Velferdsprofitørene lobber, truer og lurer våre politikere

3
Rolf Groven: Privatisering (2005)
Linn Herning
Linn Herning

Debatten om velferdsprofitørenes rolle i samfunnet raser nå over hele landet, eksempelvis i Oslo, Sykkylven og Indre Sogn, men ikke minst når den nye høyder i Sverige.

De fellesfinansierte velferdstjenestene er kjernen i de skandinaviske velferdsstatene. Få lever et liv i våre land uten å benytte seg av disse. Derfor har vi interesse av at de er best mulig. Dessuten er de fleste opptatt av hvordan skattepengene brukes.

I media kan denne diskusjonen være svært forvirrende, men den er egentlig ikke vanskelig å forstå. Man må bare lære seg å skrelle bort alle lag av retorikk og reklame. Dette handler først og fremst om penger.


Av Linn Herning, forfatter av boka Velferdsprofitørene,
Først trykt i Dagbladet 23. september 2016


Skattekroner omgjort til velferdskroner. Hvordan skal de brukes og hvor skal de havne til slutt?

Det finnes gode og dårlige tilbud blant både kommunale, ideelle og kommersielle aktører. Det som skiller de kommersielle fra de to andre, er at eierne skal tjene penger på driften. De pengene må hentes fram på en eller annen måte, en eller annen gang. Alle har sine triks. Det finnes like mange profittstrategier som det finnes kommersielle selskap.

Rolf Groven: Privatisering (2005)
Rolf Groven: Privatisering (2005)

I Sykkylven har eierne av en kommersiell barnehage valgt å ta ut penger gjennom styrehonorarer, til sammen over tre millioner kroner. I toppåret 2013 fikk de fire styremedlemmene, som også er eiere, 200 000 kroner hver.

I Indre Sogn har det finansielle oppkjøpsfondet Longship kjøpt det lokale bo- og omsorgssenteret Melås Helse AS. Fondet promoterer seg med vikingskip og norske flagg, men fondet er registrert på skatteparadiset Guernsey.

Bak selskapet står blant andre Kai Jordahl og Hans Tindlund. De var sist i offentlighetens søkelys da de solgte barnehageselskapet Espira med kjempegevinst. Ifølge Finansavisen var fortjenesten trolig over 500 millioner kroner. Selv ville de ikke kommentere sin private profitt.

Det er viktig å huske at økonomien i velferdstjenester er ganske enkel. Med mindre man kan lobbe, lure eller true til seg mer offentlig finansiering, må det kuttes i kostnadene.

Rundt 80 prosent av økonomien går til personalkostnader. Noen ganger kuttes det i bemanning, kompetanse eller tjenestetilbud. Det går selvfølgelig ut over kvaliteten. Noe som kanskje, eller kanskje ikke, oppdages før eller senere.

I forrige uke kom det fram at nok en kommersiell leverandør av hjemmesykepleie anklages for grove kvalitetsbrudd med stor fare for pasientsikkerheten.

Men hva om man heller sakte, men sikkert kutter lønningene? Nylig kunne vi lese om hjelpepleieren Ellen som etter ti år på et kommersielt sykehjem tjener 62 000 kroner mindre i grunnlønn enn om hun hadde hatt den samme jobben i kommunen.

De som jobber på kommersielle sykehjem gjør en like prisverdig jobb som på kommunale sykehjem, men de får mye dårligere betalt. Og hva med pensjonene?

Dårlig pensjon påvirker trolig ikke arbeidsinnsatsen eller omsorgen for de eldre, men det kan gjøre deg til minstepensjonist i årevis. Det er de ansatte som skaper velferdstjenestene våre. Det er de som bør verdsettes, også økonomisk, ikke eierne.

Mange av disse eierne er nå desperate fordi stadig flere politikere ønsker å utestenge dem fra de lukrative og skattefinansierte velferdsmarkedene. Denne desperasjonen utspiller seg for mer eller mindre åpen scene.

Når de rødgrønnrøde Oslo-politikerne vil utestenge kommersielle aktører fra å drive flere barnehager og fra barnevernskontrakter verdt 1,7 milliarder, kan selvfølgelig ikke velferdsprofitørene og deres interesseorganisasjoner la det skje uten kamp. Derfor påstår de at politikken er ulovlig.

Dette trikset har fungert mange ganger før, men la oss håpe at politikerne tar kampen denne gangen.

Det er ingen grunn til å legge seg flate for velferdsprofitørenes juridiske tolkninger og retoriske krumspring. Tvert imot er det god grunn til å tro at kommunen vil vinne disse sakene.

I Sverige utreder et regjeringsoppnevnt utvalg hvordan man kan strupe den private profitten fra skattefinansierte velferdstjenester.

