Don’t think of a polar bear – the problem of right and left


The Russian novelist Fyodor Dostoyevsky once said: «Try to pose for yourself this task: not to think of a polar bear, and you will see that the cursed thing will come to mind every minute. »  This is an example how our thoughts can be controlled quite easily. We think in images and stories, so the one who can control these stories and pictures doesn’t necessarily have to present the best arguments. The political concepts right and left are such images. They have a strong tendency to obstruct real analysis and understanding.

English translation: Anne Merethe Erstad


The origin

As many will know, the concept-pair right and left originates from the French revolution (1789-1799). Those sitting at the left in the National Assembly opposed the king and supported a secular republic. Those on the right were conservatives supporting l’ancien regime; the old regime. But there is additional symbolism here. In many cultures, left is “the wrong hand”. Words like left, sinistra, gauche all have negative connotations, like bad, insufficient and diabolical, even. On the other hand, right, Recht, destra have several positive connotations, such as correct, just, fair, straight, according to the law, etc. Thus, the most common political metaphor is loaded, tending to favour the established.

The polar bear in the room

Prior to elections in Norway there are lots of speculations whether the right or the left will win. The Norwegian newspaper “Klassekampen” (The class struggle) presents itself as the newspaper of the left, but the actual meaning of this term is very unclear. In the real political Norway, there is consensus on 98 percent of the most important issues. The political debates consist of dramatizing and exaggerating the disagreements on the two percent that are left to discuss. Without it, the politicians would be left without reasons for their existence. In matters of economy and legislations they have abdicated in favour of the EU via the EEA Agreement, and in matters of foreign policy, defence and security policies they have handed the reins to Pentagon. All that remains is a reality show within their right-left universe.

“Klassekampen”’s grasp of concepts places former prime minister Jens Stoltenberg as a politician on the left, in spite of him taking a lead position in the destruction of Libya for which he should have been tried before a war crimes tribunal. On the front page as well as in editorials the newspaper has proclaimed Jonas Gahr Støre as a politician who pulls the Norwegian Labour Party “to the left” in spite of him actually being an upper class social liberal supporting privatization, NATO aggression, the EEA Agreement and TTIP. Of course, in this context the term “left” becomes worthless. And when this right-left metaphor is established you can ask the voters: do you vote left or right? French workers who feel betrayed by the Socialist Party and the Communist Party vote Front National. Does that mean they’ve moved to the right?

And this becomes the polar bear in the room. Contrary to Dostoyevsky’s example, we’re asked to think about it, and we can’t free our minds from it. This fictional story of right and left overshadows far more important questions. And which questions are those? Well, they’re about something as fundamental as class, power and imperialism.

To a person on the social liberal left, a worker who votes for the Norwegian “Fremskrittspartiet” (The Progress Party) is less of a person than an upper class politician who uses a liberal language, but contributes to the bombing of countries and peoples as well as supports the globalised capitalism. Whatever political party a worker votes for, whatever she or he believes or not – they are, first and foremost, workers. But to the elite, it’s very important to make them forget that and turn their minds to others subjects. And above all, they have to learn that the elite are morally superior – always.

Metaphors we live by

In the article “The art of storytelling in times of war” I described it like this:

George P. Lackoff is an American scientist, a so called cognitive linguist. He claims that stories and metaphors are essential to the way we think and act. A conceptual metaphor isn’t just the use of a language tool in communication; it also moulds the way we think and act. In the book Metaphors We Live By (1980) he and Mark Johnson describes how our everyday language is filled with metaphors we often don’t even notice.

Lakoff has also developed the concept of the embodied mind: that the brain depends on how the rest of the body works. He argues that our concepts, even the most analytical ones, are far from as crystal clear and categorical as we like to think. On the contrary; they are as complex and ambiguous as the rest of our body. «We are neural beings. Our brains take their input from the rest of our bodies. What our bodies are like and how they function in the world thus structures the very concepts we can use to think. We cannot think just anything — only what our embodied brains permit.

