Rødt og Jonas Gahr Støre

0

Partiet Rødt lover å sikre landet ei regjering som fører en bedre politikk. Det vil de gjøre ved å støtte Jonas Gahr Støre som statsminister mot at han gjør noen viktige innrømmelser, slik som å forby profitt på velferdstjenester. Er det noe hold i dette løftet?

Gode meningsmålinger

Først må naturligvis Rødt komme inn på Stortinget, og alle meningsmålinger i 2017 tyder på at partiet kan lykkes med det. Et gjennomsnitt av alle meningsmålingene tyder på at Rødt kan komme inn med partileder Bjørnar Moxnes i Oslo. Noen målinger har antydet ett mandat til, slik at Rødt kommer på linje med den posisjonen Sosialistisk Folkeparti hadde i 1961. Det partilederen håper på er at partiet skal kunne bryte sperregrensa og komme inn med 7-8 representanter. Det er svært langt dit, men så lav som folks partilojalitet er for tida, kan det naturligvis ikke utelukkes.

En ny og bedre regjering?

Hovedprofilen i Rødts valgkamp er at partiet lover å sikre landet ei «bedre regjering» dersom partiet får tilstrekkelig støtte i valget. Det Rødt da viser til er at partiets gruppe i Oslo har fått til en avtale med Arbeiderparti-byrådet om at det ikke skal være profitt på barnehagedrift i kommunen. Moxnes og hans folk ser for seg at de skal få til noe liknende på landsplan overfor Jonas Gahr Støre. Men partiet ser også for seg at det skal kunne presse Støre på andre punkter, slik at den neste regjeringa fører en mer arbeidervennlig politikk. Derfor rykker partiet ut i sosiale medier med oppslag som dette:

Dette er en kommentar til Erna Solbergs usanne påstand om at hennes regjering har fått ned arbeidsløsheten og økt den økonomiske veksten. Og Rødt skriver: «Nå gjelder det bare å få en regjering som fører en ny politikk.»

It takes two to tango

At Rødt virkelig ønsker en bedre politikk, kan det ikke herske tvil om. Men det trengs som kjent to for å danse tango. I virkeligheten blir dette et løfte på vegne av Støre. Rødt lover velgerne at de skal få Støre til å føre en politikk med forbud mot profitt i velferdstjenestene og en politikk som er mer arbeidervennlig enn den dagens regjerng fører. Og det er et dristig løfte.

Støre har da ogå sagt klart fra at han ikke ønsker noe samarbeid med Rødt. Han vil heller samarbeide med Venstre og KRF. Og naturligvis vil han det. Det kan umulig overraske noen.

Støre er sosialliberaler – ikke sosialdemokrat

Jonas Gahr Støre har gjort det helt klart hvor han står. Han mener sjøl at han i mangt og mye står på linje med Frankrikes Emmanuel Macron, og siden Støre har utdannelse fra Frankrike og leser og snakker fransk, kan det ikke bero på språkvansker. Macron er bankenes mann i Frankrike. Han var arkitekten bak loi Macron, en lov som var så arbeiderfiendtlig at ikke en gang hele parlamentsgruppa til det svært høyreorienterte Parti Socialiste ville stemme for den. Han er for å liberalisere regelverket i arbeidslivet kraftig til fordel for kapitaleierne og sparke massevis av offentlige ansatte. Og han ønsker seg et mye mer sentraldirigert EU enn dagens. Dette er Støres forbilde. Og det er grunn til å tro ham på hans ord, i hvert fall i dette tilfellet.

Støre og hans forbilde Macron i naturlige fargetoner

Støre er mangemillionær og han er sosialliberaler, ikke sosialdemokrat. Som Johan Nygaard pekte på i et debattinnlegg i Klassekampen i 2015:

Det mest skjellsettende politiske spørsmålet i Norge for tiden er således hvorvidt Jonas Gahr Støres sosial-liberale versjon av Arbeiderpartiet makter å undertrykke den raskt voksende motstanden mot EØS, TTIP og Tisa i fagbevegelsen.

Som kjent lyktes Støre i å knekke motstanden mot EØS på LO-kongressen i vår og bane vei for sin sosialliberale versjon av Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet la i sin tid stor vekt på arbeiderklassens rolle i et klassekompromiss med kapitalen. Arbeiderklassen skulle få omfattende velferdsordninger og nasjonal styring av viktige ressurser mot å godta kapitalens makt. I sosialliberalismen spiller ikke arbeiderklassen noen rolle. Som Wikipedia skriver:

Sosialliberalismen skiller seg fra sosialdemokratiet og sosialismen ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen.

Dette er en presis beskrivelse av Støres prosjekt i Arbeiderpartiet. Eller som Johan Nygaard skriver:

Støres ideologiske prosjekt går ut på å få tenketankene Agenda og Progress til å hjelpe kommunikasjonsrådgiverne med å omformulere sosialdemokratiet til en sosial-liberalisme som kan legitimere både Jens Stoltenbergs målstyrte og markedsorienterte «modernisering av offentlig sektor», og EØS, TIP og Tisas frihandelsekstremisme på den stedsuavhengige finanskapitalismens premisser. Støres strategiske prosjekt går ut på å orientere Arbeiderpartiet mot sentrum.

