oss 100 kroner!
Jeg må innrømme at jeg hadde oversett denne artikkelen av Mímir Kristjánsson og Torstein Tvedt Solberg i VG i 2016. Kristjánsson er nyhetssjef i Klassekampen og Solberg er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Men artikkelen er god og har et meget viktig poeng. Den handler om krigen mot Irak, men like mye om krigen mot Syria. De to skrev:
Irak-krigen var vår politiske oppvåkning. Vissheten om at krigen ikke bare var basert på løgnaktig etterretning, men også var folkerettsstridig, tvang seg helt fremst i hjernebarken. Vi var kun tenåringer, men i 2002 og 2003 levde og åndet vi nærmest mot Irak-krigen. Vi husker fortsatt euforien da 12.000 mennesker møtte opp i Byparken i Stavanger i de største demonstrasjonene Norge har sett siden 1945. I Oslo møtte 60.000, i landet 125.000.
Vi husker at vi satt spent på en kebabsjappe med internasjonale TV-kanaler og fulgte debatten i sikkerhetsrådet direkte. Du vet, den debatten hvor Colin Powell løy og den påtatt joviale britiske utenriksministeren Jack Straw forgjeves prøvde å sjarmere sin franske motpart Dominique de Villepin ved å kalle ham «Dom». Vi husker fortsatt at vi sto opp midt på natten da bombene falt den 20. mars for å dekke byens broer med bannere mot krigen.
Og de fortsatte:
Det må være pinlig for dere nå, dere som støttet krigen. Vi husker at Fpu-leder Trond Birkedal stilte opp og kastet dart på et bilde av Saddam Hussein. Slik var stemningen i deler av Høyre og Frp den gangen. De nærmest tørstet etter å få gå til krig.
Senest i 2013 forsvarte Jan Aril Snoen i Minerva krigen. Kjell Magne Bondevik, som i disse dager selvfornøyd kan si til norske medier at han hadde rett hele tida, var ikke noen konsekvent krigsmotstander den gangen. Dersom FN hadde trodd på Colin Powells løgner så hadde Norge sendt fly til Irak. Mobiliseringen av 125.000 nordmenn i norske gater var også avgjørende for å sikre at vi ikke gikk med i krigen.
Og dette er et helt sentralt poeng. Den massive mobiliseringa mot krigen hindret at Norge ble en del av en krig basert på propagandaløgner. Kristjánsson og Solberg brukte dette argumentet mot å sende norske styrker inn i krigen mot Syria.
De skrev det ikke, men reflektionerna göra sig själva, som de sier i Sverige: Syriakrigen er også grunnlagt på propagandaløgner, løgner om «et folkelig opprør mot diktatoren», løgner om «dikatoren som bruker gass mot sitt eget folk» og så videre. Det er akkurat samme historie om igjen som Colin Powells løgner i FN som Kristjánsson og Solberg helt riktig omtaler slik:
Løgnene er av en slik skala at det er vanskelig å tro på at det faktisk skjedde. USAs utenriksminister Colin Powell sto i sikkerhetsrådet, organet som skal sikre fred og velstand i verden, og pekte på falske plansjer over Iraks «masseødeleggelsesvåpen». Chilcot-rapporten slår fast at Tony Blair ikke engang orienterte sin egen regjering om etterretningen han hadde fått. I stedet vet vi nå at han og Bush allerede i 2001 snakket om å invadere Irak, og at Blair signerte brevene til Bush hvor han skreiv at han var «with you, whatever» med «yours for ever, Tony». Denne lille politiske «bromancen» kostet mange hundretusener livet.
Hvor mange hundretusen menneskeliv har løgnene kostet denne gangen? Og hvorfor finnes det ingen fredsbevegelse nå, slik det fantes i 2003?
Les hele artikkelen, den er god – og ytterst aktuell.
