Den offisielle norske klimapolitikken

13

Erik Plahte
Erik Plahte

«Norge vil under Parisavtalen kutte utslippene i 2030 med 40 % sammenliknet med 1990», skriver klimaminister Vidar Helgesen i Aftenposten 21. september. Det er ikke noe nytt. Det står også i Klimameldinga fra 2015, og er også tatt inn i utkastet til ny klimalov som ble sendt på høring i slutten av september. Dette kan se lovende og forpliktende ut, men nærmere gransking avslører at det ikke er noen av delene. Tvert imot: Utilstrekkelig, uforpliktende, og heller ikke dekkende for det som er regjeringas virkelige klimapolitikk.

Det hjelper ikke at «Norge har ambisiøse klimamål», som det så flott står i Klimameldinga. Mere selvskryt samme sted:

Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk. Denne politikken har gitt gode resultater. På usikkert grunnlag kan de årlige norske utslippene i 2010 anslås å ligge 11 – 14 millioner tonn, eller vel 20 prosent, lavere enn de ville ha vært uten vår nasjonale klimapolitikk. (…) Klimatiltak som er gjennomført siden 2007 kan på usikkert grunnlag anslås til å redusere de årlige utslippene i Norge med opp mot 5 millioner tonn i 2020 (s. 9).

Regjeringa velger altså fortsatt å sammenlikne de faktiske utslippene med en såkalt referansebane, som er et anslag på hva utslippene ville ha vært uten klimatiltak. Det tar seg unektelig bedre ut, men er helt irrelevant. Det er de faktiske utslippene som teller. I løpet av de 25 åra som har gått siden 1990, som er standard referanseår for utslippsmål, har den norske klimapolitikken bare ført til høyere årlige utslipp. Sammenlikna med andre europeiske land og EU ser det ikke vakkert ut, jf. Figur 2.16 i Klimameldinga 2011-2012) som viser hvor mye de årlige utslippene har endra seg siden 2009. Vi er mer i klasse med klimaverstingene USA og Australia som også hadde høyere utslipp i 2009 enn i 1990, hhv 30 % og 8 %.

klimagassutslipp

Det mangler ikke klimamål i den norske klimapolitikken. Derimot mangler det mye på at de blir nådd. Og de er nettopp – mål, ikke forpliktelser.  Slik den blir presentert i offentlige publikasjoner, er den offisielle norske klimapolitikken full av tall: Årstall, tidsperioder, årlige utslipp av klimagasser, prosent reduksjoner. Naturlig nok, siden naturen setter kvantitative grenser. Det er kvantitative sammenhenger mellom utslipp og temperaturøking på land og i havet, nedsmelting av breer og havis, osv. Klimaforskerne jobber med å tallfeste disse sammenhengene og nedfelle dem i klimamodeller. Problemet med tallene i den norske klimapolitikken er at de for en stor del er misvisende eller villedende, irrelevante eller ikke klart definert.

– Dagens mål i klimaforliket er uforståelige for alle andre enn politikere, og i praksis ubrukelige som rettesnor for norsk klimapolitikk, sier Nina Jensen, generalsekretær i WWF-Norge sant nok.

Hva vil det kreve å nå de norske klimamålene?

– Jeg skal være varsom med å love noe som helst. Og det er noe av utfordringen når vi ser tilbake. Det har vært lovet veldig mye før. Vi må sette større trykk på gjennomføring. Og vi har et høyt ambisjonsnivå og har gjennomført tiltak, som kollektivsatsingen som vil bidra til over tid. Men tiltak og vedtak i dag gir ikke utslippsreduksjoner i morgen. Dette svarte klimaminister Vidar Helgesen på Aftenpostens spørsmål om han kunne love at utslippene ville gå ned de neste to årene (18. jan. 2016). Journalisten var snill og konfronterte ikke Helgesen med at trass i at de blå-blå allerede hadde hatt to år på seg på å få ned utslippene, hadde de ikke gått ned. Faktisk økte de norske utslippene fra 53.6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013 til 53.9 mill tonn i 2015, 3.7 % høyere enn i 1990.

Ifølge Helgesen vil utslippene antakelig først gå ned i 2018. Det er da lett å regne ut hvor mye utslippene må reduseres med i 2018-20 for å komme ned på 84 % av 1990-nivået som gjennomsnitt for hele perioden 2013-2020 slik Kyoto-forpliktelsen krever. Svar: de må reduseres med 50 %! Dette er fullstendig urealistisk. Et slikt mål er rett og slett bare tøv, og det må Helgesen vite. Politikernes løfter og utslippsmål er ikke mye verdt.

