Lære av Corbyn? Jonas er jo helt uenig med Corbyn!

13
Jonas Gar Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

Av Arild Rønsen.

Handler Jonas Gahr Støres fall om taktikk? Eller handler det rett og slett om politikken han fører?

Jonas Gahr Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

I en interessant kronikk i Dagsavisen mandag avslutter Halle Jørn Hanssen med å ønske Ap-ledelsen god tur til London – der de ifølge artikkelforfatteren skal ta lærdom av Jeremy Corbyn. Aps problem stikker dessverre langt dypere enn at ledelsen bør ta en tur til London. Problemet ligger i at dagens ledelse i Arbeiderpartiet ikke er enig med Corbyn.

Det er et gjennomgående problem i politikken at ledelsen alt for ofte stiller seg spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å tekkes velgerne? Alle politikere må først og fremst stille seg spørsmålet: Hva vil vi? Hva er vår visjon? I hvilken retning skal vi ta samfunnet?

Det er i denne sammenheng Ap-medlemmet gjennom 43 år, Halle Jørn Hanssen, tar feil. For sannheten er jo at Jonas Gahr Støre ikke er enig med Jeremy Corbyn! Og da hjelper det lite å dra til London!

Det er riktig at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene, nær sagt i hele Europa, ligger med brukket rygg. Noen, som Halle Jørn Hanssen, mener dette handler om taktikk. Feil. Det handler om politikk. Tony Blair vs. Jeremy Corbyn – det er stor forskjell! Og Jonas Gahr Støre er enig med Tony Blair! That’s the question!

Jeg har ingen verdens ting imot Gahr Støre som person. Jeg syns han virker som en hyggelig fyr, og man velger faktisk ikke sine foreldre. (Det faktum at han har behandla en del mer eller mindre godt begrunna avsløringer om personlig økonomi elendig, lar jeg ligge i denne omgang.) Jonas Gahr Støres problem ligger i politikken han representerer. Han er sentrumspolitikkens fremste talsmann. Kompromiss og forlik – for enhver pris.

Jeg mener det er feil når mange påstår han mener akkurat det samme som Erna Solberg i ethvert spørsmål, men han framstår sånn. Spør du folk på gata, er det like vanskelig å få svar på hva Erna og Jonas er uenig om, som å få svar på hva Rødt og SV er uenig om. Og dét, er virkelig fullstendig umulig!

«Det går et skille her i verden», het det i «Et rødt flagg» – en signalsang i det fantastiske teaterstykket «Pendlere» fra ’70-tallet. Det skillet går mellom arbeid og kapital. Det er dette skillet dagens Ap-leder ikke verken kan, vil, eller evner å fronte. Ikke fordi han har arva noen millioner, men fordi politikken han står for ensidig går i retning av å tilsløre dette forholdet.

Med politikken dagens ledelse i Ap fører, ville det eneste naturlige utfallet vært et tysk kompromiss – en regjering av Ap og Høyre. Der ville de helt sikkert kommer til enighet om de fire milliardene de krangler om i bruken av oljepengene, og landa på to.

Bernie Sanders eller Hillary Clinton? Jeremy Corbyn eller Tony Blair? I Norge er Corbyn og Sanders representert ved de venstre-sosialdemokratiske partiene Rødt og SV – mens Jonas Gahr Støre for lengst har valgt tapernes side. For arbeidsfolk flest er dette en trist historie å være vitne til.

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Arild Rønsen.

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. ««Det går et skille her i verden», het det i «Et rødt flagg» – en signalsang i det fantastiske teaterstykket «Pendlere» fra ’70-tallet. Det skillet går mellom arbeid og kapital. Det er dette skillet dagens Ap-leder ikke verken kan, vil, eller evner å fronte. Ikke fordi han har arva noen millioner, men fordi politikken han står for ensidig går i retning av å tilsløre dette forholdet.»

    Skillet mellom arbeid og kapital må bort, dette gjør vi best med Bongards selveierdemokrati. Det er her den store forskjellen på Bongards og Høyres selveierdemokrati ligger. Flerpartisystemet, en relikvie fra den katolske kirke, må bort. Videre må vi erstatte vårt politiske demokrati med et økonomisk et. Begge deler oppfylles i Bongards selveierdemokrati, samtidig som vi tar kontroll på oss selv gjennom en basis-organisering av demokratiet i produksjons-celler på inngruppe-nivå. Denne grunnstrukturen av arbeidere, som bærer samfunnet, er anarkistisk, ved at de er selvorganiserende. De sender hver sin representant oppover i det parlamentariske systemet, herav begrepet anarkoparlamentarisme.

