Støre i skvis

28
Jonas Gar Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

 

Av Johan Nygaard.

Matematikkundervisningen i grunnskolen lærer barna at løsningen på et problem ligger i forståelsen og beskrivelsen av problemet. Det er kunsten. Med referanse til Jeremy Corbins Labor, beskriver Paul Mason (i sin kronikk i KK 30. september om «Veien videre») problemet slik at den opplagte løsningen «for å redde sosialdemokratiet» blir å «bryte med nyliberalismen». I norsk kontekst betyr det å bryte med Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken i Arbeiderpartiet. Vi kommer ikke forbi at Jonas Gahr Støre fremstår som et symbol på de sosialdemokratiske elitenes nyliberale utskeielse.


(Et lite utdrag av denne kronikken er trykket som innlegg i Klassekampen 14.10.17)


Støre selv fremhever Tony Blair – og nå også Emmanuel Macron – som sine politiske forbilder. Ingen forventer at Støre skal avsverge sine forbilder og lede Arbeiderpartiet gjennom en kursendring som bryter med alt som definerer ham som politiker. Partiledelsen oppsummerer den interne evalueringsprosessen etter valget med å slå fast at nederlaget hverken skyldes ledelsen eller politikkens innhold. Nederlaget skal forklares med at budskapet ble utydelig fordi innpakningen var for dårlig – og med tilfeldige uheldige omstendigheter som den gunstige konjunkturutviklingen, som partistrategene i ettertid strengt tatt ikke kan belastes for (sic). Når løsningen på problemet ligger i innpakningen av politikken, kan vi bare avvente – og etterhvert kommentere – hvordan de smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet fikser problemet.

Jonas Gar Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

Partiledelsen insisterer altså på at denne forklaringen skal virke førende på de videre prosessene i Arbeiderpartiet. De smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet får da i oppgave å forføre velgerne med en innpakning som tilslører at det nyliberale idealet i EU og EØS er at privat finanskapital skal overta og drifte mest mulig av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. Ingen får snakke høyt om hvordan målstyring – opphøyd til overordnet politisk, økonomisk, administrativ og operativ styringsideologi i staten – erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsideologi og forretningsregnskap i forvaltningen, og hvordan denne perversjonen av forvaltningskulturen fungerer som strukturell klargjøring for anbud og privatisering.

Men målstyring representerer altså slik sett det viktigste grepet for å tilpasse offentlig forvaltning til ideologien og reglene i EUs indre marked.  Slik er EØS og målstyring blitt de to viktigste betingelsene for politikkutformingen i Norge. Når folk lider under en demotiverende og demoraliserende, målstyrt fryktkultur på jobben, er det virkningene av EU tilpasningen gjennom den autonome EØS-prosessen de hver dag får kjenne på kroppen – og i sjelen.

Folket har ikke bedt om dette. Høyresiden og de sosialdemokratiske elitene har innført EØS og målstyring med  politiske falskspill og demokratisk sett høyst betenkelige fremgangsmåter. Derfor er EØS og målstyring blitt et betente nasjonale traume – et  overgrep i fortiden – som har vokst til å bli et stort, tankelammende tabu i folkestyret vårt som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser.

Jonas Gahr Støre har i sine forskjellige roller hele veien vært en sentralt plassert strateg for dette maktmisbruket og disse demoraliserende overgrepene mot folkestyret. I et historisk perspektiv kommer vi ikke forbi at dette nasjonale traumet definerer Støre som politiker.

Så det skal sannelig bli interessant å se hvordan de smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet nå skal pakke inn disse underliggende forholdene på en ny og bedre måte. Men uansett hva de finner på i Arbeiderpartiet: Nøkkelen til fortsatt fremgang for Rødt, SV og Senterpartiet ligger i å utvikle et politisk samspill på Stortinget som  eksponerer og forklarer disse underliggende sammenhengene som stadig flere folk nå gjennomskuer intuitivt.

De smarte kommunikasjonsrådgiverne begrunner kommunereformen, politireformen, og alle de andre store, målstyrte og sentraliserende strukturreformene i forvaltningen de siste 15-20 årene, med omsorg for de svake, med hensynet til lokaldemokratiet, og samtidig – forvirrende nok – med henvisning til målstyringens industrielle stordriftsideologi. Alle disse begrunnelsene er falske og strider mot intuisjonen og sunn fornuft, og mot omfattende norsk og internasjonal forskning på erfaringen med tilsvarende reformer. Stadig mer omfattende forskning forstår og beskriver denne strukturpolitikken som først og fremst en strategisk tilpasning til ideologien, strukturene og mekanismene i EUs indre marked. (Folkestyre eller elitestyre? Kommunereform i perspektiv. Alf Inge Jansen og Bjarne Jensen (red.) Res Publica 2016).