Selv om vi tolker målet på aller mest velvillige måte, at det er utslippene i 2020 som maksimalt skal være 84 % av 1990-nivået, må de reduseres med ca 10 mill tonn. Ifølge klimaforliket skal to tredjedeler av dette, dvs 6.7 mill tonn, tas innenlands. Det vil si en reduksjon fra 2015 på over 12 %. Selv å klare dette på de tre årene 2018-20 er en formidabel oppgave som ser ut til å være hinsides hva de blåblå kan klare når vi ser hvor puslete tiltakene deres er, som at de plent nekter å øke bensinavgiften med mer enn 15 øre pr liter.

Nå har de blåblå, som i likhet med Arbeiderpartiet ikke kan ta et eneste virkelig betydningsfullt politisk skritt uten at det er avklart med USA eller EU først, funnet ut at norsk klimapolitikk skal utformes og gjennomføres i samarbeid med EU. Hva innebærer det? At vi må gjøre som EU sier. I sommer vedtak EU en plan som fastsetter utslippsreduksjonene i ikke-kvotepliktige sektorer for 2021-2030 for hvert enkelt medlemsland. For Norge blir kravet omlag 40 % av utslippene i 2005, som var på hele 55.3 mill tonn. Ikke kvotepliktig sektor omfatter i hovedsak landbruk, transport, avfall og bygg, tilsammen ca 52.5 % av utslippene, derav ca 20 % på transport.

Dette ser da lovende ut? Nei. – Norge trenger ikke å ta kuttene hjemme, sier Stig Schjølset, ekspert på klimakvoter hos Thomson Reuters Point Carbon. – Det blir full fleksibilitet. Hvis Norge vil slippe ut like mye i 2030 som i dag, så er det fullt mulig å gjøre det.

Svakt forslag til klimalov

Regjeringa har nylig sendt ut et høringsnotat med forslag til en klimalov. Der står det (s. 8, uthevet av meg):

Norges klimamål for 2020 var del av klimaforliket på Stortinget i 2012 som igjen bygger på klimaforliket fra 2008. For andre forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen (2013-2020) er Norges forpliktelse at utslippene i gjennomsnitt ikke skal overstige 84 % av utslippene i 1990. Den er avledet av og konsistent med målet om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 % av Norges utslipp i 1990. (…)  Målene for 2020 fra klimaforlikene for 2008 og 2012 ligger fast .

Videre står det: «Målet er minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med norske utslipp i 1990.» Målet kan gjennomføres felles med EU, noe regjeringa allerede har bestemt seg for. Man kan lure på hva som er vitsen med å lovfeste et mål som allerede er politisk bestemt. Siden det bare er et mål, ikke et pålegg til framtidige regjeringer som kunne finne på å gå fra målet, har det ingen juridisk funksjon.

Formuleringa er snedig. Du tenker sikkert at det er snakk om norske utslipp. Men det er ikke tilfeldig at det ikke står «reduksjon i norske utslipp». For intensjonen er slett ikke at norske utslipp skal reduseres med 40 %. Regjeringa tenker seg at mye av «reduksjonen» skal skje ved å kjøpe kvoter. «Norge vil oppfylle sin forpliktelse gjennom deltakelse i EUs kvotesystem, utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor og samarbeid om utslippsreduksjoner i andre land», står det i Klimameldinga (s. 26). Bortsett fra dette kan formuleringa se ut som en klar forpliktelse, men er det ikke.  Loven forplikter ikke i det hele tatt. Førti prosent utslippreduksjon i 2030 er bare et mål, ikke en forpliktelse.

En lovtekst bør være klar og utvetydig. Men hva i all verden menes «minst 40 % utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990»? Førti prosent av hva? Antakelig betyr det at utslippene i 2030 skal være 40 % lavere enn de var i 1990. Men spesielt klart er det ikke. Er denne uklare formuleringa tilsikta, eller bare uttrykk for at de som opprinnelig formulerte den, ikke er helt støe i prosentregning? Tilsvarende formulering brukes forresten også i offisielle EU-dokumenter. Det er vel der den kommer fra.

Klimamålet for 2030 er ikke den eneste ulne formuleringa i utkastet til klimalov. «Det legges til grunn at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng», står det å lese. En rettesnor som ikke er mye til hjelp når klimapolitikken skal utformes. Lovutkastet sier også at «målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050», men hva dette er, sies det ingen ting om. At lovutkastet konsekvent bruker formuleringa gjennomføre klimamålene i stedet for oppnå dem, viser også hvor lite gjennomarbeida dette lovutkastet er.

Det eneste som er bra i lovutkastet, er § 4 som pålegger regjeringa å rapportere årlig til Stortinget om utvikling, tiltak og planer i klimapolitikken.

