Noen hovedtrekk ved fremtidens sosialisme

0

Av Peter Mertens

«Sosialisme 2.0 vil ikke bli født av romantikk, ikke av nostalgi, men av dagens behov, med den teknologien og den fordelingen av rikdommer vi har i dag. Og for denne sosialismen har vi noen hovedtrekk, noen fundamentale grunnprinsipper for et sosialistisk samfunn vi ønsker å realisere i fremtiden. Disse hovedtrekkene står i motsetning til utviklingen av det nåværende samfunnet, og vi er fullstendig klar over dette.»


Lederen for Arbeiderpartiet PTB i Belgia (Workers’ Party of Belgium), Peter Mertens, presenterer fem vesentlige hovedtrekk ved framtidas sosialisme. De siste meningsmålingene fra RTL-TVI og le Soir (27. januar 2017) sier at 27% av velgerne i Flandern og 33% i Vallonia ønsker å se partiet i den neste regjeringa i Belgia. Andelen som vil stemme på partiet varierer fra 5,4% i Flandern til 16,3% i Vallonia. Andre venstreorienterte partier i denne posisjonen er blitt slukt av maktapparatet. Det blir spennende å se hvordan PTB takler utfordringene. PTB var søsterparti med AKP i Norge.  (-red.)

Oversatt fra den engelske versjonen av Anne Merethe Erstad


  1. Å leve sammen på en grunnmur av solidaritet

Å leve sammen er ikke mulig på egen hånd. I «Hoe durven ze?» («Hvordan våger de?») nevnte jeg forskningen til professor Frans de Waal, en biolog som har utført pionerarbeid om utviklingen av sosiale dyrearter. Det går frem av hans arbeid at sosiale dyrearter, som mennesket, ikke er i stand til å overleve på egen hånd. De er nødt til å samarbeide. Den sterkestes rett (survival of the fittest) har blitt misbrukt ideologisk av neoliberalerne, oversatt til en form for biologisk egoisme. Men «den sterkeste», de mest tilpasningsdyktige eksemplarene av sosiale dyr i historien, er de som var best i stand til å samarbeide.

Vi ønsker et samfunn basert på solidaritet. Bare ved å utvikle solidaritet blir du i stand til å forme en mengde kreative elementer som i dag blir ødelagt av kapitalisme. Hvis du er født i en arbeiderfamilie, har du nesten ingen muligheter til å ta høyere utdanning og du er mer utsatt for tidlig død. Sosial status avgjør fortsatt mye av din fremtid.

Dette betyr at mange talenter kastes til side. For hvor mange kunstnere, intellektuelle, professorer, ingeniører… ville ikke kunne bli satt i arbeid i samfunnet hvis alle hadde de samme mulighetene til å utvikle sitt talent?

Når samfunnet igjen får kontroll over produksjonen – en høyt utviklet produksjon med enorme muligheter – da vil ikke mennesket lenger være avhengig av sin sosiale status, sin nedarvede rikdom eller av utenforliggende faktorer, slik det er tilfellet i dag. I sosialismen er du avhengig av det eneste mennesket skulle være avhengig av; din egen kreativitet, din egen aktivitet, din egen selvutvikling. Bare da kan mennesket bli sin egen skaper.

  1. Felles arv

Naturressursene og menneskehetens samlede kunnskap burde bli anerkjent som en felles arv, som ingen har anledning til å monopolisere for egeninteresse eller for kortvarig vinning. De viktigste rikdommene tilhører oss alle, de er felles goder som skal aktivt beskyttes og brukes til nytte for alle. Luften vi puster, rent vann, havene, råmaterialene, klimautfordringene må håndteres rasjonelt og i fellesskap. Klimaforverringer er et sosialt problem, og kan ikke løses innenfor rammen av private interesser og maksimert profitt.

For det andre; alle aspekter ved den teknologiske utviklingen i det moderne menneskets historie de siste 10.000 år har blitt overlevert fra en generasjon til den neste. Under den første teknologiske revolusjonen, den neolittiske revolusjonen, var det ingen som tenkte på å privatisere eller å ta patent på oppfinnelsen av hjulet. De teknologiske framskrittene ble delt og overlevert fra generasjon til generasjon. Hele utviklingen av de produktive kreftene, av vitenskap, forskning osv. har blitt bygd opp gjennom århundrer og denne kunnskapen tilhører hele menneskeheten.

