Hva er vår strategi mot måletyranniet?

6

Av Leidulf Husjord

Jeg takker Johan Nygaard og Erik Plahte for kritiske innlegg her på Steigan.no. Vi er enige i at målstyring i mange organisasjoner fungerer primitivt, autoritært, mentalt ensrettende og faglig fremmedgjørende. Jeg tror også på kvalitetsorientert samarbeid og følger derfor Johan langt på vei i hans analyser. Når han tillegger verktøyet målstyring all elendighet og ikke skiller mellom verktøy og ideologiske endringene som følge av kapitalakkumulasjon og effektivisering, som har skjedd i arbeidslivet siste 30 år, har jeg imidlertid vanskelig for å følge ham. Erik følger opp med å fortelle at ikke alt kan måles.

Dette bringer inn en filologisk diskusjon om forskjell på måling og evaluering. Her innrømmer jeg at måling kan oppfattes som for eksakt og at mange parameter i en virksomhet heller bør evalueres, fremfor å måles. Dersom det bringer diskusjonen videre, er jeg gladelig med på den språklige endringen.

På samme måte som utallige kritiske artikler om målstyring siste tiår er svakheten i Johan og Eriks artikler, mangel på strategi for endring. Jeg får en fornemmelse av at artiklene først og fremst er motivert av en drøm om å returnere til 80-tallet. Balansert målstyring (BMS) er et effektivt verktøy for styring og kontroll og av mange ansett som viktigste tilskudd i ledelsesteori etter 2. verdenskrig. Det er naivt å tro at eliten vil gi fra seg opparbeidet kontroll frivillig på grunn av akademisk motvilje. Dersom måletyranniet blir upopulært nok kan dette med dagens teknologi imidlertid enkelt byttes ut med skult overvåkning og kontroll. Kun folket og deres masseorganisasjoner kan frarøve eliten noe av makta. Det presserende nå er derfor ikke den akademisk diskusjon om de ideelle styringsmodellene, men om hvordan måletyranniet skal bekjempes. Min strategi med å ta kampen om målene for å gjøre verktøyet til sitt eget, avvises delvis med referanse til forskning. Dessverre kan jeg ikke vise til akademisk anerkjente artikler som støtter mitt syn. Tvert imot er mitt inntrykk at det innen akademia ikke er fokus på strategier for arbeidskamp og folkemakt. I motsetning til mange innen akademia, tror at folk på grunnplanet i vår type samfunn, er modne nok til å sette fornuftige mål for sitt arbeid og evaluere disse uten bruk av Stasi-metoder. Dette var også praksis i mange skoler og barnehager da målstyring ble introdusert på 90-tallet, før byråkratene tok kontrollen.

Det opprinnelige navnet på BMS er balanced scorecard. Målekartet (som riktignok også i henhold til den filologiske diskusjonen over er en dårlig oversettelse) og dets demokratiske funksjon er imidlertid underkommunisert i den norske debatten. Ved å presentere fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, evalueringsmetoder og mål/ambisjon i et oversiktlig skjema gir dette demokratiske mulighet som overgår andre styringsmodeller. Når Johan påpeker demokratiets medvirkning ved at «Stortinget faktisk har opphøyd mål- og resultatstyring til overordnet politisk styringsideologi i dag» oppfatter jeg at vi definerer demokratiet forskjellig. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange, der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte. Dette er noe annet enn valgte Stortingsrepresentanter som strør sand på elitens politikk.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583

Hva må gjøres?

Den aktive opposisjonen mot eliten i Norge finnes i dag først og fremst i deler av fagbevegelsen og er i noe grad representert i parlamentariske organ. I mangler på politikk som mobiliserer folk til kamp mot måletyranniet er imidlertid opposisjonen apatisk, samtidig som det arbeidende folket blir presset tiår tilbake. Spesielt i det offentlige er det på høy tid at ansatte, tillitsvalgte, progressive mellomledere og opposisjonens folkevalgte setter seg inn i målstyringens mange fasetter og går konkret inn i de føringer og mål som er satt for sine virksomheter. Kun gjennom konkret kamp om mål og funksjon vil opposisjonen kunne styrke seg.

 

 


 

Flere innlegg i denne debatten:

Målstyring kan bli et verktøy for demokratiet

Et kvalitetsorientert folkestyre

Målstyring som verktøy for demokratiet?

