Obamas strategiske blundere i Syria

10

Det har vært vanskelig å finne hode og hale på USAs politikk overfor Syria og Syria-krigen. I det ene øyeblikket har USA truet med «flyforbudssone» og full krig. I det andre øyeblikket har man forhandlet med Russland om løsninger på krisa. Det er etter hvert veldokumentert at USA har sendt våpen via tredjepart til jihadistene i Syria – og at uten dem hadde ikke jihadistene kunnet holde på så lenger og gjøre så mye skade. Samtidig har det vært tydelig at CIA og Pentagon har vært uenige om strategien. De mest krigerske har vært folkene rundt Hillary Clinton i CIA og State Department. Hadde det vært opp til dem, hadde det vært full krig nå.

Journalisten Gareth Porter kan kaste litt mer lys over spillet bak kulissene. Han har snakket med en tidligere tjenestemann i Obama-administrasjonen som har vært godt informert om de interne diskusjonene på topplan. Og han sier at Obama har vaklet helt fra start og at hans største strategiske tabbe var at han ikke skjønte at Russland og Iran ville intervenere til fordel for Syria.

In September 2011, the Saudis and Turks not only wanted the US to provide arms to the opposition. “They wanted the US to provide anti-aircraft missiles and anti-tank missiles,” recalled the ex-official.
Turkey even offered to send troops into Syria to overthrow Assad, but only if US and NATO agreed to create a “no-fly zone” to protect them.
But Obama refused to provide US arms to the Syrian rebels and also opposed the Sunni foes of Assad providing such heavy weapons. “He wasn’t willing to go along with anything except small arms,” said the former official.

Daværende sjef for CIA David Petraeus lagde derfor en plan som han fikk Obama til å godkjenne. Den gikk ut på å transportere mindre våpen fra den libyske regjeringas våpenlagre i Benghazi til Syria via Tyrkia. Dette bekrefter det Seymour Hersh skrev i den berømte artikkelen The Red Line and the Rat Line i 2014.
Ifølge den tidligere tjenestemannen var det ingen av Obamas rådgivere i 2011 som innså at både Iran og Russland har strategiske interesser i Syria og ville kunne komme Assad til unnsetning.

Han sier også at utenriksminister John Kerry var blant dem som presset på for en full krig mot Syria og at han nesten fikk det som han ville i september 2013. I slutten av august 2013 hadde Pentagon på presidentens ordre utarbeidet an angrepsplan som ikke var noe annet enn en total krig.

Seymour Hersh beskrev dette i 2014:

The original targets included only military sites and nothing by way of civilian infrastructure. Under White House pressure, the US attack plan evolved into ‘a monster strike’: two wings of B-52 bombers were shifted to airbases close to Syria, and navy submarines and ships equipped with Tomahawk missiles were deployed. ‘Every day the target list was getting longer,’ the former intelligence official told me. ‘The Pentagon planners said we can’t use only Tomahawks to strike at Syria’s missile sites because their warheads are buried too far below ground, so the two B-52 air wings with two-thousand pound bombs were assigned to the mission.

Bak kulissene foregikk det en voldsom styrkeoppbygging som verden ikke har sett maken til på svært lenge.

På vestlig side hadde USA satt den sjette flåten i krigsberedskap. Den hadde støtte av den britiske basen på Kypros og fra britiske undervannsbåter og minst én fransk fregatt. Tyske marinefartøyer befant seg i området, men det var uklart om de var klarert for krig eller overvåking.

På motsatt side hadde Russland i lengre tid bygd opp sine styrker. Syria er en nær alliert av Russland og Russland har sin eneste Middelhavsbase i Tartus i Syria. I begynnelsen av september 2013 hadde Russland allerede omkring ti marinefartøyer i det indre Middelhav, i den største styrkedemonstrasjonen til sjøs siden Sovjetunionens tid. 12. september ble det meldt at også en krysser som er spesialutstyrt for å senke hangarskip sluttet seg til denne flåten.

Russlands president Vladimir Putin gikk til det usedvanlige skrittet å svare på de amerikanske truslene gjennom et innleggg i New York Times. Artikkelen gjorde det klart at et amerikansk angrep på Syria ville kunne utløse en storkrig der også Russland ble trukket inn. Jeg skrev om dette i artikkelen Hva hendte på veien til Damaskus?

