oss 100 kroner!
Som kjent har Kinas president Xi Jinping lansert ”en vei, ett belte”-strategien (engelsk: one-road-one-belt, OBOR), som skal forene Kina og de mellomliggende landene med Europa i et nettverk av veier, jernbaner, havner og andre infratrukturprosjekter. Det er den største investeringsplanen i historien, og den vil, dersom den lykkes, forandre det eurasiske kontinentet på svært mange måter. Men planen stopper ikke der.
Kina planlegger også en sørlig utløper av OBOR, silkeveien til sjøs, mot Afrika. Dette skriver Dmitry Bokarev på New Eastern Outlook.
Kinas utenriksminister, Wang Yi, var i Afrika i januar 2017 og diskuterte denne planen med sine afrikanske partnere. Han besøkte Madagascar, Tanzania, Zambia, republikken Kongo (Brazzaville) og Nigeria. I februar møtte Wang også utenriksministeren i den lille øynasjonen Mauritius i Det indiske havet.
Gjennomgangstemaet på møtene var nettopp den sørlige silkeveien. Kina har avtalt med afrikanske stater å investere 60 milliarder dollar i perioden 2016–1018 i jernbaner, havner og andre infrastrukturprosjekter, og ifølge Wangs rapport til den kinesiske folkekongressen 8. Mars 2017 går dette etter planen.
Mauritius ligger ideelt til for å bli et knutepunkt i det indiske havet for sjøtransporten mellom Kina og Afrika. Madagaskar er et lite kontinent i seg sjøl, men er lite utviklet økonomisk. Landet håper på økte kinesiske investeringer i landbruk, fiskerier, industri, kraftproduksjon og helsevesen.
To gamle samarbeidspartnere med Kina er Tanzania og Zambia. Zambia er uten kyst, og alt på sekstitallet bygde kinesiske arbeidere Tanzam-jernbanen for å sørge for at Zambia skulle kunne eksportere sitt kopper over havner i Tanzania. Nå bringes dette samarbeidet opp på et nytt nivå med betydelige kinesiske investeringer i infrastruktur og næringsliv. Det er sannsynlig at jernbanen mellom Tanzania og Zambia blir en del av et afrikansk, kinesiskbygd jernbanenettverk.
I republikken Kongo handlet samtalene om at Kina skal være med på å utvikle en økonomisk sone i havnebyen Pointe Noire, som vil inngå i silkeveistrategien. Pointe Noire er landets nest største by og allerede en svært viktig havneby.
Nigeria er Afrikas mest folkerike land og har betydelige naturressurser, ikke minst i form av olje og gass. Fra før av har Kina deltatt i å bygge opp Nigeria telekommunikasjoner og romfartsprogram. Wang Yi sa på møtene sine i Abuja at Kina allerede har investert 45 milliarder dollar i Nigeria og at landet planlegger å investere ytterligere 40 milliarder. Dette skriver den nigerianske avisa This Day. Kina konkurrerer med USA om å være største investor i landet. Den kinesiske deltakelsen er så stor at Nigeria har lovt å kutte alle forbindelser med Taiwan og støtte ett-Kina-politikken.
Mens Kina satser på investeringer og samhandel har USA satset på å bygge seg opp militært i Afrika gjennom Africom. Kina er heller ikke uten militære baktanker. Landet bygger opp en marinebase i det lille landet Djibouti på Afrikas horn, som ”nærmeste nabo” til USAs militærbase der. Men det er ingen tvil om hvem som satser mest militært og hvem som satser mest på økonomi og samhandel. Kina er nå Afrikas største handelspartner og gjennom silkeveiprosjektene vil Kina legge alle konkurrenter bak seg vår det gjelder investeringer.
Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der er hevet over all tvil.
En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama fulgte opp denne strategien og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.
Står vi foran USAs krig mot Kina i Afrika? Eller vil Kina utmanøvrere USA?
