Det er en sammenheng mellom den folkerettsstridige invasjonen i Irak og fremveksten av IS

4
Forsvarsminister Søreide vil ikke si noe om hvem Norge trener i Syria. Her innfelt al Nusra. Hvor mange ledd mellom Norge og dem?

Av Rune Ottosenhttps://bitadmin.hioa.no/image/get/rune

Norske politikere har alltid understreket at vår utenrikspolitikk skal være forankret i folkeretten. Allikevel ser de bort fra dette når det gjelder «de nye krigene».

I desember 2016 ble det utgitt en oppsiktsvekkende bok som burde ha ligget under juletreet til alle vestlige ledere. Den tidligere CIA-mannen John Nixon har skrevet boken Debriefing the President: The Interrogation of Saddam Hussein. Her formidler han lange samtaler og avhør med Saddam Hussein etter at han ble tatt til fange i desember 2003.

Da hadde Husseins regime som kjent kollapset etter invasjonen av en «koalisjon av villige» under ledelse av USA. Nixons oppdrag var på kort sikt å finne ut hvor de påståtte masseødeleggelsesvåpen befant seg.


Rune Ottosen er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Denne artikkelen ble først publisert som kronikk i Aftenposten 23. april 2017.


Gjennom referater fra samtaler som strakte seg over flere måneder, innser Nixon at hele grunnlaget for invasjonen var feil.

Ingen masseødeleggelsesvåpen ble funnet, og det var slett ikke påvist noen forbindelser mellom Saddam Hussein og al-Qaida.

Irak-krigen var et feilgrep

Saddam overrasker ved å fremstå som et helt menneske. En brutal diktator, ja, men også en belest mann med analytiske evner. Saddam ville helst ha skrevet romaner, men var fanget i sin egen selvpålagte skjebne.

Da New York Times formidlet den falske nyheten om Iraks (ikke-eksisterende) masseødeleggelsesvåpen

Han var også full av undring over at USA ikke inngikk i en allianse med ham for å demme opp for radikale islamister, som han fryktet.

Bare vent, dere skal se at det ikke er så lett å styre Irak, sa han.

Nixon forstår gjennom disse samtalene at hele krigen var et feilgrep. Men hans egen arbeidsgiver ville ikke ta inn over seg informasjonen han formidler fra avhørene.

I stedet erfarer han at hans oppdragsgivere, inkludert president George W. Bush, ikke ønsker å vite sannheten.

De vil fortsatt høre at de «egentlig» hadde rett. Selv når Nixon flere år etter skal orientere Bush i Det hvite hus om utviklingen i Irak, sitter presidenten omgitt av nikkende ja-menn og kvinner og håner Nixon når han ikke får høre de ønskede svar på sine spørsmål.

Han vil slett ikke påta seg ansvar for et stadig større kaos i det landet han har invadert.

Kaoset ga grobunn for IS

Nixon bor i lange perioder i Irak og ser at USA ikke hadde noen politikk for hvordan landet skulle styres. Hva venter man seg når store grupper sunnimuslimer med rik tilgang til våpen mister sin makt, posisjoner og arbeidsplasser? Radikal islam vokser frem og ender til slutt som den såkalte Islamske staten (IS).

Grunnlaget for fremveksten av IS er et komplekst spørsmål, men at kaoset i Irak etter invasjonen ga grobunn for at islamistene fikk fotfeste i landet, kan det neppe herske tvil om.

Saddam Hussein ble dømt til døden i 2006 etter en uverdig rettsprosess. Saddam Hussein måtte i motsetning til vestlige ledere som George W. Bush og Tony Blair, svare for sine ugjerninger.

Hverken anger eller beklagelse

Nixon sluttet i CIA, desillusjonert over sitt eget byrå og den politiske ledelsen i sitt eget land. Han har også en viss følelse av å være medskyldig i en krig som har ført til at tusenvis av uskyldige mennesker mistet livet.

Nixon observerer at alle de ansvarlige for krigen: George W. Bush, tidligere visepresident Dick Cheney og tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelt har skrevet sine memoarer der de hverken gir uttrykk for anger eller beklagelse.