Det var USAs sunniallierte i Saudi Arabia og Qatar samt Tyrkia som presset på for krig, igjen ifølge den tjenestemannen Porter har snakket med. Det er grunn til å feste lit til denne informasjonen fordi den samsvarer med den informasjonen som allerede finnes og gjør det mer forståelig hvorfor Obama har vaklet slik som han har gjort.

Vi har hatt en situasjon der halen har logret med hunden og der ikke minst oljediktaturene har brukt sine penger og sine posisjoner i et forsøk på å dra USA inn i noe som lett kunne ha blitt en verdenskrig. Dette har visse uhyggelige paralleller med hva som skjedde på Balkan direkte forut for første verdenskrig.

Internt i USA tegner den anonyme tjenestemannen et bilde av hvordan de som andre har kalt «kyllinghaukene» i CIA og State Department enten har vært uinformerte eller med vilje har holdt tilbake informasjon for å trekke presidenten inn i en storkrig. Det er all grunn til å regne med at nå som Obamas periode snart er over, og alle skal rettferdiggjøre seg og sine, så vil det lekke ut mye mer informasjon om det spillet som har foregått bak kulissene.

KampanjeStøtt oss

10 KOMMENTARER

  1. «Obamas strategiske blundere i Syria»

    Utmerket oversikt der, fra evigvåkne Steigan ;-))

    Puh! – for at USA-NATO tapte i Syria. Livreddende bra.

    Takk til Steigan for alt arbeidet ffor oss alle i året som har gått. – Lykke til i neste runde rundt solen (= år). (Og fase to av Steigan.no?)

    Og takk til alle bidragsytere i kommentarfeltene, det er livlig supplement til hovedinfoen. 🙂

    Godt nytt år.

  2. «Russlands president Vladimir Putin gikk til det usedvanlige skrittet å svare på de amerikanske truslene gjennom et innleggg i New York Times. Artikkelen gjorde det klart at et amerikansk angrep på Syria ville kunne utløse en storkrig der også Russland ble trukket inn» :

    I carefully studied his address to the nation on Tuesday. And I would rather disagree with a case he made on American exceptionalism, stating that the United States’ policy is “what makes America different. It’s what makes us exceptional.” It is extremely dangerous to encourage people to see themselves as exceptional, whatever the motivation. There are big countries and small countries, rich and poor, those with long democratic traditions and those still finding their way to democracy. Their policies differ, too. We are all different, but when we ask for the Lord’s blessings, we must not forget that God created us equal.
    http://www.nytimes.com/2013/09/12/opinion/putin-plea-for-caution-from-russia-on-syria.html?ref=opinion

    Vel talt av vår nabo her i nord.

  3. Jeg er veldig enig i denne analysen, bortsett fra at jeg mener den overser den helt sentrale rollen som det britiske parlamentet, og via dette, den fortsatt sterke og godt organiserte britiske antikrigsbevegelsen, spilte i å forhindre den nøye planlagte intervensjonen som det ikke ble noe av i 2013. Jeg har blant annet tatt og dette i denne artikkelen i Sosialistisk Framtid fra Oktober:

    «Ingen hjelp fra «rød linje»
    Våren 2013 innledet regjeringsstyrkene en vellykket offensiv mot opprørstyrkene i flere deler av landet. En hovedårsak til dette, var at Hizbollahmilitsen i Libanon for alvor bestemte seg for å sende hundrevis av kamptrente soldater for å støtte sin gamle allierte fra kampen mot Israel. Uten nye tiltak så det mørkt ut for opprørerne, og ledende medier, anført av CNN, intensiverte sin kampanje for å få Vestens innbyggere til å åpne øyene for det syriske folkets lidelser, og dermed intervenere for å «få slutt på volden», altså bombe landet.

    Barack Obama var imidlertid skeptisk til å gjennomføre en slik «humanitær» intervensjon, på tvers av folkeretten, og med situasjonen i Libya i øyene, med høyst usikkert politisk utfall. Han hadde imidlertid latt seg presse til å erklære «en rød linje» ved bruk av kjemiske våpen fra regimets side. Så hva skjer? Jo, «regimet» bruker giftgass «mot sin egen befolkning» i massivt omfang i Damaskusforstaden Ghouta, samme dag som inspektører fra FN ankom byen for å undersøke anklager om bruk av giftgass andre steder i landet, i mindre omfang. I rapporten som ble frigitt noen måneder i etterkant av angrepet klarte ikke FN-inspektørene å fastslå hvem som hadde stått bak angrepet. Vestlige politikere hadde imidlertid konklusjonen klar om at det var regimet som sto bak allerede få timer etter at angrepet var blitt kjent gjennom verdenspressen. Tyrkia hadde både konklusjonen om ansvarsforholdene, og strategien for oppfølging, i form av bombeangrep mot regimet, klart til utsendelse allerede minutter etter at giftgassangrepet var et faktum.

