe krav».

I en annen landsmøtesak foreslo forbundsledelsen å vedta «å  redusere oljevirksomheten og verne sårbare områder» i Klassekampens formulering. Landsmøtet fatta et annet vedtak, det var klart og entydig «Fullt vern av Lofoten, Vesterålen og Senja». Hvorfor forlangte ikke forbundslederen dette vedtaket oppheva fordi det jo som et klart ønske ikke gir grunnlag for forhandlinger?

Det er ikke alltid det er mulig å få gjennom sine krav. Men en får uansett ikke gjennom krav en ikke kjemper for. Særlig ikke med en slik politisk forhistorie som landsmøtevedtaka. Det var nok ikke få champagneflasker som kunne åpnes i KS og i regjeringa etter det landsmøtevedtaket. Fagforbundet tvinger også de statsansatte i kne, og nok en seier for Ap å innkassere.

Den kapitalistiske nyliberalismens krav om nedskjæringer

Det er et enormt politisk press for å redusere pensjonene. Ikke bare der vi har hatt gode pensjoner, som i Norden, men overalt også der hvor pensjonene er ganske dårlige. Dette er en nødvendig del av den nyliberale kapitalismen, der mest mulig av offentlige skattemidler til bruk for offentlige tiltak og folkelig velferd, skal bort. De superrike er ikke rike nok, føler de.

Den tyngste pådriveren for nedskjæringene av pensjonene i Norge, har vært Arbeiderpartiet med dets tidligere partileder og statsminister, Jens Stoltenberg. Under den rødgrønne regjeringa måtte han sterkt motvillig godta at hans kongstanke om fjerning av bruttopensjonene med 66 prosent lønn av den lønna du har når du blir pensjonert, slik det har vært i staten (siden lenge før krigen) og i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ikke blei gjennomført. Arbeiderpartiet hadde selvfølgelig håpa på at Høyre/Frp-regjeringa skulle klare å fjerne disse gode pensjonene i sin første regjeringsperiode. Samtidig som da Ap kunne gå imot forslaget og gi inntrykk av at de står på de offentlige ansattes side. Høyre/Frp ga opp, og satsa kanskje på at en ny Ap-regjering skulle gå kraftigere til verks. Men sånn gikk det ikke. Ap tapte valget.

Da må Aps folk i LO ta egne grep. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, også leder i Fagforbundet, Mette Nord. Bruttopensjonene skal bare vekk, de er for gode og for dyre. Forutsetninga er at «dette har vi ikke råd til», og at pensjonistene, de med vanlige inntekter vel og merke, heller ikke trenger så høy pensjon som topplederne.
Landsmøtevedtaket i Fagforbundet viser veg for staten også, med Norsk Tjenestemannslag (LO) og LO Stat som neste til slaktebenken  etter at de kommunalt ansatte er knust.

Ap og Rødt har en trist pensjonshistorie

Nedskjæringene av pensjonene og dens finansiering med avkastning av kapitalistiske og særlige håp om finansielle gevinster, bryter sterkt med prinsippene i folketrygden, vedtatt i 1967. Arbeiderpartiet var sterkt imot folketrygd, og gikk i 1961 til valg på at det ikke skulle innføres en folketrygd. Aps opplegg var at bare fagorganiserte skulle få pensjoner. Men etter at regjeringa til Aps Einar Gerhardsen blei kasta av SF og Finn Gustavsen i 1963, snudde Gerhardsen og kom tilbake til Stortinget med forslag om folketrygd (og utvidelse av ferien til tre uker). Det blei vedtatt, også med de «borgerlige» partienes stemmer.

