Øystein Heggdal og troen på at teknologiske fix vil redde verden

27
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Øystein Heggdal langer ut mot dommedagsprofeter – fra Malthus til i dag – som har hevdet at verdens matforsyning vil bli utilstrekkelig og at verden står overfor ressurskriser på flere områder (Klassekampen 4. august 2017). Han harselerer med den kjente «The Limits to Growth» – på norsk «Hvor går grensen?» – fra 1972 med bl.a. Jørgen Randers som en av forfatterne. Datamodellen de bygde på, kunne de ha spart seg, skriver Heggdal, «for den fant ut det samme som Malthus på slutten av 1700-tallet: Enden er nær, ressursene uttømmes, vi blir fattigere, veksten er eksponentiell og ressursene utvikles bare lineært».

Som mange sikkert kjenner til, påsto Thomas R. Malthus i 1798 at matproduksjonen i verden bare ville øke lineært mens folketallet ville øke eksponentielt. Før eller seinere ville folketallet øke raskere enn matproduksjonen og føre til hungersnød. Malthus levde før kapitalismen slo gjennom, og kunne selvsagt ikke forutse den eksponentielle økonomiske veksten som kapitalismen med sitt evige vekstkrav førte til.

Feilslått kritikk av «The Limits to Growth»

Heggdal gir en temmelig sleivete omtale av «The Limits to Growth».  Historien har vist at «alle disse folkene har tatt feil», skriver han og fortsetter: «Den store tankefeilen de begår, er å tro at verden er lineær og statisk. Men vi mennesker er alt annet enn lineære og statiske.»

Trodde forfatterne av «The Limits to Growth» at verden er lineær og statisk? Tvert imot, modellen de utvikla, er basert på at viktige sammenhenger nettopp ikke er lineære.

«The Limits to Growth» bygger på en enkel kjensgjerning som Heggdal ser ut til å ha glemt fullstendig: Jorda er begrensa, alle materielle råstoffer og ressurser forekommer bare i begrensa mengder. Når forbruket av viktige råstoffer øker eksponentielt og kildene snart er uttømt, må veksten før eller seinere avta.

«Det nåværende verdenssystems åpenbare mål er å produsere flere mennesker og mer av goder (mat, materielle gjenstander, ren luft og vann) pr person», skriver de, og konkluderer med at «hvis den nåværende tendens med hensyn til veksten i folketall, industrialisering, forurensing, matproduksjon og uttømmingen av ressurser fortsetter uten forandringer, vil grensene for den økonomiske vekst på denne planeten bli nådd en eller annen gang i løpet av de kommende hundre år.» Men dette var ingen dommedagsprofeti. «Det er mulig å endre disse veksttendenser og etablere en økologisk og økonomisk likevekt som kan holdes ved like langt inn i fremtiden», konkluderte de også. Forfatterne så optimistisk for seg «en periode med store omlegninger – omlegning fra vekst til global likevekt». Konklusjonene deres har bare blitt enda mer brennaktuelle enn i 1972. Mye tyder på at de langt på veg hadde rett. I dag framstår både metoden, vurderingene og konklusjonene i boka som framsynte og framskredne.

Nitrogensyklusen som Heggdal ikke nevner

Men for Heggdal er det ikke noe problem at Jorda er begrensa. «Vi lager ressurser der ingen andre skapninger i verden har hatt mulighet», skriver han og avslutter med at han ikke fatter at «noen med kjennskap til det forrige århundret fortsatt ikke ser hva vi mennesker er gode for». Vi ser daglig skremmende eksempler på hva menneskene «er gode for» i form av krig, klimaendringer, miljøproblemer og menneskeskapte hungerkatastrofer som burde fått Heggdal til å moderere synspunktene sine en tanke. For han innebærer teknologiske framskritt derimot at alle problemer med knappe eller minkende ressurser etter hvert blir løst ved stadig nye teknologiske fixer.

Heggdals viktigste eksempel er at på begynnelsen av 1900-tallet ble det klart at forekomstene av guano – ekskrementer fra fugl – var i ferd med å ta slutt, noe som ville få katastrofale konsekvenser for verdens matproduksjon. Naturgjødsel i form av guano var ikke lenger nok til å fø Vestens voksende befolkning. Guanoen var den viktigste kilden til nitrogen, som plantene er helt avhengig av. Problemet ble løst da det tidlig på 1900-tallet ble mulig å spalte nitrogenmolekylene i lufta og produsere ammonium (NH3), først ved lysbueprosessen til Birkeland og Eyde, seinere ved Haber-Bosch-prosessen.

Siden atmosfæren inneholder 78% nitrogen, er det nok å ta av. Men hvor mange andre råstoffer som vi trenger for å «lage ressurser» forekommer i slike overdådige mengder? Knapt noen. Spør bare forskerne ved Stockholm Resilience Centre som har identifisert ni planetariske grenser som verden må holde seg innafor for å unngå omfattende miljøkatastrofer. En av dem er nettopp knytta til nitrogen – og dessuten fosfor som er et av Heggdals andre eksempler. For begge er grensa forlengst sprengt. Hvordan kan dette henge sammen?

Gjennom hele Holocen – tida etter siste istid – har forholdene på Jorda vært temmelig konstante, og naturlige fysiske og kjemiske prosesser har gått i kretsløp. Slik sirkulerer f.eks. nitrogenet:

Nitrogensyklusen skjematisk framstilt. Kilde: Wikipedia.