I Storbritannia har en kommisjon under ledelse av John Chilcot konkludert med at britiske ledere burde ha skjønt at Irak ville ende opp med kaos og borgerkrig når en krig ble startet på sviktende grunnlag. Men Tony Blair blir ikke stilt til ansvar og går rundt som en respektert leder som forsikrer at han bare ville det beste for Irak.

Best å slutte opp om USAs kriger?

Flere av de største norske aviser har omtalt Nixons bok, og anmeldere er som meg fascinert av det de leser. Men på ett punkt svikter det. Det trekkes ikke linjer frem til dagens situasjon i Midtøsten.

Norge var bare marginalt inne i Irak med noen få soldater i krigens sluttfase. Antagelig for å blidgjøre USA etter at president Bush ble sur på Norge fordi vi ikke ville være med på selve invasjonen.

Lærdommene av dette synes å være at det er best å slutte opp om USAs kriger. Godal-utvalgets rapport om Norges militære bidrag i Afghanistan gir grunnlag for å stille spørsmål om det var verdt de menneskelige og økonomiske kostnadene.

Norge inntok en ledende rolle i bombingen av Libya på et tvilsomt rettslig grunnlag.

De største norske aviser støttet bombingen på lederplass. Norske stortingspolitikere har stemt ned et forsalg om uavhengig gransking av krigen i Libya.

Hva frykter de? At noen skal påpeke sammenhengen mellom Norges krigføring og en kaotiske stat der nå IS har fått innpass? Eller om sammenbruddet i Libya har ført til større flyktningproblemer og at krigen i Syria har eskalert.

Forsvarsminister Søreide vil ikke si noe om hvem Norge trener i Syria. Her innfelt al Nusra. Hvor mange ledd mellom Norge og dem?

De folkerettslige sidene

Jeg har i flere bøker og artikler kritisert norske medier for å underrapportere de folkerettslige sidene ved norsk deltagelse i «de nye krigene». Cecilie Hellestveit skriver i sin Syria-bok at det er i strid med folkeretten når Norge i Syria støtter en væpnet motstandsgruppe som vil styrte et regime vi har diplomatiske forbindelser med.

Og hva gjør egentlig de norske soldatene i Syria? Kan vi være sikre på at vi ikke er medskyldige i krigsforbrytelser?

Etter det grusomme gassangrepet i Syria har våre to viktigste politiske ledere, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, rost Donald Trump da han brøt sitt valgløfte og bombet Syria.

Legg merke til USAs utenriksminister når han begrunner bombingen: Han har ikke håndfaste bevis for at president Assad står bak gassangrepet, men det er «likely» at han står bak.

Norske politikere i glasshus

Dette er bevisførsel som ikke hadde holdt til dom i en norsk rett. Men det er tydeligvis nok for våre ledende politikere, også for Aftenposten, som synes det var riktig å «reagere».

Professorene Malcolm Langford og Geir Ulfstein ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, skriver i Aftenposten at USAs bombing i Syria var i strid med folkeretten.

Norske politikere har alltid understreket at vår utenrikspolitikk skal være forankret i folkeretten. De var raskt ute med å påpeke at Putin brøt folkeretten da Russland annekterte Krimhalvøya fra Ukraina.

Hører vi lyden av sten som treffer glasshus?

Vi står nå foran en valgkamp. Det er å håpe at noen oppegående journalister vil stille kritiske spørsmål om problemstillinger jeg har reist her.

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Hvorfor er ikke krig avskafffet? Krig fører aldri noe godt med seg. Til og med demokratiske land forfekter bruk av vold. For å oppnå sine politiske mål.

    Med de politkerne vi nå har kommer det til å bli mer krig og kaos i årene som kommer. Det er et under hvis denne verden fortsatt eksisterer om 20 år.

  2. -vil aldri,aldri bli stilt noen spørsmål ved Norges og norske herjinger på USAs vegne rundt i verden-se hva som skjer med politiske ledere som ikke danser etter USAs pipe,og se på Norges store helt,krigsforbryteren Jens Stoltenberg (for han er jo kjekk,og bomber bare i utlandet og utlendinger)-så nå når Norge går til ugrunnet angrep på Russland er det en sjanse at våre politikere stilles for riksrett etter at denne krigen er tapt….

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here