Rødt, SV og Senterpartiet har plukket opp bare en liten flik av denne modne og konsistente systemkritikken som forskere, fagfolk og folk i fagbevegelsen har utviklet det siste tiåret. Likevel var dette tilstrekkelig til å gjøre dem til valgets vinnere. Dette forholdet burde mane til lite grann ydmykhet og ettertenksomhet i de respektive partiene. SVs ulykke har vært at de har satset på karismatiske ledere som har avsondret seg fra disse kunnskapsutviklingsmiljøene, og følgelig heller ikke evnet å stimulere og utnytte de intellektuelle ressursene i medlemsmassen. Nå er det nødvendig at Rødt, SV og Senterpartiet internaliserer mer av denne systemkritikken, og finner frem til konstruktive samspill med relevante utenomparlamentariske krefter i samfunnet vårt. Slik kan de mangedoble den politiske kraften som ligger i den nye konstellasjonen på Stortinget.

Høyresiden og de sosialdemokratiske elitene står altså sammen om å tilsløre for velgerne hvordan de står sammen om å tilsløre for velgerne hvordan EØS og den målstyrte strukturpolitikken henger sammen – og dysse ned hvordan denne rettsliggjøringen av politikken og ensrettingen av det politiske utredningsarbeidet har bundet Norge til masten på en nyliberalistisk og frihandelsekstremistisk kurs som demoraliserer arbeidslivet og underminerer folkestyret. Velgerne i EU og EØS opplever at det i så måte ikke lenger er noen forskjell mellom høyresiden og de sosialdemokratiske elitene – annet enn nettopp den tilslørende innpakningen.

Når vi forstår og beskriver problemet slik, blir det åpenbart at løsningen på de europeiske sosialdemokratenes problem selvfølgelig ligger i politikkens innhold. Og som Mason understreker, innebærer løsningen et troverdig oppgjør med sosialdemokratenes egen oppslutning om den nyliberalistiske og frihandelsekstremistiske utskeielsen som rir verden som en mare i dag. Uten et slikt troverdig oppgjør kan sosialdemokratene ikke stille opp noen annen visjon og strategi for samfunnsutviklingene enn fortsatt EU tilpasning, målstyring og markedsorientering. Mason skriver følgelig: «En forutsetning for Labours løsrivelse fra nyliberalismen var å kunne tenke uavhengig av Lisboa-traktaten, som gjør nyliberale doktriner til urokkelige lover». De tyske sosialdemokratene må i følge Mason også «fjerne Lisboa-traktaten fra sin tankegang» når de nå starter gjenoppbyggingen etter valgnederlaget.

I norsk kontekst betyr dette å frigjøre den politiske tenkningen vår fra EØS og målstyringens nyliberalistiske føringer og begrensninger. Når vi skal forvalte vår historie, vår finansielle integritet, og vårt økologiske og sosiale ansvar i disse omskiftelige tider – og stake ut en kurs som stiller oss riktig inn i de globale sammenhengene – da må vi i Norge selvfølgelig være fri til å tenke og handle selvstendig ut fra det spesielle og egenartede ved vår situasjon. Det er meningsløst at vi i Norge, med vår finansielle og politiske integritet, skal være rettslig bundet til å kritikkløst herme den mislykkede politikken som den parasittiske finanskapitalismen dikterer et EU uten finansiell eller politisk integritet. Hvis vi  skal bevare Norges integritet og verdighet i de brutale, globale handelspolitiske og geopolitiske maktspillene, må vi selvsagt stå fritt til selv å velge hvilke idealer og verdier vi vil navigere etter.

I klartekst betyr dette altså at arbeiderbevegelsen og venstresiden i Norge heller ikke kommer forbi et generaloppgjør med de sosialdemokratiske elitenes nyliberale utskeielser. Et slikt oppgjør med Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken sitter naturligvis langt inne for de sosialdemokratiske elitene i Arbeiderpartiet. Støres historiske rolle og misjon i dag er å fungere som en propp som i det lengste blokkerer for en slik politisk prosess – koste hva det koste vil.

For Støre personlig handler dette om hans ettermæle; om hans medvirkning til sviket i fortiden da Stortinget ble ført bak lyset ved inngåelse av EØS-avtalen; om hans medvirkning som strateg for den demokratisk sett svært betenkelige målstyringsrevolusjonen; og om hvordan han siden har bidratt til å konsolidere disse nyliberale føringene og bindingene på politikkutviklingen i Norge.

For Arbeiderpartiet handler oppgjøret om å frigjøre seg fra denne fortiden og den tankelammende fryktkulturen som følger med alle tabuene. Det handler om å bli fri til å lære av erfaringen, til å gjenopprette respekten for faglighet og arbeid, til å oppdatere sin forståelse av de sosiale, økonomiske og økologiske samspillene her i verden, og tenke nytt.

Alternativet er å bli et enda mer rendyrket elitistisk parti for middelmådige maktkrypere; teknokratiske og politiske karrierister – og heller akseptere vedvarende redusert respekt og tilslutning fra folket. Hva lønner seg for hvem? Vi får se.

Situasjonen og konstellasjonene etter valget åpner uansett for offensive, tverrfaglige og tverrpolitiske samspill i kampen mot EØS, målstyringshelvete og hele det nyliberale paradigmet. Det vil sette Arbeiderpartiet og Støre i en konstant skvis de neste fire årene.

