Bombingens uutholdelige letthet

I en kronikk i Aftenposten gjør Jonas Gahr Støre noen innrømmelser overfor Terje Tvedts ramsalte kritikk av det norske vedtaket om å bombe Libya. Men han unnviker de viktigste problemene, og Støres framstilling har store hull og utelatelser, samt noen direkte feil.

I en kronikk i samme avis skriver Ståle Wig at vedtaket ble fattet i statsministerboligen om kvelden 18. mars 2011. De som deltok var i følge ham Stoltenberg, ”utenriksministeren, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten”.

sirte støre

På fredag formiddag 18. mars var det statsråd på slottet. I følge sakslista som er offentliggjort fra dette møtet var ikke Libya-konflikten oppe i det hele tatt. Man diskuterte derimot Kostnadsramme for prosjektet rv 70 Oppdølstranda i Møre og Romsdal, samt Klage fra ”Rosa helikopter” på et vedtak i justisdepartementet. Nå kan det jo være at Libya var oppe på møtet, men at behandlinga ikke ble gjort kjent offentlig.

Derfor dette spørsmålet til Støre: ble en eventuell krig mot Libya drøftet i statsråd 18.03.2011? Ble det gitt noe mandat til statsministeren som ga ham myndighet til å vedta krig på Norges vegne?

Hvis en eventuell krig mot Libya ikke ble behandlet i statsråd, enda man hadde hatt muligheten til det, så får det alvorlige juridiske konsekvenser. Hvis en mulig krig ble behandlet, må offentligheten få vite hva slags dokumentasjon og hva slags vurderinger som ble lagt fram i regjeringsmøtet.

Neste spørsmål: Er det sant som Wig skriver at det var et slikt lite møte som vedtok å bombe Libya? Og hvis det er sant, hva er ordlyden på det vedtaket som ble fattet og hvilke risikovurderinger lå til grunn?
Neste spørsmål: Wig siterer en diplomat i UD som sier at ”Krigen kom fra annet hold.” Er dette sant, Støre, og i så fall, hvem presset Norge til å gå til bombekrig?

Ikke noe Rwanda eller Srebrenica

I sin kronikk skriver Støre at ”Som politikere tilhører vi en generasjon som har de katastrofale erfaringene fra Rwanda og Srebrenica med oss.”

Men det var ingen slik situasjon man sto overfor. Dette vet vi i ettertid, men hadde man tatt seg tid til kritisk vurdering av påstandene om at Gaddafi planla folkemord, så hadde man etterretningsmateriale nok til å se at dette ikke var sant. Dessuten innrømmer Støre at Gaddafi ba om våpenhvile dagen før Sikkerhetsrådets vedtak. Dermed var det opplagt at det ikke var noen Rwanda-situasjon. Støre gir ingen forklaring på hvorfor man ikke prøvde ut Gaddafis vilje til våpenhvile.

NATOs krig mot Libya hadde ikke forankring i FN. Resolusjon 1973, som bare 10 av sikkerhetsrådets medlemmer stemte for (Russland, Kina, India, Brasil og Tyskland stemte avholdende) inneholdt ikke noe mandat for å gå til krig. Resolusjonen sa at man ville redde sivile mot militære angrep og sørge for en umiddelbar våpenhvile. I virkeligheten brukte NATO, med Norge som en av de mest entusiastiske deltakerne, resolusjonen som påskudd til å delta på opprørernes side i borgerkrigen. Langt fra å redde sivile førte NATOs krigføring til store sivile tap, og de jihadistiske opprørerne som i praksis var NATOs infanteri i krigen begikk grove forbrytelser på bakken med ødeleggelsen av Sirte og de rasistiske forbrytelsene mot svarte libyere som noen av de alvorligste forbrytelsene.

Støre henviser til at man hadde støtte fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette, og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Avviste Den afrikanske union

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-Afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.
De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing. Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO. Støre skylder på Gaddafi for at forhandlingsveien ikke førte fram. Dette er jo ikke sant, noe som Jacob Zuma har påvist.