Heggdal har åpenbart ikke fått med seg at når menneskeprodusert, reaktivt nitrogen tilføres utafra, forstyrres denne syklusen slik at alt nitrogen ikke lenger sirkulerer, men akkumuleres, hoper seg opp. Plantene klarer ikke nyttiggjøre seg alt dette nitrogenet. Overskuddet havner i innsjøer, vassdrag og havet og i atmosfæren. Følgene er sur nedbør, forsuring av havet, gjengroing i ferskvann og saltvann, giftvirkninger på fisk, dyr og mennesker. Ozonlaget brytes ned av lystgass, N2O, som dessuten er den viktigste klimagassen nest etter CO2 og metan. Siden 1600 har mengden reaktivt nitrogen (alt nitrogen som ikke eksisterer som stabilt N2 i atmosfæren) økt med nesten 50%. Men Heggdal ser bare forsida av medaljen, økt matproduksjon (men hvor lenge?).

Det som skjer med nitrogenet, er et typisk mønster. Fosfor er livsnødvendig for alt liv og gjennomløper i likhet med nitrogen et naturlig kretsløp. Men kravet om stadig økonomisk vekst gjør at stadig større mengder fosfor må tilføres dyrkingsjorda utafra ved gjødsling. Det fører til at de naturlige forekomstene av fosfor er i ferd med å tømmes. Fosforet havner i stedet i havet og skaper store miljøproblem.

Kretsløpsprosesser fortrenges av enveisprosesser

Den teknologiske utviklinga under kapitalismen drives av kravet om profitt. Kapitalen må vokse. Uten utbytte, overskudd, er det ingen vits i å investere. Ingen kapitalist investerer for å løse sosiale problem eller for å skape et likevektsamfunn. I en likevektøkonomi er det jo ingen penger å tjene. Tvert imot, han investerer for å tjene mere penger som han kan investere for å tjene mere penger. Kapitalisten høster av naturen, stadig mer, uten hensyn til at ressurser utarmes og kretsløpsprosesser bryter sammen og må støttes med å tilføre innsatsmaterie utafra.

Enhver kretsløpsprosess som danner grunnlag for profitt, blir til slutt for liten og må bakkes opp med enveisprosesser der stoff fjernes fra et sted, brukes og akkumuleres et annet sted. Lagrene av olje og gass tømmes for karbon som i stedet hoper seg opp i atmosfæren som CO2 og som plast i havet. Dette skjer i økende omfang. Viktige stikkord er fossile brennstoff og karbon, nitrogen, fosfor, vann, plast, biocider og pesticider, økosystem, biodiversitet, …

I moderne monokulturelt industrilandbruk er de naturlige prosessene fullstendig fortrengt. Hensikten er å maksimere det økonomiske utbyttet. De samme vekstene dyrkes år etter år på enorme områder. Monokulturelt landbruk utarmer jorda uten å gi noe tilbake. Løsninga er å pøse på med kunstig vanning, kunstgjødsel, herbicider og pesticider. Det er økonomisk lønnsomt – så lenge det går.

Egentlig er ikke dette så krevende å innse. Jorda er begrensa. En kretsløpsprosess kan gå «til evig tid» så lenge solenergien som driver den, vedvarer. Men en enveisprosess må før eller seinere ta slutt. Enten fordi forrådene utarmes, fordi det er grenser for hvor mye som kan akkumuleres eller fordi de akkumulerte mengdene forstyrrer andre kretsløp og fører til miljøskader og problemer.

Kapitalkreftene respekterer ikke naturens grenser

Når ressursbruken stanger mot ei grense på et eller annet område, kan en sjølsagt håpe eller tro at en ny teknologisk fix løser problemet. Det kan jo hende. Men når dette skjer på område etter område og i stadig større omfang, uten begrensinger, og dette krever jo den kapitalistiske økonomien, får det globale konsekvenser. Den stabile tilstanden Jorda har vært i etter siste istid og som har vært forutsetninga for at vår sivilisasjon har kunnet utvikle seg, finnes ikke lenger. Holocen er avløst av Anthropocen. Miljø og klima er ikke lenger stabile, og ingen veit hvilken framtid vi går inn i. Det haster med å erstatte vekstøkonomien med en likevekstøkonomi. I en slik økonomi har slik tenkning som Heggdal presenterer ingen plass.

I likhet med foregangsmenn og -kvinner som Karl Marx, Rachel Carson og Barry Commoner skjønte forfatterne av «The Limits to Growth» dette for snart femti år siden. De brukte et annet språk, men innsikten deres var grunnleggende riktig. Øystein Heggdal ligger litt etter, for å si det pent. Der deler han skjebne med vår tids politiske ledere som verken kan eller vil skjønne at det er selve det økonomiske systemet, ikke dårlig politikk, som er det grunnleggende problemet. Det er på tide å innse at problemet stikker djupere enn å velge mellom parti A og parti B i stortingsvalget.

———————————————
Alle sitater fra «The Limits to Growth» er fra den norske utgaven: D.H. Meadows m.fl. «Hvor går grensen?», Cappelen, Oslo 1972.

KampanjeStøtt oss

27 KOMMENTARER

  1. Takk for en veldig bra og viktig artikkel!
    Av og til får jeg en følelse av at folk som Heggdal egentlig ikke har så mye større perspektiv enn sin egen livslengde (samt sitt eget geografiske område).