 

KampanjeStøtt oss

28 KOMMENTARER

  1. Som en «borgerlig» har jeg notert meg dette, i flere år (helt siden Gro’s dager) og kommentert det i det vide og det brede, uten at folk ser ut til å reagere. Jeg synes det er ille for norsk politikk at man ikke har et sterkt sosialistisk alternativ til den borgerlige politikken. Opp gjennom årene synes og de 2 blokkene har gjort en god jobb med å holde en rimelig stø kurs der ingen av partene har dradd politikken for mye over til sin side. Dette endret seg med Gro, men fremdeles stemmer folk AP, sannsynligvis av gammel sedvane – deres foreldre og besteforeldre gjorde det jo – ingen har forsøkt å si ifra, før nå, men det ser ikke ut til å hjelpe. Som sosial-liberaler ønsker jeg meg det beste fra begge sider, men det vi har fått er det gode OG det dårlige fra den borgerlige siden. Mitt håp er at AP gradvis forsvinner – om de ikke lærer – og at SV får seg litt ryggrad og at de, sammen med Rødt, kan bli et nytt sosialistisk alternativ. Dette kommer selvfølgelig ikke til å skje, det vi kommer til å se er, etter all sannsynlighet, at markedsliberalisme og globalisme – politikk jeg ikke er videre begeistret for – kommer til å gå av med seieren. Jeg tar kofferten og flytter til Tolfa! 😉

  2. Dette er bra, Johan. Et par kommentarer:

    Johan Nygård sier ”EU og EØS”, som om det er to forskjellige forhold, men EØS er EUs indre marked og kan ikke skilles ut som to ulike forhold. Jeg har tidligere påvist at det er ulogisk å være mot EU og for en EØS-avtale. Det er sjølsagt to sider av samme politiske utfordring. I Nei til EU har man akseptert at det er mulig å være mot EU-medlemskap, men for en EØS-avtale. Det har vært til stor skade for kampen mot EØS-avtalen, når Nei til EU, Rødt, SV og SP, ikke har evne og vilje til å gi en riktig analyse av EU-saken. Her er det behov for en politisk opprydning.

    Den Europeiske Union (EU) er ikke lengre en medlemsorganisasjon. Begrepet medlemskap i EU har derfor gått ut på dato. Fra og med 1. desember 2009 trådde den såkalte Lisboa-traktaten i kraft. Den er i virkeligheten den avviste føderale konstitusjonen/grunnloven, som EEC/EU systematisk har bygd i årene etter den andre verdenskrigen. Jean Monnet uttalte i 1953, at nå må vi etablere Europas Forente Stater, men det må skje raskt så folk ikke forstår hva som skjer. Pål Steigan har på herværende nettsted dokumentert at CIA var aktive i etableringen av EEC, hovedsakelig for å demme opp for kommunistisk utvikling i Europa. Det er en kjent sak at Europabevegelsen var et resultat av CIAs økonomiske støtte og en kamporganisasjon mot sosialister og kommunister som avviste markedsliberalismen og mer makt til flernasjonale selskaper og globale finansinstitusjoner. Hvorfor har ikke den nye politiske virkeligheten i EU blitt forstått og akseptert av Nei til EU og de politiske partiene? For ordens skyld: En grunnlov er en juridisk basis for en statsdannelse, mens en traktat er en juridisk forpliktende avtale mellom to eller flere stater. Det er flertall i alle EU-statene mot en føderal utvikling, derfor bedriver imperiebyggerne i EU og den politiske eliten i Norge tåkelegging av hva som virkelig skjer. Er det umulig for Nei til EU og de politiske partiene å fjerne tåka og ta inn over seg at EU i dag er en føderal statsdannelse under oppbygging, ikke en medlemsorganisasjon.

    • Point taken – for lenge siden, Olav. Dette har du prentet inn i meg ved flere anledninger. Når jeg skriver EU og EØS i samme slengen, mener jeg at det går frem av konteksten at jeg nettopp mener at det går ut på ett. Jeg vil uansett ha dette poenget i mente fremover.

  3. Målstyringshysteriet er vel det man på fagspråket kaller for syntetisk markedsøkonomi, noe som bla har vært prøvd i Sovjetunionen med blandet resultat. Professor Kalle Moene har snakket om dette. Det settes opp et økonomisk incitament, noe som faktisk fungerer i praksis. Problemet er at incitamentet fungerer sterkere enn hva man tror og også leder behandlingen i feil retning. En aktuell sak: hvis det oppstår blødning ved en fødsel, vil behandlingen av denne blødning ha en stykkpris som gir inntekt. Smarte jordmødre bør derfor sørge for at det oppstår komplikasjoner og blødninger ved fødselen slik at denne ekstra gevinst kan innkasseres.

    Også i private helseforetak skjer det slik overbehandling (såkalt merslag på fagspråket). I privat sektor snakkes det om å ha ordrereserve, på godt norsk betyr det jo helsekø. Hva tjener man mest på når det gjelder helsetiltak: Å forebygge, å kurere eller å lindre? Veldig ofte viser det seg at det å lindre gir størst lønnsomhet. Et ganske perverst incitament!

    Kanskje man bør satse på å skandalisere målstyringsideologien ved å påpeke at ordningen tidligere har vært forsøkt i Sovjetunionen og med dårlig resultat. Mulig at folk flest da lettere vil forstå hva det egentlig dreier seg om? (Eks: bilproduksjon målt i antall biler gir mange biler men med tynne stålplater, mens bilproduksjon målt i kilo derimot gir tunge biler med tykke stålplater).