    Men selv om alt tilsynelatende var klart, hadde løgnene i forkant av Irakinvasjonen gjort særlig den britiske opinionen tvilende til skråsikre påstander, spesielt når motivet for regimet for å bruke giftgass i den aktuelle situasjonen var så uklart som det var, samtidig som behovet for intervensjon fra de væpna opprørsgruppene og statene som støtter disse var så sterkt som det var. Det britiske parlamentet stemte derfor den planlagte intervensjonen nord og ned. Det førte til at også Obama nølte, så lenge at momentumet forsvant, og spørsmålene økte i intensitet. Krigsskipene som var sendt til Middelhavet for å starte bombinga av Syrias luftforsvarssystemer, ble trukket tilbake.»
    https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2016/10/23/vestens-syriastrategi-krise-og-kontinuitet/

  4. Hva med Irans røde linje, hvor går den?

    Teorien om ondskapens akse tilsier at neste land ut etter Syria (og Libya, Irak, Afghanistan) ville ha blitt Iran.
    Jeg mener at saken om Irans røde linje til og med har vært diskutert på forsiden til New York Times. Altså at et direkte USA-angrep mot Syria ville ha ført til full krig med også Iran bla ved at Iran samtidig ville ha bombet alt av USA-baser i Midt-Østen (bla i Saudi Arabia) og at USA ikke ville ha klart å forhindre et slikt motangrep fra Iran rettet mot bla Saudi Arabia samtidig med USAs gjennomførte angrep på Syria. Resultatet av noe slikt ville ha blitt full krig i Midt-Østen. I tillegg ville Russland og kanskje også Kina ha blitt trukket inn i krigen. Etter regimeskifte i Iran ville USA ha gått videre og ville ha forsøkt regimeskifte også i Russland og deretter i Kina (bla i form av oppsplitting av begge disse to landene kanskje etter samme mønster som oppsplittingen av Jugoslavia). Det ser ut som dette forhold om mulighet for verdenskrig var fullstendig ukjent i norsk media, verden var på randen av verdenskrig uten at flertallet av befolkningen i vestlige land ante noe som helst om dette.

    Skal dollaren overleve som verdensvaluta må resten av verden underlegges USA eller bli kastet ut i kaos. Bare så lenge dollaren har en dominerende posisjon er det mulig for USA å kunne finanisere sine store underskudd bla handelsunderskudd.

  5. Hva er det Obama-administrasjonen egentlig holder på med nå rett før innsettelsen av Trump? Jeg så at de beskylder russerne for hacking av Clintons filer og har fått med seg CIA og FBI. Disse filene lå vel åpne for alle i hele verden to hack? Kom med bevisene. Man avfeier så respektløst at det kommer en ny President som snart skal inn og hva hen mener. Dermed setter man i gang en storstillt utvisning av 35 russiske diplomater? Hvis de prøver å stanse/utsette innsettelsen av Trump nå er vi svært nær en borgerkrig.

    • Martin Armstrong pleier å være godt informert, og han skriver at beskyldningene mot russerne (selvfølgelig) ikke har noe med russerne å gjøre, og det handler heller ikke om Trump. Martin Armstrong påstår at dette dreier seg om et internt oppgjør i det demokratiske partiet, hvor bidragsyterne til Clinton vil ha en revisjon av hva Clinton brukte 1,5 milliarder dollar til. Obama kommer, ifølge Armstrong, med beskyldninger mot russerne for å trekke oppmerksomheten bort fra Clintons skandaler.

      https://www.armstrongeconomics.com/international-news/north_america/2016-u-s-presidential-election/obamas-desperate-attempt-to-save-the-democratic-party-by-blaming-russia/

      • Det kan godt være. Han oppfører seg jo i likhet med Clintons som en småkjeltring likevel. Etter bomberaidet i Syria og alle likvideringene bla av de russiske diplomatene vil jeg anta at Obama trenger mer enn vanlig livvaktbeskyttelse etter at hans periode har løpt ut. Det kan bli en brutal oppvåkning til en virkelighet uten beskyttelse som vanligvis var noe han var vant til at hans ofre måtte oppleve. Jeg håper vikrelig han en gang får smake riset.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.