Hva skjer når vi ikke tar kampen om målene?

8

Av Leidulf Husjord

I mine artikler 6. og 24. januar her på steigan.no reflekterer jeg over to sentrale spørsmål. 1) Er Balansert Målstyring en mulighet for demokratisk styring eller er all type mål- og resultatstyring reaksjonære og destruktive? 2) Hvilken strategi skal arbeidsfolk og fagbevegelse ha i kampen der de møter et måletyranni?

1) Debatten om den nye ledelsesfilosofien som kom på 90-tallet, har naturlig nok vært mest preget av endringene i offentlig sektor. Her har også nye ledelsesmetoder fått eget navn og universitetsfaget «New Public Management». Den nye ledelsesfilosofien er imidlertid omtrent den samme i privat sektor. De mest typiske trekkene er:

— Skille mellom strategisk ledelse og virksomhetsledelse

— Mindre faglig ledelse

— Av-hierarkisering

— Mål- og resultatstyring fra toppen

— Innføre nye konkurranse- og markedsmekanismer

— Effektiv ressursutnyttelse

— Fokus på kunde/brukertilfredshet.

— Utsiling av de svakeste på arbeidsmarkedet

— Rettighetsbasert lovgivning

— Overføre offentlig virksomhet til det private markedet

Som eksempel fra privat virksomhet kan jeg nevne at da jeg ble ansatt i byens største tekniske rådgiverfirma i 2002, hadde vi faglige mellomledere som var genuint interessert i å utvikle fag og fagmiljø. Den øverste leder med stort faglig fokus var imidlertid byttet ut med en mere «ung og dynamisk». Da jeg sa opp i 2006 hadde lederne kun fokus på faktureringsgrad og inntjening og all faglig utvikling skulle skje ved å kjøpe opp gründerbedrifter. Transformasjonen ga resultater på bunnlinja men også tilfeldig faglig utvikling og tilfeldig kvalitet i leveransene. Når denne omleggingen skjedde i alle de store rådgiverfirmaene samtidig som de største kundene, de i offentlig sektor, også kvittet seg med faglige ledere, skjønner man den samfunnsmessige konsekvensen av denne transformasjonen. Dyrt og dårlig – er mere regel enn unntak.

Som en del av denne bølgen ble Balansert Målstyring introdusert, spesielt i mange offentlige virksomheter. Dette verktøyet blir dermed av mange satt i bås med den nye ledelsesfilosofien. Det som mange kaller målstyring er også en blanding av politisk styring og/eller tiltaks-, aktivitets- eller detaljstyring, overvåkning og benchmarking. Mens jeg prøver å få en debatt om det konkrete verktøyet Balansert Målstyring mener jeg denne sammenblandingen preger argumentasjonen til Johan Nygaard 18/12 og 28/1 og Erik Plahte 24/1, her på steigan.no. Jeg ønsker en konkret kritikk av disse prosessene og metodene som jeg ser som et potensielt verktøy for demokrati. I min artikkel 6/1 presenterer jeg en arbeidsprosess med 4 hovedfaser. Sett at ansatte og fagforening har avgjørende innflytelse på denne prosessen, hva er det konkret som ikke du ikke liker Johan? Hva er det i denne prosessen som utelukker faglig fokus, tverrfaglig samarbeid og kvalitetssamfunnet?

I følge Johan mente W. Edwards Deming at å mål- og resultatstyre andre menneskers prestasjoner er krenkende og antihumanistisk. Det er en illusjon å tro at vi noen gang slipper vurdering av prestasjoner og utvikling. Dette er heller ikke negativt i seg selv, å ikke bli sett er ofte enda verre. Så lenge vi lever i samfunn må noen vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med forsvarlig ressursbruk. Dette kommer man seg ikke utenom selv om man etterlever visjonen om kvalitetssamfunnet i Johan Nygaard sine artikler. Derfor kommer jeg tilbake til mitt tidligere spørsmål; hvordan evaluerer man utviklingen i kvalitetssamfunnet?

2) I en situasjon hvor arbeiderbevegelsen er på defensiven må vi ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomheten. Vi må utfordre kapitalens styringsrett rett og slett.

Vi er mange som har erfart at mål- og resultatstyring i mange organisasjoner fungerer primitivt, autoritært, mentalt ensrettende og faglig fremmedgjørende. Jeg mener vår strategi da må være å ta kampen om de konkrete målene og målemetodene.

