Av Kari Angelique Jaquesson.
«Den herskende klassen kan gjøre livet meget vanskelig for deg om du ikke synger deres propagandasang.» Dette skriver Caitlin Johnston i en artikkel der hun tar for seg medienes rolle og opptreden i krig og politikk.
Resultatet av dette er noe man ser i praksis hos mang en norsk «medieansatt». Men også i norsk underholdningsbransje. Et eksempel er den tafatte «komikeren» Dag Sørås som gjorde seg til nytte (noen ville kanskje foretrukket «nyttig idiot») for Norges ulovlige krigføring i Syria ved å forsøke å latterliggjøre meg på det nedrigste i beste sendetid fordi jeg hadde menneskeliggjort syriske soldater (vanligvis omtalt i media som Assadstyrker o.l) og fortalt i direktesendinger fra Damaskus at livet går sin gang i Syria, tross krig på syvende året. En krig der Norge har bidratt til å finansiere terrorgrupper og har plassert minst seksti av våre beste elitesoldater for å kjempe på terroristenes side.
Sørås avslørte med sine tåpelige kommentarer at han ikke har peiling på hva Syriakrisen handler om, men ga dessverre også et mektig signal om at «Den herskende klassen kan gjøre livet meget vanskelig for deg om du ikke synger deres propagandasang.». Det er klart at slike utblåsninger som han presterte i programmet «Mandagsklubben» kan virke avskrekkende på andre som kunne tenkt på å utfordre krigspropagandaen vi ser i norske medier. De færreste har lyst til å bli kalt «trikotkledd naut», «et vakuum av et intellekt» eller «klinisk hjernedød» på TV, eller andre steder. Slik omtalte Sørås meg. Språkbruken sier selvsagt mer om Sørås enn om meg. Han demonstrerte gjennom denne tiraden hvor enkel og servil han er. Han må være en mann uten ære eller noen særlig ryggrad. Det er vi som utfordrer «makta» som har ryggraden, som har integritet. Sørås er svak, han forstår ikke, eller tør ikke «ta» de som fører landet vårt inn i drap og ødeleggelse i land som aldri har hverken truet oss eller angrepet oss. Det er dét som er jobben til pressen, også påståtte satirikere. Han gjorde seg til narr ved å være papegøye for «makta», men skjønner det antagelig ikke selv. Nå som stadig flere får øynene opp for løgnene pressen serverer og mer og mer av sannheten blir kjent virker utspillet hans enda mer patetisk og underdanig. Det som er interessant er å se nærmere på hvordan og hvorfor media opptrer slik de gjør.
NRK taler al-Qaidas sak
Statens egen kanal NRK er mikrofonstativ for al-Qaidas mann i Norge. Wahabisme-promotøren Pål Salahdin Refsdal hyller selvmordsbombere og har direktelinje til noen av verdens verste terrorister. Han støtter deres kamp for et islamistisk kalifat i Syria. Ingen har spurt om han støtter samme prosjekt for Europa.
Han får taletid i flere program uten å bli plaget med viktige spørsmål eller mot-debattanter. Han nektet å møte en av mine medreisende i Syria som var med i samme program da han skulle promotere White Helmets i Urix. Han fikk stille alene i studio, og slapp dermed ubehagelige spørsmål fra en som faktisk har vært i Syria, og som han visste kunne punktere mange av påstandene hans. Programlederen stilte ham ikke til veggs en eneste gang, men godtok uten å kny Refsdals fremstillinger. Eva Thomassen derimot, som representerte et annet perspektiv, ble konstant forsøkt diskreditert av den samme programlederen og måtte redegjøre for uvesentlige omstendigheter rundt sitt opphold i Syria. Hun måtte stille alene i studio for opptak før Refsdal skulle få komme inn i direktesendingen. NRK behandler Refsdal som et nøytralt «sannhetsvitne» til tross for han etter eget utsagn støtter al-Nusraterroristene og lot han få siste ordet etter promofilmen til White Helmets hadde blitt vist.
White Helmets fortsetter å bli hyllet av norske medier, selv etter en enorm mengde materiale som viser at de ikke er det de selges inn som, men at de er en del av eller samarbeider tett med terrorgruppen al-Qaida. Det siste i en lang rekke kompromitterende bevis er en grusom video som viser at døde syriske soldater blir kastet på en søppeldynge. En av personene som deltar i dette står med et avkuttet hode i hendene og vifter med det til kamera, en annen sparker til likene. Minst en av likskjenderne er ikledd White Helmets klær. Dette har ikke norske medier omtalt overhodet, de driver altså sensur for å skåne sine yndlinger.
Norske journalister
Det har vært mange programmer om Syriakrisen på statskanalen og i hovedstrømsmediene, alle i tråd med det samme narrativet. Journalister bruker ladede ord som «regime» istedenfor «myndigheter», kaller en folkevalgt president «diktator», fortsetter å påstå at «Assad gasset sitt eget folk», selv etter at dette har blitt avslørt som falske påstander (også i aviser som f eks Dagbladet v/Line Fransson i januar i år).
Det er umulig at norske journalister har så lite kunnskap at de ikke klarer å gå forbi «slem diktator, vi må gripe inn» – tullballet. Likevel produserer de en mengde stoff fra den plattformen. De vet at Norge er med på en ulovlig invasjon. De vet at vår «allierte» USA også gjør det. Og de vet selvsagt at det ikke er noen «humanitær intervensjon» og at det aldri har vært det.