According to Lakoff this has political implications. He says that the division between liberals and conservatives in USA is caused not only by politics, but by the metaphors that influence their minds. Both parties imagine the relationship between the state and the people within the frame of a parent-child metaphor. The conservative image is that of the strict parent (the father) raising the children (the people) to be independent, to fend for themselves. Among the liberals, it is the caring parent who makes sure the essentially good children are shielded from the world’s harsh and hurting ways.

The extreme centre

Very few people like to consider themselves as extreme. Everyone is the centre of their own universe. So, when the right-left metaphor rules our thoughts, it contributes to people grouping close to whatever is considered to be the political centre.

Most system parties in Europe are therefor centre-right or centre-left, and the voters support one or the other, back and forth. But in reality, the parties are so similar, they can just as well be perceived as various manifestations of the same party: The Cartel party.

Even when this political centre turns out to be de facto extreme, this fact escapes our conscious minds. They may be extreme supporters of war, mass surveillance, market liberalism or undermining democratic rights. No one notices, because everyone is thinking about the polar bear.

Consequently, the power centre of the elite can start defining any opposition to their normality as radicalism or extremism, like the former Norwegian red-green government and the current blue-blue one’s “Radicalisation project” or the French “centre-left” government’s “mass surveillance project” as well as their “ban on conspiracy theories”.

So, as the elite and their media command the public place, they can label opposition by referring to this model. If you criticize the altogether reactionary Islamism, you are a “racist” or a “right wing extremist”. If you criticize Israel, you’re “anti-Semite”, especially if you are also Jewish. And if you want to abolish the capitalism which grants 0.01 percent of the people almost all power, you’re no doubt a “left wing extremist”.

How to free ourselves of the polar bear?

Political battles aren’t won by arguments alone, as George Lakoff has shown. Battles are fought over the stories and the metaphors. Take the question of communism.

Readers will probably assume that I’ve been told more than a few times that communism is something extreme and foul, and hopefully reaches far enough that even some of my readers think so too. To those people I’d like to say this: to me communism means humaneness, to solve problems and develop a society together, without oppression and exploitation.

Consequently, it does not give meaning trying to place communism on the established right-left axis.

If I use the dialectical language of Marx and Hegel, I could say it like this: if socialism is the anti-thesis of capitalism, then communism is the synthesis. Socialism, in its actual form, means to socialise the productive forces and expropriate the profiteers. But that will be just a half way process, which is proven by history. It is merely a negation of capitalism. Communism of the Marx’ variety is far from a barrier against individual creative ability. It’s a project to free human beings from the straitjacket of the division of labour and private property, enabling them to live as free individuals in a society of likewise free individuals.

Freedom in this area can only exist by the socialised human being, the union of producers, governing the human interaction with nature in a rational way, by collective control, so that, instead of being ruled by blind forces, they proceed using as little energy as possible and in a way, and under conditions suitable and worthy of their human nature.

This is not an extreme project or a project concerning just a thousandth on the fringe of society. Communism is the abolition of the condition exploiting human beings and nature, a condition currently herding our world towards the cliff. In its deepest sense, it is a fundamentally humanistic project. Our technology has come far enough for communism to arise, and the ongoing breakdown of the capitalist world order will lead to these alternatives: communism / community-society on one side and barbarism on the other.

I consider myself very moderate. I support the abolition of capitalism as quickly as possible and as peaceful as possible as well as an introduction of a humanist community-society where no one exploits other human beings.

This blog is read by people from most political parties and nearly everyone thinks I have some reasonable arguments. Many of them go along with my criticism of the globalised capitalism, its regimentation and oppression, at least part of the way. Still we cannot stop thinking about the polar bear, because it’s imprinted on our minds. And as the example shows, there is no help telling oneself not to think about it.

The solution is to create new stories and metaphors concerning the issues we find most important. The early 20th century Norwegian poet Rudolf Nilsen wrote beautifully about friendship between workers who didn’t necessarily share the exact same political views in his poem “Arbeider til arbeider” (Worker to worker). A translation of a few lines could go like this:

Oh, well – so what, if I’m a Communist,

You’re a Tranmælist* and he’s a Socialist?

As friends, in the end, as friends we will exist.

In the era of “the one thousandth society” the foundation for a united front is even wider.