Regimeskifte, drap på statsleder og massive ødeleggelser

Jens Stoltenberg sa I stortingsdebatten 29. mars 2011 at det ville være et brudd på FN-mandatet å bruke militære midler for å styrte Gaddafi. Dette hadde han jo helt rett i. Likevel ble det gjort. Så til og med i følge Stoltenberg ble FN-mandatet brutt. Er du enig i det, Jonas Gahr Støre?

De norske bombeflyene fungerte som flystøtte for jihadistkrigere som begikk grove krigsforbrytelser på bakken. Siden Norge og NATO satte Libyas flyvåpen ut av spill, fikk jihadistene fritt spillerom til å utøve en omfattende terror over hele landet. Så lynsjet de Muammar al-Gaddafi og slaktet ham som en gris.
Alt dette er krigsforbrytelser, men ingen av de ansvarlige er stilt til ansvar. Som en av de viktigste krigførende partene har Norge et betydelig medansvar for disse forbrytelsene, men Støre ser ikke ut til å reflektere over dette i det hele tatt.

Spørsmål til Støre: Skjønner du ikke at Norge som ledende i bombekrigen har et folkerettslig og juridisk ansvar for de følgene denne krigen fikk på bakken? Hvorfor tar du så lett på konsekvensene av det dere gjorde?

 

Mer om Norges krig mot Libya

  23 kommentarer til “Bombingens uutholdelige letthet

  1. Ullern
    5. oktober 2015 klokka 14:03

    “Bombingens uutholdelige letthet”

    Tusen takk til Steigan, som utrettelig, ryddig og saklig følger opp Libya-bombingssaken. Det er helt nødvendig at skjer – for å redde Norges stadig skrøpeligere demokrati i utenrikssaker. Men altfor få (Terje Tvedt, Edvard Vogt m.fl. som hederlige unntak) tar av kapasiteten sin til å fremføre og holde enkelt og tett saklig på kritikken.

    *

    I tillegg til kompliment for arbeidsiver, saklighet og stor kapasitet, vil jeg også peke på ferdigheten hos Steigan til å skrive ikke kun mange, velforankrede (i lenker og referanser) og godt skrevede artikler, men her også særlig på de både treffende og lett humoristiske overskriftene (som f.eks. “Bombingens uutholdelige letthet”:-). Det er en kunst. Gode, treffende overskrifter med humoristisk-sarkastisk snert er viktig for å fange inn lesere – til viktig emnestoff og ytterligere saksopplysninger.

    Slik skapes levende og virksom debatt. Dette er en reell samfunnstjeneste. Takk.

    – Sier dette med egen forankring i en litt annen gren enn Steigan av maktkritikk, den anarkist-inspirerte ut fra grunnverdiene “frihet, likhet og samhold (brorskap)”. Likevel er sammenfall og overlapping faktabasert tydelig. – Mange anarkist-inspirerte kunne lære mye (mer) av f.eks. Marx og Lenin, uten å måtte vike fra sine premisser. Dialog og gjensidig synsutveksling er oftest viktigere enn de enkelte premisser.

    • AF
      5. oktober 2015 klokka 14:08

      Gir min fulle tilslutning, og føler meg komfortabelt truffet av avsnittet du adresserer til anarko-syndikalistene. Det er i grunnen der jeg også kommer fra.

  2. AF
    5. oktober 2015 klokka 14:04

    Hei Pål, det er gode og mildt sagt betimelige spørsmål du her åpent stiller til Støre. Skal de anses som retoriske, dog med alle muligheter for et åpent tilsvar fra Støre, eller har du oversendt spørsmålene til en kontorpult nærmere mottakeren også?

    Jeg holder ikke pusten i påvente av et ærlig svar fra Støre uansett, men jo fler som spør uten å få svar, jo tydeligere kan vi jo håpe at virkeligheten vil avtegne seg selv for de tyngste syvsoverne blant oss.

  3. Norulv Øvrebotten
    5. oktober 2015 klokka 16:31

    Aftenposten forsvarte langt på vei bombingen av Libya mot professor Terje Tvedts kritikk, i en lederartikkel som antakelig var skrevet av redaktør Harald Stanghelle.