  2. De fleste med huet i behold skjønner jo at en menneskemengde som snart nærmer seg 9-10 milliarder er en forbrytelse mot vår lille jord. Aldri har det eksistert noe i nærheten av et så svimlende antall av en dyreart. Vi fortrenger og utrydder alle andre arter. Vi forurenser, svir av naturresurser så kolossalt at det må ende i katastrofe.

    Klimaforlik får vi til. Men en radikal barnebegrensningspolitikk er vi for feige til å trumfe igjennom. Kina fikk det til, takket være et progressivt diktatur. Men det må kunne la seg gjøre uten akkurat dette diktaturet. Iscenesatt av FN. Gulrot og pisk riktignok. Og forklaring av nødvendigheten. Og vi må ut av feigheten og rette hovedstøtet mot fattige områder som Afrika. Som ikke har bruk for befolkningseksplosjonen. Kvinnene vil jo glede seg over å slippe å være fødemaskiner.
    Det haster !

  3. Evig vekst i en begrenset verden er ikke mulig, selv om alle muligheter etter hvert utnyttes.

    Navnet på dagens krise er: Jordens befolkning er på vei mot 11 milliarder mennesker hvor alle ønsker vestlig levestandard.

    Dette vil sette verden under et helt enormt press, og spesielt når ikke-fornybare ressurser samtidig brukes opp.
    Det er ikke nok fossil energi i verden til dette, energi må hentes (i større grad) fra fornybare kilder. Mulig at det bare er Kina som kan klare å håndtere en slik utfordring og feks ikke USA med sitt enormt store forbruk av fossil energi.

    Men vi må passe oss for at vi ikke havner opp med en form for øko-fascisme eller grønn fascisme. Mennesket må fremdeles være alle tings målestokk.

    • Dine to siste settninger är det enligt min mening riktigt å legge stor vikt vid å pröve at klargöre handlingsinnehållet i. «Mennesket» som målestock är det något problematiskt med i all den stund denne slags benämning på vår varelse ikke er klar over sin inneboende böjelse til å handle fascistiskt. Til å byne med er benämningen «kommunist» en mer adekvat term för ett korrekt begrepp om vår varelses tillvarelse. «Män-i-skor» är som synes en patriarkal kvarleva som ännu tycks fungera som retoriskt kommunicerad/faelles målestock… men uppenbart mycket illa.

      En del kommunister beter sig som «kapitalister», andra som ansatte löneslavar och lider under beteckningen «arbetare». Bland båda typer yrkesfolk finns også de som mer eller mindre dagligen beter sig som faschister, ibland som typiska öko-fschister med svarta, röda, bruna, blå å gröna förtecken… även om de flesta inte öppet yrkar på ett ledarskap som liknar il Duces faschism, Furerns nazism, Generalismo Francos monarkistiska falangism… eller för den delen Stalins herraväldessocialism

      Jag vil hevde att vi lite til mans og kvinns, da å då, beter oss fascistiskt og gör vi det för ofta så blir vi mest som faschister enligt en kommunistisk målestock.

      Då å då krangler bror min å jeg kring et eller annat. Jag kan då kalla han «drittstövel» utan at han blir förbannad för det. Men da han kallar mig «faschist» da tar det fyr i mig. Jag vet att vi inte säger det vi menar og ikke menar det vi sier… (det är ett existentiellt axiom för oss alle, oavsett om vi förstår vår varelse varande retoriskt begreppsligt korrekt kommunistiskt adekvat eller ej)… varför jag i den stund aggressionerna är under kontroll kan fråga min bror, vad han egentligen menar med att kalla mig «faschist»…

      Han svarar då, «att det är därför att jag inte tollerer att han kan ha en annan mening» om det vi snakker om… Hur kan han uppleva det jag sier, som bare min mening… på et sådant sätt att de jeg sier også må hva hans mening? I så fall, har han rätt å kalla mig «faschist»… om han upplever det så, tänker jeg… og tänker vidare på hvor jeg i morgon skall formulera min retoriks axiom…

      «Mensket» som kommunisternas målestock kan tyvär te sig väl så öko-fascistiskt nyliberalt religiös som «kommun-ism» enbart som retorisk handling og idé betraktat.

      «Traditionens uppgift är ikke att bevara det förgångna, utan att infria det förgånas förhoppningar», menade en kommunist vid namn Adorno en gang.

      «Upprepning är kunskapens moder»… trial and error… lyder heuristiken

    • «Mennesket må fremdeles være alle tings målesokk.»
      Tja.
      Homo Mensura-satsen.Enten -mennesket er skapelsens endemål.
      Eller -mennesket brukes som mål(estokk) for natur og for alt levende.
      Den første tolkning kan sees som at det finnes endelige mål-gudegitte eller på andre måter.
      Den andre,som en selvfølgelighet.For missantropene -en slags beskrivelse av menneskets ødeleggelse av «den gode natur.» En åpenbar selvmotsigese.Blir menneskene borte,forsvinner det onde og det gode.De andre dyrene har ikke språk eller historie til den slags moralisering.Langt mindre planter og jord.

      Siden denne nettside sies å være Marxistisk,er det bare å minne om at-All historie er historie om Klassekamp.
      Og at-Arbeid er stoffskiftet mellom mennesket og dets omkringliggende natur.

      Da er neppe tiden inne -til utopiske drømmer.Det må stilles krav til stats-og finansbyråkrater,om å bedre levekårene for det arbeidende folk.Ikke lytte til grønne fantaster,fascister eller ikke.

