Representativt demokrati som elitedemokrati

12

av Rainer Mausfeld / Rubikon

Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.


Denne artikkelen av Rainer Werner Mausfeld ble først publisert på norsk av Midt i fleisen


Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.

Rainer Werner Mausfeld

Siden de relevante politiske beslutningene ikke lenger bestemmes av folkevalgte organer, men av aktører som ikke er offentlig synlige, blir denne typen fenomener noen ganger referert til som «Den dype staten». En slik beskrivelse er forståelig, men det er fare for at det kan skjule en dypere forståelse for hva disse nye formene for organisering av makt egentlig er, og dermed hindre utviklingen av passende former for politisk motstand.

Demokrati uten demokrati

Ideen om demokrati har en veldig merkelig historie. To ganger i historien, dvs. i antikkens Athen og i opplysningstiden, utviklet og eksisterte de en kort periode som historisk enestående fenomener, midt i en uavbrutt rekke av oligarkiske og autoritære former for styre og elitens grenseløse forakt mot «vanlige folk» og «massene». Ifølge elitenes overbevisning er «folket» i stor grad ikke i stand til å finne «det felles beste». De mener demokrati nesten uunngåelig fører til et «pøbelvelde», som særlig kjennetegnes ved at de fleste – som har lite – forsøker å forandre distribusjonen av eiendom i sin favør. I denne tankegangen, er den dominerende formen for demokrati derfor av natur ikke egnet for å sikre en sosial orden som tjener det felles beste. Jo mer et demokrati tar form som et ekte, dvs. deltakende demokrati, jo mer sårbar er stabiliteten i de dominerende eiendomsforholdene.

Et av de sentrale elementene i et reelt demokrati er at «folket» er suverent, i betydningen «samfunnsmessig i stand til å lage egne lover» og at hele statsapparatet er underordnet demokratiske lover. Det athenske demokratiet, der regjeringen bokstavelig talt var en «regjering av folket», var preget av et lovstyre og deltakelse i beslutningsprosessen.

Imidlertid hadde Athen ingen lovmessig beskyttelse av eiendomsretten, noe som er karakteristisk for den «liberale» oppfatningen av demokrati. Det var bare med begrepet «liberalt demokrati» at begrepene frihet og eiendomsrett ble flettet sammen.

Ideer om deltakende demokrati, som ønsket å utvikle de grunnleggende ideene i det athenske demokratiet, ble derfor bekjempet, og bekjempes fortsatt, av de som eier mye og av alle som hadde en høyere status i dette samfunnet. Fra antikken til i dag, har ideen også blitt bekjempet av de fleste ledende intellektuelle. Sosialhistorie, samt politisk idehistorie, er siden begynnelsen gjennomsyret  av en dyp fiendtlighet mot demokrati.

Først på midten av det 19. århundre skjedde det en endring. I kjølvannet av denne endringen ble «demokrati» nå i Vesten regnet som den eneste legitime styreformen.

Denne endringen er forbløffende og krever en forklaring. Den viktigste grunnen er – som i en rekke sosialhistoriske og idéhistoriske studier har vist – at man benyttet folkets fascinasjon for ideen om demokrati for politisk maktutøving. For å greie dette, var det nødvendig å gjøre demokratiet «risikofritt» for de respektive maktelitene. I sin klassiker «Taking the Risk out of Democracy« trekker Alex Carey de historiske linjene om hvordan dette gjøres med viktig hjelp fra samfunnsvitenskap og psykologi. Bare på betingelse av at de herskende elitenes status ikke bli satt i fare, kunne demokratiet som regel bli anerkjent også av de respektive maktsentrene. I dette hensiktsmessig konstruerte «demokratiet uten demokrati» må kontrollen over alle relevante beslutningsprosesser forbli hos de respektive maktelitene. For å oppnå dette, var det nødvendig å omdefinere demokrati på en hensiktsmessig måte, også strukturelt, prosessuelt og ideologisk, for å sikre at eiendomsretten ikke skulle settes i fare.

