Frankrikes nye kolonikrig i Afrika

0

Med politisk støtte fra sine allierte har Frankrike etablert en ny militær styrke for Sahel. Den skal operere i Burkina Faso, Mali, Mauritania, Niger og Tsjad, altså i store deler av det som var Frankrikes kolonier i Vest-Afrika. Styrken kalles Sahel G5.

Etter at han tok over som president har Emmanuel Macron lagt stor vekt på å trappe opp og forsterke den kolonikrigen som ble startet av hans forgjenger, François Hollande.

Global Crisis Atlas (EU). Råvarer i Sahel.

I juli 2017 introduserte han denne nye styrken på et møte i Bamako. Som alltid i slike tilfeller begrunnes den nye krigen med «kampen mot terrorismen». Men faktum er at Frankrike er i Vest-Afrika på grunn av de store råvarekildene der. Frankrike er for eksempel fullstendig avhengig av uran fra Sahel til sine kjernekraftverk, som dekker 70% av landets elektrisitetsforsyning. Det er også olje, gass og svært mange sjeldne mineraler i regionen, inkludert gull. Mali har en av verdens største forekomster av gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm og fosfat. Nabolandet Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali.

Sahel er blitt hardt rammet av etterdønningene i den ulovlige krigen mot Libya, som Norge og den rødgrønne regjeringa gikk i spissen for. Ødeleggelsen av Libya har spredd terror og ulykke i hele Sahel-området og gjort det mye lettere for IS, al-Qaida og Boko Haram å smugle våpen og flytte krigere over hele dette store området.

Det er også klart at Frankrike har en skjult hånd i framveksten av terrorgruppene i Vest-Afrika, ikke minst gjennom sitt samarbeid med Algerie. Det er påvist at algerisk etterretning driver regelrett trening av jihadister i egne leire og at det også har vært direkte kontakt mellom de algeriske sikkerhetstjenestene og den terrorgruppa som gjennomførte angrepet på In-Amenas.
Den nye kolonikrigen til Paris vil naturligvis bare gjøre situasjonen verre.

Og Macron har et problem: Han har ennå ikke fått mange nok til å betale for denne krigen, skriver WSWS. G5 sier at de årlige kostnadene vil ligge omkring 423 millioner euro. Frankrike har lovt å stille med 8 millioner euro, EU har lovt 50 millioner, og de fem nykoloniene har blitt pålagt å dekke 10 millioner euro hver. Nå vender Frankrike seg til USA og Tyskland for å be om mer penger. Macron prøver også å vri penger ut av FN.

Her bør også vi være våkne i Norge. Både de rødgrønne og de blå har hatt en lei vane med å bruke den norske statskassa som en kassakreditt for ulike imperialistiske prosjekter. Det vil ikke overraske om Solberg-regimet kommer opp med en drøy bevilgning for å «hjelpe kvinner og barn» i Mali. Følg med.

Til Aftenposten sa daværende utenriksminister Barth Eide at «det kan godt hende at vi skal bidra militært i Mali». Mali er viktig, for som det er sagt: den som kontrollerer Mali, kontrollerer Vest-Afrika.

John Pilger skrev i 2013 at

«en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Jeg har også argumentert for at det vi er vitne til er Vestens krig mot Kina i Afrika.

Ødeleggelsen av Libya og kolonikrigene i Vest-Afrika har skapt ideelle forhold for de kriminelle bandene som lever av menneskesmugling, narkotikatrafikk og slavehandel på ruta fra Nigeria til Europa. Dette er en milliardindustri. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden.

For disse kriminelle nettverkene er ikke den nye kolonikrigen noen trussel, tvert om, de vil profittere på den. De lever av krig og elendighet og vite å bruke krigen til å skaffe seg oppslutning, samtidig som de vil samhandle med kolonistyrkene.

Frankrikes nye krig føyer seg sammen med USAs hemmelige krigføring i Afrika. Dette kan bli den nye, store krigen der også EU, med sin kommene EU-hær, og NATO kan bli involvert.

Forrige artikkelNY Times: De sivile tapene i Irak er 31 ganger større enn det koalisjonen hevder
Neste artikkelUkraina – den skjulte sannheten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).