      For oss (nord)Europeere bør nok det bety kamp mot de virkelige eliter,de som arbeider målbevisst for å senke våre lønninger,fordyre og forværre våre boligområder- ved utvidelse av global frihandel av arbeidskraft og fortjenester.
      Altså-kamp for nasjonalt borgerlig demokrati-mot EU og NATO-globalisme.Sosialisme.grønn eller rød-blir evt.neste steg.

      • Eivind, du er alltid en veldig klar og konsekvent no-bullshit-skribent som har et skarpt blikk og et godt justert sikte på børsa. Vanligvis føler jeg ikke behov for be om noen utdyping etter å ha lest dine innspill, de er lette å forstå, og som regel lette å være enig i, i hvert fall når tankene skal holdes noenlunde i tømme innenfor et tradisjonelt politisk og økonomisk/ klasseperspektiv-paradigme. Men her må jeg spørre litt, da jeg er usikker på om jeg forstår deg rett. Og hvis jeg gjør det; få en presisering av hva den anbefalte politikken da nødvendigvis innebærer.

        Du skriver:

        «Siden denne nettside sies å være Marxistisk,er det bare å minne om at-All historie er historie om Klassekamp.
        Og at-Arbeid er stoffskiftet mellom mennesket og dets omkringliggende natur.

        Da er neppe tiden inne -til utopiske drømmer.Det må stilles krav til stats-og finansbyråkrater,om å bedre levekårene for det arbeidende folk.Ikke lytte til grønne fantaster,fascister eller ikke.»

        Jeg vet ikke hva du tror og mener om alvorsgraden eller eksistensen av fenomener som kritisk ressursknapphet, artsutryddelser i gigamålestokk, ødelagte økosystemer, overbefolkning og umuligheten av evig vekst. Noen tror jo ikke på noe av dette. De fleste tror det nok littegrann med et ene beinet, men bedriver en kontinuerlig fortrengnings- eller forhandlingsprosess i seg selv for å kunne fortsette sine liv med endrede forventninger og forhåpninger til fremtiden med det andre beinet. Eller som om bekymringer for slike ting, selv om de skulle være 100% réelle og ingen derfor vil slippe unna dramatiske konsekvenser i en eller flere utgaver («alle skal med» …), allikevel bare er en begrenset interessegruppes hjertebarn som på forhandlingsbordet kan kompromisses bort eller nedprioriteres til fordel for andre, antatt likeverdige eller verdigere formål i en sk. demokratisk forhandlings- og beslutningsprosess – enten det gjelder budsjettsnekring eller f.eks. en intern beslutning om et partis politikk og profilering av det program de skal gå til valg på. Som sagt, jeg vet foreløpig ikke hva du tenker om dette, og du skriver ikke noe om det i ovenstående. Men det virker som om du ikke er fremmed for begrepet eller konseptet økofascist, utfra innholdet i svaret ditt til SH.

        Så, mitt spørsmål er da følgende:

        Jeg vet du er i stand til å tenke prinsippielt, så hva du faktisk tror er ikke så viktig foreløpig. Men om du for et øyeblikk i hvert fall hypotetisk aksepterer at det faktisk er så alvorlig fatt og så dårlig tid som de mer pessimistiske dommedagsprofetene blant oss tror, mener du i så fall allikevel at klassekamp og bedre kår for arbeidende folk må prioriteres over dramatiske livsstilsendringer for alle, der fasit for det moderne, bilkjørende og miljøfotavtrykksgigantiske mennesket er en kraftig reduksjon i det meste i livet som ikke er aspekter ved nøktern overlevelse og stedfasthet?
        Er det ikke en ren logisk brist i dette, all den tid å velge å ikke forholde seg aktivt til et sammenbruddscenario som uten kompromiss krever handling for ikke å finne sted, vil føre til dette sammenbruddet, og det da ikke vil spille noen rolle hvilke andre høyverdige politiske mål man ellers en gang var opptatt av? Må man ikke ha et grunnlag av bærekraftig natur og livsbetingelser som muliggjør selve vår eksistens for å bedrive klassekamp? Eller er den foten liksom skuddsikker?

        Når du, gitt artikkelens og originalkommentarens kontekst, katgorisk fremholder at prioriteringen er klassekamp og kamp mot den korrupte eliten, og da primært en marxistisk/ sosialistisk begunnet kamp mot eliten, ikke del av en overordnet kamp mot alt som driver oss mot verdensveggene, ser jeg bare to mulige tolkninger:

        Enten tror du ikke på noen slik forestående krise, og kan derfor fortsette med ren klassekamp i et samfunn som forutsetter forsatt vekst i alle ender, ikke en liten stund til, men for alltid. Det er vel kanskje da folk med andre prioriteringer blir «grønne fantaster» også? Et fascinerende og for meg ganske nytt ord som rimer på «antsemitt», «rasist», «islamofob» og «konspirasjonsteoretiker». Et stigma skreddersydd for meningsmotstandere.

        Eller, du er inneforstått med konsekvensene, men er så grunnleggende opptatt av klassekamp/ økonomisk og materiell rettferdighet at du heller vil dø og iverksette en katastrofe for alt liv som er mindre robust mot død og fordervelse enn mikroorganismer, kakerlakker og Keith Richards, enn å se eliten telle opp tyvegodset en eneste gang til – selv om nye sjanser til å få endret på det da i det minste foreligger teoretisk, i stedet for å ha forsvunnet helt sammen med alle impliserte parter.