    • Jeg husker en tegning fra det Sovjetiske vittighetsbladet Krokodil. Det var inspeksjon på et spikerverk. En stolt direktør for spikerverket forteller inspektørene at «Vi har nylig oppfylt vår 5-årsplan på 10 tonn spiker» mens han peker mot taket i den enorme produksjonshallen. Der henger en spiker på 10 tonn.

  4. «Alternativet er å bli et enda mer rendyrket elitistisk parti for middelmådige maktkrypere; teknokratiske og politiske karrierister – og heller akseptere vedvarende redusert respekt og tilslutning fra folket. Hva lønner seg for hvem? Vi får se.»

    Uten et oppgjør med Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken og med knefallet for nyliberalismen, vil det nok gå med Ap som med andre sosialdemokratiske partiene i Europa som har solgt sjela si og blitt til sosialliberale globalistpartier, og som massivt taper oppslutning.

    Spørsmålet er om den sosialdemokratiske eliten på toppen egentlig bryr seg. Det kan se ut som at enkelte bryr seg mer om egne private økonomiske interesser enn hvordan det går med partiet – og at håpet om å oppnå internasjonale karrieremål som glimter i det fjerne, er viktigere for dem enn å innse fornuften i å endre en politikk som i økende grad må gjøre Ap til en valgtaper, og som dessuten er en hån mot mye av det partiet historisk har stått for.

    Spørsmålet er vel når grasrota og lokalpolitikere i partiet får nok av dette. Et opprør fra dem er kanskje det beste Ap kan håpe på.

    Men det er vel ikke akkurat de modigste og mest maktkritiske opprørerne som søker seg til Ap, så det spørs.

  5. Hovedproblemet slik jeg ser det er Tyskland. Tyskland med sin svært eksportrettet industri betyr ihuga satsing på frihandelsavtaler, globalisering og fri flyt av arbeidskraft. Tyskland er lokomotivet i Europa og Merkel er kvinnen med EU-pisken: “there will not be a return to a world before globalization.”

    Geopoliticalfutures.com. fremtidsvisjon for Tyskland i «The road to 2040» skriver i sine prognoser: «In Europe, the European Union as an institution will collapse or redefine itself as a more modest trade zone encompassing a smaller part of the continent. The current free trade structure is unsustainable because its members, particularly Germany, have grown overly dependent on exports. This dependency makes these economies extremely vulnerable to fluctuations in demand outside of their own borders. Germany is the most vulnerable country and will experience economic decline due to inevitable fluctuations in the export market. Consequently, by 2040, Germany will be a second-tier power in Europe. Other countries in Western Europe will be affected by its decline, leading Central Europe, and Poland in particular, to emerge as a major, active power.»

    De konkluderer altså med at Tyskland blir en annenrangs power i fremtidens Europa. Merkel’s ‘EUpolitikk’ handler derfor ene og alene om sette Tyskland i fokus – slik jeg ser det. Jo mer globalisering og frihandelsavtaler, jo mer fri flyt av arbeidskraft – desto lavere kostnader for bedriftene og sterkere tysk eksport.

    Men, globalismen har vist sitt sanne ansikt med tap av industriarbeidsplasser, tapte rettigheter og reduserte lønninger. Og arbeiderens politiske innflytelse er forvitret gjennom EUs reduksjon av nasjonalt demokrati.

    Dårligere økonomisk setting, større arbeidsledighet og redusert innflytelse er altså resultatet av EU’s, Tyskland’s og Merkel’s superkapitalisme. Denne superkapitalismen må opphøre.
    Alle politiske talenter eller skal vi kalle dem klakører vet at kritikk rettet mot Merkel er politisk selvskudd.
    Skal vi få til en endring, må alle skyts rettes mot Merkel og hennes klakører.

    Well done, Mr Nygaard!

    • Takk, Tone Kroll – det er viktig å forstå Tysklands posisjon og rolle i det hele slik du fremhever – men hvis vi skal få til forandringer her hjemme, må mye av skytset altså rettes mot Støre og hans støttespillere.

  6. Støre i skvis? Det skvises åpenbart ikke hardt nok, for fyren spreller og piper jo enda.

    Men, seriøst: Johan, du skal ha for å være både moderat, høflig og optimististisk, og kanskje prøver du å gi en viss fyr og et visst parti en slags sjanse til å ro seg hjem uten å få altfor mye tyn hvis de kjapper seg litt, at det er derfor du i hvert fall formelt ser ut til å operere med muligheten for at de vil eller kan velge en annen vei enn den de har vært på i flere tiår nå. Vi kan jo håpe at de leser deg og bryr seg mer enn døyten om hvilke Galtungske «hjelp-motstanderen-å-beholde-æren-i-forhandlingene»-metoder eller hva slags amnesti du nå egentlig byr dem på. Jeg tillater meg å tvile.