    Den gamle formelen kapitalisme+vekst=demokrati funker ikke lenger. Politikerne kan ikke holde på med å love gull og grønne skoger og ikke tenke lenger enn neste gjenvalg under en imploderende kapitalisme. Vi må ta kontroll på dette selv, i et demokrati hvor vi kan tenke langsiktig og kontrollere menneskenaturen gjennom inngruppa.

    Det er sivilisasjonen som står på spill, og skal den overleve trengs en kraftig omorganisering av samfunnet med utgangspunkt i det vi nå vet om menneskets atferdsbiologi. For å få et bærekraftig samfunn må vår biologi underordnes en atferdsøkologi som får fram det beste i oss. Vi trenger et godt og velfungerende atferdsøkologisk samfunn, hvor det beste i menneskenaturen kan blomstre!

  2. At sosialdemokratiene i Europa ligger med brukken rygg, er delvis et resultat av globaliseringen som de vestlige «demokratiene», inklusive europeiske sosialdemokratiske parti, har vært forkjempere for. Jeg er ikke i tvil om at globaliseringen har bidratt til høyere BNP i de fleste landene, men det hjelper lite når befolkningen sitter igjen med økende usikkerhet mht fremtidig arbeidsmulighet og velferd, og samtidig ser at det er de få som høster gevinsten av globaliseringen.

    At de sosialdemokratiske partiorganisasjonene samtidig etter hvert fremstår som «lyseblå» i det politiske landskap, med politiske ledere som bevist eller ubevist har et åpenlyst forhold til sine personlige formuer, gjør ikke situasjonen bedre for venstresiden. At Corbyn har vært i stand til å «kuppe» Blair-ånden er en sensasjon i seg selv, noe som faktisk kan føre til «overraskende fremtidig valgresultat. Jeg er ikke i tvil om at Arbeiderpartiet har fremstående medlemmer som ser dette. Det er derfor ikke ledelsen som bør dra til London for å lære, men fremtidige lederemner som bør reise for å lære av Corbyn.

    • Hvorfor i svarte kan de ikke heller ta en tur til NTNU i Trondheim for å lære av Bongard? Selv tenker jeg på å ta en tur. Har ikke den ringeste interesse av å lære noe som helst hverken av Corbyn eller Støre!

      • Personlig har jeg sansen for ideene til Bongard, ut fra det lille jeg vet, men så oppfatter jeg meg ikke som A-4. Mitt poeng var ikke nødvendigvis at en burde tilslutte seg Corbyns politikk, men lære om hvilke knapper som bør trykkes på for å nå folket, samt utnytte dette i egen partiorganisasjon-:)

        • Utnytte det til en valgseier, for så å glemme det eller møte «virkeligheten» som det heter i den vestlige verden når taburetten er nådd. Det var vel «virkeligheten» som møtte de «venstreradikale» i Hellas, da de kasta alle sine valgløfter over bord etter seieren, og siden har dansa flat tango med kapitalen og herskerklassen rundt gullkalven.

  3. Hva vi trenger for å møte en imploderende kapitalisme, økologiske kriser og klimaendringer, er ikke et økologisk samfunn, men et atferdsøkologisk samfunn. Dette må bygges inn i alle deler av samfunnet, demokratiet, økonomien, boligpolitikken, undervisningen etc. Barn må lære atferdsbiologi fra første klasse. Vi må bygge bomiljøer som bygger opp under velfungerende inngrupper, hvor man oppnår status gjennom å være raus, og ikke å være prangende. Videre må økonomien struktureres slik at hybrismonstrene ikke får herje fritt, men underlegges inngruppekontroll. Borgerlønn er selvsagt, men istedenfor at dette er en «minstelønn» blir den en demokratisk bestemt kakebit fra fellesøkonomien, med utgangspunkt i økosystemtjenestene.

    Inngruppene vil fyre oppunder kreativiteten. Penger og egeninteresser er ikke den sterkeste drivkraften for innovasjon, men ANERKJENNELSE FRA INNGRUPPA. Videre vil et fullendt demokrati hvor enhver stemme teller likt, medvirke til at mennesker aksepterer en fallende levestandard. Vi må forbruke MYE mindre, men dette vil ikke aksepteres med mindre det blir likt for ALLE på en gang. Vi kan ikke ha hauker og duer flyvende om hverandre, inngruppe-strategiene vil være de eneste tilgjengelige innenfor et atferdsøkologisk samfunn. Med den kunnskapen vi har nå er det ikke lenger noe hokus-pokus å legge til rette for strategivalg basert på inngruppe-kreftene i handikapprinsippet, for nær sagt alle områder i samfunnslivet.

    • Ja, det utvilsomt behov for endring i retning av er atferdsøkologisk samfunn. Med hva det måtte innebære av endret livsførsel og redusert forbruk. Ser for meg at motkreftene til en slik utvikling ikke utelukkende befinner seg på den tradisjonelle høyresiden i politikken.