 I launched my alternative story called Communism 5.0 in my book “Sammenbruddet” (The collapse) in 2011. But the canvas is big and there are colouring pencils for everyone. I discussed this article with the Norwegian evolutionary biologist Terje Bongard who wrote the book “Det biologiske mennesket” (The biological human being).

He said, quoted from my memory: Pål, what you present here is very much in agreement with the last chapter in my book, which deals with ways to organise society to compensate for people’s lacking ability to really grasp the global environmental problems. Our conversation took place in a Norwegian radio program called “Verdibørsen” – which could be translated into “The stock exchange of values”.

*Early in the 20th century the Norwegian politician Martin Tranmæl was so influential in the Norwegian Labour Party that party members were referred to as “tranmælitter” – or in English: “Tranmælists”. The same way people supporting Lenin would be referred to as Leninists.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


  1. Brendan O’Neill gir en god analyse av «den nye universialismen» her:

    Tanken om at verden er et farlig og uforutsigbart sted er jo nettopp det de selger. Ikke at det er noe rart – for dem er jo verden nettopp det. Innenfor hele det såkalte meritokratiet er det kun en måte å hevde seg på, og det er ved å bevise sin verdi – ved å stige i gradene, ved å få medaljer og utmerkelser og ved å ende på lønningslista i en Wall Street bank. Det skumle og uforutsigbare er selvfølgelig andre som også stiger i gradene, hvem som er i lomma på hvem og hva massene (helst ved MSM) kan finne på. Det er klart det påvirker dem.

    «Du mamma, lillesøster eier ikke fantasi. Hver gang jeg prøver å skremme henne, er det bare jeg som blir redd!»

    • Infantilseringen er muligens et resultat av dette.
      Jeg tenker alltid på hvordan mor mi var økonomisk ansvarlig for eget liv fra hun var fjorten, men fikk ikke stemmerett før hun var 21. Nå er det nesten omvendt.

      • Glimrende kommentarserie og lenker, AnneBrit.

        Et lite apropos:

        Sjekker man en tilfeldig kveld med lineært TV, tegner det seg et morsomt bilde: Først ser man kanskje et program som hyper forbrukslykkefilosofien/ konsumerismen for alt den er verdt, type «Lukket visning», der vi forføres med usannsynlig kostbare og luksuspregede boliger. Vi skal huske å forsøke å herme etter de få vellykkede «infantile fra Wall Street».
        Så kommer et program der man lar et fullstendig økonomisk uansvarlig menneske, gjerne en 14-åring, ta styringen på en families økonomi og kjøre den i grøfta.
        Til slutt kommer programmet der en økonom eller to, det kan utrolig nok til og med være en økonom med fortid fra anarkistblekka Gateavisa i hine hårde dage, hjelper en bankerott familie å lære seg «å sette tæring efter næring,» som Kåre Willoch pleide å si.

        Hele prosessen er godt dekket, og burde kunne fungere som skolefjernsyn for befolkningen om hva som ikke er en farbar vei. Men i stedet serveres og konsumerer vi egen og naboens personlige misére og inkompetanse som underholdning og livsoppskrift sammen med den åpne proklameringen av Mammon som gud. Det er jo bare å ta av seg hatten.

          • Til AF: Neil Postmans bok er en av de mange jeg aldri har fått lest. Men noe sier meg at den er aktuell. Roger Waters plate er ihvertall det.

          • Forsåvidt hyperaktuell, men også på en måte forbigått, i den forstand at mye av hans mediekritikk og begrepsverden senere er blitt godt kjent og nesten allemannseie fordi den traff spikern såpass på hodet da den (Amusing Ourselves to Death) kom i 1984. Så det er ikke sikkert du vil finne noe der du ikke visste fra før, nå i 2016.

            Men en sentral tese i boka er at det var mer Huxley enn Orwell som tegnet den riktige versjonen. Vi ser på storebror så bra at storebror ikke trenger å se på oss, han vet vi sitter der uansett. I dag vil jeg vel si at Orwell har hentet inn mye av det forspranget. Det er nok ikke enten eller.

  2. Nå har jeg skumlest «Sammenbruddet», men slutten, det om kommunisme 5.0 var for meg mest interresant. Men det var ikke så mye mer å lese der enn det du har lagt ut på bloggen.