Sosialliberalismen kan godt være radikal i ordbruken, og det brukes til å selge den inn som “venstreorientert”. Men det er svært lett å se at dette er en “verdiradikalisme” som ikke har det minste med arbeiderklassen å gjøre.

Det er umulig for Rødt å få Støre til å svikte EØS

EØS-avtalen ble kuppet gjennom av Gro Harlem Brundtland uten noen som helst demokratisk behandling. Den har vært og er en ulykke for arbeiderklassen og for distriktene i Norge. Den har ført til massiv ødeleggelse av det organiserte arbeidslivet i Norge og til en rasering av fagbevegelsen. Enda Støre regner seg som personlig kristen, virker det som om EØS-avtalen er mer hellig for ham enn Bibelen. Det er vanskelig å forestille seg noe i denne verden som kan få Støre til å svikte EØS-avtalen. I hans sosialliberale verden, er EØS-avtalen det beste Norge kan oppnå – nest etter et fullt medlemskap i EU, som er det han drømmer om.

Politikken med profitt i velferdstjenestene gjorde for alvor sitt gjennombrudd i Norge under Jens Stoltenbergs «rødgrønne» regjering. Det var Stoltenberg og SV som åpnet veien for å skape en liten klasse av velferdsmilliardærer. Bjørnar Moxnes er glad i ordet «velferdsprofittører», og med god grunn. Dette er realiteten i Norge. De rødgrønne bante veien for gigantprofitter innen barnevern, barnehager, sjukehus og eldreomsorg. De blå kunne bare applaudere og videreføre denne politikken.

Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager.

Noen tror at det går an å komme dette til livs ved å introdusere et “forbud mot utbytte”, men da skjønner man ikke hvordan konserner opererer. “Å begrense debatten til utbytte er derfor en gavepakke til de kommersielle aktørene. Da kan de med rak rygg og stor pondus si at de tar lite eller null i utbytte samtidig som de sluser ut store summer på andre måter,” skriver LInn Herning i Manifest.

Men det er nettopp det Rødt har gjort. Når barnehager, eldreinstitusjoner eller sjukehus eies av konserner, er det ingen problemer for konsernet å få profitten i driftsenheten til å forsvinne, for så mirakuløst å dukke opp igjen på konsernnivå, og da gjerne langt unna norske skatteinnkrevere.

Tror virkelig Rødt og Moxnes at det er mulig å få sosialliberaleren Støre til å reversere denne politikken? Men det privatiserte helse- og omsorgsvesenet følger av EØS-avtalen og bygger på EU-direktiv, slik blant annet Nei til EU har påvist. Rødt kan da ikke love velgerne at Støre vil tale Brussel midt imot og bryte så sentrale EU-direktiver?

Rødt gjør også en feil hvis man tror at det går an å overføre kompromisser fra kommunenivå til Stortinget. I Stortinget godkjenner man USAs militærbase i Trøndelag. I Stortinget strør man sand på alle de krigene der Norge stiller opp for USA. I Stortinget avstår man makt til EU. Og her er den norske storkoalisjonen av Høyre og Arbeiderpartiet fullstendig på linje. (NB: Støre var utenriksminister da Norge bombet Libya i stykker!) Sjøl ei stor gruppe av Rødt-folk på Stortinget vil ikke kunne rokke ved dette.

Støre benytter seg dessuten sjøl av dette nyliberale systemet, og han synes det er strålende. Rødt kan love folk julaften to ganger i året. Det virker realistisk – i hvert fall i forhold til å få den klassebevisste millionæren Støre til å svikte EØS.

Klassekamp pågår

For å oppsummere diskusjonen om profitt i velferdstjenestene er det fristende igjen å sitere fra Linn Hernings artikkeli Manifest:

Klassekamp pågår
Det holder ikke som politisk strategi for venstresida å spille på folks grunnleggende skepsis til kommersielle aktører. Man må også ruste seg til å kunne ta de kampene som nødvendigvis vil komme dersom man faktisk ønsker å innskrenke de kommersielle aktørenes spillerom og tilgang til offentlige midler. I debatten om regulering av barnehageprofitten kan vi nærstudere hvordan venstresidas manglende forståelse og strategi gjør at man taper en sak som i utgangspunktet har stor folkelig støtte, nemlig motstanden mot private sugerør i fellesskapets kasser.

Kamp om ordene, kamp om virkelighetsbeskrivelsen, kamp om makt og kamp om penger. Slik det alltid er når det er snakk om privatisering og kommersialisering av velferdsstaten. Noen ville kanskje driste seg til å hviske at det er snakk om grunnleggende interessemotsetninger og klassekamp, selv i Norge.

Det pågår en klassekamp, om EØS-avtalen, om de offentlige velferdsordningene, om vilkåra for fagbevegelsen og det regulerte arbeidslivet i Norge. I den klassekampen befinner Jonas Gahr Støre seg trygt og solid plassert på kapitalens og profittørenes side. Hvis man ikke skjønner det, er det umulig å legge opp en strategi for klassekampen i Norge.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.