    Dagbladet og noen andre aviser har tatt til orde for gransking, men noe mer ser det ikke ut til å bli av oppfølgning i mediene. Siden både journalister, redaktører, politikere og resten av eliten har svin på skogen og har medvirket i overgrepet mot den libyske befolkningen i større eller mindre grad, ser det ut til at alle er tjent med at lokket kommer tilbake over saken og det hele blir glemt, til tross for at det ødelagte Libya ligger i ruiner med 1700 forskjellig væpnede grupper og militser, og at Europa er overfylt av innvandrere, som blant annet er kommet over Middelhavet fra Libya.

    Hvis mediene var genuint opptatt av journalistikk og av å hente tilbake oppslutning, skulle en slik skandale ha blitt fulgt opp av de politiske journalistene og redaktørene. Politikerne som var med på det, skulle ha vært stilt til veggs. Den ene etter den andre. Det skulle ha vært kjørt kampanjejournalistikk på en så stor skandale, for å bruke et belastet uttrykk. Det skjer ikke.

    Jeg var vel blant journalistene som oftest laget populære “Ukeslutt” i Dagsnyttredaksjonen i første halvdel av 80-tallet. Når vi skulle ha politiske saker på dagsordenen, kom det ofte til konflikt mellom vi som var i redaksjonen for “Ukeslutt” på Marienlyst og reporterne som var fast i stortingsredaksjonen i sentrum av byen.

    Medarbeiderne i Stortinget var ikke i stand til virkelig å kjøre politikerne som de daglig gikk sammen med i stortingskantina, i saker som var betente. Ikke hardt nok, etter vår emning. Det endte rett og slett i kjedelige innslag derfra som ble sendt av ren kollegial plikt, eller vi måtte kaste hva de kom med. Det beste for oss var å gjøre det selv, slik at vi kunne komme utenfra og være frekke og pågående og lage opplysende og underholdende innslag. Politikerne ble sure, men lytterne jublet. Det var ikke uten grunn at vi hadde 1,2 millioner av dem hver lørdag. Folk likte at vi var pågående.

    Jeg er forbauset over at ingen sultne journalister og redaktører kaster seg over krigen mot Libya. Slik vi ville ha gjort før. Båndene mellom presse og politikere er blitt for tette. Til og med tettere enn de var i den tiden som NRK hadde monopol på kringkasting, slik tilfelle var da jeg arbeidet i NRK i Oslo. Allerede da var det et stort problem. Nå er det langt verre. Både pressefolk og politikere er alle sammen blitt for avhengige av systemet og ikke av velgere og brukere.

    Noe er i hvert fall fundament galt med pressen. Ikke bare med politikere som går til en slik vanvittig krig mot en annen suveren stat, slik det skjedde i 2011.

    Selve krigen mot Libya, med alle løgnene før og etter, er jo et funn for enhver undersøkende og analytisk journalist. For enhver sulten reporter og redaktør. Krigen var et godt fabrikkert narrespill fra A til Å. Der alt var orkestrert og alle ble lurt trill rundt. Narrespillet av en krig skulle ha vært rullet opp av noen som hadde store nok redaksjonelle ressurser til det.

    At bloggeren Pål Steigan – som er en skribent utenfor den tradisjonelle pressen – er blant de få som henger på og graver i hva som er hendt, forteller mye om svikten i mediene overfor gamle idealer. At mediene ikke følger opp slike saker, er også fortellende for hvordan medier i pengenød er i stand til å overse hva som faktisk er kommersielt godt stoff. Kontroversielle saker av dette slaget selger nemlig. Det er i hvert fall min erfaring.

    Så jeg forstår hvorfor leserne svikter avisene. Jeg forstår også godt hvorfor 40 prosent av velgerne ikke stemte ved siste valg. Det er logisk når kontroversielle saker blir holdt utenfor det offentlige ordskiftet, eller stadig blir forsøkt å bli holdt utenfor. Så ofte som mulig. Av både pressen og det politiske systemet. Det verste er at dette skjer med åpne øyne i mange tilfeller.

    Du får bare stå på, Pål Steigan! Du kan jo håpe at noe skjer som snur pressen, slik at den begynner å ta opp de virkelig store skandalene i Norge. Det er nok av dem. Krigen mot Libya er ikke den eneste.