    I samme slengen tok jeg for meg Bongards bok «Det biologiske mennesket», som jeg har forstått Steigan er så begeistret for, særlig da slutten der han skisserer hvordan et bærekraftig samfunn uten profitt-kapitalisme, kan se ut. Jeg er begeistret selv. Et slikt samfunn vil jeg leve i.

    Men jeg stiller meg fremdeles spørsmålet hvor realistisk det er. Samtidig stiller jeg meg selv spørsmålet om det ikke er min forbannede plikt å være litt mer optimistisk. Det er faen ta meg ikke lett å være så negativ heller, kan jeg fortelle dere!!

    Når kapitalismen kollapser, krisa kommer, og det ene tar det andre, er forhåpentligvis ingen vei tilbake. Noe nytt må bygges. Da kan Steigans kommunisme 5.0 eller Bongards samfunn være en mulighet.

    Feilen med Kommunisme 5.0 som idé, er at den er for vag. Det ser ut som at Steigan stoler på at fornuften vil seire til slutt, at et rettferdig samfunn kan bygges, det vil si en mosaikk av flere typer modeller, for her er ikke noe lenger toppstyrt. ( De brutale erfaringene fra Kommunisme 4.0 gjør det vanskelig, ihvertfall hvis man fremdeles skal kalle det kommunisme.) Pål Steigan gjør det enkelt; beholder begrepet kommunisme, men fjerner den store enhetlige planen.

    Mens Bongard gjør det motsatte, nemlig å slå fast at et bærekraftig samfunn MÅ være styrt etter en overordnet plan. Toppstyrt som noe. Det må være en plan for økonomi, en plan for produksjon, osv. Og det må være regler som alle på kloden skal etterfølge. Intet mindre. Men han kaller det ikke kommunisme.

    Bongards modell er utopisk. Det er en veldig god ide. For meg personlig ville det være befriende å bo i et slikt samfunn, det er jeg sikker på. De evolverte egenskapene som mennesket har når det gjelder samarbeid, rettferdighet, i små grupper, vil blomstre. Og det er dette som gir oss – og ikke minst våre barn og barnebarn – trygghet. Og trygghet skaper bare positive ringvirkninger.

    Men etter kapitalismens falitt, til høsten eller neste år, med påfølgende kriger, hungersnød og faenskap – og som Terje Henriksen påpekte; det første som vil kollapse er jo vårt hellige internett – da vil verden bli brutal. Og menneskets evolverte egenskaper når det gjelder frykt, aggresjon, forsvar ( vi har jo selvfølgelig også jungelens noia genetisk inni oss) vil råde. Det skal mye til for å skape noe positivt på en stund.

    Men til slutt vil det kanskje gå bra.

    • Hei Erland!

      Jeg anbefalte deg «Det biologiske menneske» før sommeren, og nå som du har lest den og «anmeldt» den her, har jeg et lite tillegg ang. mitt forhold til den boka.

      Den, og forsåvidt også Steigans sammenbrudd, er sterk på det deskriptive, men har som sin største svakhet at den lener seg tungt på forestillingen om fornuften i skisseringen av gjennomføringen. Det finnes et gap mellom bokas dype og strengt vitenskapelige forståelse av vår natur, og de enorme problemene som ligger i at vi er evolvert for en fortid vi har kjørt fra, snart brukt opp også, og det at sam- og fremtiden krever av oss at vi overprøver/ betvinger visse av de tidligere så hensynsløst (egen)nyttige egenskapene vi har i oss. Ved hjelp av en viljesanstrengelse, noe som i seg selv er et paradoks, iom. at det i boka redegjøres grundig i et eget kapittel for hvordan forestillingen om fri vilje og bevisste valg er evolvert som et rent selvbedrag for å hindre en slags bevissthetsmessig implosjon. Ett til halvannet sekunds delay er mer enn vi kan ignorere på vanlig måte. Bongard og Røskaft sier ikke det følgende i boka, men det de her gjør er i grunnen å forklare en helt sentral virkningsmekanisme i det som er inne i Skinner’s svarte boks, hvis det blinker en lampe for det begrepet? Behaviorismen?