Det samme kan sies å gjelde for den nyeste teknologiske revolusjonen. All utvikling i fortiden er essensielt fruktene av historiens kunnskap, men også av kollektiv forskning ved universiteter – forskning finansiert av offentlige midler. For eksempel prosjektet med partikkelakseleratoren i Genève. 6500 forskere fra 500 universiteter i 80 land arbeider sammen, for eksempel for å finne den mest sentrale elementærpartikkelen: Higgs-partikkelen. Dette er et enestående kollektivt prosjekt som hjelper vitenskapen videre framover, et prosjekt som vil resultere i mange «spin-offs» de neste århundrene på flere områder.

Den teknologiske utviklingen vi har opplevd etter Andre verdenskrig har vært løftet fram av store kollektive prosjekter og av vitenskapelig forskning. Vi kan ikke tillate at dette blir privatisert. I dag blir hvert vitenskapelig forsøk registrert umiddelbart, med andre ord, det blir klassifisert med et nummer av store aksjeholdere i multinasjonale selskaper. Ikke med den hensikt å utvikle det videre av nye generasjoner, ikke med den hensikt å stanse klimaforverringer eller å bedre forholdene for menneskeheten, men bare med den hensikt å skape så stor, kortsiktig profitt som mulig. En sosialisme i det 21. århundret vil innebære erkjennelsen av at vår felles arv er kollektiv og der felles forskning ikke lenger vil tjene profitt-hensikter.

  1. Sosialisering av nøkkel-sektorer

I det 21. århundret har vi behov for debatter om de viktigste økonomiske sektorene som former samfunnet vårt. Denne debatten er allerede i gang. Den har bare et annet navn. Energisektoren og banksektoren er for eksempel «for store til å falle». Dette betyr: hvis disse sektorene bryter sammen på grunn av konkurransemekanismene, er de samfunnsmessige konsekvensene så store at vi ikke kan tillate at dette skjer. Hva er den nåværende løsningen? Disse sektorene er reddet – midlertidig – av våre skattepenger, med den hensikt å gi dem tilbake så raskt som mulig til privat sektor. Men dette er selvfølgelig ingen langsiktig løsning.

Den eneste grunnleggende løsning for disse nøkkelsektorene som støtter økonomien – og som faktiske er for store til å falle – er å «sosialisere» dem, å gjøre dem til samfunnets eiendom. I vår visjon må de omgjøres til en moderne form for «allmenninger». I tidligere tider var allmenninger de områdene eller naturressursene som verken tilhørte staten eller private personer. De tilhørte samfunnet som helhet.

Dette betyr at du ikke bare må bringe disse sektorene under regjeringens kontroll hva gjelder aksje- og eiendomsstruktur, men også utnevne en ledelse som arbeider i total offentlig åpenhet og kan avsettes til enhver tid. Offentlige funksjoner som dette skal ikke samles i leder-grupper eller andre foretak. Heller ikke kan politikere sitte i slike ledelsesfunksjoner.

Men mest av alt må vi endre målene for slike sektorer. Målet vil ikke lenger være å tilfredsstille aksjeholdere med avkastninger på 12-13 prosent. Målet vil være å tilby offentlig service, at sektorene er samfunnsrettet og ikke lenger profitt-rettet. Når det gjelder energi-sektoren: for å forsyne samfunnet med energi på et bærekraftig vis. Når det gjelder bank-sektoren: å gi lån der det er nødvendig og ikke spekulere i aksjemarkedet. Sektorer som betjener samfunnsinteresser må være under samfunnets kontroll.