Representativt demokrati som elitedemokrati

Det vesentlige skrittet mot denne forandrinen i ordets mening ble gjort med oppfinnelsen av modellen «representativ demokrati». De amerikanske grunnlovsfedrene utviklet med dette konseptet et demokratisk modell som av natur utelukket modellen av et reelt, dvs. deltakende, demokrati. Oligarkiet ble legitimert gjennom frie valg, men kunne beholde ordet demokrati for å tilfredsstille folkets behov for et folkestyre – og en illusjon av demokrati. Den representative strukturen ble «unnfanget som en måte å holde folk borte fra politikken» og «holde et besittende oligarki ved makta med støtte fra massene ved hjelp av valg.» Det representative demokratiet ble skapt med det uttrykte formålet å hindre folket fra å bestemme sine egne lover, samt retten til å være en selvstendig politisk aktør.

«Det er viktig å erkjenne at den moderne staten ble bygget samvittighetsfullt og bevisst med den uttrykkelige hensikten å nekte enhver befolkning, ethvert folk, den mentale kapasiteten eller retten til å handle i fellesskap, hverken på egen hånd eller mot deres hersker, […] Ideen om den moderne staten ble oppfunnet nettopp for å hindre en mulig samling om demokratiske krav eller til og med av reell politisk handling. Det representative demokratiet er demokratiet omskapt for den moderne staten.

Det representative demokratiet har således allerede en skjult autoritær karakter i hva oppfinnerne hadde til hensikt. Deres oppfinnelse ble ledsaget av en stadig mer forfinet ideologisk retorikk. Ifølge den, var det representative demokratiet den eneste form for demokrati som passet for den moderne staten og dens kompleksiteter. Denne indoktrineringen var svært vellykket: «Vi har blitt så vant til formelen representativt demokrati at vi for det meste glemmer at denne amerikanske ideen var en nyskapning. I sin føderalistiske form betydde den likevel at det som tidligere ble sett på som det motsatte av demokratisk selvbestemmelse, nå ikke bare var kompatibelt med den, men var en avgjørende del av demokratiet: ikke utøvelsen av politisk makt, men fraværet , overføringen av makta til andre, dvs at man ble fjernet fra den.»

Det representative demokratiet ble således oppfunnet for å blokkere virkeliggjøringen av meningsfulle, deltakende former for demokrati. Man kan lese som følger hos den viktigste teoretikeren bak ideen om representativt demokrati:

«Representasjon, i det minste som en politisk idé og praksis, oppsto bare i den tidlige moderne perioden og hadde ikke det minste å gjøre med demokrati.»

Den reelle autoritære karakteren av ideen om et representativt demokrati blir tydelig gjenkjennelig i deres manifest. James Madison (1751-1836) uttrykte således det tydelig. Han sa at når man snakket om det felles beste, var beskyttelse av eiendomsretten en prioritet, og at borgernes meninger ikke er spesielt viktige for valg av politiske representanter. Eliten vil vite bedre hva som er bra for folket enn folket selv.

«Den offentlige mening uttrykt av folkets representanter er mer i harmoni med det felles beste enn selve folkets oppfatning.»

Når interessegrupper konkurrerer for å treffe politiske beslutninger, må man ifølge Madison sikre at de vellykkede og velhavende har en større innvirkning på utformingen av samfunnet og opinionen enn gruppene som har lite. Med mekanismen parlamentarisk representasjon kan dette gjøres, siden parlamentariske «folkerepresentanter» kan tape valg, men kun kan erstattes av andre medlemmer fra et smalt spektrum av elitegrupper.

Denne formen for representativt demokrati har fordelen over åpne autoritære styreformer som føydalismen, siden et ønske om forandring i befolkningen ikke kan rettes mot de virkelige maktsentrene, men bare mot deres overfladiske manifestasjoner, dvs. parlamentarikere og regjeringer. Så her er det allerede i kjernen et sprik mellom de påståtte og faktiske maktsentrene: det offentlig synlige demokratisk valgte statsapparatet på den ene siden og alle grunnleggende beslutninger som i praksis bestemmes av uvalgte elitegrupper på den andre siden.