        Ok, en siste mulig tolkning er selvfølgelig at du også bedriver denne uhyre populære øvelsen som det er blitt å bekjempe den kognitive dissonansen inni hodet sitt ved en imponerende grad av fortrenging av plagsom informasjon, men det er liksom så vanlig og uorginalt og sløvt at alle kan klare det bare man passer på å holde seg i halvsøvne. Men jeg har hatt høyere forventninger til mange før og blitt skuffet, selvfølgelig.

        En avklaring/ oppklaring hadde vært fint, uansett om svaret er det ene elle det andre, for jeg blir alltid litt vantro når folk virker å være så i krigen for en eller annen sak at de mister proporsjonene av syne, og da må jeg klype meg litt i armen og spørre rett ut for å være sikker på at jeg leste riktig før jeg gir opp helt for en stund. Dersom du har en god begrunnelse for denne prioriteringen, annet enn at du ikke er interessert i planeten, livet og menneskene, hvori opptatt proletariatet, medmindre du lykkes i de klassiske politiske målene, så vil jeg gjerne høre den, sånn at jeg kanskje bedre forstår dette med grønne fantaster og øko-fascisme.

        • Forsøksvis-.
          Jeg tror ikke på dommedag.
          Arter dør.som dinosaurusene,med eller uten fosilt brensel.
          (Og Keith Richard blir sikkert ikke alene,sammen med kakkerlakkene.)

          Spørsmålene er dog relevante.Fordi klassekamp ikke kan være kamp for kortere dager og lengre brød.
          Ikke noe nytt i det.Og-dessværre-økofascismen er heller ikke noe nytt.Deler av det herostratisk berømte tyske grønnne parti var direkte uttalte reaksjonære.Partiet er i dag ikke annet enn en troløs koalisjonspartner for kristeligdemokrater og/eller sosialdemokrater.
          Disse fargeglade tyske koalisjoner er Fienden.De er alle ute etter å befeste sin makt-makten til de alternativløse.Ett av deres mange våpen er-antinasjonalismen.Ett annet er det grønne skiftet.Ett tredje er 0-rentepolitikken,med de såkalte kvantitative lettelser.
          Ingen av disse politiske metaforer,praktisert i forskjellge varianter, medfører bedre kår for de arbeidende befolkninger i Europa-eller i USA.

          Lykkes de,hvilket ikke er umulig,får vi en sosial reaksjon.Der de fattige igjen må stå med lua i hånda.Eller i beste fall må sloss om smulene fra de rikeste og deres håndtlangeres behovsprøvde bord.
          Dette forandres ikke ved krav om større nasjonal,regional eller global omfordeling.

          Representanene,partiene,på «venstersida,iberegnet de «grønne,»synes ikke å forstå at tiden med omfordeling -til alles-,klimaet og miljøets beste,er forbi.Det blir ikke bedre klima,av at transport forbeholdes de rikeste.De politiske partier overgår hverandre med noe som skulle kunne tilsi at de har forstått dette.
          «Vi» må betale mer,for færre og dårigere (mat)varer.Begrunnelsene er alltid en uformuende forståelse av at «den globale konkkurranse» gjør dette -både nødvendig,og til det beste for (nesten)alle.

          Det gjør det ikke.Det leder til kapitalkonsentrasjon og ubetalelige gjeldsberg.Og overproduksjon,som selges ut som innblandet smør istedenfor smørberg,og vin på pappkartonger for høyere forbruk.

          Overproduksjon og overakkumulasjon er symptomer på et system i ubalanse.Og det kan hende det også ødelegger klimaet.Men det blir ikke bedre av at de fattigste blir enda fattigere.

          Alt dette beskrevne er ikke spesielt originalt.Forsøkene på motargumentasjon får sees som et innspill til alle varianter av «redde verden politkere,» om at motytelsen fra de arbeidende befolkninger for endrede arbeids-og lønnsforhold ikke skal være at vi beveger oss bakover i tid,til en tid der herrene styrer,og knektene lyder.Igjen.
          Det er faktisk slik,at deler av de gamle hippie-slagord-arbeid mindre,lev mer-og akademikeres krav om Helikopterpenger,er bedre enn venstresidens ny-puritanisme (nei til tax fri) og høyere satter og avgifter.

          Det holder altså ikke med global altruisme og nasjonalt underforbruk.

          I Norge savnes sterkt en boligfinansiering,for vanlige lønnsmottakere.Og en skolepolitikk uten krav om at flest mulig skal sitte lengst mulig på skolebenken.Med eller uten skolemat.

          • Takk for at du tok deg tid til å svare, Eivind. Beklager at jeg er litt treg, jeg ble sittende fast i someone-is-wrong-on-the-internet-syndromet i en annen tråd her.

            Neida, jeg tror jo heller ikke på noe over natta fullstendig sammenbrudd i nærmest alt. Jeg dro på litt i scenariet for tydeliggjøre dilemmaet, men før eller siden vil jo en del av de mest kritiske økologi- og ressursproblemene eskalere. Mange fagfolk gir oss ikke veldig mange år på å få til drastiske kutt i overforbruk av vitale ressurser hvis ikke irreversible prosesser som er temmelig overveldende skal rulle i vei. Enkelte steder vil det utvilsomt kunne oppleves temmelig dommedagsaktig. Vi vet jo i tillegg hva som skjer mellom mennesker når krybber tømmes selv når det ikke er snakk om så grunnleggende krybber som de selvfornyende økosystemene. Mange dystopiskildringer fra litteratur og film kan bli nærmere virkeligheten enn vi liker å tenke på. Vann kan bli fryktelig godt og enda dyrere enn det er godt, for å si det sånn.