      Jeg mener Bongard og Røskaft har skrevet en bok som gir enda mindre grunn til å være optimist enn om man ikke har tatt inn over seg den kunnskap som formidles fra deres faghold. Det finnes også andre gode bøker som går inn i de samme problemstillingene, om enn ikke fra norske vitenskapsfolk. Med unntak av den ikke helt på-greip-hengende optimismen som er tatt med som et slags «men til slutt vil det kanskje gå bra», et pliktmessig tillegg i den positive innstillings navn, er boka antakelig dypest sett noe av det mørkeste jeg vet. Sikkert derfor jeg liker den så godt. Jeg er nok dessverre ikke i samme grad som Steigan og Bongard her for å forsøke oppheve tyngdekraften, jeg er i grunnen mest interessert i å få den grundig forklart. Og da er «Det bio(u)logiske menneske» en skattkiste. Jeg er selvfølgelig fremdeles klar til å slippe det meste jeg har i hendene for å være med på å gjennomføre en god plan dersom jeg ser en, men det er foreløpig ikke meg som har den, det er sikkert.

      Noen vil kanskje spørre hvordan en uten den samme faglige dekning som Bongard, eller uten den samme blytunge politiske erfaring som Steigan, kan tro at han har noen særlig høy hest å sette seg på når han kritiserer passasjer og konklusjoner i fagmannens bok. Er det ikke kanskje bare meg som ikke har forstått hele innholdet fullt ut, siden jeg ikke får på plass den samme optimismen som forfatterne bevilger seg selv på toppen av bokas øvrige budskap?

      Kanskje. Eller kanskje det er sånn at både Steigan og Bongard, til tross for alder og erfaring, fremdeles er genuint skikkelige, anstendige mennesker, og derfor faktisk har en slags blind flekk på øyet for det bunnløse mørket og bedraget i oss ALLE, selv om de begge sier at de i teorien har forstått det. Å forstå/ vite på et abstrakt plan, er et nivå av visshet der det fremdeles er mulig å turnere to motstridene virkeligheter i hodet på en gang, tilsynelatende uten kognitiv dissonans. Fortrengingen av den mest besværlige siden er fremdeles mulig. Umulig blir det for den som kan lukke øynene, puste rolig og kjenne, føle, vite hinsides enhver tvil, tro eller tanke at det er som det er, at man er hva man er, og at det er ens innerste, gudløse, nærmest mekaniske selv som så presist tegnes i boka.

      • Det finnes dóg kanskje et slags håp også i mitt verdensbilde, og realiseringen krever både en personlig og kollektiv trancendens og en kontinuerlig innsats. Jeg skulle gjerne ha fortalt alle som gidder å høre på hva det er, men det har sin rot på det samme planet innenfor/i> språket som selve bevisstheten. «Innenfor språket» i betydningen bak, før, dypere enn. Jeg synes det er mer dekkende enn «utenfor språket,» som man ofte sier om uutsigelige ting. Å forklare det kan jeg derfor ikke, og det jeg kan si, vil kun gi gjenklang hos andre med samme opplevelse, og er derfor unødvendig. Her er vi på grensen til områder som blir forsøkt utforsket, forstått, erkjent og formidlet i nesten all religion, mystisime, esoterikk, moralfilosofi og etikk. Så kanskje har noen allikevel en eller annen gang sagt det jeg ikke tror kan sies. Jeg har ikke hørt det så langt. Men et ord som for meg er et fint fast punkt i innsirklingen av det uutsigelige, er besinnelse. Jeg mener det er en respons og en tilstand det finnes dekning for å si at vi som art egentlig har på repertoiret.