Hva kunne det ha stått, i tillegg til mer presise og veldefinerte målformuleringer? Det kunne ha stått at regjeringa hvert år skal legge fram en detaljert plan for hver sektor (industri, transport, petroleumsindustrien, osv) for hvordan klimamålet skal nås. Det kunne ha stått om informasjon om klimatrusselen og klimatiltak, at hele befolkninga må mobiliseres til klimainnsats, om hvilket ansvar offentlige myndigheter, bedrifter og privatpersoner har, m.m. Den kunne gitt pålegg til staten, kommunene og statsbedriftene om klimatiltak og -planer. Og ikke minst kunne den fastsatt et norsk utslippsbudsjett. Hvor stor del av det globale utslippsbudsjettet skal Norge tillate seg å bruke? Det ville betydd klare forpliktelser og en rettesnor for nødvendige klimatiltak. Men slikt gjelder det åpenbart å unngå. Rimeligvis, når «de viktigste virkemidlene i norsk klimapolitikk er CO2-avgift og kvoteplikt», som det står i høringsnotatet (s. 9). Det vitner ikke akkurat om handlekraft og effektive tiltak.

Her ligger den virkelig store svakheten – som neppe er tilfeldig. Klimapolitikken dreier seg om årlige utslipp og mål for hvor mye de skal reduseres innen 2020, 2030 eller 2050. Men det har vært kjent siden 2009 at det er de akkumulerte, de samlede utslippene som teller. Det er de som bestemmer hvor mye den globale middeltemperaturen kommer til å stige. Denne kunnskapen er nå allment akseptert, se f.eks. Global Carbon Project, IPCC og den siste rapporten fra Oil Change International.  Den innebærer at det finnes et globalt klimabudsjett: Skal togradersmålet holdes med en viss sannsynlighet, er det en grense for hvor mye CO2 som kan slippes ut fra nå av. Dette har jeg skrevet om på steigan.no tidligere. En forpliktende klimapolitikk må innebære at Norge ut fra et eller annet rettferdighetskrav ikke vil bruke mer enn en rimelig, fastsatt andel av dette budsjettet. For eksempel i forhold til vår andel av folketallet i verden. Men denne innsikten og en slik forpliktelse er fullstendig fraværende i den norske klimapolitikken.

Norsk olje og gass

Den offisielle klimapolitikken har flere grunnleggende mangler. Den tar overhodet ikke opp det som er Norges viktigste bidrag i klimapolitikken – produksjonen av olje og gass. Den viderefører det schizofrene forholdet norske politikere har og har hatt til petroleumspolitikken og klimapolitikken helt siden dag 1. Olje- og gassproduksjon er aldri noe tema i klimapolitikken, og klimapolitikk er aldri noe tema når det er snakk om olje- og gassproduksjon (bortsett fra utslippene i selve produksjonen).

Utslippene fra forbruket av norskprodusert olje og gass er det mangedobbelte av norske utslipp. Men også produksjonen av olje og gass er det store klimasynderen i Norge, som figuren under viser. Utslippene fra produksjonen har blitt nesten fordobla fra 1990 til 2015, og utgjorde i 2015 hele 28 % av utslippene. Som kjent har verken de blåblå eller AP noen planer om å trappe ned petroleumssektoren. Hvordan Norge da skal kunne bli et lavutslippssamfunn, kan en lure på.

innenlandske-utslipp

Klimanøytralt Norge i 2050?

I høringsbrevet til utkastet til klimalov står det også at ifølge klimaforliket i 2012 skal Norge være karbonnøytralt i 2050, og «som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser», allerede i 2030. Igjen, dette ser da lovende ut! Men hva betyr det? Jo, at «Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid», sitert fra Prop. 115 S (2015-2016), som dreier seg om samtykke til å ratifisere Paris-avtalen.

Satt på spissen, Norge trenger ikke redusere utslippene med så mye som et tonn CO2 som Stig Schjølset sier. Vi har penger nok til å kjøpe oss ut av utslippsforpliktelsene. Målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, står det i Klimameldinga fra 2011-2012 som Stortinget har slutta seg til. Men hva dette innebærer, er bare forklart i allmenne vendinger. Norge skal også være «karbonnøytralt» i 2050, står det samme sted (s. 9).  Ordet forekommer bare denne ene gangen. Hvordan dette skal forstås, er overhodet ikke forklart. Men det betyr iallfall ikke at norske utslipp skal være redusert til null. Det store spørsmålet – som ikke blir stilt – er da: Hvis ikke Norge skal kutte sine egne utslipp, hvem skal da kutte dem? For innen 2050 må nesten alle utslipp, over hele verden, også Norge, være redusert til null dersom togradersmålet skal bli nådd. Men det har den norske politiske eliten ingen planer om. – Din regjerings handlinger er fullstendig på kant med den vitenskapelige konsensusen som Parisavtalen bygger på. Norge virker fast bestemt på å sabotere avtalen før den overhodet har trådt i kraft, skriver den kjente klimaforskeren James E Hansen til Erna Solberg med god grunn.