            Ellers blir jeg ofte minnet om hvor ubrukelig jeg er til å lese/ analysere realpolitiske situasjoner og dynamikk raskt og korrekt når jeg leser gode statsvitere eller folk her på bruket som f.eks. deg og Steigan selv. Jeg prøver å lære litt.

            Selvfølgelig har du rett i at grønne argumenter ikke skal misbrukes til å skvise folket og gi ytterligere kløft mellom de få og de mange, og hvis det er slike rene vikarierende argumenter og opportunistiske klimaprofittør-aktige ting som er definisjonen på grønne fantaster og økofascisme, er jo det forsåvidt greit nok. De er fiendens lakeier og nyttige veganere.

            Men dersom ikke slike forestående og en dag snart akutt handlingskrevende sammenbrudd/ kriser skal komme i noen konflikt med prioritering av mange andre «fredstids»-politiske mål, er det også viktig å jobbe for at vi umiddelbart må begynne en form for styrt nedbygging/ avvikling av mest mulig av all vår aktivitet som er del av årsakene. Og det kan være at det på visse områder allerede nå må gjøres såpass harde grep at det helt sikkert vil få mange til å protestere vilt. Protestenes argumentasjon vil variere med ulike gruppers primære interesser og hvor hardt de selv rammes, og som proletariatets ridder vil du dessverre risikere å få mer å gjøre med å fremføre de argumentene du begrunner temmelig godt over her, enten det er rettferdig eller ikke. Trøsten får i så fall være at det blir hyl og skrik hele veien fra toppen og ned. «Alle skal med», som de sier i Ap. Eller «ingen slipper unna», som ørene mine alltid hører det som. Det beste i alt forebyggende arbeid er å starte tidlig, og det er det nok egentlig for sent å gjøre nå, men å satse på at disse tingene ikke er så fordømt akutte og dramatiske, og at det blir tid og kriseutsettende tekno nok fremover til at de aldri vil behøve å få noe veto der det jobbes for alle de proletarnyttige formål du nevner, kan være for optimistisk. Kanskje uansett, men i hvert fall hvis vi skal vente lenger med å se litt på saken. Tror jeg.

          • «Katastrof» och «omedlbart sammanbrott» i det lille som store livet är väl fallet samtidigt med disse fenomens reellt närvarande å relativt frånvarande motsatser i folks medvetande här å var globen runt.

            Lidandet är stort och omfatttande… och än mer omfattande i en lägre grad stort… blir det om medlidandet fogas till vår katastrofalt varufetischistiska (å tradeunionistiske) målestock för en väl färd till lite mer lykke.

            I have a dream… that one day become that day all people stop doing everything they done the day before… parollen är gammal å lyder «generalstrejk»… det vore en välsignad katastrofal «rättfärdig-görelse av nåd allena»… ty nöden har ingen lag… (undantaget..

            alla poliser, brandmän å omsorgs-med-lidare av barn å gamla, halta å lytta, sjuka å normalt onormalt förpliktigade…)

            I had a dream…

          • Den första Inter-nationalens upprop är minst sagt en tvetydig opskrift: En paralism, hvis man läser den som en över-nationell förening dia logos och inte helgar givna språkgränsers egen-dom-lighet.

            Men hvis «Proletärer i alla länder – förena er»… bara tolkas kommunikativt kommunalt kommunicerat og muligens inter-kommunalt, da vet jeg ikke hva du menar jeg må gi op?.

          • Kommuner i alla länder – förena er… nationellt kring alle oenigheter dia logos… helga språkgränsernas egen-dom-ligheter. (Menade den första Internationalen – väl?)

          • Proletarer i alle land – hold opp med det!
            Betyr: Arbeidere i alle land – hold opp med å være det! Som betyr: Arbeidere i alle land – hold opp med arbeidet deres! Som betyr: Generalstreik!

          • Ja, där mente du klart å tydligt vad jag menade men ikke så värst riktig fick fram å sätte «mine» ord på – nu självrätt-färdigat likt ännu ett exempel på att det «Det dunkelt sagda oxå är det dunkelt tänkta.»

            Tack AF, tack för den (i förste omgang) nu (i andre omgang) så klargörande responsen av «Proletärer i alle länder – förenen eder, håll op med det.»

            Hadegött

      • Utan det förgivettagna kan ingen typiskt retorisk varelse leva, (de dövstumma å blinda lever väl på nåder genom våra retoriska inrättningars kommunicerade översättningar förträngda i det omedvetet medvetnas handlingar).

        Vad menade Marx med att ta avstånd från sin tids «marxister»? Jag vet inte.

        Men jag tror… ikke han likt en universalie mente vad han skrev i en bestämd situations kontext; att all hittillsvarande historia är en historia om klasskamp. Jag är definitivt säker på att han med sin «historieförkunnelse» alls ikke… överhuvud taget… hade bedriften og Aktie Säll(j)skapet Mot Dag og dess tankesmedjas ekokammare, steigan.no hypostaserad i sina tanker. Knappast skrev Marx det han förkunnade konkret i olika situtioner i syfte att det senare skulle sammanfattas och misstolkas som en annan platonsk idélära eller som ett bokstavligt nyöversatt kristusevangelium, (även om traditionens skugga av det konstantinska korset för all nutids framtid vilar tungt på kommunisternas retoriska varelse… likt kordinatsystemets olika «=» tecken för någon slags dia logisk slutsats längs kurvan från INTETs origo till VARATs skärningspunkt mellan axlarna x å y).