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Hvordan ledet man før dette målstyringshelvete? Jeg senset en begynnende mistillit på 80 tallet på sjukehuset jeg arbeidet på, vi fikk avdelingsvise budsjetter og avdelingssjukepleier ble avdelingsleder. Dette var antagelig noe av starten på målstyring. Vi fikk etter hvert folk fra helseforetaket som sjekket timelister og avdelingssjukepleier hadde tydelig nok ikke lenger tillit hos ledelsen som nå lå langt unna. Når vi styrte dette på lokalt nivå kunne vi være fleksible med hverandre og vi hadde full tillit til hverandre. Vi hadde en faglig stolthet og gjorde en god jobb og visste at de andre også gjorde det.
    Det var mindre byråkrati og lokale ledere som var lette å nå.

    • Takk for at du følger opp diskusjonen, Leidulf Husjord, og at du forteller at dine erfaringer langt på vei bekrefter den kritikke Erik Plath og jeg formidler. Det er riktig at vi kritiserer sammenblandingen av målstyring som overordnet politisk, økonomisk, adniministrativ og operasjonell styringsideologi. Det er fordi det er dette Stortinget har vedtatt, og som vi altså har å forholde oss til.

      Den ledelses- og administrasjonsfaglige kritikken retter seg blant annet om målinger i samme struktur, og hvordan dette gir oss en rigid og lite tilspasningsdyktig styring av virksomhetene. Jeg kan ikke se at «balansert» målstyring bedrer på dette forholdet.

      I din artikkel 6/1 presenterer du en arbeidsprosess med 4 hovedfaser. Den er kanskje fornuftig nok i seg selv, men er ikke veldig spesiell eller revolusjonerende, men representerer en slags tilpasning innenfor målstyringsparadigmet. Vi kritiserer målstyring som paradigme, og der er altså er den mer omfattende politiske realiteten vi forholder hos til.

      Dine fire punkter motsvares av de fire fasene i Demings læringshjul som Pål limte inn som illustrasjon til mitt første svar til deg. Læringshjulet er intuitivt gjenkjennelig og forståelig for alle, og anvendelig på alle nivå i alle sammenhenger, fordi det samsvarer med det vi alle sammen praktiserer intuitivt i vår fysiske, mentale og sosiale utvikling og tilpasning. Deming gjør det intuitive bevisst, slik at vi kan rendyrke og forsterke denne prosessen.

      Skal vi endre maktforholdene, er det ikke tilstrekkelig å ta opp kampen om målene og målemetodene. Kvalitetfilosofien kritiserer både målene og målemetodene – Deming var i utgangspunktet statistiker, og var ganske skarp og presis i sin kritikk av typen mål og metodene for måling i mål- og resultatsyring. Men først og fremst kritiserte Deming ånden eller ideologien i målstyringsparadigmet, og viste hvilke omfattende negative konsekvenser den har

      Selvsagt må prestasjoner måles, men kvalitetfilosofien fokuserer på teamenes prestasjoner, og at disse forbedres gjennom en forbedring av de systemene som legger til rette for arbeidet. Kvalitetfilosofien representerer altså en prosessorientert tilnærming til systemforståelse, mens målstyring representerer en strukturorientert tilnærming – selv om målstyringen er «balansert».

      Om målstyringen er «balansert», er den fortsatt tvers igjennom konkurranseorientert. Kvalitetfilosofien fremhever at en konkurranseideologi som skaper vinnere og tapere hverken forbedrer vinnerne eller tapernes prestasjoner, men stimulerer holdninger og adferdsmønstre i arbeidsmiljøet som hemmer teamenes prestasjoner og motvirker den type kommunikasjon i samarbeidsprosessene som fremmer innovasjon og kvalitetutvikling.

      Vi forholder oss altså til et omfattende og hegemonisk paradigme og arbeider for et like omfattende paradigmeskifte- med de irrasjonelle politiske,økonomiske og faglige makt- og prestisjehensyn som alltid er forbundet med paradigmer og paradigmeskifter. I min artikkel Visjonen om kvalitetsamfunnet, som danner utgangspunktet for denne diskusjonen, viser jeg hvordan vi kan videreføre blant annet kritikken av finanskapitalismen og illusjonen om en næringsnøytral økonomisk politikk i et kvalitetparadigme inspirert av Deming.

      Ånden i målstyringsparadigmet er preget av amerikansk konkurranseideologi. Både prof. Veggeland og prof. Jan Ubøe viser i sine artikler om dette hvordan Demings kvalitetfilosofi, med sine tvers igjennom humanistiske, antiautoritære og egalitære holdninger, samsvarer med ånden i den norske modellen. Dette er også et poeng i min artikkel om Deming i Tidsskriftet for Den norske Legeforeningen fra 2013 – som er en forkortet utgave av en artikkel som sto i KK samme år.

      http://tidsskriftet.no/2013/05/gjesteskribent/retten-til-vaere-stolt-av-sitt-arbeid

      Med dine politiske holdninger og verdier, tror jeg at du, Lediulv, vil gjenkjenne mye av hva du selv ønsker å stå for i et kvalitetparadigme inspirert av Deming.