800px-Eidsvollsbygningen_mai_2011
De som skrev den norske grunnloven var heller ingen fattiglus. (Eidsvollbygningen CC Wikimedia)

Autoritære elementer i kapitalistisk demokrati

Denne utviklingen av et «demokrati uten demokrati» utviklet seg så langt i det tjuende århundre at den var tilstrekkelig for å oppfylle de sprikende kravene fra den kapitalistiske økonomiske og sosiale ordenen. De allerede etablerte formene for representative demokratier hadde fortjent sin plass, fra maktelitens perspektiv, men krevde nødvendige justeringer, fordi nye sosiale konfliktgrupperinger dukket opp og demokratitanken i befolkningen stadig vekk utviklet en egen stryke.

De viktigste nye utviklingene skjedde innenfor området som først ble referert til som «propaganda,» dernest som PR. I tillegg ble den ideologiske begrunnelsen for den ønskete formen for kapitalistisk demokrati og elitestyre videreutviklet og kulturelt forankret gjennom media og utdanning. Det kom spesielt innflytelsesrike bidrag fra Walter Lippmann, som utdypet dette i hans klassiske bok Public Opinion fra 1922. Han utarbeidet det ideologiske grunnlaget for et skjult autoritært elitedemokrati, som så ble videreført av mange intellektuelle, og ble standardmodellen for det kapitalistiske demokratiet.

I denne tankegangen blir innbyggerne gitt rollen som politiske forbrukere. I denne modellen, er «ansvarlige borgere» like utelukkende ideologiske begrunnelser som retorikken om «rasjonelle forbrukere» er det i økonomien: begge deler er faktisk ikke ønskelig; istedet skal både borgere såvel som forbrukere formes i sine holdninger, meninger og ønsker, slik at de samsvarer med interessene til de respektive elitene. Derfor utviklet politisk propaganda og teknikker for opinionstyring seg hånd i hånd med teknikker for å skape og forme forbrukere.

I tillegg til disse teknikkene for manipulering av opinionen, ble ytterligere mekanismer opprettet og eksisterende styrket, for å gjøre det mulig at økonomiske interessegrupper skal kunne påvirke regjeringsinstitusjoner og partiene sterkere. Dette greide de med stor suksess, da representativt demokrati viste seg å være spesielt egnet for innføring av skjulte autoritære påvirkninger. Så tidlig som i 1912, uttalte Theodore Roosevelt:

«Bak det vi mener er regjeringen, ligger det i det skjulte en regjering uten binding til og uten ansvar overfor folket. Ødeleggelsen av denne usynlige regjeringen og ødeleggelsen av den vanhellige alliansen av et korrupt næringsliv og en korrupt politikk, er den avgjørende politiske utfordringen i vår æra.»

I 1928 drøftet Edward Bernays, i hans klassiske bok Propaganda, ganske naturlig en «usynlig regjering» som var den «virkelige avgjørende makten i vårt land.» I etterkrigstiden syntes det som kapitalismen og representativt demokrati tilsynelatende hadde inngått en mindre autoritær allianse.

For kapitalismen, viste representativt demokrati seg å være et spesielt effektivt middel for sosial pasifisering.

Den tillot tilsynelatende et klassekompromiss, som i bytte for sosialstatlige forbedringer skulle «gjøre det mulig at det ikke-kapitialistiske flertallet skulle godta kapitalistiske produksjonsforhold». Gjennom et slikt klassekompromiss kunne representativt demokrati bli en mektig kapitalistisk produktiv kraft. I tre tiår forandret kapitalismen seg «under innflytelse av demokratisk politikk og organisere fagforeningers innflytelse […] fra et sosialt klasseforhold til en statlig administrert velstandsmaskin.» Kapitalismen ble en liten stund venn med det representative demokratiet, fordi det var mulig å holde «folkepartienes» posisjoner strengt innenfor spektrumet av de interne interesseforskjellene i maktelitene. Slik kunne folkepartiene virke beroligende, fordi de kunne opprettholder illusjonen av en demokratisk kontroll, samtidig som de sikrer styrken av herskende samfunnsordningen.

Det virket som om kapitalismens autoritære grep på demokratiet løsnet. Under denne overflaten, utviklet imidlertid mangfoldige autoritære strukturer og mekanismer seg, som kan brukes ved passende historiske anledninger for å blokkere alvorlige demokratiske utviklinger.