        Marx konstaterande att – all hittillsvarande historia är en historia om klasskamp… kan läsas som en översättning av kulturens stoffskifte med stoffskiftets «natur»… men ikke nödvändigtvis just så (eftersom nöden varken för suveränen, kreti eller pleti har någon lag)… lika lite som sanningen om historiens berättelser og berättelsen om «sanningarnas» historier sann(o)likt… men ikke nödvändigtvis… visar sig vara bara klasskamp i den hittillsvarande praktikens historieteori og ikke fortsatt, nödvändigtvis för all möjlig framtid bara bör vara klasskamp i teorin som praktik.

        Allt kan ifrågasättas… men ifrågasätta ifrågasättningens ifrågasättande bör vi ikke göre. Vi kan ikke dele vad vi är, bara vad vi har… og finner vi ut att vi har någon egen-dom-lig varemåte typ «makt»… bör vi varken dela og ännu mindre utöva… den mot någon annan eller med någon utöver en utesluten tredje… Det er nokkså vanskelig å få til i alle situationer… som det alltid er med det som ikke bör göras, men dock mye enklere å förstå än å skrive noen på näsa, likt, «Vad bör göras».

        Jag ifrågasätter at «arbeid» – kulturellt retorisk-etiskt-politiskt uttryckt – semantiskt konkret talat och tillräckligt absrakt menat, representerer vår varelses inbördes kommunicerade «ämnesomsättning» og dito stoffskifte med (den föränderligt) omkringliggende «naturens» kultivering, utgör en adekvat benämning för det som vår begriplighets begrepp mentalt strävar att översättandes omfatta i och med vår västerlänskt antika förhistorias «praxis»-begrepp.
        Etymologiska studier ger vid handen att «arbete» alltid för knippats med något vi helst önskar slippa göra vad än vår verksamhet i övrigt handlar om som en del-praktik i och med Praxis. Vi behöver ikke här i nord-europa nämna den sydeuropeiska metonymins metaforiska handllingsuttryck, som travill å trabaco, det räcker med vår tyska förskönande glidning från «möda» till «arbeid». All virksomhet har ett mått av subjektivt upplevd fysisk og psykisk möda. Men det är knappast bara mödan i våre företags bedrifter som gör hela virksomheten till vår inbördes stoffskifte og dito ämmnesomsättning med omkringliggande natur kultiverad.

        Historien om klasskamp handlar idag mer än någonsin tidigare om att alla vill ha arbete men ingen göra mödan i jobbet, vilket i var å ens korta perspektiv er rationellt i og för sig.

        Handling är det omedvetet medvetna… og även jag tvivlar på denna predikans retoriska förkunnelse som tvärvetenskapen per se…

        Nu går jag ut i vår have å plockar mig några äkta floskler att pynte mitt fattiga bohags kap-i-tal resurser här hjeme med.

        • Skulle stå skrivet att «arbete» IKKE er en adekvat benämning eller översättning av vår verksamhets hela omfattning.

    • Jeg er veldig enig i problembeskrivelsen, men det siste … Hva i kølsvarte er øko-fascisme? Samme som rasisme, antisemittisme, konspirasjonsteoretiker o.l.? Mennesket som målestokk? Fråtse-og-drite-i eget-reir-mennesket, mener du? Det siste avsnittet nullet jo ut alt du skrev først. Er det krise, så er det vel krise, og det er da ikke fascistisk å i så fall ville prioritere håndteringen av den over det meste annet.

  4. Egentlig burde vi begynne med sånne derivatveddemål på om det går til helvete eller ikke. Da skulle jeg blitt styrtrik på vei utfor stupet.

      • Takk! Hvor mye har du å satse? Vi har tilbud ut uka på odds 2:∞ for evig vekst, mooot norrrmalt 1:∞.

        Bets og gaver under kr. 10.000,- mottas ikke.

        • Kan du tenke deg forlenge tilbudet en uka? Minumum 10 000 kr… hmm

          Jeg må da räkna lit på kassa mi. Min inkomstpension efter mye klasskamp genom åren er 2 378 kr/mån. Å andra sidan har totalkapitalet en konsumtionsförsäkring för de sine… i omsorg om systemets varu-kap-i-tal… i huvud-sak, likt allsköns retoriskt motsvarande resurser i tillägg… å min omsorg kostar systemet 4 249 kr/mån, plus dets allmänna garantikonsumtion ytterligare 1 924 kr/mån.
          Min klasskampspremie uppgår märkvärdigt nog bara till 55 kr/mån. Men som tröst för att jag inte nådde toppen i systemet får jag også 2 862 kr/mån i ett bottentillägg… så att mitt boende i systemet inte ska belasta min konsumtions, systematiskt, avvikande produktivkraft alltför hurtigt.

          Med avräkning för skatt med 1 059 kr/mån har jag alltså summa sumarum 10 409 kr/mån att spela med.