En lekkasje sier at utvalget vil gå inn for at selskapene skal kunne ta ut åtte prosent i privat profitt. Da vil eierne kunne fortsette som før. Om man for eksempel driver for tre milliarder i året, slik som Norlandia, vil de kunne putte 240 millioner skattekroner i året rett i lomma.

Dette likner veldig på den dragkampen den rødgrønne regjeringen tapte mot de kommersielle barnehagene i Norge. Regjeringen, med støtte fra KrF, gikk hardt ut og skulle regulere den private profitten i barnehagene, men endte med å innføre en begrensning til «rimelig avkastning».

Private barnehagers landsforbund fikk helt rett i sin kommentar om at dette var symbolpolitikk.

Dessuten påpeker Sten Svenson fra Nätverket för en likvärdig skola den viktigste innsigelsen mot en slik begrensning av profitt: Det er ikke bare det at skattepenger forsvinner i privat profitt som er problemet, men også den markedslogikken som følger med profittmotiverte eiere.

Gjennom rapportene «Med låg kvalitet som affärsidé» og «Färre lärare ger vinsten» har han vist hvordan ulike skolekonsern har ulike markedsstrategier for å tjene penger på skole. Den viktigste er å tiltrekke seg ressurssterke elever. Da kan skolene ha færre lærere, men fortsatt skåre bra på nasjonale og internasjonale sammenlikninger.

En annen strategi er å spesialisere seg på yrkesfagslinjer med store statlige tilskudd. Disse elevene møtes med lave forventninger og da kan skolene kutte i tilbudet uten at det får særlige konsekvenser – for eierne. Effektene av denne markedslogikken er et segregert skolemarked og et dårligere tilbud for alle.

De norske velferdsmarkedene er mer «umodne» enn det svenske skolemarkedet, men det er ingen grunn til å tro at våre velferdsprofitører er mer altruistiske enn de svenske.

Debatten om velferdsprofitørene berører mange av grunnprinsippene i våre skandinaviske samfunn: de fellesfinansierte velferdstjenestene som skal være tilgjengelige for alle, skatt, fordeling, arbeidsliv, offentlig debatt og demokrati. Vi kan fortsatt stanse velferdsprofitørene. All deres adgang til markeder er politisk bestemt. Derfor lobber, truer og lurer de også våre politikere for harde livet.

Men vi er mange som kan ta til motmæle. Første skritt er å avsløre velferdsprofitørenes retorikk, reklame og skremselspropaganda.


 

Les også Wall Street på full fart inn i norsk helsevesen

KampanjeStøtt oss

3 KOMMENTARER

  1. Ja, konkurranse er noe som kan vare fordelaktig men da skal det vare mange aktører som konkurrerer med mer. Det vi har idag er et korrupt monopol mange ganger.

    «Corruption is an improbity or decay in the decision-making process in which a decision-maker consents to deviate or demands deviation from the criterion which should rule his or her decision-making, in exchange for a reward or for the promise or expectation of a reward, while these motives influencing his or her decision-making cannot be part of the justification of the decision.»

    Som sluttstadiet i cancer i en sammenliknelse der korrupsjon er overalt i samfunnet samtidig som korrupt media skriver at «vi må jo stole på hverandre» spesielt når vi bruker skatte penger (andre menneskers penger;):

  2. Som privat tilbyder av en vare eller tjeneste, er det å få staten eller kommunen(e) som kunde det ideelle. Dette er gode og solide betalere, og har tilbyderen først fått en fot innenfor, er det langt lettere å få flere lem inn i systemet.

    Tidligere sto stat eller kommunen(e) selv for alt, var det en offentlig tjeneste, så var folk offentlig ansatte og bygningene i offentlig eier. Så fikk noen (de «markedsliberale») ideen om å outsourse dette, for det hade blårussen lært på skolen var lurt. Det offentlig er nå kjøper av varer og tjenester, fra private aktører, som tenker profitt – naturligvis, og profitten kommer da fra skattebetalerne. Så burde noen offentlige hoder tenkt: hvis det er mulig å tjene penger, hvorfor selge ut (eks. Entra, Statoil, TeleNor)? Hvis det er mulig å tjene penger, hvordan kan vi selv kutte kostnader (eks. barnehager, skoler, barnevern)?

    Problemet er egentlig ganske enkelt å løse. Politikerne må kutte ut denne «blandings økonomien», kalt privat-offentlig samarbeid, mer presist korporatisme. Enten får tjenesten være offentlig (at bygninger er offentlig eid og drevet, og at folk er offentlig ansatte), der ALT finansieres av skattebetalerne, eller så er tilbydere private, der kjøperne er private, og betaler fra egen lommebok. I et slikt marked kan det gjerne være både offentlige og private tilbydere, men finansieringskildene er altså totalt ulike og adskilte. Så får det heller være at noen ikke har råd til å betale for private tjenester.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.