        Å endre evolverte følelser og følelsesbetingede responser/ adferd til fordel for et overordnet syn på virkeligheten der disse følelsene og adferden er uhensiktsmessig pga. grunnleggende endrede vilkår, er en mentalt, emosjonelt og eksistensielt dyp og krevende/ smertefull prosess på individuelt og kollektivt nivå. Det må allikevel ligge belønningsfølelse i selve prosessen, ellers ramler vi av lasset. Og som sagt, besinnelse krever en kontinuerlig opprettholdt innsats. Det innebærer å avstå fra å utnytte fordeler på andres bekostning, avstå fra alltid å spille best mulig til egen fordel, la være å søke makt, det handler også om tilgivelse og forsoning, for å nevne noe. Dypest sett om evnen til å sitte i ro. At det skal kunne generere belønningsfølelse å oppføre seg som folk betinger nærmest som en selvfølge at man lever under ganske små og tette forhold, sosialt sett. Dette er mye av oppskriften til Bongard også. Og mange andre kloke mennesker. Nils Christie renner meg i hu. Eller skal vi si «ønsket fremtidsvisjon/ utopi.» Oppskrift er jo det som er vanskeligst. Det globale blikket må vi uansett ha i mange sammenhenger, og dette er noe vi bare må trene som fy på, også vi som ikke er så happy med den form for globalisme som Imperiet forfekter. Her har vi lite evolverte følelser å forholde oss til, annet enn de som trekker i motsatt retning.

        Arbeidet er i stor grad en indre og villet prosess, selv om vi er avhengig av at den vokser seg kollektiv. Prosessen kan derfor ikke påtvinges noen. Og som jeg før har sagt, det skal ikke så mange med motsatt mindset til før de tar styring uten å spørre om lov. Det forsonlige, ettergivende, milde og besinnede blir i prinsippet, som en naturlov, overkjørt og skjendet av alt som gidder å kjøre over det. Det myke strået knekker ikke nødvendigvis av den grunn, men overkjørt blir det åkkesom. Å forvente at en permanent eller midlertidig korrumpert og selvbedragende sjel eller en klassisk psykopat skal bli den første til å oppleve belønningsfølelsen ved besinnelse, er nok ikke særlig realistisk. Å tro at nissen forsvinner fra lasset av seg selv bare man organiserer verden i små nok enheter, er heller ikke realistisk tror jeg. Ikke engang den mest intense gjensidige sosiale kontroll kan gjøre oss så like at ikke noen lurer andre. Og så forbasket er det jo med den frivilligheten, at de man helst skulle skrudd litt på, har man lite å si over, de eneste som kan skru på dem er dem selv, og den eneste man selv kan skru på, er en selv. Men det er jo en begynnelse. Og det er ofte nok å jobbe med hjemme. I bokstavelig betydning også, da hva vi formidler til barna er av avgjørende betydning, for akkurat dem skrur og mekker man faktisk på hele tiden enten man forstår det eller ikke.

        Så nevnte håp er stadig like vanskelig å redegjøre for, og det lever i meg mest som en hypotetisk mulighet, men det har å gjøre med at når jeg vet at vi på våre beste dager kan klare besinnelse, og en del om hvordan (dessverre stadig innenfor språket), er det fordi det er et potensiale for dette i oss alle, og da er det mulig på et strengt logisk grunnlag å anta at det gitt optimale omstendigheter og en del flaks kan oppstå en slags kollektiv trancendens til en tilstand der besinnelsens kunst blir holdt i hevd etter beste evne av alle, frivillig og med godt humør. Det er et langskudd av dimensjoner, og dessverre er det eneste jeg kan si for å hjelpe folk i gang: «Sett i gang. Du vet hvordan!»

        Men først skal vi, eller enda fler av oss, altså tydeligvis gjennom en masse gørr og historisk interessante tider. Igjen. Dumt.

        Besinnelsen ligger der

        et lite selvbetraktningens skritt

        til side

        På en ironisk

        armlengdes avstand


        er dens belønning


        er dens stemme

        Der kan man

        under trygge forhold

        oppleve fritt fall

        helt fra bakken

        og opp

      • Oops, you did it again, AF – ga meg en forelesning som viser at vi er på bølgelengde.

