Washingtons verdensomspennende økonomiske kriger

0
Onkel Sam truer dragen med sanksjoner og dragen takker aller vennligst for advarselen og sier: "Bare et kjapt spørsmål: Har du husket svømmeutstyret?

Av James Petras

Introduksjon: De to siste tiårene har Washington på en aggressiv måte gått til militær eller økonomisk krig mot i hvert fall ni land. Enten direkte, eller gjennom sin militære bistand til lokale allierte og stedfortredere. Amerikanske luft- og bakkestyrker har bombet eller invadert Afghanistan, Irak, Pakistan, Libya, Somalia, Syria, Jemen og Libanon.


Publisert på hjemmesida til James Petras – Oversatt til norsk av Achsel Ford


I den senere tid har Washington trappet opp sin globale krig mot økonomoiske hovedrivaler så vel som mot svakere nasjoner. USA begrenser ikke lenger sine aggressive impulser til økonomisk perifere nasjoner i Midtøsten, Latin-Amerika og Sør-Asia: De har erklært handelskriger mot stormakter i Asia, Øst- og sentral-Europa og Gulf-statene.

Målene for den amerikanske økonomiske aggresjonen inkluderer økonomiske kraftsentra som Russland, Kina, Tyskland, Iran og Saudi-Arabia, samt Syria, Jemen, Venezuela, Cuba og Donbass-regionen i Ukraina.

Det er en stadig mer hårfin grense mellom økonomisk og militær krigføring, og USA har ofte tatt skrittet fra det ene til det andre, da særlig når økonomisk krigføring ikke har ført til “regimeskifte” – som i tilfellet med sanksjonene mot Irak i forkant av den knusende invasjonen og ødeleggelsen.

Dette essayet har til hensikt å undersøke de underliggende strategier og taktikker bak Washingtons økonomiske krigføring, deres suksesser og nederlag, og politiske og økonomiske konsekvenser for mål-nasjonene og stabiliteten i verden.

Washingtons økonomiske krigføring og globale makt

USA har benyttet ulike taktiske våpen i utøvelsen av sine økonomiske kampanjer mot utvalgte motstandere, og til og med mot gamle allierte.

To antatt allierte, Tyskland og Saudi-Arabia, har blitt angrepet av Obama-administrasjonen og den amerikanske kongressen via “lovlig” manipulasjon rettet mot deres finanssystemer og utenlandsinvesteringer. Et slikt nivå av aggresjon mot suverene stater er oppsiktsvekkende og hensynsløst. I 2016 ila US Department of Justice Tysklands største internasjonale bank, Deutsche Bank, en straff på 14 milliarder dollar, noe som kastet det tyske aksjemarkedet ut i kaos, senket bankens aksjekurs med 40% og destabiliserte det tyske finanssystemet. Dette uhørte angrepet på en alliert nasjons største bank var en direkte gjengjeldelse av Tysklands støtte til EU-kommisjonens 13 milliarder dollar store skattekrav mot skattesnyter Apple Corporation etter deres notoriske finansielle ugagn i Irland. Ledende tyske politikere og forretningsfolk avviste umiddelbart Washingtons juridiske retorikk som det den var: Obama-administrasjonens gjengjeldelse for å beskytte USAs skattesnytende og pengevaskende multinasjonale korporasjoner.

deutsche bank3

Formannen i den tyske finanskomitéen slo fast at det oppblåste amerikanske forsøket på å presse Deutsche Bank hadde alle elementene som inngår i økonomisk krigføring. Han bemerket at Washington har “lang tradisjon for å bruke enhver tilgjengelig mulighet til å gå til skritt som utgjør en handelskrig hvis det tjener deres egen økonomi”, og “skadeerstatningskravet” mot Deutsche Bank var en slik lærepenge. Amerikanske økonomiske sanksjoner mot noen av Tysklands handelspartnere som Russland, Kina og Iran, utgjør nok et forsøk på å underminere Tysklands store eksportøkonomi. Ironisk nok anses Tyskland fremdeles som en “verdsatt alliert” i USAs kriger mot Syria, Afghanistan og Irak, kriger som driver millioner på flukt til Europa og slik skaper kaos og problemer for tysk økonomi, politikk og velferd, og har truet med å kunne velte “allierte” Angla Merkels regjering.