Men det er så stille, så stille. Leserne/seerne skal ikke informeres, vi skal programmeres i tråd med regjeringens planer og ugjerninger. Pressen er direkte medskyldig i at lidelsene i Syria, Irak, Afghanistan, Libya forlenges.
Hadde de slått like stort opp om løgnene, vært etterrettelige med å verifisere opplysninger fra kompromitterte kilder kunne disse krigene vært over for lengst.
Det er så mye grums i omløp at selv de som vanligvis ikke bryr seg stort om folk i andre land ville blitt så opprørte at regjeringen ikke kunne fortsatt sitt skitne spill om dette ble kjent. Ingenting av det som blir gjort er i Norges interesse. Snarere tvert i mot. Men norske medier fortsetter å sitere CNN, BBC, AP og andre uten å sjekke hvor de henter sine opplysninger fra. Det er ikke mange bakoversøk som skal til før en ser at det er terroristene i de okkuperte områdene som står for informasjonen. Om jeg klarer det bør vel en utdannet journalist klare det.
Er pressen rammet av kollektivt hukommelsestap når de ignorerer alle løgnene som har blitt avslørt i krig etter krig? Det ser slik ut all den tid erfaringer knyttet til disse i stor grad utelukkes. Når kommer den første norske varsleren fra pressekorpset? I utlandet har de dukket opp. Noen slutter og starter egne nettaviser i avsky mot det de må holde på med i vanlige medier.
Gassen ute av ballongen
Den prisbelønte journalisten Seymour Hersh har skrevet en oppsiktsvekkende artikkel som punkterer påstandene om at ”Assad gasser eget folk” en gang for alle, både i Ghouta 2013 og i Idlibprovinsen april 2017. Men han gjør mer enn som så. Han viser en rekke eksempler på medienes høyst umoralske opptreden og virke i krig og politikk.
Han viser også hvordan politikere lar seg påvirke av media. Donald Trump lot TV-reportasjer fra det påståtte gassangrepet i april overstyre hans egen etterretningstjeneste da han besluttet å fyre av raketter mot Syria.
Artikkelen til Hersh er lang, men absolutt verdt å lese. Den ble først tilbudt London Review of Books. De aksepterte den, betalte for den, faktasjekket innholdet og godkjente, for så å refusere den. De var redde for at de ville bli “utsatt for kritikk på at de kunne synes å ta perspektivet til de syriske og russiske myndighetene”. Dette viser hvordan mediene sensurerer seg selv for å være i tråd med egne regjeringers politikk og endog forbrytelser i frykt for kritikk og muligens represalier.
Hersh´artikkel har møtt den sedvanlig usaklige skittkastingen fra blant annet den neokonservative propagandakanalen Bellingcat. Bellingcat ble grunnlagt av mannen bak myten om tønnebomber Elliott Higgins. Han sitter også som seniorrådgiver i Atlantic Council, en meget suspekt tenketank finansiert av blant andre Saudi Arabia og den ukrainske milliardæren Victor Pinchuk. Atlantic Council driver i stor grad med konspiratorisk anti-Russland propaganda.
Forsker og forfatter Cecilie Hellestveit som så vidt rakk å komme med noen sannheter om Syria før hun forsvant fra mediebildet har også fått jobb i denne tenketanken. Jobben der lar seg neppe forene med flere slike avsløringer.
Journalisters integritet
En lang rekke norske journalister og andre har blitt kurset gjennom Forsvarets høgskole. Der må de sikkerhetsklareres til hemmelig nivå i Norge og i Nato og signere taushetserklæring. Det er ikke urimelig om de må forplikte seg til en viss grad av hemmelighold, de får tilgang på graderte opplysninger og hemmelige dokumenter.
Men ved å signere på dette risikerer de å bli straffeforfulgt om eden brytes.
Det er altså på sin plass å vurdere hvorvidt de blir ”bundet til masten” og del av et fellesskap med gjensidig lojalitet og internjustis som er uforenlig med det å være journalist heller enn PR-medarbeider for ”makta”.
Flere stortingspolitikere, journalister og redaktører har deltatt på gratisturer til USA i regi av det amerikanske utenriksdepartementet.
Hvert år bruker UD og Norad millioner av kroner til stipender og reisestøtte til journalister.
Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan norske journalister blir temmet. «Den herskende klassen kan gjøre livet meget vanskelig for deg om du ikke synger deres propagandasang.» Er norske journalister redde for jobben sin om de ikke følger manus? Blir de truet? Eller er de rett og slett litt dumme eller bare late? Jeg sendte TV2´s Pål T. Jørgensen noen konkrete spørsmål i forbindelse med en artikkel han skrev. Han kvitterte med å skrive «For øvrig har jeg sett og lest en del av det du har sagt og skrevet etter ditt besøk i Syria. Det er så kunnskapsløst og «far out» at jeg finner en videre dialog med deg om Syria fullstendig meningsløs.» Jeg sendte mail tilbake og ba ham være mer konkret, det var tross alt kraftige anklager han kom med. Jeg har ikke fått svar.
Det er ikke mange nordmenn som har vært i Syria. Hadde Jørgensen vært en ordentlig journalist og ikke en trøtt og lat «has-been» hadde han selvsagt vært såpass nysgjerrig at han på eget initiativ hadde invitert meg til et møte for å høre om hva jeg hadde opplevd før han gjorde seg opp en mening. Selv tok han seg ulovlig inn i Syria for noen år siden og drakk te med Al-Nusra terrorister. Var det snakk om å ha kritisk sans?