 

Artikkelen er Creative Commons. Rainer Werner Mausfeld er professor i psykologi, med spesialområde kognisjonsforskning, ved universitetet i Kiel. Han er særlig kjent for en rekke foredrag (som finnes tilgjengelig på internett) om makteliter og «democracy management».

Andre del av artikkelen finnes her.

 

 

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Kort fortalt er parlamentarismen den finansielle, juridiske og politiske elitens verktøy for å få kontroll med finans, juss og politikk. Men det er en løsning på problemet – det er å få innført direktedemokrati (ekte demokrati) med juridisk bindende folkeavstemninger. I et slikt politisk system (etter modell fra Sveits) er det folket som bestemmer fra sak til sak, lokalt, regionalt og nasjonalt – via juridisk bindende folkeavstemninger. I et slikt system kan man legge ned Stortinget – da politikken slik vi kjenner den i dag slutter å opphøre. Mer om direktedemokrati kan man lese om på nettsiden til det eneste partiet i Norge som har som mål å få innført direktedemokrati:

    Norgespartiet:
    http://www.norgespartiet.no/

  2. Det siste stortingsvalget hos oss, viser en annen side av manglene ved det påståtte representative demokratiet. De valgte representantene gis en blankofullmakt til å vedta i praksis hva de vil de neste fire åra. Det var bare få saker oppe til diskusjon i valget av de mange sakene som Stortinget skal vedta de neste åra. Den eneste måten å frata stortingsrepresentantene makt og overføre mer til folket, er å innføre oftere folkeavstemninger. Bakgrunnen for konstruksjonen «representativt demokrati», var at ikke alle til enhver tid kunne samles på torget for å avgjøre alle saker. Men nå kan vi det, ved at alle møtes ved datamaskinen vår og stemmer.
    Noe annet som svekker demokratiet, er manipuleringa med valgordninger og inndeling av valgkretser.
    I tillegg har vi noe vi kaller et pluralistisk demokrati, altså ytrings- og organisasjonsfrihet. Veger til makt er kalt «kanaler» til makt. Og valgkanalen, den der folkets flertall kan velge og bestemme politikk, har konkurrerende kanaler som mediekanalen, organisasjonskanalen og aksjonskanalen. De tre siste framheves som sjølve kjernen i et demokrati. Det er bare det at i disse kanalene opptrer det stort sett bare en elite med stort sett de samme meningene, og eliterepresentantene veksler mellom å opptre i disse kanalene. I praksis har disse konkurrerende vegene til makt blitt viktigere enn valgkanalen. Valgkanalen diskrediteres også i større grad, som de to filosofiprofessorene som ville innføre nærmest sensur på hvem som kunne få stemme. Resultatet i avstemningene brexit og det amerikanske presidentvalget kan ikke ses på som annet enn konflikten mellom elitenes dominans i det «pluralistiske» systemet og meningene til vanlige folk, de som i den offentlige samtalen mellom litteraturvitere, sosialantropologer, filosofer og journalister utgjør «den tause majoritet». Elitemotstanden er ikke på langt nær sterk nok ennå, men den vokser i takt med de ikke-valgte statsfinansierte politikerprofessorene. Det gjenstår å kunne gi den retning, ikke minst nå når de tidligere revolusjonære sosialistene står på elitenes side for en felles globalisert verden under den nye elitens ledelse.

  3. Bra artikkel om et viktig tema. Mitt håp er at vi skal bevege oss mot mindre stat og mindre maktavgivelse til autoriteter. I sin siste blogpost skriver den høyst lesverdige og konstruktive Michael Krieger:

    «Some people live their existence in a great state of dread, convinced a totalitarian, centralized world government of sorts is in our future. Not only do I not think this is going to happen, but I predict the exact opposite will occur. I believe the world has already hit “peak centralization” and decentralization will be the defining trend of human existence on this planet going forward.»

    https://libertyblitzkrieg.com/2017/09/21/the-future-will-be-decentralized/#more-47615

  4. Hvis Kina overtar som hegemon i verden etter USA, vil små land da få mer suverenitet bla i økonomiske spørsmål?
    Uten økt suverenitet er det vanskelig med folkestyre/demokrati.