Den amerikanske kongressen gikk til økonomisk-rettslig krig mot sin nærmeste allierte i Gulf-regionen da den vedtok en lovgivning som gir amerikanske ofre for islamsk terrorisme, da spesielt relatert til angrepene 11. september 2001, rett til å saksøke Saudi-Arabias regjering og beslaglegge dens verdier i utlandet. Dette inkluderer kongedømmets enorme statsfond, og utgjør en vilkårlig og åpenlys krenkelse av saudisk suverenitet. Dette åpner en Pandoras eske av økonomisk krigføring ved å tillate ofre å saksøke en hvilken som helst regjering for støtte til terror, inkludert den amerikanske! Saudiske ledere reagerte umiddelbart med trussel om å trekke milliarder av dollar ut av amerikanske statsobligasjoner og investeringer.

De amerikanske økonomiske sanksjonene mot Russland er utformet for å stramme kvelertaket på de europeiske økonomiene som er avhengig av handel med Russland. Dette har svekket spesielt Tysklands og Polens handelsforbindelser med Russland, som er et hovedmarked for tysk  eksportindustri og polske landbruksprodukter.

Opprinnelig var de amerikansk-pålagte økonomiske sanksjonene mot Moskva ment å ramme russiske forbrukere, fremprovosere politisk misnøye og føre til “regimeskifte”. I realiteten har den misnøyen som ble skapt i hovedsak vært blant europeiske eksportbedrifter, hvis kontrakter med Russland måtte makuleres og tap på milliarder av euro har måttet tas. Videre har det politiske og diplomatiske klimaet mellom Europa og Russland blitt forsuret, mens USA har gjort en dreining mot en mer militaristisk tilnærming.

Resultatene i Asia har blitt enda mer tvilsomme: Washingtons økonomiske kampanjer mot Kina har gått keitete i to retninger: Begrensede handelsavtaler med asiatiske Stillehavsland, og økende amerikansk militær omringing av Kinas maritime handelsruter.

Obama-regimet sendte finansminister Jack Lew for å promotere Trans-Pacific Partnership (TPP-avtalen) overfor et dusin regionale regjeringer, men ignorerte demonstrativt Kina, Asias største økonomiske kraftsenter. Som et smekk på fingrene til den avtroppende Obama-administrasjonen avviste kongressen hans mesterverk av et økonomisk våpen mot Kina, TPP-avtalen.

I mellomtiden “oppfordret” Obama sine forhenværende “allierte” på Filippinene og i Vietnam til å saksøke Kina for maritime grensekrenkelser relatert til de omstridte Spratly-øyene før voldgiftsdomstolens endelige beslutning. Japan og Australia har signert militærpakter og base-avtaler med Pentagon i den hensikt å forstyrre Kinas handelsruter. Obamas såkalte “vending mot Asia” er et lett gjennomskuelig forsøk på å utestenge Kina fra sine markeder og handelspartnere i Sørøst-Asia og Stillehavslandene i Latin-Amerika. Washingtons skamløse økonomiske krigføring har resultert i tunge importavgifter på kinesiske eksportprodukter, spesielt på stål og bildekk. USA sendte også særdeles velvoksne luft- og sjøstyrker til “fellesøvelser” langs Kinas regionale handelsruter og der Kina har tilgang til den viktig oljen fra den Persiske Gulf, og satte slik i gang en “nervekrig”.

Christine Lagarde (IMF) med Kinas statsminister Li Keqiang
Christine Lagarde (IMF) med Kinas statsminister Li Keqiang

Som svar på USAs agressive sving med storslegga lanserte Kina behendig Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), og over femti land har ivrig meldt seg for å få inngå lukurative handels- og investeringsavtaler med Kina. AIIBs oppsiktsvekkende suksess lover ikke bra for Obamas “dreining mot stillehavshegemoni”.