  4. Fra artikkelen over:

    «Jason Hickel and Martin Kirk: These are fast-changing times. Old certainties are collapsing around us and people are scrambling for new ways of being in the world. As we pointed out in a recent article, 51% of young people in the United States no longer support the system of capitalism. And a solid 55% of Americans of all ages believe that capitalism is fundamentally unfair.

    But question capitalism in public and you’re likely to get some angry responses. People immediately assume that you want to see socialism or communism instead. They tell you to go and live in Venezuela, the current flogging-horse for socialism, or they hit you with dreary images of Soviet Russia with all its violence, dysfunction, and gray conformity. They don’t consider that you might want something beyond caricatures and old dogmas.

    These old “isms” lurk in the shadows of any discussion on capitalism. The cyber-punk author William Gibson has a term for this effect: “semiotic ghosts”–one concept that haunts another, regardless of any useful or intended connection.

    There’s no good reason to remain captive to these old ghosts. All they do is stop us having a clearheaded conversation about the future. Soviet Russia was an unmitigated social and economic disaster; that’s easy to dispel. But, of course, not all experiments with socialist principles have gone so horribly wrong. Take the social democracies of Sweden and Finland, for example, or even postwar Britain and the New Deal in the U.S. There are many systems that have effectively harnessed the economy to deliver shared prosperity.But here’s the thing. While these systems clearly produce more positive social outcomes than laissez-faire systems do (think about the record-high levels of health, education, and well-being in Scandinavian countries, for example), even the best of them don’t offer the solutions we so urgently need right now, in an era of climate change and ecological collapse. Right now we are overshooting Earth’s carrying capacity by a crushing 64% each year, in terms of our resource use and greenhouse gas emissions.

    The socialism that exists in the world today, on its own, has nothing much to say about this. Just like capitalism, it relies on endless exponential GDP growth, ever-increasing levels of extraction and production and consumption. The two systems may disagree about how best to distribute the yields of a plundered Earth, but they do not question the process of plunder itself.»

    Så kommer en del med mange løsningsforslag, men la oss innskrenke det hele til Bongards selveierdemokrati, som er det aller beste alternativet og endemålet for vår sivilisasjon.

    «Capitalism has become a dogma, and dogmas die very slowly and very reluctantly. It is a system that has co-evolved with modernity, so it has the full force of social and institutional norms behind it. Its essential logic is even woven into most of our worldviews, which is to say, our brains. To question it can trigger a visceral reaction; it can feel like an attack not just on common sense but on our personal identities.

    But even if you believe it was once the best system ever, you can still see that today it has become necrotic and dangerous. This is demonstrated most starkly by two facts: The first is that the system is doing little now to improve the lives of the majority of humans: by some estimates, 4.3 billion of us are living in poverty, and that number has risen significantly over the past few decades. The ghostly responses to this tend to be either unimaginative–“If you think it’s bad, try living in Zimbabwe”–or zealous: “Well, that’s because there’s not enough capitalism. Let it loose with more deregulation, or give it time and it will raise their incomes too.”

    One of the many problems with this last argument is the second fact: With just half of us living above the poverty line, capitalism’s endless need for resources is already driving us over the cliff-edge of climate change and ecological collapse. This ranges from those that are both finite and dangerous to use, like fossil fuels, to those that are being used so fast that they don’t have time to regenerate, like fish stocks and the soil in which we grow our food. Those 4.3 billion more people living “successful” hyper-consumption lifestyles? The laws of physics would need to change. Even Elon Musk can’t do that.

    It would be a sad and defeated world that simply accepted the prebaked assumption that capitalism (or socialism, or communism) represents the last stage of human thought; our ingenuity exhausted. Capitalism’s fundamental rules–like the necessity for endless GDP growth, which requires treating our planet as an infinite pit of value and damage to it as an “externality”–can be upgraded. Of course they can. There are plenty of options on the table. When have we humans ever accepted the idea that change for the better is a thing of the past?Of course, transcending capitalism might feel impossible right now. The political mainstream has its feet firmly planted and deeply rooted in that soil. But with the pace of events today, the unimaginable can become the possible, and even the inevitable with remarkable speed. The path to a better future will be cut by regular people being curious and open enough to challenge the wisdom received from our schools, our parents, and our governments, and look at the world with fresh eyes.

    We can let the ghosts go. We can allow ourselves the freedom to do what humans do best: innovate.»

    Et meget bra innlegg som oppfordrer oss til å være entusiastiske over kapitalismens implosjon. Den skandinaviske velferdsmodellen allierte seg med den gamle formelen kapitalisme+vekst=demokrati. Dette fungerte i etterkrigstiden, hvor profittratene var skyhøye. Nå dør fundamentet vårt demokrati er bygd på, og det er på høy tid å erstatte dette med et nytt fundament bygd på atferdsøkologien!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.