    • Pål Steigan
      5. oktober 2015 klokka 17:06

      Jeg setter veldig stor pris på det du skriver, Norulv, og samtidig er det jo tragisk for norsk offentlighet.

  4. Ullern
    5. oktober 2015 klokka 17:20

    Norulv Øvrebotten – burde nok nevne deg og den gode Libya-kritikken fra deg i samme åndedrett som Terje Tvedt og Edvard Vogt. Herved gjort.

    Verdsetter den bekreftende eksponeringen din av samvirkningen medier/politikere med kommentarer. Viktig.

    Hele fellesoppmerksomheten vår via mediene er i flytende omdanning, og vi må alle passe på at de fastere formene som danner seg er minst like maktkritiske som aviser/radio/tv kunne være før. – Om ikke er “Den fjerde statsmakt” mediene kun statsmakt 3b under selvtektige politikere.

  5. 6. oktober 2015 klokka 20:55

    Til Ungdommen Nordahl Grieg Kringsatt av Fiender Libya Gaddafi tripoli regjeringen nato stoltenberg krigsforbrytere fn bomber jonas gahr støre folkets info vannprosjekt arbeiderpartiet “norge”:https://www.youtube.com/watch?v=RuzD4xO6nQU

  6. 7. oktober 2015 klokka 10:35

    Her kommer forsvaret for å slakte ned uskyldige sivile i Libya -Regjeringen tok nemlig hensyn til operasjonens krav – rask beslutning måtte til fordi luftmakt ikke kan brukes inne i byer uten store sivile tap.

    Det sto om timer før Gadafis soldater var i Benghazi, og disse måtte stoppes i åpent lende.

    Jeg har undersøkt beslutningsprosessen om Libya-deltagelsen og intervjuet aktørene. Beslutningen måtte tas uhyre raskt, og det ble den. Som vanlig ble alle partilederne konsultert. Valget av kampflybidrag var uvanlig, men kan forklares ut fra ønsket om å være i den innerste krets i NATO, men også fordi man ville gi muskler til FNs humanitære intervensjoner.
    Logisk at Norge ville stille

    Norge var, sammen med USA, aktiv i diplomatiet rundt FN-resolusjonen, ifølge daværende statssekretær i Utenriksdepartementet Espen Barth Eide, som var helt sentral i prosessen. (Innholdet i artikkelen er basert på min analyse i boken Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan (Red. Bøe-Hansen, Heier og Matlary)).
    Janne Haaland Matlary.

    Norsk diplomati har jobbet med å etablere en norm om humanitær intervensjon i FN i mange år, sammen med land som Canada, Sveits, Sverige og andre. Det var derfor logisk at Norge ville stille seg bak en resolusjon som 1973 med styrke, ettersom denne handlet nettopp om dette.

    Den første listen med mulige bidrag som kom fra Forsvaret, foreslo ikke F-16-fly som primærbidrag, men inneholdt forslag som overvåkingsfly, transport (Hercules), etc. Valget av F-16 kom som et pålegg fra politisk hold, basert på kunnskapen om at Norge hadde så god kampkraft at man kunne spille en sentral rolle, og at man kunne stille raskt. En aktør påpeker at «det var den politiske prosessen som ledet til at vi gikk for seks F-16-fly uten noen form for nasjonale begrensninger og med en erkjennelse av at dette ville plassere oss i første rekke, ettersom mange andre jo nettopp hadde nasjonale føringer oppå FN-mandatet … Det var også politisk påtrykk at deployeringen skjedde så fort …».

    Den samme kilden fortsetter: « … vi satt med en militær kapital som imponerte amerikanerne, NATO og mange andre … Den canadiske generalen som hadde ansvaret for Unified Protector, fortalte meg at han ofte valgte å gi de mest krevende oppdragene til nordmennene, fordi han da ville få et meget trygt fokus på presisjon, og mot high-value targets relativt nær befolkningsansamlinger osv. måtte han ha det beste».

    «Småstaten» valgte altså en militær rolle som normalt bare stormakter vil inneha.

    Dette valget av bidrag hadde direkte implikasjoner for beslutningsprosessen:
    Avklart med opposisjonen

    Beslutningen om det norske bidraget ble tatt meget raskt etter at resolusjonen var et faktum: Om morgenen lørdag 19. mars 2011 skulle statsministeren fly til Paris for å delta på Elysee-lunsjen hos president Sarkozy.

