Den virkelige norske klimapolitikken

0
Erik Plahte
Av Erik Plahte

– Din regjerings handlinger er fullstendig på kant med den vitenskapelige konsensusen som Parisavtalen bygger på. Norge virker fast bestemt på å sabotere avtalen før den overhodet har trådt i kraft, skriver den kjente klimaforskeren James E Hansen til Erna Solberg. Med dette sitatet avslutta jeg mitt innlegg på steigan.no 22. oktober 2016 om den offisielle norske klimapolitikken. Det er ikke de uklare og uforpliktende formuleringene om de norske klimamålene – som de blåblå hevder er så ambisiøse – som James Hansen reagerer på. Det er ikke det regjeringa sier, men det den gjør, den virkelige klimapolitikken som bl.a. å åpne nye gass- og oljefelt i Barentshavet, han dømmer nord og ned. Den virkelige norske klimapolitikken er å forlenge fossilalderen så lenge som mulig – for norsk olje og gass. Det er de andre som må trappe ned, norsk olje og gassproduksjon skal gå for fullt så langt inn i framtida som det er mulig å skue.

Annerledes er det ikke mulig å tolke vedtaket om å lyse ut den 24. konsesjonsrunde for olje og gass fra Barentshavet.  Olje- og energidepartementet har i brev av 29. august og 8. september invitert oljeselskapene til å nominere blokker i forbindelse med 24. konsesjonsrunde. Utlysningen av 24. konsesjonsrunde er ventet før sommeren 2017.

– Petroleumsnæringen vil være vår største og viktigste næring i tiår framover. Regjeringen legger til rette for dette ved å føre en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk. Et hovedelement i petroleumspolitikken er å holde et høyt tempo i tildelingen av attraktivt leteareal til selskapene. Dagens oppstart av den 24. konsesjonsrunden på norsk sokkel er nok en konkret oppfølging av regjeringens politikk, sier statsminister Erna Solberg (H) i en pressemelding. 24. konsesjonsrunde er viktig for norske arbeidsplasser og det er viktig for utviklingen i fremtiden. Gass er på mellomlang sikt en viktig del av energimiksen i Europa. Alternativet er kull, sa Solberg videre. Det er dette som de blåblå hele tida bruker som påskudd for fortsatt olje- og gassutvinning.

Regjeringas standpunkt er til forveksling lik perspektivene til bransjeorganisjonen Norsk olje og gass. I sitt Veikart for norsk sokkel utgitt 2016 setter de følgende overordnede klima- og forretningsmessige mål for 2030:

Opprettholde lønnsom og sikker produksjon på dagens nivå og fra 2020 gjennomføre CO2-reduserende tiltak som akkumulert tilsvarer 2,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år innen 2030. Dette betyr at det vil være omtrent samme produksjonsnivå som i 2015 på norsk sokkel, målt i oljeekvivalenter.

Så alle andre skal redusere sin produksjon, bare ikke de norske produsentene, for de leverer så miljøvennlig gass! Mer om det nedenfor.

Men i 2050, da? Innen den tid må de globale utslippene være redusert med minst 80% om togradersmålet skal holde. Heller ikke dette skal gjelde den norske petroleumsindustrien. Den skal ‘opprettholde posisjonen som Norges viktigste verdiskaper og øke den gjennomsnittlige utvinningsgraden til minst 60 prosent. (…) Ambisjonen innebærer at det skal være høy verdiskaping, økt produktivitet og betydelig sysselsetting i bransjen i 2050. Livskraftige offshoreklynger vil levere betydelige volum både til hjemmemarkedet i Norge og til det globale markedet’, står det videre i Veikartet. Her er det ingen planer om nedtrapping.

Det kan ikke være tvil om hva som er den virkelige driftkrafta. Barentshavet kan skjule enorme oljemengder, kunne NRK melde 12. oktober.  – Dersom alle prognoser slår til og alle usikkerhetsfaktorer slår ut positivt så snakker vi om milliarder av fat, ja. Til sammenligning har Norges hittil største felt, Statfjord, produsert fem milliarder fat olje siden oppstarten på slutten av 70-tallet, sier Kristian Kråkenes i Kuwaits statlige oljeselskap Kuwait Petroleum Corporation. Statoil er sjølsagt med i jakten etter det store funnet og har nylig starta en stor og ny leitekampanje i Barentshavet. Her kan det være store penger å tjene. Her skal Jordas framtid ofres på Mammons alter. – Volumpotensialet er stort, sier Jez Avery, Statoils letedirektør, til NRK Finnmark og føyer til: Barentshavet er viktig for Statoil, men enda viktigere for nasjonen Norge.

