Terroristanklagene mot Corbyns kampanje kan nå rettes mot May

7
Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros

Kommentariatet i media, britiske som norske, sto i kø for å anklage Jeremy Corbyn for terroristsympatier (les: «IRA-venn») . Nå kan terroriststemplet tas i bruk mot statsminister Theresa May som faller det nordirske homofobe anti-abortpartiet DUP om halsen. Partiet er nært knytta til grupper som bruker våpen for å forsvare okkupasjonen av Nord-Irland.

Det er to ting som slår en i dekninga av den britiske valgkampen. Det ene er med hvilken letthet kommentariatet, the pundits som de kalles i England, har kastet fram påstander om såkalte terroristsympatier mot Jeremy Corby, brukt av både «Storbritannia-ekspert» Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og av Civitas Bård Larsen. Det andre er spådommene om hvordan valgutfallet skulle bli.

I Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk nevnte Jan Erik Mustad ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Så kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/06/03/kan-folkefienden-corbyn-bli-statsminister/

Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Kommentariatets komiske krumspring

Men hva er kommentator Mustads reaksjon på dette resultatet? Jo, han gjengis i tittels form i VG valgnatta: «Ekspert om det britiske valget: – Politisk jordskjelv!»

I stedet for litt ydmykhet, ser vi kommentariatet i full utfoldelse. Først maler man opp et stort bilde av hva som skal skje. Og når dette bildet går i knas, griper man til betegnelser som «sjokk» og «jordskjelv». Det verste er at nøyaktig det same skjedde ved EU-valget for et år siden. Da sto den samme Mustad foran Big Ben og garanterte på riks-tv at brexit ikke kunne skje. Det er som en illustrasjon på Karl Marx’ berømte utsagn om at historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. Kommentariatets krumspring kaller i så måte på smilet.

Men Mustad er i godt selskap. Per Edgar Kokkvoll slo i Aftenposten 20. mai fast at «Britene velger seg May» og mente å vite at «hennes beste tid er nå». Om motstanderen kunne han slå fast at «tanken på Corbyn som britisk statsminister i virkeligheten er en utenkelig tanke.» To dager etter valget hadde pipa fått en annen lyd, nå i Dagbladet: «Theresa May er ferdig, sier Storbritannia-ekspert Per Edgar Kokkvoll.»

En som alltid blander seg i koret er Civitas uoppslitelige kronikør Bård Larsen. Dagen før valget lød det: «Labour under Corbyn er ikke lenger et sosialdemokratisk parti, men (…) et sted mellom SV og Rødt, og mest Rødt.» Her får vi igjen, som hos Mustad, repetert at Corbyn støttet IRA og t.o.m. har «vist aktelse for Fidel Castro». Tenk det! Inkompetansen hos Larsen slår imot oss. Disse tre, men vi kunne også tatt med Dagbladets Marie Simonsen, står alle som eksponenter for et norsk kommentariat som bokstavelig talt speiler britiske tabloider som The Daily Mirror. På valgdagen lot de forsida pryde med et «Go Now» til Corbyn. Nivået sank noen hakk til Daily Mail som hadde et bilde av Corbyn som vampyr i ei likkiste, og enda noen til The Sun med det nå berømte «Cor-bin» der Labour-lederen kryper opp av ei søppelkasse.

«Ytre venstre» og «IRA-sympatier»

Selv om formen er ulik, er mye av innholdet det samme. Corbyn er «ytre venstre», som Mustad skriver med et intenst ønske om at høyresida igjen skal ta kontroll over Labour. I tabloidene har de malt på denne leksas i ukesvis. På The Sun-forsida under søppellokket blir blir Corbyn anklaget i 10 diskrediterende punkter som skulle skremme velgerne på valgdagen. Blant dem var «marxistisk ekstremist», «nikkedokke for fagforeningene» og «terroristvenn». Mustads variant av det siste lyder at Corbyn har «uttrykt sympati for IRA og Hamas» ( og han dermed ikke er «skikket» til å lede landet i kamp mot terrorismen.) Bård Larsens utlegning lyder: «Corbyn støttet IRA på 1980- og 1990-tallet. Han har invitert de islamistiske terrorbevegelsene Hamas og Hizbollah og omtalt dem som «sine venner», noe han senere har måttet ta avstand fra. Corbyn har stilt opp for den iranske propagandakanalen Press-TV mot betaling ved flere anledninger, der han blant annet omtalte likvideringen av Osama Bin Laden som en tragedie. Corbyns engasjement for palestinerne har gjentatte ganger ført ham opp i dårlig, og noen ganger også høyreradikalt, selskap.» (kronikk i VG 7. juni).