      • OBS! I andre avsnitt i min kommentar overfor falt noe av teksten ut. Det skal stå:

        Den ledelses- og administrasjonsfaglige kritikken av målstyring retter seg blant annet mot sammenblandingen av budsjettmål og presetasjonsmål, og forskjellige andre typer målinger, i samme struktur i informasjonsgrunnlaget for beslutninger, og hvordan dette gir oss en rigid og lite tilspasningsdyktig styring av virksomhetene. Jeg kan ikke se at «balansert» målstyring bedrer på dette forholdet.

      • Til tross for at jeg har et inntrykk av at vi deler mange visjoner om arbeidslivet og folkemakt synes jeg det virker som du Johan og jeg snakker forbi hverandre. Jeg mener fortsatt at du blander ideologi og metode. Når du her skriver «selvsagt må prestasjoner måles, men kvalitetfilosofien fokuserer på teamenes prestasjoner, og at disse forbedres gjennom en forbedring av de systemene som legger til rette for arbeidet» bekrefter du også at målstyring er nødvendig innen for et samfunn dominert av kvalitetfilosofi. Det hele blir da et spørsmål om hvilken ideologi som skal dominere.
        Så lende denne sammenblandingen får regjere klarer dessverre aldri opposisjonen å enes om en strategi som forener folk til kamp mot måle-tyranniet.

        • Når vi snakker forbi hverandre, er det fordi du ikke går inn på det jeg skriver om hvordan det alltid ligger en ideologi innebygget i metoden. Du beskriver metoden som noe vitenskapelig verdinøytralt, og at hvordan metoden praktiseres er betinget av de politiske og ideologiske omstendighetene. Jeg forsøker å forklare hvordan metoder også i vitenskapelige sammenhenger innebærer begrensninger og valg av perspektiv, og at disse begrensningene og valgene innebærer holdninger og verdier, og en identifikasjon med et tilsvarende utgangspunkt. Mål- og resultatstyring tar utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet.

          Når både nazistene, fascistene og Lenin var inspirert av Taylors autoritære «vitenskapelige ledelse» var det nettopp på grunn av den autoritære ideologien som ligger innebygget i «vitenskapelige ledelse». Tilsvarende er det med den autoritære målstyringsideologiens appell til både det finansielle og politiske eierskapet. Dette virker besnærende på mange politikere som glemmer at det faktisk er folket – og dermed også medarbeiderne – som er eierne av staten og de offentlige forvaltningsvirksomhetene.

          Å måle er ikke det samme som målstyring. Det er målstyringens sammensausing av forskjellige typer mål og målinger i samme struktur i informasjonsgrunnlaget for beslutninger, som har vist seg for rigid og lite tilpasningsdyktig. Derfor er også vestlig industri i ferd med å gå bort fra dette nå.

          Hermansenutvalgets innstilling la i sin tid grunnlaget for innføringen målstyring i staten og forvaltningen.Siden ble Tormod Hermansen toppsjef for en ekstrem målstyring i Telenor. Men det viste seg etterhvert for tungrodd i et marked i rivende utvikling. I dag praktiserer Telenor grunnfinansiering og prosjektfinansiering.

          Det vil si at de forskjellige enhetene får en kvartalmessig grunnfinansiering og så melder og begrunner konkrete behov utover grunnfinansieringen etterhvert som behovene melder seg. Så har de et korps av kontrollere som kvalitetssikrer prosjektene og behovet for finansiering underveis. Dermed oppnår de en mye smidigere tilpasning til endrede betingelser og ny kunnskap, og kan ligge mye tettere på den teknologiske utviklingen og utviklingen i markedene.

          Hermansen argumenterer i dag for å i det minste å modifisere målstyringen i offentlig sektor.

  2. Jeg har jobbet under målstyring og senere balansert målstyring. I tillegg har meg mastergrad i ledelse og organisasjon. Og jeg har skrevet en roman der New Public Management settes under lupen. Jeg kan derfor uttale meg med dette med litt tyngde. Min vurdering er at du, Pål Steigan, treffer godt med din beskrivelse, og din kritikk. Jeg skulle gjerne utdypet noe av det du skriver, men jeg har ikke tid til det akkurat nå. Dette er et viktig tema som ikke minst arbeider- og fagbevegelsen må sette prosjektørlysene på.

    • Siden det er Erik Plathe og jeg – og ikke Pål – som har formidlet kritikken av målstyring er på Steigan.no, takker jeg for bekreftende tilbakemelding. Kan du ikke komme tilbake med noen utdrag fra romanen din her på Steigan.no og kanskje binde dem sammen med noen kommentarer? Romanformen åpner jo for andre perspektiv og kanskje mer gjenkjennelige referanser til erfaringer enn den generelle systemorienterte og ideologiske kritikken jeg formidler.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.