Er det viktig for å finne den gassen som regjeringa er så opptatt av? Langt ifra. – I samtlige brønner er det olje, ikke gass, som er  målet, sier Avery.

Regjeringa har retta en rekke henstillinger til EU om ikke å vedta egne mål for fornybar energi og energieffektivisering. Grunnen er enkel: det ville ramme norsk gasseksport. I stedet bør EU konsentrere seg om ett enkelt mål, lyder argumentet. – Vi har ment at det viktigste nå er å støtte ett overordnet utslippsmål, sa klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) til NTB  (NRK 23.10.2014).

Direkte patetisk var det at tre norske statsråder (Lien, Helgesen og Aspaker) skrev et brev til EU-kommisær Miguel Arias Cañete i januar 2016 der de pekte på at Norge hittil bare har utvunnet en tredjedel av de anslåtte gassreservene. Den andre tredjedelen vil bli utvunnet innen 2035, og så til slutt den siste tredjedelen. Det var ikke klimaet de var opptatt av: ‘A clear message from the Commission that natural gas remains important for the EU’s energy mix for many years to come, would be a welcome signal to gas investors in Norway considering projects that would connect them to the EU market’, står det til slutt i brevet.

Både regjeringa og bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som leder driver energisk lobbyvirksomhet i Brüssel for å få EU til å opprettholde importen av norsk gass. Målet er at pumpene skal gå for fullt, bare med mindre utslipp fra selve produksjonen. Etter klimatoppmøtet i Paris gratulerte Schjøtt-Pedersen regjeringa med resultatet. Teksten er interessant, og uttrykker norsk energipolitikk (les: klimapolitikk) i et nøtteskall:

Den norske  olje- og gassnæringen vil derfor videreføre og forsterke sin innsats for økt energieffektivitet og teknologiutvikling for å redusere utslippene. Olje og gass-næringens oppgave er å sikre verden tilgang på energi, ikke minst de områder som mangler tilgang på energi for å nå sine utviklingsmål, samtidig skal vi aktivt bidra til at klimagassutslippene reduseres. Leveranse av naturgass fra Norge er nødvendig for at vi skal kunne nå klimamålene.

Den norske  olje- og gassnæringen vil derfor videreføre og forsterke sin innsats for økt energieffektivitet og teknologiutvikling for å redusere utslippene.

Så edelt, hvilken rørende omtanke for verdens fattige land!

For å begrunne (eller forsvare?) sitt standpunkt bruker regjeringa samme argumenter som Norsk olje og gass. Norsk gass trengs også i framtida fordi gass gir bare halvparten så store utslipp som kull pr produsert energimengde, og norsk gassproduksjon er så mye mer miljøvennlig enn alle andres Noen må produsere all denne gassen som verden vil trenge også i framtida. Dette likner på en ny versjon av ‘the white man’s burden’.  Men både Norsk olje og gass og regjeringa har store problemer med å dokumentere begge påstandene. Når alle andre argumenter svikter, kan man alltid ty til en logikk som det helst er barn som bruker. – Jeg mener det fortsatt er viktig at vi utvinner våre olje- og gassressurser i Norge. Alternativet er ikke at alle andre lar være å gjøre det, men at noen andre, som har enda større utslipp, fyller de områdene, sa Erna Solberg i 2014. På seg selv kjenner man andre, er det fristende å føye til. Sjøl er hun åpenbart mer enn villig til å dekke den etterspørselen som oppstår om andre reduserer sin produksjon.

Jeg har tidligere referert Stig Schjølset, ekspert på klimakvoter hos Thomson Reuters Point Carbon, som sier at hvis Norge vil slippe ut like mye i 2030 som i dag, så er det fullt mulig å gjøre det ved å kjøpe seg fri med klimakvoter. De norske fossilpolitikerne er på linje med en klimaversting som Exxon Mobil. Ifølge deres Outlook for Energy 2016 vil de globale utslippene av CO2 i 2040 ‘bare være ca 10 prosent høyere i 2040 enn i 2014’. Dette perspektivet planlegger altså et av verdens største oljeselskap etter. Den norske politiske eliten har heller ingen planer om å redusere norsk produksjon av olje og gass i overskuelig framtid.