Alle som har fulgt med i denne leken vet at Corbyn har besvart anklagene ved å si at han ikke har støttet noen av sidene som har brukt bomber, verken IRA eller de protestantiske unionistene. Grunnen til at noen, som Mustad og Larsen, stadig bruker IRA-kortet, er at Corbyn har nektet å ta avstand bare fra IRA, som media har mast ustoppelig  om.

May frir til lojalister med terroristbånd

Nå den skadeskutte Theresa May nå tvinges til å samarbeide med det nordirske Democratic Unionist Party (DUP) for å få flertall bak sin nye regjering, er det minelagt grunn hun beveger seg inn på. For DUP, som i 1971 ble stiftet av den berømte og berykta presten Ian Paisley, har direkte bånd til væpna grupper som UDF (Ulster Voluntary Force) som stadig er aktive terrorister i Nord-Irland. De begikk et drap for bare noen uker siden. http://www.independent.co.uk/voices/dup-conservatives-northern-ireland-coalition-ulster-defence-association-paramilitaries-peace-process-a7782631.html

Og UDF sto bak dannelsen av terroristgruppa Ulster Resistance midt på 1980-tallet. Et aktivt medlem der var Peter Robinson, leder av Mays nye samarbeidsparti DUP, inntil i fjor. Så seint som i 1994 sto disse paramilitære gruppene bak et angrep der seks sivile ble drept i en bar i den såkalte Loughinisland-massakren. Robinson var også førsteminister i det nordirske parlamentet fram til 2015, for øvrig med nyss avdøde Martin McGuinness fra Sinn Fein (tidligere IRA-kommandant) som viseførsteminister.

Mays valg er et særdeles delikat politisk spørsmål, fordi valget av DUP som alliansepartner bryter med intensjonen i Langfredagsavtalen (fredsavtalen for Nord-Irland) om at regjeringa i London skal være nøytral overfor de nordirske partene.  Irlands statsminister Enda Kenny gikk i dag ut med en advarsel mot at fredsavtalen kan bli brutt: http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/dup-theresa-may-northern-ireland-gay-marriage-abortion-enda-kenny-theresa-may-a7784391.html

Og til våre hjemlige «pundits», med Jan Erik Mustad og Bård Larsen i front, må vi spørre: Er de klare med anklager om terroristsympatier mot Theresa May, nå som lojalistiske voldsvenn og deres venner gis innpass i den nye konservative regjeringa?

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

  1. Spørsmålet man må stille seg, er om det norske kommentariatet er så dumme at de virkelig ikke har skjønt at det britiske kommentariatets idiotforklaringer av Jeremy Corbyn og bastante spådommer om konservativt brakvalg var et systematisk forsøk på å skape en selvoppfyllende profeti, heller enn noen reell politisk analyse, eller om de har sett seg selv som aktive deltakere i det samme plottet. I alle tilfeller er det god grunn til å arbeide mer systematisk også i Norge med å bryte ned den grunnløse tilliten folk i Norge fortsatt, i større grad enn andre, har til ledende politiske kommentarorer i den norske mainstreampressa, og til faglig svake, eller ideologisk motiverte, akademikere, som her nevnte Mustad. Vi bør i større grad bruke situasjoner som dette til å gni inn «hva var det jeg sa», når de igjen tar feil, og vi hadde rett. Selvskryt er noe norske venstreorienterte er alt for dårlige på generelt, så under følger mitt bidrag:

    Etter gjenvalget av Corbyn som Labour-leder etter det mislykka «kyllingkuppet» fra det blairistiske flertallet i Labours parlamentsgruppe, skreiv Aftenpostens Frank Rossavik følgende kommentar:

    «Sosialdemokratene må tenke nytt. Tony Blairs «New Labour» gjorde nettopp dette, spilte på lag med markedskreftene for å bekjempe sosiale forskjeller. […] Tony Blair hadde utstrålingen og autoriteten en statsminister bør ha. Han vant tre valg for Labour, men trådte altså feil i Irak-krigen. Så lenge Labour-folket nistirrer bare på det siste, beholder de konservative trolig makten. Partiet bør heller lære litt av Blairs evne til å inngå kompromisser med velgerne, det vil si utforme en politikk som kan vinne flertall samtidig som den går i riktig retning.»