    Flybidraget var avklart med opposisjonen pr. telefon allerede, og alle bifalt det. Men SVs samtykke gjensto. Kristin Halvorsen var på hytta.

    Hun forteller i sin biografi Gjennomslag at hun aldri før hadde opplevd statsministeren så travel med en beslutning:

    Kristin advarer « … mot tempoet, og forundres stadig over statsministeren. Normalt er han en mann som ikke tar lett på noen beslutninger. Da er det snakk om regjeringsnotater fram og tilbake, drøftinger opp og ned. Her skal de sende seks F-16-fly i krig, og så forventer han at det skal gjøres over mobiltelefon lørdag morgen?». (Gjennomslag, s. 376).
    Fantes rett og slett ikke noe alternativ

    Det faktum at det var kritisk viktig rent militærstrategisk å starte operasjonen før Gadafis styrker nådde Benghazi, ser ikke ut til å være med i hennes vurdering, men det var dette som gjorde at det hastet slik med å beslutte både på norsk og andres side.

    Dette er også grunnen til at det ikke er en gyldig kritikk at dette gikk fort og over telefon.Det fantes rett og slett ikke noe alternativ, rent tidsmessig, dersom norske styrker skulle være med i den spisse enden.

    Når kampfly først var valgt, følger det av dette at beslutningen om innsats måtte tas raskt, fordi Gadafis styrker måtte stoppes før de nådde Benghazi. Dette forklarer de 100 timene i norsk beslutningsprosess, fra rask politisk avklaring til deployering i innsatsområdet.
    Regjeringen beslutter troppebidrag

    Å kreve granskning av dette viser at man ikke har forstått hva strategi krever og heller ikke klar over at regjeringen har det såkalte prerogativ i beslutning om å sende tropper, slik det er nedfelt i Grunnloven. Det samme gjelder også i Storbritannia, Frankrike og USA.

    Det betyr at regjeringen selv beslutter troppebidrag, men konsulterer grundig med Stortinget.

    Selv om enhver norsk regjering søker mest mulig støtte for sin beslutning, og neppe vil bidra hvis det er veldig kontroversielt, er det ikke Stortinget som formelt sett avgjør.

    I denne saken konsulterte regjeringen som den burde, gitt den ekstremt korte tidsfristen. Skulle det norske bidraget ha den sentrale militære betydningen som det var tiltenkt, måtte det deployeres raskest “mulig”:http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-ingen-grunn-til-kritikk-av-Stoltenberg-regjeringen-for-beslutningen-om-Libya–Janne-Haaland-Matlary-8190633.html

    • Pål Steigan
      7. oktober 2015 klokka 10:53

      Takk for at du henviser til Matlarys argumentasjon. Hun gir faktisk en teknokratisk argumentasjon for hvorfor et katastrofalt vedtak, som ødela en nasjon og brøt fullstendig med prinsippene i FN-charteret. Dette er svært interessant, og det er også interessant at hun vil unngå granskning. Hvis man hadde hatt reint mel i posen, kunne man bare sagt: Vær så god, gransk hva dere vil. Å kalle den prosessen som ble gjennomført en “grundig drøfting med Stortinget” er å gjøre så mye vold på språket at det knapt er noenting av verdi igjen.
      Jeg ser at hvis jeg får tid, bør jeg skrive et svar til Matlary.

  7. Lars ole
    9. oktober 2015 klokka 17:54

    Som en fersk novise på kommentarfeltet, men nysgjerrig følger av Steigan med flere må jeg si meg veldig forundret over norske medier og regjering. Når jeg for en stund siden var så heldig å oppdage denne blogger åpnet det seg et lite håp om at vi fortsatt kan få kritiske blikk på dobbeltmoralen som råder i media og politikere.

    Men rykter skal ha det til at Gaddafi var tiltenkt nominasjon til fredsprisen av FN, stemmer dette? I så fall har jeg satt umåtelig pris på en link eller dokumenter på det.

    Ps: Stå på Steigan, samfunnet trenger flere slike blogger!