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Jeg er i store trekk enig med deg, Pål Steigan. Jeg har arbeidet både i offentlig sektor og i industrien. Hos sistnevnte fikk jeg «nærkontakt» med målstyringen og Balanced Scorecard. Det ble etter hvert et måletyranni og et fryktelig byråkrati omkring dette. Samtidig representerer målstyringen en reaksjonær, og ineffektiv, form for styring. Det fins langt bedre alternativer, som kvalitetsledelse, eller «lean production» som det heter nå. Det er et interessant konsept som venstresiden bør sette seg inn i og som det, eventuelt i en modifisert form, kan fremme som alternativ til den effektivitetshemmende og demotiverende måstyringen.

    I min nye roman «Varslerne» går jeg for øvrig grundig inn i ideologien bak New Public Management. Jeg har her funnet at ironi og harsellas er den beste måten å få dette frem i lyset på.

    • Hei Nils! Siden Pål Steigan ikke har egne innlegg i denne debatten men bare formidler andre sine artikler vil det være fint om du presiserer hva du er enig i og hva du er uenig 🙂

    • Jeg oppfatter «lean production» som en skjematisk planprosess som for meg er et typisk målstyringsverktøy. Det er blitt produsert en en dansk lærebok om temaet som har blitt benyttet i Norge, men som jeg slett ikke vil betrakte som noe vitenskaplig verk. Prosessene drives av apparater på siden av produksjonen. Ofte av personer som har lite kunnskap om prosessen og på bedriften eller institusjonens premisser.
      Den er basert på bred involvering, men det endrer ikke sakens kjerne.
      En positiv effekt av denne involveringen er, at når den er reel, øver den produsenten i systematisk planlegging og den tilfører prosessen betydelig kunnskap.
      Men det som kommer ut i andre enden er ofte et hav av skriverier og forordninger som alle skal forholde seg til.

  2. Jeg synes dette er en viktig diskusjon.

    Men jeg oppfatter den som veldig akademisk med lange innlegg som er krevende å forholde seg til. Det på tross av at problematikken er i høyeste grad av praktisk art.

    Før i tiden brukte vi begreper som planlegging og organisering. legg merke til hvor lite disse blir brukt i dag fra eliten. De er sikkert ikke mystisk nok. Det største problemet for meg er at dette er toppstyrte planer og retningslinjer. Selv om såkalt involvering av alle parter er hyppig tema, er det alltid eliten på alle nivåer som legger premissene.

    En virkelig demokratisk planprosess burde ha sitt utspring og full kontroll av produsentene og de som prosessen gjelder. Dette er selvsagt ikke mulig i et klassesamfunn hvor eliten vil tvinge frem sine egne behov. Det ble heller ikke resultatet i de forsøka som er gjort på å skape sosialisme, selv om intensjonene var der aldri så mye.

    Det vi ser demonstrert i dag, både i privat og offentlig sektor, er svære regelverk, mengder av skriftlig materiale med instrukser som det forventes at produsentene skal forholder seg til. Byråkratiske instanser lager dem på grunnlag av såkalt involverende prosesser og forventer at de skal følges.

    Et annet trekk som jeg opplever innenfor tekniske fag, er en standardiseringsmenge som er myntet på faglig kontroll over det som produseres, men som i praksis ofte blir en erstatning for faglig kunnskap. En» god ingeniør» må kunne håndtere alle standardene som han putter inn i beregningsmodeller og svaret kommer ut i andre enden. Dette diskuteres hyppig og kritisk i den eldre garde av ingeniører.

  3. Fredrik har rett i at dette er en viktig diskusjon, for den dreier seg om arbeidsforholdene til tusener på tusener av ansatte i offentlig sektor (og sikkert i privat sektor også). Jeg beklager at innlegget mitt ble langt, men det er et omfattende tema.

    Svakheten i Johan og Eriks artikler er mangel på strategi for endring, skriver Leidulf. Mangelen på strategi for endring er ingen svakhet, for det er ikke det som er temaet for diskusjonen. Temaet er Leidulfs påstand at «målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder, både kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen og dessuten gir oss en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag».

    I Wikipedia-artikkelen om Balanced Scorecard er det vanskelig å finne hold for Leidulfs påstand. Han innrømmer jo også at han har vansker med å finne støtte for sitt syn. Men sjølsagt finnes det alternativer til BMS. Som en start kan en jo se på hva de gruppene som har protestert mot målstyring og konkurranseutsetting krever – lærere, leger og pleiere ved sjukehusene, ansatte i barnehager og eldresentre og mange andre. I Klassekampen i dag (25. jan) gir f.eks. Oddbjørn Paulsen, mangeårig leder av en offentlig eid avfallsbedrift, en rekke argumenter mot å konkurranseutsette avfallshåndteringa som går direkte på hvor viktig det er at ledelsen må omfatte dem som sitter på den faglige kunnskapen og som har den daglige erfaringa fra driften.

Legg igjen en kommentar til Erik Plahte Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.