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. Avslørende artikkel fra Erik Plathe.

    Dette er nok et bevis på våre politikere som har en hang til å leke verdensmestere, samtidig som de feier problemene under teppet.

    Demografien kan fortelle oss at den norske befolkningen øker i antall. Det betyr økt forbruk i årene som kommer, og dermed selvsagt økt utslipp av antropogene klimagasser. Samme trend avspeiler seg i flere høyutslippsland.

    Det eneste som reelt kan endre på dette er knyttet til teknologisk utvikling, som gjør bruk av fossilt brennstoff overflødig, samt matproduksjon som ikke slipper ut metan.

    Isteden for å sette seg urealistiske klimamål burde politikerne enes om å sette mye mer inn på produksjon av fornybar kraft. På dette området kan Norge bidra vesentlig mer. Nå strekkes det nye strømkabler over Nordsjøen og dermed åpnes det opp nye muligheter.

    Såvidt jeg husker i farta slipper gass ut 70% mindre CO2 enn bensin/diesel. Hvorfor vi ikke har en større bilpark som går på gass er derfor en gåte. Vi har også mulighet til å redusere CO2 utslipp fra biler ved å fjerne kravet til katalysator på alle biler. For biler som lever sitt liv ute i distriktene er katalysator bare tull, som øker CO2 utslippet med 30%. Biler med katalysator burde kun vært påbudt i byer.

    • «Hvorfor vi ikke har en større bilpark som går på gass er derfor en gåte.»

      Det er et godt spørsmål. Jeg tror mye av svaret er diesel-hypen da politikerne gikk inn for diesel i 2007-08 i likhet med andre europeiske regjeringer. Man tenkte CO2-utslipp samtidig som man ble lurt av bilindustrien og utslipp, jfr. Wolkswagen-skandalen.
      Gass ble i Norge stående på sidelinja selv om det ikke er slik i mange andre europeiske land, først og fremst i Øst-Europa.

      Man kunne redusert CO2-utslipp enda mer ved å gå over til gass men ikke 70% slik du sier. En gassbil som går på propan slipper ut 15-20% mindre CO2 enn en tilsvarende dieselbil og enda mindre i forhold til bensindrift. Hva tallet er for CNG (compressed natural gas) vet jeg ikke men antar det er noe tilsvarende, men det er svært få CNG-biler i Norge.
      I tillegg øker man energisikkerheten både ved å diversifisere og det at man kan kjøre på 2 ulike typer drivstoff. Også dieselmotorer kan bygges om til å gå på 70-30% diesel/propan nå som reduserer utslipp drastisk.

      Jeg kjører selv på autogass som det kalles (propan og litt etan) og har bare gode erfaringer, det er et fantastisk drivstoff. Utslippet er så rent at man kan ligge bak bilen og sniffe den inn uten problemer 🙂
      Olje og filter skifter jeg etter 40000 km mot hver 10000 tidligere, sannsynligvis kunne jeg utsatt det enda mer. Motoren får økt levetid fordi propan er et dårlig løsningsmiddel og ikke «vasker vekk» oljefilmen mellom stempel og sylinder på samme måte som bensindampen.

      Men i Norge er autogass for spesielt interesserte, enten energibevisste folk som meg eller veldig mange som kjører store am. bensinsluk hvor man reduserer kostnadene med 40%. I tillegg er det til enhver tid noen få tusen biler som eies av østeuropeiske fremmedarbeidere her vil jeg tro. Autogassmarkedet i Norge kommer til å dø sakte ut fram mot 2020 fordi man nå skrur veibruksavgiften sakte opp hvert år.

      Tenk om vi kunne ha en politikerstand med litt mer kunnskap?

  2. «Som kjent har verken de blåblå eller AP noen planer om å trappe ned petroleumssektoren. Hvordan Norge da skal kunne bli et lavutslippssamfunn, kan en lure på.»

    Skal man tro folk som Herdal og Rune Likvern m. flere (og det gjør jeg) vil norsk petroleumssektor trappe ned av seg selv og bli nokså ubetydelig etter 2040. Riktignok vil CO2-utslippene antagelig gå stadig opp per produsert fat og m2-gass i årene framover men ikke tilsvare nedgangen.