Den såkalte atomavtalen mellom USA, EU og Iran har ikke satt sluttstrek for Washingtons handelskrig mot Teheran. Til tross for at Iran godtok full avvikling av sine uran-anrikings- og atomforskningsprogrammer til fredelige formål, har USA blokkert investorer og forsøkt å underminere handelsforbindelser, og de sitter fremdeles på milliarder av dollar i Iranske statsobligasjoner som ble frosset da Sjahen ble kastet fra makten i 1979. Ikke desto mindre inngikk en tysk handelsdelegasjon en handelsavtale med Iran til en verdi av tre milliarder dollar i begynnelsen av oktober 2016, og har henvendt seg til USA for å få dem til å oppfylle sin del av avtalen med Teheran – foreløpig til ingen nytte.

USA er alene om å sende sin atomvåpenutstyrte armada til den Persiske Gulf og true handelsforholdene. Selv Saudi-Arabia, Irans gamle erkefiende, har blitt enig med Iran om en samarbeidsavtale for oljeproduksjon på et OPEC-møte nylig.

Washingtons økonomiske krigserklæring mot to av sine sterkeste strategiske allierte, Tyskland og Saudi-Arabia, samt mot tre kommende, konkurrerende supermakter, har tæret på USA økonomiske konkurransedyktighet, underminert tilgangen til lukurative markeder og økt avhengigheten av militære strategier på bekostning av diplomati.

Det mest slående og forvirrende med Washingtons måte å føre økonomisk krig på, er hvor dyr den har blitt for amerikansk økonomi og for USAs allierte, og med så lite faktiske fordeler oppnådd.

Amerikanske oljeselskaper har gått glipp av milliardinntekter på samarbeid med russerne om oljeutvinning på grunn av Obamas sanksjoner. Amerikanske banker, landbrukseksportører og teknologiselskaper mister lukurative salg fordi Russland må straffes for det ubeskrivelig korrupte og konkursrammede USA-støttede ukrainske kupp-regimet.

Amerikanske multinasjonale korporasjoner, spesielt de som driver i transport og verftsindustri på Stillehavskysten, Silicon Valleys høyteknologibedrifter og Washington States landbrukseksportører trues av de amerikanske handelsavtalene som ekskluderer Kina.

Irans dollarmilliard-marked etterspør alt fra sivile fly til gruveteknologi. Enorme avtaler har gått i vasken for amerikanske selskaper fordi Obama fortsetter å tvinge igjennom faktiske sanksjoner. Samtidig signerer europeiske og asiatiske konkurrenter sine kontrakter.

Til tross for Washingtons avhengighet av tysk teknologisk Fachwissen og saudiske petrodollar-investeringer for å realisere sine globale ambisjoner, fortsetter Obamas irrasjonelle politikk å undergrave USAs handel.

Washington har engasjert seg i økonomisk krigføring mot andre land som er “økonomiske småstater”, men som har betydelig politisk innflytelse i sine regioner. USA opprettholder den økonomiske boykotten av Cuba, viser økonomisk aggresjon mot Venezuela og tvinger økonomiske sanksjoner på Syria, Jemen og Donbass-regionen i Øst-Ukraina. Disse landene er ikke kostbare for USA i form av økonomiske tap for amerikanske forretningsintresser, men de øver en betydelig politisk og ideologisk innflytelse i sine regioner som undergraver USAs ambisjoner.

Konklusjon

Når Washington tyr til økonomisk krigføring, utfyller det deres militær-drevne imperiebygging.

Men økonomisk og militær krigføring mangler blikk for proporsjoner. USA kan alltids få klemt noen milliarder ut av Deutsche Bank, men vil ha tapt mye mer i form av langsiktige og brede forbindelser med tyske industrieiere, politikere og finansfolk. Dette er kritisk fordi Tyskland spiller en nøkkelrolle i utformingen av EUs økonomiske politikk. Amerikanske multi-nasjonale korporasjoners praksis med å søke seg til utenlandske skatteparadis i EU kan vise seg å få en brå slutt når EU-kommisjonen avslutter sin pågående etterforskning. Det er ikke gitt at tyskerne har noen overdreven medfølelse med sine amerikanske konkurrenter.