  1. Demokrati = virkelig deltakelse

Menneskeheten har i dag nådd et punkt hvor vi råder over teknologi og organiseringsmuligheter som gir oss mulighet til å sette oss mål vi tidligere anså som umulige. Det er fullstendig mulig å utrydde sult på verdensbasis. Vi vet hva som må gjøres, og hva det koster. Vi har teknologi til å redusere arbeidstempoet, men i stedet for å bruke denne teknologien for oss, menneskene, blir den brukt utelukkende for profitt-maskinen. Og mennesket er mer enn noen sinne slaver under infernalsk press. En svært viktig faktor for å endre alt dette er demokrati.

En stor andel av befolkningen må daglig lytte til hva som er blitt bestemt når det gjelder jobben deres, pensjonen, lønnen… Folk blir tillatt å si sin mening i tabloid-aviser eller å fortelle om sin situasjon i et «talk-show», men de har ingen reell medvirkning noe sted. Mennesker som administrerende direktør Stephen Odell i Ford eller administrerende direktør Lakshmi Mittal i Mittal, kan sitte ett eller annet sted langt unna og bestemme at én mann mister jobben, mens en annen beholder sin. Dette er ting som virkelig betyr noe i samfunnet, men vi har ikke noen innflytelse på det. Aldri tidligere i historien har en så liten gruppe – toppene i multinasjonale selskaper, industri-topper, finans-lobbyen – utøvd den reelle kontrollen over medlemmene av samfunnet og i så stor grad bestemt retningen for samfunnets utvikling. Og – vi må si det som det er – en stor gruppe profesjonelle politikere står til deres tjeneste. Politikere som står stadig fjernere fra det virkelige liv, som overfører flest mulig beslutninger til administrative grener og som forsøker å marginalisere mot-kreftene i samfunnet.

Sosialismen vil ha som mål å skape reell frihet, frihet til å gjøre egne valg når det gjelder de essensielle elementene i livet ditt og frihet til å slippe å bekymre deg for de grunnleggende livsnødvendighetene. Vil din hjelpetrengende mor finne en service-bolig hun kan ha råd til? Vil du fortsatt ha skoleplass til barnet ditt? Vil du fortsatt være i stand til å betale sykehus-regningen? I dag er folk så hard presset for å dekke opp disse grunnleggende livsnødvendighetene at nesten all deres energi, kreativitet og fritid går med til dette. Men dette er ingen virkelig frihet. Virkelig frihet betyr å være fri fra slike bekymringer slik at folk kan være virkelig kreative og delta i beslutningsprosessene i samfunnet.

  1. Planlegging under befolkningens kontroll

For å håndtere de store utfordringene når det gjelder naturressurser, demokrati… vi vil være nødt til å planlegge. Eller, jeg må faktisk si: vi blir nødt til å fjerne en mengde planer fra de lukkede rommene til ledergrupper og multinasjonale selskaper. For det finnes enorme mengder med planer som er utarbeidet over hele verden. Multinasjonale selskaper som Bayer eller Unilever har planer fra a til å i en skala vi aldri før har sett: utnyttelse, transport og prosessering av råmaterialer, ferdigstillelse og distribusjon av produktene… Dette er svært nøye planlagte prosesser. Men disse befinner seg bak lukkede dører og tjener ikke rasjonelle samfunnsmål om å dekke behov. De tjener bare profitt-interesser.

Storselskapene planlegger også for utvikling av ny forskning. Ikke for å tjene samfunnets behov, men for å realisere så store profittmarginer som overhodet mulig. Et eksempel: Kjenner du til Viagra-pillen for kvinner? Hundrevis av forskere har arbeidet med dette i årevis. Forskning for å finne løsning på et problem som ikke eksisterer i virkeligheten! Hvorfor har de gjort dette? Hvis det hadde vært mulig å utvikle produktet, ville profittmulighetene vært enorme. Det er hva «markedet» er interessert i. Summene som ble investert i Viagra-piller for kvinner var flere titalls ganger større enn det som ble investert i medisiner mot tropiske sykdommer, som faktisk truer titalls millioner mennesker. Det er helt klart: markedet bestemmer planleggingen. Og den planleggingen er ikke rasjonell, hverken fra et økologisk eller et sosialt perspektiv. Det vi må oppnå, er en moderne, demokratisk planlagt økonomi under befolkningens kontroll.

 


 

Den franske versjonen av PTBs Europapolitikk finnes her.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.