  3. Jeg synes dette blir rent tull. Så lenge man ikke ser ut til å bry seg om verdens utslipp generelt er det liten vits i en slik avtale. Norge skal redusere sine utslipp, noe som, om det går igjennom, vil medføre en reduksjon i olje og gassutvinningen. For Norge vil dette selvfølgelig se flott ut på papiret, men globalt sett vil dette bli negativt. Hvorfor? Fordi resten av verden fremdeles vil ha behov for energi, og i den perioden verden kun delvis har tilgang til fornybare, ikke-forurensende kilder, vil energien bli produsert med tildels sterkt forurensende resurser, bl.a. kull. Norsk olje er bedre enn kull og norsk gass er enda bedre. Derfor, om vi fortsatte å produsere olje og gass ville vi, selv om våre egne utslipp gikk opp, være med på å redusere de totale utslippene i verden. Den eneste «ikke-forurensende» energikilden verden har per idag er kjernekraft, alt annet er lite bærekraftig. Solceller gir bortimot samme forurensing som kull da utvinningsgraden, fremdeles (litt usikker på fremgangen her), er så lav at det brukes like mye energi å produsere dem (vedlikehold må inkluderes) som de vil gi i løpet av sin levetid. Vindkraft er en stor fare for fugler og kan kun brukes under gitte forutsettninger. Det er en lang vei frem til den dagen en reduksjon i Norges olje og gassutvinning vil bli positiv i et globalt perspektiv. Det jeg påpeker gang, på gang, på gang er at Norge er i en unik posisjon, med enorme mengder penger på bok, og at vi burde innvestere store beløp i forskning på fornybar energi. Hva med et nytt universitet, komplett med studieboliger til alle studenter, totalt gratis, inklusive bøker og annet nødvendig materiell, kanskje til og med felles måltider, åpent for alle i hele verden, studievisum gis automatisk, ingen behandling utover grunnleggende for å sile ut kriminelle. Da ville vi virelig vært med på å gjøre noe. Parisavtalen er intet annet enn politikere som klapper hverandre på ryggen og kaster blår i øynene til de som ønsker å la seg lure.

    Selv om jeg har liten tro på at en økning av klimagasser er et onde er jeg for alt som kan hjelpe med å redusere mennesket avtrykk på vår klode. Per idag har vi ressurser nok til å gjøre noe for å redusere dette avtrykket (stor arbeidsledighet blandt unge, som kunne tatt høyere utdannelse om muligheten var tilstede og fremdeles en brukbar økonomi på verdensbasis), venter vi vil kostnadene ved å gjøre dette stige, radikalt.

  4. Det underliggande premisset for denne artikkelen er at det faktisk er råd å redusere utsleppet av klimagassar.
    Dersom berre politikerane hadde hatt viljen til å gjere dei rette prioriteringane, og kanskje ikkje teke så mykje omsyn til næringsinteressene ( = vore i lomma på kapitalinteressene.. ), så hadde vi i Noreg kunne fått til ein reduksjon av utsleppa.

    Nuvel …

    Korrelasjonen mellom global energibruk og BNP er 0,99323.
    ( OECD-data for økonomisk vekst dei siste 30 åra samanhelde med energibruk i same periode ).

    Vårt økonomiske system er basert på vekst, minimum 3% årleg dersom vi skal vakle vidare frå krise til krise, 5% årleg dersom vi skal kunne betale framtidige pensjonar og gje dei unge ein plass i arbeidslivet.
    Dette også iflg. OECD.
    Og dette er før eventuelle konsekvensar av tiltakande automatisering av det meste av produksjonen..

    Med andre ord: Ein velfungerande kapitalisme må vekse med 5% i året, som svarar til ein auke i bruken av energi som er like stor. ( Eller heilt nøyaktig mulitplisert med ein faktor på 0.99323 .. )
    ( Litt rekning på dette gir at om 150 år vil energibruken ha uka med ein faktor på 1000, eit tusen. «Reductio ad absurdum» må ein trygt kunne kalle det! ).

    Dersom utvinning av olje og gass på norsk sektor blei avvikla heilt, ville vi i Norge kunne slå oss på brystet og på typisk sjølvgod norsk maner utbryte: Sjå på oss!!

    Men globalt ville næringslivet verte tvinga til å dekke energibehovet sitt frå andre leverandørar. Andre valg eksisterar ikkje, dersom systemet skal unngå å kollapse.

    Norsk prektigheit vil med andre ord bety null og ingenting.

    At enkelte land har hatt minka utslepp av klimagassar skuldast to faktorar:

    1) Økonomisk stagnasjon
    2) Utflytting av energientensiv industri som stålproduksjon fra Europa og USA til Kina, India.