Rød Valgallianse har langt opp til vår tid slåss hardt for at alle offentlige ansatte, nær en million arbeidstakere, skulle miste den pensjonen de hadde; to tredeler av arbeidsinntekt. Som redaktør i Rød Valgallianses medlemsblad Opprør mellom 1996 og 1998 forsøkte jeg forgjeves å få RV til å endre sin pensjonspolitikk. RV brukte det gamle NKP-argumentet i pensjonsspørsmål om at «det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller», og var enig med Høyre og NHO om «like pensjoner». Enkelte drømmere i Rød Valgallianse tenkte — i beste fall, hvis de tenkte så langt — at denne like offentlige pensjonen skulle bli kjempehøy. Men den ville selvfølgelig blitt det som NHO og tilsvarende gikk inn for: Lav lik pensjon. Så lav at den ikke ville bli mulig å leve av, og at alle måtte sikre seg private spareordninger i tillegg. Nå har medlemmene i Rødt blitt så gamle at konsekvensene av deres egen politikk har gått opp for dem, og Rødt har endret seg til en bedre pensjonspolitikk.

Men Ap slåss for nyliberalismens økonomiske og politiske linje, og nøler sjølsagt ikke i kravet om pensjonsnedskjæringer og privat bankfinansiering av pensjonene. Det som var folketrygdens formål å motarbeide, som et hovedgrep for velferdsstaten. Dårligere pensjoner, og usikker finansiering av pensjonene, er Arbeiderpartiets politikk. Som de internasjonale storkonsernenes politikk.

Svekkes LO i takt med Aps nedgang?

Heldigvis er de internasjonale sosialdemokratenes politikk, der de bløffer med å blinke til venstre og kjøre til høyre, i ferd med å avsløres i land etter land. Deres klare høyrepolitikk er så synlig at den ikke lenger kan skjules, sjøl av et ivrig støttende journalistkorps, og de synker sterkt i velgeroppslutning. Og med Arbeiderpartiets kontroll over Landsorganisasjonen, er spørsmålet:

Drar Ap LO med seg ned? Kan virkelig LO overleve under Arbeiderpartiets fortsatte kontroll?

Det blir en ny artikkel.

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg.

8 KOMMENTARER

  1. Når det ikke lenger finnes fast arbeid, har vel i grunnen LO utspilt sin rolle. De har aldri hatt en politikk for å ivareta medlemmer som ikke lenger er yrkesaktive i faget. Det krangla jeg en del om da jeg satt i fylkestyret, og da jeg selv kom i samme situasjon fant jeg fort ut at det kun var pengene mine de var ute etter. Den eneste grunnen til at pensjon skulle bety noe, var om det var knyttet til medlemskapet.

  2. Bare rolig-om litt er vi alle minstepensjonister.
    Hvem sier det-dystre undergangsprofeter? Nei.Norges Bank ,LO og NHO.I dagens E 24 spås/håpes det på lønnsstigning i takt med inflasjonen.En inflasjon på 2,5% akkurat slik det «skal være.»En størelse man oppnår ved passe lav kronekurs,derav dyrere import-og helt uten hensyn til boligprisene-som man spår/håper «flater ut.»

    Da synker pensjonene for 4.e år på rad.Det er de løpende altfor gode ytelser.De som opparbeides i den nye folketrygd blir enda fortere enda dårligere.Det er det EØS-avtalens pensjonsdel går ut på.Og EUs nye sosiale søyle.
    Det skal bli like dårlig for hele Europa.Unntatt for de regjerende ny-slåtte ,adelsmerkede og selvutnevnte ledere,og deres håpefulle underhuggere .De sørger for seg ,sine og sitt.
    Mens LO og Ap kommer med den egne vrien-at uthulingen av ytelsene må foregå forsvarlig-så ingen blir sinte.
    Og «venstreopposisjonen» vil kreve at de dårligst stilte må skjermes.

    Da gjennstår bare en øvelse i god gammel praktisk folkeskoleregning-før man kan fastslå når garanti/minstepensjon er både gulv og tak -for alle som har noe slags krav på ytelsene.
    Vi kan da få Borgerlønn – en form for liberal pensjonist-kommunisme.En liten skjærv til overlevelse,mens de stadig mer konsentrerte fortjenester går til utbredelse av det liberale demokratis budskap.Alle skal med,enten de vil eller ikke.
    De private pensjonsforsikringsselskaper får nye markeder-via skattefordeler ,og langsomt gir vi fra oss landet .