    Jeg siterer:

    «For Støre personlig handler dette om hans ettermæle; om hans medvirkning til sviket i fortiden da Stortinget ble ført bak lyset ved inngåelse av EØS-avtalen; om hans medvirkning som strateg for den demokratisk sett svært betenkelige målstyringsrevolusjonen; og om hvordan han siden har bidratt til å konsolidere disse nyliberale føringene og bindingene på politikkutviklingen i Norge.

    For Arbeiderpartiet handler oppgjøret om å frigjøre seg fra denne fortiden og den tankelammende fryktkulturen som følger med alle tabuene. Det handler om å bli fri til å lære av erfaringen, til å gjenopprette respekten for faglighet og arbeid, til å oppdatere sin forståelse av de sosiale, økonomiske og økologiske samspillene her i verden, og tenke nytt.

    Alternativet er å bli et enda mer rendyrket elitistisk parti for middelmådige maktkrypere; teknokratiske og politiske karrierister – og heller akseptere vedvarende redusert respekt og tilslutning fra folket. Hva lønner seg for hvem? Vi får se.

    Situasjonen og konstellasjonene etter valget åpner uansett for offensive, tverrfaglige og tverrpolitiske samspill i kampen mot EØS, målstyringshelvete og hele det nyliberale paradigmet. Det vil sette Arbeiderpartiet og Støre i en konstant skvis de neste fire årene.»

    Om noen år skal vi antakelig leve i en verden der Støres eller Det Norske Arbeiderparti anno 2017s ettermæle ikke vil være mulig å ettergå med noen grad av grundighet, da all informasjon og historieskriving vil være så dønn effektivt ensrettet og tilpasset formålet at selv de som er gamle nok til egentlig å huske godt hvordan det faktisk gikk for seg, vil måtte klype seg i armen for å sjekke om de har begynt å surre med hukommelsen. Seierherrene er ikke det spøtt redde for noe ettermæle, de er bare redde for at de ikke er høyt nok opp i hierarkiet til å slippe å bli droppa av langs veien sjæl når det virkelig skvises. Og der kommer i hvert fall mange sånne lakeier til å få seg en på trynet, hvis det skulle være noen trøst for noen.

    Men ellers har nok Sverre Munthe over her rett i at «det vi kommer til å se er, etter all sannsynlighet, at markedsliberalisme og globalisme – politikk jeg ikke er videre begeistret for – kommer til å gå av med seieren.»

    Ja, hvem har en plan for å stoppe dem i det? Støre og Norge er bare lilleputter, dette er et større spill, og vi er mest ei åpen lommebok og en utstillingsmonter for globalistenes humanitær-industrielle kompleks.

    • Jeg bruker begrepene imperialisme, parasittisk finanskapitalisme, nyliberalisme og frihandelsekstremisme, for å presisere og nyansere globalismebegrepet. Og jeg bruker begrepet utskeielse for å plassere disse tradisjonene, som i dag samles i fenomenet og begrepet globalisme, i en historisk sammenheng.

      All historisk erfaring, de fleste i dag heterodokse tradisjoner i økonomifaget, den mest oppdaterte økologiske og sosiale forskningen, og ikke minst en dypere forståelse av den nye teknologiens iboende logikk – alt dette forteller oss at imperiestrevet, den parasittiske finanskapitalismen, nyliberalismen og frihandelsekstremismen, og selve det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system, er en formel på kollaps. Det er den essensielle, men akk så dyrekjøpte, lærdommen vi tar med oss fra imperialismens tidsalder.

      «Globalistene» kan altså ikke «vinne» slik du og de selv ser for deg. Det er ikke på noen måte mulig å etablere og opprettholde en slik økonomisk verdensorden som de forestiller seg. Men vi må også innse at de kan ikke annet enn å forfølge sin agenda. Spørsmålet er hvor stygt dette blir, hvor mye menneskelige lidelse, hvor store miljøbelastninger, hvor dypt fall, og hvor lang tid det tar før fornuften seirer, og vi kan begynne å bygge opp igjen på grunnlag av en mer jordnær forståelse av de sosiale, økonomiske og økologiske samspillene her på planeten vår.

      Erfaringen, vitenskapen, fornuften og teknologien er på «vår» side. Det er bare lokalstaten som kan regulere eiendomsforholdene og maktforholdene her i verden. Idealet om en gjennomsiktig, demokratisk rettsstat med en egen valuta og frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av differensiert importvern har i alle faser vist seg å være den mest robust og best egnede rammen for økonomisk utvikling, omstilling og tilpasning.

      Men, som både Edward Snowdon og Julian Assange hver for seg ved forskjellige anledninger har bemerket, ser det ut til at dette idealet best etterstrebes innenfor rammen av relativt små statsdannelser. Det er en observasjon som maner til ettertanke.

      Uansett: Den parasittiske finanskapitalismen er en dødelig patologisk tilstand. Og Nyliberalsmen og frihandelsekstremismen representerer en fatal ideologisk utskeielse på linje med andre store og fatale ideologiske utskeielsene som har herjet – og herjer! – i historien vår.

      Men i Norge er det nå i ferd med å mobiliseres et flertall i folket og i fagbevegelsen mot EØS, TTIP og TISA. Dette er en kamp som det er mulig å vinne! Men da er det viktig å reflektere over følgende:

      Kampen mot EU-medlemskap var en defensiv kamp for å bevare status quo. Kampen mot EØS er en offensiv kamp for å endre status quo.