    Til dette skreiv jeg følgende kommentar:
    «Når den konservative pressen etterlyser en «bedre opposisjon», er det selvsagt ikke fordi de reelt tror at de konservative, med Corbyn som leder i Labour, kan styre landet til evig tid, men det stikk motsatte. Med Corbyn har Labour en leder som ideologisk og politisk utfordrer de konservatives agenda, og bruker massemobilisering for å stanse dem. Kanskje kan de konservative med full oppbacking av en samla presse vinne også neste valg, men bare ved å legge seg så langt inn mot sentrum at de i praksis legger seg til venstre for Tony Blair. Dermed vil alle «reformer» i høyreretning bli blokkert, selv med Labour i fortsatt opposisjon. Storkapitalen er avhengig av å ha støtte fra begge de to store partiene for å få gjennom sin arbeiderfiendtlige «reformagenda». Med Corbyn som leder i Labour risikerer de å tape så mye ved et valgnederlag at de ikke kan risikere å være «modige» ved å presse gjennom offensiv høyrepolitikk fra de konservative. DET er den egentlige grunnen til at kapitalstyrte medier driver en helt fullstendig ensidig demoniseringskampanje mot Corbyn, og har forsøkt å heie fram hans interne kritikere på alle mulige vis. Men medlemmene har gjennomskua det, og meningsmålinger viser at selv blant de konservatives velgere i Storbritannia er flertallet enige i at media har drevet kampanje mot Corbyn. Da virker ikke kampanjen lenger.»

    Og som vi altså så, allerede for et år siden, men også nå på torsdag, er at evnen til å gjennomskue kommentariatet som de ideologisk motiverte falskspillerne de er, nå er betraktelig bedre utvikla i Storbritannia enn den den er her hjemme i Norge. Generelt er norsk venstreside uhyre svake på mediekritikk, med denne bloggen som et hederlig unntak.

    • Takk, Torgeir. Det er mulig du har rett i at venstresida er svak på mediekritikk. Men da må vi i så fall bli bedre på å ta fatt i hvert enkelt innlegg, som det av Rossavik, og drive polemikken derfra. Jeg skreiv et lengre innlegg (kronikklengde pluss) som svar til Bård Larsens kritikk av Åsa Linderborgs KK-artikkel om det svekka demokratiet nå i mai. Men KK ville ikke ta det inn. Jeg lurer på når vi får innlegget fra den samme Bård Larsen som kritiserer Theresa May for å være «totalitær» når hun nå støtter seg på DUP med terroristvenner i Nord-Irland?

  2. Nytt glimrende innlegg av Steigan. Han avkler kommentariatets dobbeltmoral. Som Torgeri Salih Holgersen så riktig utdyper i sitt innlegg er mediakritikk ærmest fraværende også hos den norske venstresida.

      • Dette er helt riktig, og all mulig ros til Halvor. Det eksisterer imidlertid et problem i programvaren som er slik at når jeg legger inn et innlegg av for eksempel deg, så registrerer WP det som om det skulle være fra meg, uansett om jeg legger inn deg på byline. Så må jeg inn manuelt etterpå og rette det. Men da er artikkelen allerede ute hos dem som får den på epost. Derfor forstår jeg hvorfor misforståelsen oppstår. Når vi bygger en ny versjon, vil jeg be en programmerer om å løse dette.

  3. Dette så vi også før det amerikanske valget, der alle norske «eksperter» trodde Killary skulle vinne, og de håpet at denne svindeleren, landssvikeren og krigsforbryteren skulle vinne. Det er det siste som er mest foruroligende, og bevitner at media løper maktens ærend. Se på den behandlingen norsk presse gir Trump. Nøytral? Nei. Informativ? Nei. Mobbing? Ja. Harselering? Ja. Sannferdig? Nei.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.