  3. Fondering av pensjon (innskuddspensjon) høres skummelt ut i tider hvor nyliberalismen sliter. Kollapser aksjemarkedet så kan mye av pensjonskapitalen fordufte. På sikt bør vi trolig gå tilbake til pay-as-you-go (altså at de som står i jobb betaler pensjonen til de som er pensjonister via en offentlig ordning). Egentlig burde fagforeningene ha overtatt styringen med dagens ordning med innskuddsbasert pensjon istedenfor at bedriftene styrer dette.

    Saken dreier seg også om velferdsstatens framtid, har vi i framtiden råd til verferdsstaten?
    Som motspørsmål kan man spørre om vi i framtiden har råd til dagens skyhøye boligpriser (=elefanten i rommet).
    I 1899 var det boligkrakk i Oslo. Boligprisene fallt med 60%. Og det gikk hundre år før boligprisene (justert for inflasjon) igjen befant seg på samme nivå. Det samme kan skje på nytt. En bolig som i dag koster feks 5 millioner kroner vil da plutselig koste 2 millioner kroner. En familie kan da få redusert sine boligutgifter med noe slikt som 4,5 millioner kroner over 30 år (når man også ta med renteutgifter). Og da bør vel samfunnet og skattebetalerne fremdeles kunne klare å finansiere velferdsstaten også i framtiden?

    • Pay-as -you-go er den eneste måten. For penger er faktisk til for å brukes. En av farene med å samle i lader og hyller er at møll og rust tærer – her ved det faktum at så lenge det er noe å få kjøpt trengs det penger, og at er det ingenting å kjøpe er pengene bare papir.

  4. Dette bare forsterker mistanken om at arbeidstakernes organisasjoner forlengst er infiltrert av representanter for storkapitalen. AP, et nyliberalistisk parti som driver fordekt arbeiderfiendtlig politikk, har inntatt LOs ledelse, og resultatet ser vi, LO representerer arbeidernes interesser på en dårligere og dårligere måte år for år.

    New World Order rulles ut etter en timeplan ganske upåvirket av regjeringsperioder og presidentperioder, og det bla fordi NWO har lykkes overmåte godt med å bygge sine nettverk med sine agenter i alle politiske partier, spesielt til venstre, og i fagorganisasjoner, for de naturlig nok har hatt flest velgere, da det er mange flere i arbeiderklassen enn i middel- og overklassen.

    Middelklassen har for de flestes del stemt til høyre og til fordel for kapitalen. Men middelklassen i Norge og resten av Skandinavia skal ikke tro at de blir upåvirket av et nyliberalistisk regime, at det bare rammer arbeiderklassen og svake grupper. For hvordan er middelklassen i land hvor en nyliberalistisk politikk har vært drevet i mange år med en stor fattig arbeiderklasse som resultat? Liten.

    I USA må mange i lavere middelklasse velge mellom premium sykeforsikring eller college til ungene, det er bare øvre middelklasse i USA som lever komfortabelt med god margin. I de få land hvor det finnes en stor og solid middelklasse, har arbeiderklassen har fremdeles god kjøpekraft, som i Skandinavia og Sveits, det har en sammenheng.

    Underskrives TISA avtalen av den borgerlige regjeringen, med det like borgerlige AP som støttespiller, og statlige tjenester privatiseres, blir ikke oppsigelsesvern og statlige pensjonsordninger videreført. Private selskaper overtar heller ikke overtalligheten i Staten, med titusener ut i arbeidsledighet, hvor nyliberalismen har kuttet ned velferdsordningene. Da vil det nok gå opp for de fleste at den norske velferdsmodellen ikke er et politisk grunnfjell som mange tror.

  5. Både Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg hadde i skatteåret 2016 Null i formue, mens moder Gro hadde karret til seg 22 millioner i formue.
    Hadia Tajik hadde 3,2 i formue og 982 904 i inntekt.
    Giske hadde formue på 4,3 millioner og 1,2 i inntekt.
    Tall fra Sverige – som har kommet lengre enn oss i oppløsning – viser at hele 328 000 pensjonister
    er på vei mot relativ fattigdom.
    Og skal du jogge om kvelden der, må du gjøre det i grupper og under politibeskyttelse. Pensjonistene gjør klokt i å holde seg inne.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here