      En offensiv politisk kamp krever nødvendigvis en annerledes visjonær og strategisk tenkning enn en defensiv politisk kamp. Nå må Rødt, SV og Senterpartiet – og Nei Til EU, motstanden mot EØS; TTIP og TISA i fagbevegelsen, samt øvrige relevante NGOer og aktivistmiljøer – diskutere og ta innover seg hva denne forskjellen mellom defensiv og offensiv politisk aktivisme innebærer.

      • Jeg ser at du ser, Johan. Små, autonome enheter/ stater er sentralt i enhver bærekraftig og positivt, frivillig samarbeidende fremtidsverden. Og ja, i et akutt perspektiv; hvor stygt det blir og hvor lang tid det tar før fornuften, eventuelt, vil jeg innskyte, seirer, er spørsmålet. Det er på ingen måte gitt at det vil tvinge seg frem et bedre scenario enn fullt økologisk og sivilisatorisk kollaps. Tilbake her i tråden står nok mest en fra før erkjent forskjell i legning eller personlighet mellom deg og meg hva angår det å insistere på å være optimist mot alle odds. Jeg er nok mer Sisyfos’ mann, men det spiller ingen rolle hva jeg tror er sannsynlig. Jeg mener dog å se en avgrunn mellom hva du ønsker og krever av nei-partiene og hvilket potensiale for en mer aktiv kamp de representerer pr. idag. Jeg vet ikke hva slags mirakler som skal til for å endre på det, men som rent hjertesukk er det jo alltid relevant å nevne «the road not taken» …

        • Med den respekten vi viser hverandre, synes jeg våre forskjellige tilnærminger, legninger eller personlighetstyper om du vil, brytes på en stimulerende og konstruktiv måte, AF. Jeg får også tilbakemeldinger fra andre som synes at disse brytningene er både underholdende og opplysende.

          Du spør etter mirakler. Vel. Jeg leverer en skisse til en oppskrift som dels springer ut av erfaringen med samarbeidet mellom forskere, fagfolk og folk i fagbevegelsen om å oppdatere systemkritikken, og hvordan først Senterpartiet – og etterhvert også Rødt og SV – med stor effekt på oppslutningen, har nyttiggjort seg noe av dette arbeidet i utviklingen av sine egne politiske profiler. Dette tverrfaglige og tverrpolitiske samspillet om å utvikle systemkritikken må konsolideres og videreutvikles, og bør identifiseres som et kjernepunkt i de respektive partienes strategiske tenkning.

          En optimistiske strategiske tenkning kan hente inspirasjon fra Thomas S. Kuhns beskrivelse av fenomenet og begrepet paradigme, og ikke minst hans beskrivelser av dynamikken i paradigmeskifter. Kuhns forestillinger modifiserer Karl R. Poppers ideale forestillinger om «forskningens logikk» – som likevel forblir gyldige som nettopp ideale forestillinger. Begge disse kunnskapsteoretikerne gir grunnlag for optimisme. ( Dette poenget er, som du sikkert har merket deg, en av mine kjepphester som jeg rir i flere sammenhenger)

          En optimistisk strategisk tenkning i kampen mot EØS og målstyringshelvete her hjemme kan også hente inspirasjon fra dynamikken i den klassiske begrepssekvensen «traume, tabu og katharsis». Når vi bruker det gjenkjennelige og fengende begrepet «nasjonalt traume» om EØS og målstyringshelvete, bruker vi begrepet i klinisk forstand. Da følger begrepene tabu og katharsis med på kjøpet.

          Disse tre begrepene er også formelen for klassisk og ibsensk dramaturgi, og denne dramaturgien er gjenkjennelig i våre kollektive historier og personlige biografier. Den innsikten som følger med disse begrepene hjelper oss til en realistisk situasjonsforståelse, og til å utvikle en tilsvarende klok og ansvarlig strategisk tenkning.

          Seieren i folkeavstemningen om EU-medlemskap gir oss fortsatt næring til håpet og troen på folkets selvbevissthet og mobiliseringsevne. Den vellykkede strategiske tenkningen i Nei til EU frem mot folkeavstemningen er godt beskrevet i mange sammenhenger, og er tilgjengelig som inspirasjon for oss i dag.

          Men en offensiv politisk kamp krever altså en annerledes visjonær og strategisk tenkning. Hva innebærer det?

          • Takkiligemåde, jeg er enig i at det er stimulerende som sådan, og verdt hvert tastetrykk og finlest argument.