        Selvfølgelig er både Steigan og Bongard skikkelige mennesker som vil verden vel. Og vi trenger dette, altså utopier, idealer. En vinner er en drømmer som aldri gir opp. Jeg er selvfølgelig enig i at Bongards bok er «mørk». Jeg står for det jeg sa, nemlig at «den bærekraftige samfunnsmodellen» Bongard skisserer er vidunderlig god idé, men så var det gjennomføringen. I praksis vil et slikt samfunn måtte bygge arbeidsleirer og fengsler for å huse de som ikke forstår en dritt. Det sier ikke Bongard noe om. Nå må vi jo tro at boka er en slags «readers digest-versjon» av det faglige, også kalt populærvitenskap, men hvor på skalaen det ligger i så måte vet ikke jeg. Jeg er ikke biolog. Kanskje Bongard har utfyllende tanker å gi om temaet, sånn på kammerset, for sånne dyspotister som oss. Kanskje ikke. Derimot har jeg en forestilling om at Steigan, pragmatisk som en politiker må være, har noe å si om dette. Personlig mener jeg vel at ideen om «proletariatets diktatur», eller kanskje vi nå skal kalle det «fornuftens diktatur», er noe vi ikke kommer utenom. På sett og vis ligger dette immanent i Bongards samfunnsmodell, selv om han ikke 1) ser det selv, eller 2) velger å ikke si det høyt. Slik teksten er, er den noe naiv. Det kan jo også hende at det er vi som er altfor glupe, AF. Akk og ve, herremin gud, Hare Krishna og di!!

        Noe jeg tenkte på stadig vekk da jeg leste boka, er at det kan ligge andre forklaringer til de forskjellige elvoverte mennesklige egenskapene, i tillegg til de som blir gitt. At egenskapen A, blir forklart med B er greit nok, men kanskje det i tillegg til B også er et lite mylder av andre mindre bokstaver. Slik fortoner ihvertfall virkeligheten seg for meg. Den er så uforskammet kompleks. For å få visshet i dette må jeg jo studere biologi, og det er jeg nok beint fram for lat til.

        Jeg har ikke helt kommet til klarhet enda, men jeg syns den klassiske liberale holdningen til livet har noe for seg også. Den har som forutsetning at mennesket ikke er perfekt og aldri kan bli det, men at «friheten» er en vei til læring, til å bli oss bevisst de menneskelige vilkårene, på både individ- og kollektiv nivå. Kanskje dette også gir mennesket en varig og dyp innsikt i «besinnelse»? Adam Smith var ingen idiot, det må jeg si. Det er er jo en misforståelse at «konservative» tenkere kun var opptatt av «makta». Jeg har nylig lest Montaignes esseys – anbefales! – selverklært konservativ, men så opptatt av alle menneskers vikår, ikke bare sin egen stand. Steigan snakker om «det ekstreme sentrum», men da tenker han på det bestående samfunns febrilske energi etter å forsvare posisjoner, ikke den konservative holdningen per se. Jeg provoserer sikkert enkelte ved å kalle meg sosialdemokrat, men jeg har kommet fram til denne foreløpige konklusjonen fordi jeg tror at dette, til tross for sine feller, til tross for at det ikke er perfekt i det hele tatt, er det beste av onder. WOW – så skulle jeg si dette også. Jeg har til dags dato aldri stemt AP. Det kommer aldri til å skje.

        Man skal ikke tro alt man leser, heter det. Men en morsom vri er jo; man skal ikke lese alt man tror (på). Leser man bare det man tror på, kommer vi ingen vei.