dragen og onkel sam

Obamas Trans-Pacific Partnership (TPP) har ikke bare brutt sammen, det har også fått Kina til å anse seg tvunget til å åpne nye kanaler for handel og samarbeid med de asiatiske Stillehavsnasjonene – altså nøyaktig det motsatte av det opprinnelige målet om å isolere Beijing. Kinas Asian Infrastructure and Investment Bank (AIIB) har tiltrukket seg fire ganger så mange deltakere som Washingtons TPP, og enorme infrastruktur-prosjekter finansieres for ytterligere å knytte ASEAN-landene til Kina. Kinas økonomiske vekst på 6.7% mer enn tredobler USAs 2%. Enda verre for Obama-administrasjonen er kanskje at Washington har støtt fra seg sine historisk mest pålitelige allierte, mens Kina styrker sine økonomiske bånd og samarbeidsavtaler med Thailand, Filippinene, Pakistan, Kambodsja og Laos.

Til tross for de amerikanske sanksjonene, tar Iran markedsandeler og øker sin handel med Tyskland, Russland, Kina og EU.

Konflikten mellom Saudi-Arabia og USA er enda ikke ferdig utspilt, men enhver eskalering av rettslig pågang mot kongedømmet vil medføre en flukt av hundrevis av milliarder investerte dollar fra USA.

Effekten av Obamas økonomiske krigføring kan bli at den fører til uendelig mye dyrere militære kriger og massive tap av arbeidsplasser og fortjeneste for den amerikanske økonomien. Washington blir stadig mer isolert. De eneste allierte som støtter de økonomiske sanksjonene er andre- og tredjerangs krefter som Polen og dagens korrupte parasitter i Ukraina. Så lenge polakkene og ukrainerne får fortsette å “bomme” av IMF og snappe til seg lånene fra EU og USA, vil de ta bølgen for Obamas anklager mot Russland. Og såfremt Israel klarer å svelge unna ytterligere 38 milliarder dollar i ekstra støtte fra Washington, vil det fortsatt være den største talsmannen for krig mot Iran.

Washington bruker milliarder av amerikanske skattebetalerdollar på sine militærbaser i Japan, på Filippinene og i Australia for å beholde hegemoniet i de asiatiske Stillehavsområdene. Deres allierte derimot, sikler ved utsikter til økt handel og investeringsavtaler knyttet til infrastruktur med Kina.

Økonomisk krigføring fungerer ikke for Washington, fordi den amerikanske økonomien ikke er konkurransedyktig, og spesielt ikke når den angriper sine egne allierte og tradisjonelle partnere. Deres regionale allierte vil gjerne inn på “de forbudte markedene” og få seg en andel i store investeringsprosjekter finansiert av Kina. Asiatiske ledere ser i økende grad Washington, med sin “dreining mot militarisme”, som politisk upålitelig, ustabilt og farlig. Etter at den Filippinske regjeringen var i Kina med en handelsdelegasjon, kan vi regne med å se flere “hoppe fra borde”.

Økonomisk krigføring mot erklærte motstandere kan bare lykkes dersom USA forplikter seg til fri handel med sine allierte, slutter med straffende sanksjoner og slutter å presse på for å få eksklusive handelsavtaler som underminerer sine alliertes økonomier. Videre bør Washington slutte å lystre hvert minste vink om “spesielle nasjonale interesser”. Uten disse endringene kan nederlaget i den økonomiske krigføringen kun føre til militær krigføring, et prospekt som er ødeleggende både for amerikansk økonomi og for verdensfreden.

 


James Petras har skrevet mer enn 62 bøker publisert på 29 språk, og over 600 artikler i fagtidsskrifter, inkludert American Sociological Review, British Journal of Sociology, Social Research og Journal of Peasant Studies. Han har publisert over 2000 i andre tidsskrifter og aviser som New York Times, the Guardian, the Nation, Christian Science Monitor, Foreign Policy, New Left Review, Partisan Review, TempsModerne, Le Monde Diplomatique og han publiseres regelmessig på internett.

Forrige artikkelFrançois Hollandes uslåelige rekord
Neste artikkelAngrep på demokratiet