Trass i den norske elitens omtanke for olje- og gassprodusentene på norsk sokkel ville det vært mulig med en kraftig innsats for å redusere utslippene på fastlandet. Men de puslete tiltakene regjeringa foreslår i statsbudsjettet for 2017, vil knapt bety noen ting. – Ingenting av det som så langt har vært oppe i budsjettdiskusjonen, vil gjøre Norge i stand til å nå klimamålsettingene om hjemlige kutt i 2020, sier Elin Lerum Boasson ved Cicero til Klassekampen 7. nov.

Klimaminister Vidar Helgesen innrømmer at regjeringa ikke engang veit om tiltakene de foreslår vil virke. Med andre ord: Regjeringa har ingen reell kuttpolitikk, og har ingen evne eller vilje til å utforme en, langt mindre sette den ut i livet.

Både Venstre og Arbeiderpartiet har derimot i budsjettforhandlingene lagt fram planer de hevder vil gjøre at Norge nesten når klimamålet å kutte 11 millioner tonn CO2 i 2030 (Dagbladet 1. nov og NRK 10. nov). Men typisk nok vil ikke de heller røre olje- og gassproduksjonen. Den har visst ikke noe med klimaet å gjøre…

Men er det slik at EU planlegger å bruke norsk gass til å erstatte kull? Denne figuren fra kommisjonsrapporten EU Reference Scenario 2016 – Energy, transport and GHG emissions – Trends to 2050 tyder ikke på det.

 Mens gassens andel av elektrisitetsproduksjonen endrer seg lite fram mot 2050, er det energi fra sol- og vindkraft (grønne og blå felt) som øker og erstatter kull (grått felt). Slik er klimaplanene i EU. De gir tross alt et visst rom for norsk gass, men ikke som alternativ til kull. Alternativet til kull er fossilfri energi, energisparing m.m.
Mens gassens andel av elektrisitetsproduksjonen endrer seg lite fram mot 2050, er det energi fra sol- og vindkraft (grønne og blå felt) som øker og erstatter kull (grått felt). Slik er klimaplanene i EU. De gir tross alt et visst rom for norsk gass, men ikke som alternativ til kull. Alternativet til kull er fossilfri energi, energisparing m.m.

En dårlig og en god strategi

Den kjente økonomen Jeffrey D Sachs, leder for The Earth Institute ved Columbia University, skriver i en ganske fersk artikkel i Nature Geoscience at om verden skal nå togradersmålet med en rimelig sannsynlighet, må de energirelaterte utslippene pr person reduseres fra 6.4 tonn CO2 pr år i dag til ca 1.7 tonn i 2050 og til null i 2070. Men det er ikke likegyldig hvordan togradersmålet blir nådd, skriver Sachs. Det er nødvendig å se lenger enn til 2050. Regjeringene kan være frista til å velge løsninger som gjør det billig å nå 2050-målet, men som gjør det umulig å komme ned på nullnivået i 2070.

Sachs skiller mellom to strategier. Den kortsiktige og billige er å erstatte kull med gass. Men i 2050 vil en da ha en stort antall gasskraftverk som langt fra er nedbetalt, og som må skrotes til store kostnader og inntektstap for at utslippene skal kunne reduseres videre til null. Dette vil låse landet til fortsatt drift av gassdrevne kraftverk med svake utsikter til å oppnå nullutslipp i 2070 eller tidligere, skriver han. Den langsiktige strategien, som kanskje er dyrere på kort sikt men som vil lønne seg i lengden, er å erstatte kull med fornybar energi. En skulle tro at Sachs har Erna Solberg og Tord Lien i tankene.

Den siste strategien har også andre fordeler. Den viser at regjeringa mener alvor, den står fram som eksempel for andre, og og den inviterer til en langsiktig strategi for å skape klimavennlige arbeidsplasser til dem som mister jobben i fossilindustrien. Når det ikke skjer, fører det til slike uheldige, men høyst forståelige utslag som at fagforbundene i fossilindustrien kjemper med nebb og klør mot å trappe ned olje- og gassproduksjonen, slik Fellesforbundet og Industri Energi gjør.

