I løpet av et par uker som president har Donald Trump klart å erte på seg både venner og fiender. Mens Tysklands Angela Merkel var Obamas nærmeste allierte og våpendrager i Europa, har Trump klart å fremmedgjøre tyskerne nesten total fra seg og sin politikk. Der Spiegel, som har fungert som et propagandaorgan for Obama-versjonen av USAs imperialisme, sammenlikner nå Trump med en hodekappende jihadist som skjærer hodet av ingen ringere enn Frihetsgudinnen. Og sjøl om tyske politikere ikke tør å være så frimodige, er det nok mange av dem som tenker på samme måte. Viktigere for dem er det at USAs handelskrig mot Tyskland, som under Obama var snikende og kamuflert, under Trump blir åpen og erklært.
Trumps økonomiminister Peter Navarro, sier til Financial Times at Tyskland bruker en svak euro som en «implisitt Deutsche Mark» og at det gir Tyskland en urimelig fordel på markedet. Han sa rett ut at etter USAs mening driver Tyskland valutamanipulasjon.
Deutsche Wirtschaft Nachrichten tolker signalene fra Washington som en klar melding om handelskrig fra USAs side mot Tyskland.
Den meget USA-lojale polske presidenten i Det europeiske råd, Donald Tusk, har skrevet brev til alle medlemslanda i EU der han advarer mot den nye regjeringa i USA:
The change in Washington puts the European Union in a difficult situation; with the new administration seeming to put into question the last 70 years of American foreign policy,” skrev Tusk og viste til “worrying declarations by the new American administration.”
I brevet utpeker han USA, Russland, Kina og Den islamske staten som trusler mot EU.
The first threat, an external one, is related to the new geopolitical situation in the world and around Europe. An increasingly, let us call it, assertive China, especially on the seas, Russia’s aggressive policy towards Ukraine and its neighbours, wars, terror and anarchy in the Middle East and in Africa, with radical Islam playing a major role, as well as worrying declarations by the new American administration all make our future highly unpredictable.
Sånne ting har sin egen dynamikk. Forverringa av forholdet mellom USA og EU kan ikke fortsette veldig lenge, før det får betydelige konsekvenser. Riktignok er jo EU ikke stort annet enn et lydrike under USA, dominert som unionen er av USAs militære, finansielle og sikkerhetsmessige kontroll. EU er jo ingen supermakt og og vil heller ikke klare å bli det, slik konjunkturene er nå. Foreløpig oppfører europeiske ledere seg som om de venter på at djupstaten i USA skal klare å gjennomføre et statskupp mot Trump. Men om det ikke skjer, kan forholdet ha surnet så voldsomt at det skal bli vanskelig å reparere det.
Sprekkdannelsen i NATO er allerede tydelig, og gi Trump noen uker til, så vil sprekkene kanskje bli djupere og mer alvorlige. Enda så Israel-vennlig Trump er, så har han lagt seg ut med Benjamin Netanyahu fordi har kritiserte bosettingsplanene.
Og han har naturligvis klart å erte på seg en rekke muslimske land, om ikke Saudi Arabia, som er en bærebjelke for USAs globale strategi. Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver, Michael Flynn, kom med utsagn som Iran må oppfatte som krigstrusler. Slik har Trump-regjeringa også klart å få Teheran til å trappe opp sine forberedelser til forsvarskrig.
Trump kunne ha utnyttet skiftet til å strekke ut ei hand til Kina. Han har gjort det motsatte fra første dag. Kina har svart med å øke sitt beredskapsnivå og har blant annet utplassert interkontinentale ballistiske raketter.
Foreløpig har ikke Trump klart å spolere forholdet til Russland, men han har heller ikke klart å utnytte mulighetene til å normalisere forholdet til Moskva.
Kanskje planlegger Trump krig mot Iran eller andre. Men krig er ikke bare våpen. Ingen vinner en krig uten å også vinne fortellingen. Der var jo Obama en mester. Han klarte å føre sju kriger, få Nobels fredspris, drive systematiske snikmord i stor skala, og likevel bli helgenerklært da han gikk av. Obama kunne ødelegge nasjoner med full støtte fra pasifistiske prester og radikale feminister. Det vil aldri Trump klare å gjøre.
Det er da noe.