    At nokre land ser ut til å gjere det betre enn andre skuldast på ingen måte «betre» politikk med omsyn til energibruk. Det skuldast eine og åleine omrokkeringar med omsyn til kvar produksjonen av dei energikrevande varene skjer. Den ujamne utviklinga innanfor kapitalismen om du vil.

    Når det gjeld utvinning av olje, gass og kol skjer dette sjølvsagt der geologien har funne det for godt å plassere desse. Heilt tilfeldig med andre ord.

    Når det som ein gong var aluminiumsprodusenten Årdal&Sunndal Verk flytta hovudkontoret sitt til Oslo blei alle utslepp av CO2 verande igjen i dei to industribygdene, medan dei godt betalte arbeidsplassane på hovudkontoret i Oslo kunne logge utslepp på tilnærma 0. Reine miljøarbeidsplassar med andre ord! Slik kan ein få det til at sentralisering er miljøvenleg. Det same med globalisering: La andre gjere det skitne arbeidet. Så kan vi sitte framfor datamaskinene våre og pønske ut nye produkt som alle må ha, og som andre kan ta det energikrevande arbeidet med å lage. Og når alle har kjøpt dette produktet må vi så raskt som råd pønske ut ein ny design som gjer det å gå rundt med den forrige modellen til eit synleg teikn på å vere eit misslukka menneske.

    Det norske ( og alle andre .. ) politikerar burde bli konfronterte med er dei enkle ( ekle.. ) spørsmåla:

    Spørsmål 1):
    Kor stor bør vår økonomiske vekst vere?

    Her ville den manglande kunnskapen til dei gjengse politikerane kome tydelig fram, med stotring og harking og innholdslaus svada som svar. Men etter litt ville det kanskje kome fram ein slags konsensus om, tja, 3% årleg vekst må vere passe?

    Spørsmål 2):
    Data frå OECD syner at dette inneber ein like stor vekst i forbruket av energi, altså 3% årleg. 3% årleg vekst i energibruken inneber ei dobling kvart 23. år.
    Kvar skal denne energien kome frå?

    Her vil det kome ei mengde fagre ord om fornybarsatsing, elektrifisering av transportsektoren osv. osv.

    Men pr. i dag er bidraget frå sol og vind globalt ca. 1,5% av totalen.
    Dersom åleine auken frå eit år til neste, altså 3%, skal kome frå desse fornybare kjeldene må veksten i fornybar energi vere 200% pr. år .

    Realistisk?

    Andre mulige ikkje-fosile energikjelder er atomkraft med alle sine problem, og vasskraft, som heller ikkje er uproblematisk, men der uansett det meste allereie er bygd ut, også globalt.

    Det underliggande premisset for denne artikkelen er difor heilt feil.
    Det er ikkje råd å gjere noko med dei aukande utsleppa av klimagassar utan å kollapse det økonomiske systemet.

    Eit system som er globalt anten vi likar det eller ikkje. Om vi klarer å skaffe oss reine hender her i Noreg endrar absolutt ingenting.

    Dette er ei erkjenning som har systemomveltande konsekvensar.
    Det er den erkjenninga nettstaden steigan.no må prøve å spreie.

    Ikkje illusjonar om at dersom vi hadde hatt ei anna hand på roret, så hadde kapitalismen kunne manøvrert seg gjennom det ureine farvatnet vi er på veg inn i.

  5. Slett ikke bra at nettsiden til Steigan slipper til denne type desinformasjon. For at denne bloggposten skal ha noen mening, må det foreligge beviser for at menneskeskapt CO2 er et problem. Slike beviser finnes ikke. Det man derimot vet er følgende: Andelen CO2 i atmosfæren er ca. 0.04%. Altså en en ekstremt liten andel. Av dette utgjør den menneskeskapte andelen en forsvinnende liten andel av en fra før av en liten fjert. Legg så til at at annerkjent forskning viser at historisk sett (fra fysiske målinger) har økningen i CO2 alltid kommet etter økningen i temperatur. Alt tyder mao. på at økt temperatur resulterer i mer CO2 i atmosfæren. Altså det stikk motstatte av hva FNs klimapanel hevder. Legg så til at FNs klimapanel er tatt i å fronte forskning som først er benyttet for å underbygge klimapanelets påstand om at CO2 driver temperaturen. Forskning som senere er avslørt som ren svindel. Legg så til at FNs klimapanels klimamodeller omatt og omatt viser resultater som strider med måledata. Faktum er at FNs klimapanel er synonymt med klimasvindel. Det triste er at denne klimasvindelen blir omfavnet av så mange.