            Ang. begrepsbruk:

            Traumet og tabuet er, som nå, ofte helt reélt. Katharsisen er jeg dessverre redd sjelden finnes utenfor mytologiens og moralitetenes verden, der den fremstilles som et pedagogisk forbilde på hvordan man reparerer seg selv, folk og samfunn. Og ikke et vondt ord om det, det er helt innafor også – helt réelt, selv om det ikke skal underslås at en tradisjonell definisjon på ekte katharsis innebærer dramatiske prosesser og personlig opplevd lidelse før man er ren/ fri (igjen?). Uansett, et skritt må være det første, og motviljen mot selverkjennelse og innrømmelse av å ha driti på draget kan ofte være så sterk at denne dørstokkmila blir for drøy. For jeg går ut fra at du er enig i at slike prosesser, selv om de dessverre må anses å angjelde hele samfunnet, tross alt er uløselig knyttet opp mot helt spesifikke personer og deres livsløp, valg/ personlige prioriteringer og handlinger? Her ligger det i tillegg til den sedvanlige, patologiske blånekten for å noensinne å ha gjort noe dumt, et spørsmål om jus og evt. straffeskyld som gjør at en kuvending om mulig sitter enda lenger inne.

            Jeg tror egentlig de må fratas makta med makt, men det virker fryktelig vanskelig, og er en annen diskusjon som antakelig ikke er relevant for den som stadig er optimist. Ikke for den som stadig er pessimist heller, merker jeg. Sukk.

          • Vi prøvde det, og fikk EØS.

            Hva ligger det i denne sammenheng i å «ta i bruk folkestyret», utover å være en avstemning som ikke respekteres? Det er utmerket å gi dem skisser og ellers lære dem å tenke som folk, men de VIL jo ikke ha råd som strider mot den agendaen de er trofaste mot.

            Folkelig flertall mot EØS, TTIP og TISA? Det tror jeg personlig er en overestimering basert på den bias man lett får av å omgås og diskuterere med et langt over snittet orientert miljø, og lese så mye utafor midtstrømsmediene, at man glemmer hvor mye større den dominerende mentale sfæren (hypnotisk søvn) i nasjonen tross alt fremdeles er. Jeg kan aldri tenke meg at et flertall engang har særlig anelse om hva i hvert fall to av tre av disse avtalene innebærer.

            Men la oss for argumentets del si at det er dundrende flertall mot alt sammen. Hva gjør du med den kraften? Første felles skritt i samme retning er? Ikke noen akademiske krumspring rundt grøten, bare ett første praktiske skritt i retning oppsigelse av EØS-avtalen basert på et antatt folkelig ønske om dette. Jeg er så elendig på praktisk politikk og kompromisser og sånt, så jeg må ha det inn med teskje hvordan vi gjør sånt.

          • For å si det sånn, det er ikke bare fordi de ikke har fått dine råd og skisser før, eller ikke forstår noe som helst på egen hånd, at det tilsynelatende bare er gamle hedersord og valglyrikk når enkelte partier har i programmet at de er imot både EØS-avtalen og Norges NATO-medlemskap, men aldri løfter en finger eller setter noe på spill for å få temaene seriøst på bordet. De snor seg unna det der, Johan.

          • Jeg husker Høires Lars Roar Langslet i en kommentar en gang på åtti-tallet si at «revolusjon» i dagens Norge er «et tema for psykiatrien heller enn for politikken». Det gjelder vel enda i ulike saker, så vidt jeg kan se.

          • Som skribenter arbeider vi med fellesbevisstheten som materie. Vi hamrer og smir tankemolekyler som vi sender ut i fellesbevisstheten med en stille bønn om at de skal fungere etter hensikten.

            Du velger et pessimistisk program. Jeg velger et optimistisk program. Samtidig har vi stor forståelse og respekt for hverandres valg, og hvilke utfordringer de innebærer. Det er en interessant konstellasjon. Men vi må begge vokte oss, så vi ikke skeier ut og ender opp som karikaturer av vår respektive pessimisme og optimisme.

            Jeg er enig i at det ikke er noen prinsipiell eller strukturell forskjell mellom individuell psyke og kollektiv psyke, men dynamikken er forskjellig.

            Det er allerede flertall mot EØS på meningsmålinger som stiller opp en reforhandlet, normal handelsavtale som alternativ.

            Så gjenstår det politiske spillet, og det kan fortone seg håpløst. Det kaller på vår moralske fantasi.

          • EØS kan sies opp med simpelt flertall, ja. Og? Du mener det hersker en stemning der dette er mulig å se for seg kan skje i praksis innen et fattbart tidsperspektiv? Jeg ser ikke det.

            Ang. mitt pessimistiske program, er det ikke et program, det er bare et oppriktig uttrykk for hva jeg tror. Ingen taktiske baktanker eller strategi bak at jeg uttrykker det. Jeg er dessverre slikk skrudd ihop at det alltid finnes en stemme inni huet som er en nådeløs og kynisk realist, og den kan ikke la meg bare tro ting ut av tynne lufta eller la leve i meg noe håp om annet enn det som virker sannsynlig. Håp er for meg synonymt med nærmest infantil ønsketenkning; jeg kan alltids dvele ved det en kort stund, men tror jo ikke på det sjøl, så man får bare usentimentalt forberede seg på det man greier tro på.

          • Håp er altså for deg «synonymt med nærmest infantil ønsketenkning». «En stemme inni huet som er en nådeløs og kynisk realist» gir deg da kanskje en følelse av overlegenhet, av mestring, og så klamrer du deg til den som overlevelsesstrategi som du søker å få bekreftet i dialogen med omgivelsene. Er det slik det forholder seg?