    Aristoteles advarte i sin tid mot at oligarkiet (pengefolkene) ville undergrave demokratiet.

    Skal vi i fremtiden få økt demokrati i Norge må vi også få større kontroll med NRK. Valgkampen må omhandle flere saker enn det NRK la opp til i årets valgkamp (de ulike tema i valgkampen ble for mye styrt av programlederne, og dette ligger kanskje i NRK sjefens uformelle stillingsinstruks?). Det betyr at slikt som partilederdebatten må gå over flere dager og at alle partier får mulighet til å legge fram sine kjernesaker til debatt.

    Det må inn bestemmelser om folkeavstemming i den norske grunnloven for å motvirke oligarkiets innflytelse. I Sveits har man stadig vekk folkeasvtemminger. Er landet en katastrofe? Nei, Sveits er et av landene i verden som har høyest levestandard og er også et land som er veldig høyt industrialisert og som har en fantastisk jernbane. En suksess på mange måter.

    • Ja vi trenger mer suverenitet i økonomien. Ikke bare på nasjonalt nivå, men også individuelt. I dag mingler staten med alle ledd i den økonomiske prosessen med et komplisert system for avgifter og regelverk. Systemet fungerer fint for store bedrifter som slipper billigst unna mens nederst på rangstigen står enkeltmennesket som i realiteten har minimal økonomisk frihet. Hvis enkeltindivider hadd samme handlingsfrihet og fordeler som bedriftene, og da finans spesielt, så tror jeg arbeidsledigheten ville forsvinne lynkjapt, for handlingskraften og kreativiteten til frie kvinner og menn er stor og meget utbredt. Men desverre er vi programmert til å tro at vi trenger å være underordnet.

    • Kina bygger fortsatt sin merkevare, og da er produktutviklingen mest fokusert på kvalitet for å verve nye kunder. Hvis de med tiden skulle ende opp som markedsleder vil nok også produktutviklingen skifte retning fra kvalitet til profittmargin, da dette er et mønster som går igjen i hele det kapitalistiske systemet. Så med Kina som ny hegemon ser jeg for meg at det vil være en periode med mere suverenitet for små aktører, før systemet igjen vil gli tilbake mot overstyring. Situasjonen vi har i dag har heller ikke kommet over natta.

  5. Glad for å bo i Bolivia, hvor det deltakende demokratiet fungerer. Regjeringen her tar ingen avgjørelser i økonomiske, juridiske eller sosiale spørsmål før man har kommet til enighet med arbeiderorganisasjonenen eller andre sosiale bevegelser. Bare president Evo Morales har over 600 møter med dem hvert år. Og hans ministre står ikke langt tilbake i antall møter med folket de heller. Og heldigvis har man her kontroll med eliten, som har mistet mye av sin makt. ( Og sine penger). Så det går an.

    Neoliberalismen har jo vært spesielt flink til å samle høyrekreftene/eliten under en paraply ledet av oligarkiet. Her finner du det militærindustrielle komplekset, og alle slags ettteretnings og overvåkningssystemer. Mere på den ideologiske siden finner du toppene innen utdanningssytemet innen de sosial og sosialpsykologiske feltene og journalister og «eksperter» innen det språklige markedet,-et marked nå eid nesten fullstendig av oligarkiet,- som forvrenger virkeligheten for oss, og som tjener bare interessene til eliten. Til sammen er både disse voldsapparatene og de mere ideologiske apparatene i full sving hver dag for å holde folket nede og hjelpe til med å overføre penger og makt fra de fattigste til de rikeste, og til maktsentrene.

    Ellers enig med hovedinnholdet i artikkelen. Bare et «representativt demokrati» fører gjerne til at det oppstår «pakter» mellom maktsentrene om hvordan man skal holde seg ved makten , og utvide, og forsterke, elitemakten. Slik var det før også her i Bolivia. Før representantene for de sosiale bevegelsene kom til makten og demokratiet ble utvidet til å bli deltakende. ( Og her der det virkelig deltakende, med masse demonstrasjoner i gatene hver dag. Såvel for som mot regjeringen eller andre myndigheter. )

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.