    For de som har lyst til å se nærmere på denne klimasvindelen er dette foredraget en god start:

    Tim Ball exposes climate science corruption
    https://www.youtube.com/watch?v=-K6MpWvkHRY

    Boka til foredragsholderen ovenfor går mer i dybden på svindelen:

    The Deliberate Corruption of Climate Science
    https://www.tanum.no/_fagboker/matematikk/the-deliberate-corruption-of-climate-science-tim-ball-9780988877740

    Donna Laframboise har også sett nærmere på klimasvindelen:

    The Delinquent Teenager Who Was Mistaken for the World’s Top Climate Expert
    https://www.tanum.no/_fagboker/naturvitenskap/the-delinquent-teenager-who-was-mistaken-for-the-worlds-top-climate-expert-donna-laframboise-9781466453487

    Følg også utviklingen av klimasvindelen på denne nettsiden:
    http://klimarealistene.com/

    Det gir ingen mening i å sløse bort enorme pengebeløp for å bekjempe noe som ikke er et problem, med mindre denne bekjempelsen har oppstått for å benytte klimasvindelen for å beskatte innbyggerne ytterligere, og ikke minst å skape et inntrykk av en overnasjonal krise som kun kan løses vhja. overnasjonale midler. Sistnevnte kan igjen benyttes som et av flere påskudd for å gi mer makt til en overnasjonal myndighet.

    • Har det slått deg at det kan tenkes at klimafornekterne faktisk tar feil og at klimaanalysene til tusenvis av klimaforskere over hele verden faktisk stemmer? Har det slått deg at det naturvitenskapelige forskere kommer fram til, praktisk talt alltid stemmer, og at det aldri noen gang i nyere tid har skjedd at en så massiv forskningsinnsats kommer fram til grunnleggende feilaktige konklusjoner? Har det slått deg at dersom klimaforskerne har rett og vi likevel ikke gjennomfører nødvendige klimatiltak, går verden mot en katastrofe, mens det motsatte overhodet ikke vil føre til noen katastrofal utvikling? Hvis du var statsleder, ville du vært villig til å ta ansvaret for å å stole på den lille gruppa av klimafornektere og droppe klimatiltak?

      • Interessant Erik Plahte at du omtaler kritikere av FNs klimasvindel som klimafornektere. Hvor barnslig blir nå ikke det? Hvem nekter for at det er klima? Blir ikke en slik useriøs lek med retorikk minst like uansvarlig og tåpelig som å påstå at meningsmotstandere er konspirasjonsteoretiker. Årsaken til at jeg nevner dette er at det gir ingen mening å påstå at noen er klimafornektere (eller konspirasjonsteoretikere), uten at man faktisk spesifiserer hva man legger i en slik stempling. Kort fortalt gir en slik retorikk ingen mening med mindre man er ute etter å erklære meningsmotstanderen som idiot.

        Det som derimot hadde vært langt mer interessant er om du Plahte kunne peke på noen feil i den informasjonen som Tim Ball fremlegger i sitt foredrag, hvor han kommer med flere eksempler på ren svindel fra såkalte klimaforskere – svindel som bl.a. FNs klimapanel har benyttet i sine rapporter?

        En annen ting man bør ha i bakhodet her er det faktum at den klimaforskningen som FNs klimapanel legger til grunn neppe kan sies å ha en solid forankring i naturvitenskapen. De fleste som kjenner til naturvitenskapen vet at den ikke er noe verdt uten at forskingen er åpen, og at funn og studier gjøres tilgjengelige for andre forskere. De fleste forstår at når en såkalt klimaforsker nekter innsyn i hvordan man kommer frem til resultatet, blir det umulig å vite om resultatet gir noen mening. Etterprøvbarhet er nemlig en helt sentral i naturvitenskapen – noe svært mange klimaforskere ser ut til å ha «glemt».

        Men så et par enkle men sentrale spørsmål til deg Plahte:
        I foredraget til Tim Ball påstår han at dersom man ser på den historiske kurven fra måledata som måler temperatur og CO2, er det visstnok annerkjent at man ser at økningen i CO2 alltid har kommet etter en økning i temperatur. Er dette måledata du ikke vil innrømme at eksisterer, eller påstår du kanskje at Tim Ball lyver?