          Går det åt helvete eller ikke? Ja, det er väl en fråga om var ugångspunktens ståsted er; Helvete eller ikke, både ock, eller varken??? Att spekulera å vedde är i vart fall det som ger min döds meningslöshet fortsatt livsmod. Villkoret 10 000 (svenske kr) mot 20 000 (norske kr tillbaks) i bet på evig vekst kan betyda 30 000 svenske enheter av lit fortsatt livsmod… (hvis miss Fortuna er på min side) det virker bedrägligt lockande, må jeg sie…

          Men som vanligt er jeg en obotlig optimist å better alltså 10 000 svenske på att helvetet består (obs i all evig tid), hellre det, än att under tiden mens noen tid ännu är, innan tomrummet, här å nu verka botgörande likt en stadigt missmodig negativist.
          Kan du tänka dig att växla över från det norska helvetet till det svenske? Våra översättningsproblem med kursen blir da löst mer jämlikt. Med norsk valuta som basinkomst i Sverige blir mitt helvete här mye mindre än ditt i Norge om du blir «invandrare» å icke omvänt, hvis jeg drar till ditt helvete i Norge.
          Att vara «invandrare» i Sverige är i och för sig et särskilt extra helvete. Det betyder märkligt nog bara att du är icke-svensk, men förövrigt bara att du har ditt eget helvete, tillräckligt nokk, för att inte også behöva dras med svenskernes så in i helvetes förstorade problem med icke-svenskerne. Men det löser sig när du kommer.

          Hvis jeg bettar 10 000 på att det går till helvete med alle… då kan väl du… gå hit… til Sthlm med ditt betingbolag? Idag morres sa man på svt-news, att Sverige funnit olja runt nästan hela sitt territorialvan – i hittills 31 funna oljetankers utspridda på havsbotten. Det beräknas kunna handla om ca 10 kubik olje per fartyg – ca 3,1 miljon liter er förvisso småpotatis med norska mål mätt, men dock. Här i Sverige har vi inga moraliska problem med att la oljen vare å bli der den er, hvis det oavsett går åt helvete, förr eller senare, for näringskedjans miksororganismer, planton, spig, sill å torsk i Östersjön.

          Var setter du oddsen på att vi la olje bli i havet? Eller va e oddset på att vi lyckas pumpe op å sälja oljen vidare med vinst, på kort eller lång sikt?

          Livsmodet är det utan vilket livet bara skulle vara en resa i mörker mot död. Svagt livsmod är sjukdom till döds för såväl den enskilde kommunisten som för livet i stort. En gammal kommunistisk livsförståelse går ut på en slags ömsesidig TilliT till att livets mening och värde är omotiverat givet. Gåvans givare ger sig till känna under hand mens tid är.
          Givetvis följer det av gåvan ingen brådska med att dö. Tacka fa´n för det… å helga Kairos ögonblick av lyckliga stunder under Kronos ofrånkomliga lieman. Tacka fa´n för att livet är både mörker å död… og så tillvida den verklighetsgrund som motiverar ett tal, här å nu, på en måte som ger anledning til livsmod.

          Det är som det blir… å Ingen kan tacka nej till sin engen skapelses födsel i moderlivet. Ut ur värmen, in i en tillvaro för alltid utanför, skriker vi, ve å fasa en stund, över hur kallt det är att brinna i hevetet… innan livet ger sig för oss full av botgörelse til å en gang ha blivit fött…

          «Jag vill tacka livet… som gett mig så mycke… det har gett mig skrattet… å smärtan… så jag kan skilja lyckan från sorgen…»

          De vett i fa´n… ska vi vedde?

          • Det siste vedder jeg aldri på! Klin umulig! You don’t know what love is until you’ve learned the meaning of the blues.

            For å svare klinkende klart på hvorvidt dere kommer til å pumpe de forliste tankerne i Østersjøen tomme med fortjeneste en vacker, svensk sommardag: Ja, uten tvil! Hvis dere har is (glass, förstås) i magan og sitter på gjerdet noen år nå, kommer dere til å selge den aller siste dråpen olje i verden for et løfte om så mye penger fra sparegrisen til alle barnebarna at verden aldri har sett maken.

  5. Å bytte ut det nåværende kapitalistiske system med et nytt økonomisk system, vil være en så krevende oppgave, at det fremstår som en utopisk umulighet, og følgelig en avsporing innenfor et ellers viktig tema.

    Det som derimot har en sjanse, er et arbeid basert på å flate ut kapitalismens tildels perverse mulighet til profittmaksimering på verdier hentet ut fra løse luften. I praksis vil det si manipuleringer som knytter seg til kjøp og salg av papirverdier.

    Herunder er det innført avgift på praktisk talt alt som kan omsettes, inkludert melk og brød, mens man har unntatt børsnoterte aksjer og derivater fra omsetningsavgift. I tillegg til å være unntatt avgift bindes det opp enorme summer som benyttes uten annen hensikt enn å skape et kunstig marked.

    Slik systemet fungerer kan en heldig person tjene seg styrtrik på landets folk og ressurser, for så å flytte formuen ut av landet for å slippe unna skatt, altså fordeling av de omformede fellesressursene. For å stoppe denne tappingen av fellesskapets verdier må det innføres en egen skatt på kapitaleksport.

    Skal man trekke ned kapitalismen, og flate ut de mest økonomisk perverse utslagene, må man endre tankegangen fra globalisme til nasjonale reguleringer, incitamenter og løsninger. I et slikt scenario vil positive miljøeffekter følge med som logiske konsekvenser.

    En temmet kapitalisme, er forøvrig første steg over i et enda bedre system, der profitt kan fases ut til fordel for bærekraft.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.