        • Turning on

          Når det gjelder Bongard/ Røskafts intensjoner med boka, tror jeg det er så enkelt som at det aldri var meningen å gi en fyllestgjørende oppskrift med alle detaljer på veien til visjonens virkeliggjøring. De sier jo selv at poenget først og fremst er å vise hvorfor det er så himla vanskelig å endre på en del ting, og da med et håp om at denne klargjøringen skal kunne gjøre det noe mer realistisk å finne løsninger. Gutta er biologer, ikke ideologer eller politikere. Og jeg leser den med en klar forestilling om at dette er skrevet med en stor grad av håpløshet, inntil det umulige, som utgangspunkt, og at budskapet ligger i at vi må forstå hvor elendige oddsene er og hvorfor, for å ha den minste sjanse til å komme oss ut av det hjørnet vi nå maler oss inne i. Skissene av den bedre løsningen for organisering av vår tilværelse på jorda er et tilbud til ettertanke og inspirasjon, ikke noen politisk strategi. Det er meningen at fler skal jobbe mer med den biten. Bongard har også sagt at han mener systemet bør og må hvile på demokratimodellen. Så en lesning av boken med forventning om et detaljert og troverdig veikart til utopien vil selvfølgelig måtte innebære en viss skuffelse. Jeg ser den som en fantastisk godt laget forelesning i evolusjon og vår biologisk fundamenterte natur, som gjør det mulig også på et intellektuellt plan å se at tvers igjennom den ekstreme kompleksiteten i de proksimate forklaringene, går det noen enkle, røde tråder av ultimate forklaringer, og i dette perspektivet går allting opp. På godt og vondt. For menneskene. Evolusjonen som prosesser og motstand kjenner ingen masterplan eller moral. Men med mitt utgangspunkt for lesningen, eller det som fort ble mitt fokus vedr. innholdet, det rent evolusjonsmessige, er jeg uenig i at teksten egentlig fremstår det minste naiv, den tar bare ikke mål av seg til mer eller noe annet enn den gjør.

          Tuning in

          Ja, veldig enig i at de liberale verdiene har viktige ting i seg som er mangelvare i mer rigide eller totalitære systemer og ideologier. Min natur drar naturlig i den liberale retningen, men jeg forsøker å holde tak i det jeg også tror er viktige elementer fra sosialisme og marxistisk analyse. Såkalt verdikonservativ kan jeg også være. Men i min vage utopi er det i hvert fall også plass til mye avvik og alternative livsløp, mange gale og geniale oppfinnere, parallellsamfunn og mye frivillig arbeid og samarbeid. En form for toppstyrt fellesøkonomi må til, men det må være basert på en struktur som både er selvkonserverende og fleksibel, og menneskene som opererer denne «maskinen» må rullere, ikke tillates å koagulere i systemet. Utstrakt aktivt engasjement fra mange er viktig, dog må muligens en del av de mest brennende idéene henvises til en mulig gjennomføring utenfor hovedalmenningen. Dette bør dóg i sin alminnelighet tillates. Og slik jussen er nå, er det slik at alt i utgangspunktet er forbudt, og det som ikke er forbudt er obligatorisk. Vil man gjøre noe annet, må det søkes om dispensasjon. Jeg vil gjerne ha det litt mer omvendt; at alt i utgangspunktet er lov, med noen få, viktige kardemommeaktige lover som håndheves med djerv besluttsomhet av noen andre enn meg.

          Dropping out

          De der greiene med proletariatets diktatur og den praktiske politikken, innesperring av systemfiender og folk som ikke forstår en dritt, som du sier, maktbruk og drit som genererer masse indre motstand og misnøye i flere retninger kan jeg dessverre ikke noe med. Du kan vel si at jeg er redd for å bli våt på beina, men det er ikke fordi jeg ikke ser at noen må eller vil komme til å drive med praktisk politikk og maktutøvelse uansett, med alt det ekle det innebærer. Men jeg vil helst bare være aristokrat og anarkist og kunstner og universalgeni og slippe å bøye meg ned i den stinkende gjørma jeg alltid har oppfattet den politiske sfære som, ok?!! Ikke er jeg det minste god på kompromisser og den demokratiske grunntanken om lojalitet til de fattede vedtak på tvers av eget syn heller. Mange her inne er åpenbart politiske dyr med feltet som genuin hovedinteresse. Jeg kan selv ikke fordra politikk, det innrømmer jeg glatt. Rein regresjon. Jeg liker altfor godt å please folk, også liker jeg alltfor godt å være en rampete drittunge, og kan aldri la være å le av feil ting. Politikk passer best midt i mellom, og der er jeg nesten aldri.

          At ikke Hr. Redakteuren skulle ha noen tanker om praktisk politikk eller være redd for å bli våt på beina, med sin politiske fortid og dertil hørende friske fraspark, annet enn i første omgang å stille de fleste av vår rikspolitikere for en krigsforbryterdomstol, er selvfølgelig helt utenkelig.

          Nei, det er riktig, det. Man skal ikke lese alt man tror på. Noen ganger skal man også både lese og tro på ting man ikke liker.


Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.