        Her er forskningen Tim Ball viser til i videoen (starter ca. 7:46 ut i videoen):
        http://www.youtube.com/watch?v=-K6MpWvkHRY&t=7m46s

        Hvordan manipulerer FNs klimapanel allerede publiserte funn for å fronte klimasvindelen? Jo det er godt dokumentert her (09:30 ut i videoen), hvor en såkalt «lead author» kutter ut en del av temperatur historikken for å skape en illusjon om at man har en oppvarming. Men som man ser er det lett å avsløre denne type svindel hvis man vil da, det er bare å hente frem måledataene som man utelot å ta med, og vipps så ser man at variasjonen i temperatur er godt innenfor det normale. Er dette noe du vil hevde har noe med naturvitenskap å gjøre Plahte? Fortsetter du å se noen minutter til avsøres det nok en tilsvarende grov svindel og manipulering med historiske måledata, hvor en tidligere markant økning i temperatur utelates fra grafen i FNs klimapanels rapport for å skape en illusjon om uanturlig temperaturøkning:
        Se dokumentasjonen her:
        http://www.youtube.com/watch?v=-K6MpWvkHRY&t=9m30s

        Er det slik Plahte at du her mener at Tim Ball jukser her i disse 2 konkrete eksemplene?
        I min «klimafornekter»-verden er dette grov svindel. Jeg vil tro at enhver forsker som har moralen og etikken på rett plass også vil innrømme at dette er svindel. Kan du Plahte argumentere for at dette er solid naturvitenskapelig forskning?

        Det neste eksempel (ca. 1:13:05 handler om hvordan en såkalt klimaforsker (Michael Mann) regelrett produserer forsknings-juks for å fremstille resultater som matcher ønskene til FNs klimapanel, og FNs klimapanel hva gjør de, jo de publiserer svindelen – en helt sentral svindel som benyttes for å fronte FNs illusjon om klimaet. Og hva skjer når andre forskere ønsker å gå «forskningen» nærmere i sømmene – jo de nektes innsyn i hvordan man kom frem til resultatet. Er dette naturvitenskapelig forskning Plahte? Hvor mange slike eksempler som dette må du egentlig ha før du forstår hvor omfattende klimasvindelen faktisk er? Eller er det slik å forstå at du mener at det Tim Ball avslører om forskningen til Michael Mann – er uriktig?
        Her kan du selv se hva Tim Ball legger frem av bevis:
        https://www.youtube.com/watch?v=-K6MpWvkHRY&t=73m5s

        Så la oss holde oss til naturvitenskapen, den om Tim Ball viser til. Den viser at FNs klimapanel praktiserer grov klimasvindel og manipulering med forskningsdata for å fronte deres påstand om at menneskeskapt CO2 forårsaker global oppvarming. Flere har avsørt hvor gigantisk denne bløffen faktisk er, og at det ikke foreligger noen naturvitenskapelige måledata som viser at CO2 forårsaker en økning i temperaturen.
        Med mindre du Plahte kan vise til feil i det Tim Ball fremlegger, vil jeg påstå at du har en svært dårlig sak, til tross for dine påstander om «klimanalystene til tusenvis av klimaforskere». Hvis Tim Ball har rett (hvis du Plahte ikke klarer å vise til noen feil i hans data – vel da betyr det vel at Tim Ball har rett), betyr det også at utgangspunktet for din bloggpost er fullstendig feil – og at det ikke finnes noen gode grunner for å hause opp CO2 som en reell klimagass, og at det derfor ikke finne noen grunner til å svi av enorme pengebeløp og ressurser på noe som ikke er et problem.

        Påstandene om en katastrofe faller også på sin egen urimelighet. Et ikke-eksisterende problem kan neppe føre til en katastrofe. Katastrofen her er nok heller avsløringene i hvor langt FNs klimapanel har gått for å bedra en hel verden, og hvor langt endel forskere går for å produsere data som matcher mandatet til FNs klimapanel.

  6. Den årlige Avlatsdagen TVaksjonen utgjør arrangeres i år til inntekt for Røde Kors. Fordelen med avlat er at man kan betale for sine synder framfor å endre atferd. Dette er systemet man har bygget og ønsker også å bygge norsk miljøpolitikk på.
    Dermed kan rike (deriblant flesteparten av nordmenn) opprettholde sin livsførsel som tilslørt miljøbevisste i en blanding av teknologioptimisme og symbol- og avlats-handlinger.

    Det er uansett flott at tåkeprat avsløres slik at de som ønsker en brukbar framtid for kommende generasjoner er informerte. Ønskes endring må de store partiene kles av nok ganger til de velger vise at de er partier for andre enn klimaskeptikere eller til de mister oppslutning og innflytelse !

    Jeg synes det blir vanskelig å se på miljøpolitikk helt blottet for etikk, som ved fordelingspolitikk må det forventes at de som har forsynt seg mest balanserer sitt og sines påvirkning på klima. Det er nok områder fra før der makt er rett!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here