Ligger kanskje løsninga i karbonfangst og lagring?

– Karbonfangst og lagring (CCS) er eneste løsning for å holde den globale oppvarmingen under to grader, slår Kristin Halvorsen, leder for CICERO fast overfor Aftenposten. Men dette er ytterst risikabelt. Det er dyrt, og de teknologiske utfordringene er langt fra løst. Eksperter advarer. – I dag finnes det ingen teknologi for negative utslipp som kan settes i verk for å nå togradersmålet uten omfattende virkninger på land, energi, vann, matproduksjon, albedo (Jordas evne til å reflektere sollyset) og kostnader, så plan A må være å redusere utslippene av klimagasser umiddelbart og kraftfullt, konkluderer f.eks. en lang rekke forskere (P. Smith m. fl. i Nature Climate Change, 2015). Tre tyske forskere ved Wuppertal Institute for Climate hevder at det neppe vil finnes noen tilgjengelig CCS-teknologi som kan tas i bruk i stor skala før i 2025, og innen den tid vil flere former for fornybar energi være billigere enn fossil energi med CCS. En rapport fra Carbon Tracker Initiative kommer til en liknende konklusjon: Innen CCS vil kunne være i drift i stor skala, vil det ha blitt sluppet ut så mye klimagasser at utslippsbudsjettet bare kan økes med 12-14%. Det er lite å vinne ved å satse på CSS, men mye å tape, skriver Kevin Anderson og Glen Peters i en artikkel i Science. Om vi satser på CSS og lar være å begrense utslippene og det så viser seg at CSS svikter, vil vi være på god vei mot skrekkscenarioet før Parismøtet – 4 °C temperaturstigning som følge av fortsatt ‘business as usual’, konkluderer de. En økonomisk risiko ved CCS er at de store investeringene og den lange nedbetalingstida kan gjøre at anleggene må skrotes før tida fordi fornybar energi blir billigere, med svære økonomiske tap som følge.

Flesteparten av landene i verden somler med å sette i verk virkelig effektive tiltak for å redusere utslippene samtidig som de håper at en framtidig teknologisk fix skal løse problemet uten at de trenger å utfordre fossilindustrien. Tvert imot subsidierer de fossilindustrien med kjempebeløp hvert eneste år. Globalt var de totale subsidiene (etter skatt) til kull, olje og gass i 2013 på hele 4 900 milliarder USD ifølge en rapport fra IMF. Mest til kull (som er klimaverstingen), deretter petroleum og gass. Storparten av subsidiene skjer i form av at oljeselskapene slipper å betale for miljøskadene de fossile produktene fører til. Rapporten anslår at om subsidiene ble eliminert, ville skatteinntektene øke med 2 900 milliarder USD, 3.6 % av globalt BNP, utslippene av CO2 ville bli redusert med 20 % og antall dødsfall på grunn av luftforurensning med over 50 %. De direkte subsidiene til fossilindustrien var i 2013 548 milliarder USD ifølge IEA, sammenlikna med bare 121 milliarder USD til fornybar energi.

Her er den norske staten fullt på høyde med resten av verden. Selskapet Talisman fikk 3.4 milliarder kroner da det la ned driften etter et mislykket prosjekt i Nordsjøen, rapporterer Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad. Til sammen har staten tatt en regning på 11 milliarder kroner fordi selskapet, i tråd med norske regler, kan trekke fra leitekostnader fra inntektene. Ideen bak ordningen er at staten dekker 78 prosent av underskudd, den samme prosentsatsen som staten tar i skatteinntekter fra overskudd. Dette er bare en liten andel av de enorme subsidiene norske olje- og gasselskap nyter godt av, i 2009 minst 25.5 milliarder norske kroner, ifølge konsulentselskapet Pöyry.