            Nådeløs og kynisk realisme kan også helt realistisk, kynisk og nådeløst betraktes som en sjelsstemning. Jeg har omfattende og grundig erfaring med denne sjelstilstanden Det går jeg ut i fra at du også gjenkjenner i mine analyser og kritikk. Men denne sjelsstemningen må naturligvis balanseres opp mot andre sjelsstemninger for at vi ikke skal skeie ut og bli sittende fast i en usunn, statisk sjelstilstand.

          • Å jada, det er en sinns- eller sjelsstemning også, og dens fastholdelse kan være en del av en overlevelsesstrategi, slik du foreslår. Med mitt virkelighetssyn ville det være uærlig eller hyklersk å påstå noe annet. Overlegenhetsopplevelsen erkjennes som dypt forankret karaktertrekk inntil det patologiske her, og som selvbekreftende rettferdiggjørelse av den kan jeg forsikre at jeg sjelden får den utfordret. Jeg tror du bør kunne og sikkert kan kjenne igjen dette også. Din argumentasjon preges sjelden av beskjeden usikkerhet i hvert fall.

            Hva som i bunn og grunn er sant om dette kan vi selvfølgelig/ heldigvis ikke vite, da det eneste vi er i stand til å erkjenne direkte er den rene viljen. Sett slik, som opplevd følelse, løsrevet fra objektive, ytre årsaker eller forestillinger om slike, er det selvfølgelig like relevant å snakke om denne ønsketenkningen jeg ser håpet som, som en overlevelsesstrategi på samme måte som min kynisme og arroganse kan være en variant av det. Men til tross for den grunnleggende overlegenhetsfølelsen som kanskje grenser til narsissisme, har jeg en like grunnleggende ydmykhet for mitt vett og min forstands begrensninger, og jeg liker dessuten utrolig godt å lære noe nytt stadig vekk. Det får du nesten bare ta mitt ord for eller betvile så mye du orker. Jeg kan ikke si det annerledes.

            Men disse betraktningene er ingen farbar vei dersom man vil noe annet enn å relativisere alt og utforske begrensningene for mennesklig innsikt i seg selv og det univers den kanskje forekommer i. Forsåvidt umåtelig interessant i seg selv, og mye mer enn politikk, f.eks.
            Men jeg foretrekker å anta at noe kan være mer riktig enn noe annet i et gitt, om enn valgt perspektiv, og tror at mine betraktninger er de korrekte konklusjoner på den foreliggende informasjon mht. sannsynlighet for ulike scenarier. Så får det være et pluss at sannheten kan duge som overlevelsesstrategi også, eventuelt. Det er sånn jeg ser det.

            Det med ikke å stagnere i usunne, statiske – eller, gudene forby, statistiske sjelstilstander, høres smart ut. Derfor dyrker også jeg optimismen og gleden og opplevelsen av felles mestring så mye jeg kan. Det gjør jeg på områder der jeg føler og vet at jeg har en viss innflytelse på prosesser og resultater, det vil si i mindre og avgrensede sammenhenger, der det ikke er nødvendig å tro på en netto positiv utvikling av verden eller Norge i full målestokk for å ha det bra og bidra positivt i hverdagen. Ambisjoner om å redde hele verden fra seg selv har jeg dóg ikke, og å bli sittende fast i frustrasjonen over håpløsheten i det håpløse er helt uaktuelt, da jeg bare blir sur og enda mer kynisk av det. Det jeg ikke kan endre, vender jeg etter beste evne ryggen til. Men jeg må liksom, antakelig av noe som må være masochistiske grunner, stadig innom her og ta inn litt av verdens elendighet og gode menneskers kampvilje i skjønn cocktail, da vet du. Så det blir neppe siste fektning, dette heller.

          • Skrivegleden gir meg en viss mestringsopplevelse, og representerer en overlevelsesstrategi for meg personlig som jeg håper kan være av verdi for andre. Dette tror jeg de fleste skribenter og forfattere kjenner seg igjen i.

            Ja, jeg kan også bli vel høy på pæra til tider. Det har jeg fått høre siden jeg var liten gutt. Men overlegenhetsfølelsen har heldigvis blitt grundig justert i nære relasjoner opp gjennom årene – og ikke minst av andre skribenters mestring av sitt fag, og de mange dyktige fagfolkene og referansene vi forholder oss til på de saksfeltene jeg skriver om. Hvis jeg liksom skulle være overlegen, ville alt ha vært håpløst.

            Takk for denne runden, AF

          • Helt klart lite å hente for noen part på at man insisterer på sin overlegenhet utover de private, dog ikke i utgangspunktet selvvalgte følelser man måtte nære i den sammenheng. Og de kan man, når man først har forstått hva de er og ikke er, anse som sitt livs demoner man for sin egen innsikt og den allmene husfredens skyld faktisk plikter å holde litt skikk på, ikke dyrke eller gjøre større og mer virkelige ved å forfekte dem eksplisitt som sannheter snarere enn å kue dem som den støyen de er. Heri ligger det også noe som er nært relatert til noe jeg av og til har nevnt her; det jeg kaller besinnelse. Et forløsende ord.

            Og selvfølgelig er det deilig å gyte litt ord. 😉 Takk selv, gode mann.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here