Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av.

Global Crisis Atlas (EU)

Global Crisis Atlas (EU)

Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.

Rikdommene i Mali og Niger

Mali har en av verdens største forekomster av gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm og fosfat. Nabolandet Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.

Global Crisis Atlas (EU)

Global Crisis Atlas (EU)

Som dette kartet viser, er potensialet stort for utvinning av olje og gass i Mauritania og Mali. Vest-Sahara, Mauritania og Mali har store forekomster av fosfat. Og det er slik at olje kan man nok alltids finne alternativer til, sjøl om det ikke er lett. Fosfat finnes det ingen alternativer til. Uten fosfat – ingen mat! Og moderne industrijordbruk forbruker fosfat i et så høyt tempo at utvinninga kan nå toppen i 2030 og det kan bli knapphet på mineralet allerede i løpet av 50 år.

Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandaren og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1% av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!

Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet.

Kartet viser gullforekomster i Mali og nabolanda

Kartet viser gullforekomster i Mali og nabolanda

Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnesolje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.

Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24.000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.

Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Statoil er i Nigeria og Angola

I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.

I Nigeria gjennomfører den ekstreme islamistgruppa Boko haram (direkte oversatt: bok (dvs. vestlig utdanning) – syndig) stadig blodige terroraksjoner. Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.

Oljeforekomster i Guineabukta og sørover

Oljeforekomster i Guineabukta og sørover

Den endeløse krigen

Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil “ikke vare i år, men i flere tiår”.

Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier nei til de rikes krig!

  22 kommentarer til “Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

  1. 30. januar 2013 klokka 05:59

    “Apokalypse nå – gribbene samles om Afrika” er det beste og grundigste som er skrevet til nå om hva NATO-krigene i Afrika handler om.
    Hilsen Jan Herdal
    oljekrisa.no

    • 30. januar 2013 klokka 06:08

      Merci.

      Pål

      PS
      Jeg følger oljekrisa.no med stor interesse. Keep up the good work.

      • 13. februar 2013 klokka 17:18

        Har lest Jeg stusset over “DELE OPP”. Jeg trodde du mente dele opp landene.
        Det virker som du mener utbytte/rane.
        Men nå er vel Kina også med på dette?

        • 13. februar 2013 klokka 17:55

          Jeg mener dele opp i interessesfærer. Og ja, Kina er med. USAs krigføring i Afrika kan blant annet forstås som en krig mot Kina.

  2. Steinar Hoftaniska Høgsve
    26. desember 2015 klokka 13:47

    Utmerket av Steigan. Vår skole (Kristiansund videregående) samarbeider med to skoler i Mbarara, Uganda. I stedet for Operasjon Dagsverk jobber våre elever for disse skolene. Nesten to tusen elever har fått sjansen til å fullføre videregående på grunn av dette engasjementet. Det er jeg faktsk ganske stolt av! Jeg har vært så heldig å få besøke disse skolene flere ganger. Ved en anledning fikk jeg møte et parlamentsmedlem, som kjørte oss rundt i distriktet sitt (grensa mot Rwanda), der kinesiske firma bygde veier. “Det er dyrt å være fattig i utgangspunktet, vi har ikke penger selv til å bygge infrastrukturen, så vi er avhengige av utlendinger. Først var det engelskmennene, nå er det kineserne som “hjelper” oss. Problemet er at de stikker av med alle våre ressurser som betaling for den “velvilje” de viser ved å bygge blant annet veier. Vi får aldri sjansen til å utnytte rsssursene våre til eget beste.” Han har så visst et poeng. Så må man ikke stille under stol at mange afrikanske land sliter med langt fremskredet korrupsjon. Men den er ogsåt til en viss grad lært av “hjelperne”. Det er tragisk å se nasjoner, hvor idiotiske grensene enn er, som er så vanvittig ressursrike og samtidig så fattige.

  3. Fred Olsen
    28. desember 2015 klokka 09:04

    Det er Kinas utplyndring som er det største problemet. I kjent Kina-stil bygger de veier og og en del andre ting slik at det ser ut som hjelper landet. Så blir det utplyndret for naturresurser på det groveste. At de bare “overtar” resursrike områder er også vanlig. Fra vestens side er det oljebransjen som er største synderen, og ingen spesiell nasjon. Likevel et lite problem sammenlignet med Kinas langsiktige utplyndringsprogram.
    Når det gjelder fattigdom og mangel på matproduksjon og utnytting av egne naturresurser er jo det store problemet mangel på demokrati ,og dertil en viktig konsekvens av demokrati , nemlig lov og orden. Demokrati er grunnleggende for at folk skal ha det bra , fungere og produsere til fellesskapets beste. I Afrika og resten av verden er det største problemet og hindret for at folk flest skal ha det bra islam og kommunisme. De mest korrupte land i verden er kommunistiske med muslimske land hakk i hel. De mest kriminelle muslimske. De land som vender seg mot vesten og vestlig tenkemåte, bla. med utdanning av jenter, høyner levestandarden og reduserer ekstrem fattigdom. Ekstrem fattigdom er nå nesten bare et problem i muslimske og kommunistiske land.
    Selv om Kina og vestlige firmaer “utplyndrer” bringer de faktisk en hel del godt med seg. Og vestlige firmaer sin gevinst er svært liten sammenlignet med den økonomiske støtten Afrikanske land får fra den vestlige verden.

  4. 28. desember 2015 klokka 10:09

    Kineserne er uten sammenligning i flertall. Det antas å være ca. 1 mill. Kinesere i Angola alene. Kinesernes operasjoner kjennetegnes på at det har med seg alt utstyr (inklusiv mat) som trenges og de benytter ikke lokal arbeidskraft.

  5. 25. august 2016 klokka 12:22

    Jeg er ikke kommunist. Men jeg har bodd i og besøkt Afrika noen få ganger samt har mye kontakt med personer som kommer derfra. Jeg er opptatt av menneskerettigheter og global rettferdig fordeling av ressurser.
    Det er interessante synspunkter og informasjoner som fremkommer i bloggen som ikke er så lett tilgjengelig ellers i journalistikken.
    Afrika er et rikt continent som i årtier var utbyttet av ulike koloniherrer fra Europa. Mange av de bygde også infrastruktur og velferdstilbud for noen, mens de tok ressursene og etterlot lokalbefolkningen i fattigdom. Slik sett er ikke Kina så forskjellig fra det som ble gjort dengang.
    Politikere som er korrupte er et vel så viktig problem, fordi de tar mot både Kina og internationale selskaper fra andre land og lar de berike seg, mens de lar sin egen befolkning jobbe på slavelignende kontrakter for disse.

    I tilleg mottar mange av disse landene støtte fra vestlige stater som dermed legaliserer og styrker de korrupte lederne i å utarme sin egen befolkning og fengsle eller drepe all opposisjon.

    Landene i Afrika kunne vært økonomiske høyborger om korrupsjonen opphørte.
    Men da ville de som i dag utnytter og kjemper om å ha størst makt over fremtidige afrikanske naturresurser ikke få operere som de gjør nå.
    Så ja, dette er komplekst og det er trist at det afrikanske kontinentet med alle sine rikdommer og ressurser igjen skal være de som blir utnyttet og hvor bare en brøkdel av innbyggerne får høynet sin levestandard!

  6. x
    30. september 2016 klokka 15:49

    Bra artikkel, men kanskje litt rart å ikke berøre Kinas rolle mer inngående? De har tross alt tatt ledelsen over USA i handel/utbytting med/av Afrika for mange år siden.

Legg inn en kommentar