Fornybarkapitalen på offensiven

Jeffrey Sachs er ikke den eneste som advarer mot klimapolitikken til den norske politiske eliten. En annen viktig gruppe er kapitalkrefter og økonomer som mener at fornybar energi raskt vil konkurrere prismessig med fossil energi, og at det derfor kan bli et kostbart eventyr å fortsette langsiktige investeringer i olje- og gassutvinning. To eksempler: Elleve energi- og energiteknologikonsern, blant dem Siemens, GE, Vattenfall og Statoil, skrev i sommer et åpent brev til energiministrene i EU der de hevda at energi fra havvindmøller kan bli like billig som kull- og gasskraft i løpet av et tiår. De etterlyste nødvendige reguleringer og tiltak for å gjøre havvindmøller ‘fullt konkurransedyktige’ med konvensjonelle kraftverk (Reuters, 6.6.2016).  EWEA, The European Wind Energy Association, har lagt fram en plan om at nesten 54 % av elektrisitetsforbruket i Europa skal komme fra fornybar energi, derav ca halvparten fra vindkraft.

vindkraft-pris
Prisen på vindenergi synker raskt. I 2012 lå den på ca 50 euro pr MWh, eller ca 45 øre pr kWt, en kraftig reduksjon fra ca 200 euro i 1984. Merk at begge aksene er logaritmiske, dvs trykt sammen slik at f.eks. på den loddrette aksen er det like langt fra 10 til 50 som fra 100 til 500. Tilsvarende på den horisontale aksen. Fra 1984 til 2012 økte installert effekt fra ca 300 MW til 300 000 MW, ca tusen ganger så mye, og prisen sank fra 200 til 50 euro pr MWh.

Carbon Tracker, en interesseorganisasjon som finansieres av en rekke ideelle stiftelser i USA og Storbritannia, har som har som mål å tilpasse finansmarkedene til klimapolitikken. Rapporten Unburnable Carbon 2013: Wasted capital and stranded assets tar opp karbonbudsjettene og risikoen for framtidige ‘stranded assets’ i fossilsektoren, dvs tapsbringende investeringer som ikke gir forventa utbytte og derfor må avskrives som tap. Blant de områdene der faren for tapsbringende investeringer er størst, nevner de ikke uventa områder som har høy politisk risiko (Nordafrika) og som er teknologisk krevende (Arktis).
Det er ikke småbeløp det dreier seg om. Hvis investeringene i fossil energi fortsetter på dagens nivå i ti år til, vil opptil 6 740 milliarder USD bli investert i å utvikle reserver som sannsynligvis ikke kan utnyttes om togradersmålet skal nåes, skrive Carbon Tracker i rapporten. De fleste fossilkonsernene nekter å innse at verden er forandra og prøver å rettferdiggjøre fortsatt fossil produksjon. I rapporten The $2 trillion stranded assets danger zone: How fossil fuel firms risk destroying investor returns som kom like før toppmøtet i Paris, hevder Carbon Tracker at fossilkonsernene investerer fem ganger mer i leiting enn de betaler ut til aksjonærene. Men ‘the data is clear – the energy transition is underway, and the direction of travel is away from fossil fuels’. Framtidige investeringer på 2000 milliarder USD i fossile prosjekter står i fare for å gå tapt i marsjen mot togradersmålet, skriver de.  Det samme vil trolig gjelde mye av den kapitalen som allerede er investert. Det er ikke vanskelig å forstå at fossilindustrien presser på for å forlenge fossilalderen så lenge som mulig. De liker heller ikke tanken på at de kanskje ikke får henta opp alle de verdiene som fortsatt ligger under bakken i form av olje og gass.

Framsynte kapitalister ser at fossilindustriens dager er talte, og vil satse på fornybar energi. Det er ikke mangel på kapital som er flaskehalsen, men statlig støtte og langsiktige statlige planer for en fossilfri framtid. Finansmarkedene må legges til rette for de enorme investeringene som vil kreves i fornybar energi. De som er interessert i dette, kan lese mer i Citigroup-rapporten ENERGY DARWINISM II – Why a Low Carbon Future Doesn’t Have to Cost the Earth.

Fossilkapitalen risikerer å måtte avskrive enorme investeringer som allerede er gjort og gå glipp av enorme inntekter fra framtidig produksjon. Deres interesse er å forlenge fossilalderen så langt det går. Statlige myndigheter og ledende politiske krefter er på deres parti, enten fordi de også ser seg tjent ved det eller ikke tør, klarer eller makter å endre politikken grunnleggende i fornybar retning. De kommer med ambisiøse kllimamål og fagre løfter om reduserte utslipp, men forholder seg ikke til realitetene. De spiller hasard med miljøet for å tjene mere penger på olje og gass. Men i likhet med heldige hasardspillere på casinoet som ikke klarer å stanse i tide, risikerer de å spille bort hele gevinsten.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.