    • Pål Steigan
      9. oktober 2015 klokka 21:19

      Takk skal du ha!
      De vanlige mediene vil ikke ha mitt stoff, og det er for så vidt greit. Jeg vil ikke ha deres heller.

    • 10. oktober 2015 klokka 12:24

      Du tenker kanskje på dette?

      • Lars Ole
        12. oktober 2015 klokka 13:47

        Tusen takk,
        Leste artikkelen og rapporten. kan ikke si att rapporten var så kritisk som artikkelen ville ha det til. konklusjon var jo faktisk positiv i forhold. veldig interessant at dem Libya hadde så stå stort fokus på menneskerettigheter.

        PS: Neste gang skal jeg ikke bruke tlf tastatur, slipper så mye mye skrivefeil da.
        Mvh
        Lars Ole

  8. 2. desember 2015 klokka 20:48

    lurer på hvordan det er mulig ¨å forsvare en terrorist, og en svært ustabil person for hele omverdene. Han kunne også dra inn til barne og ungdomsskoler og plukke ut jenter som han tok med og voldtok. Dette helt vilkårlig styrte landet, fra tilfeldige innfall fra en gal mann. Alle som bodde der sa at ingenting var på stell, uforutsigbart, tilfeldige arrestasjoner. Selv levde han i en overveldende luksus, og lurte unna milliarder !! hvorfor i svarte FAAN skal man ikke bombe og jakte ned slike perverse psykopater si meg det. Hva er det med denne “feilbombinga ” tror dere ISIS liksom poppa opp av ingenting? Denne ideologien lå og ulmet under ” teppet” og kalles for Wahabisme, en sekt som ble skapt i Saudi Arabia. Men det synes som om at hvis man bare skriver poetisk og politisk innfløkt, og med mye journalistisk bruk av fremmedord, så blir d så jævli korrekt å igjen, beskylde USA for alt. USA fant op terror. USA står bak Israel, USA tok pengene , tok oljen, USA lærte midtøsten terror. USA fant opp krig ! Det var sikker USA som stod bak Nazismen også sikkert ?? HUURRA og takk Norge og alle allierte som drepte dette svinet av en diktator ! JAAA, det vil ta lang tid ¨å etablere et demokrati i et land hvor de fleste ikke vet hva dette er, men så får vi vente en 20 – 30 år da ………

    • 2. september 2016 klokka 12:56

      Jeg vil gjerne se dokumentasjon på at Gaddafi dro på barne og ungdomskoler og forsynte seg av jenter.
      Jeg så den dokumentaren NRK sendte hvor det ble påstått at han hadde en egen leilighet på universitetet med et gynekologrom, hvor gaddafi angivelig skulle ha seg med noen studenter.
      Men det var kun påstander uten noen form for beviser som ble lagt frem.
      Gaddafi sto sikkert for mange lyssky avgjørelser, men var realiteten slik at Libya ble et bedre land som følge av krigen? Ble det internasjonale samfunnet tryggere av krigen?
      Du fremmer massemord og demokrati. Sier nok om din ideologi.

  9. Pingback: Steigan blogger
  10. Heman
    2. mai 2017 klokka 16:54

    Vennligst dokumenter det folkerettslige og juridiske ansvaret du hevder Norge har for de indirekte resultatene av bombingen utover de rent menneskelige og materielle som følge av selve bombingen

    • Pål Steigan
      2. mai 2017 klokka 17:26

      Enkelt: FN-resolusjonen hjemlet ikke den krigen vi deltok i. Drapet på statsleder var en krigsforbrytelse i seg sjøl. Før det var et faktum sa Stoltenberg at selv avsettelse av Gaddafi ville bryte med mandatet. Krigen må klassifiseres som en aggresjonskrig, som er den fremste av alle krigsforbrytelser. Dessuten var krigserklæringa ikke hjemlet i grunnloven eller en gang i regjeringsvedtak, og altså et bruud mot norsk forfatning og en serie norske lover. Så har vi medansvar for de forbrytelsene vårt infanteri, jihadistene, gjorde på bakken. Dette holder til svært strenge dommer, hvis altså det blir en krigsforbrytersak.

Legg inn en kommentar