Faren for storkrig øker – er det noe vi kan gjøre for å hindre den?

0

Den siste lederen av Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, sier i en kommentar til NATOs toppmøte i Warszawa at «NATO har begynt forberedelsene til å trappe opp fra en kald krig til en varm krig mot Russland.» Og NATO-møtet har virkelig vedtatt å tredoble de miitære styrkene opp mot Russlands vestgrense. Også Tyskland utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, har advart mot det han kaller «sabelrasling og krigshyl» fra NATOs side. Sjøl om Jens Stoltenberg hevder at NATOs handlinger er «defensive», ser svært mange kommentatorer at faren for en virkelig krig mellom atommaktene øker. Det reiser spørsmålet: Er det noe vi vanlige mennesker kan gjøre for å hindre krigen?

gorby om krig

Er krigen i gang allerede?

I en svært alvorlig artikkel skrev journalisten John Pilger «Verdenskrigen har allerede begynt – bryt tausheten». Han skriver:

In the last eighteen months, the greatest build-up of military forces since World War Two — led by the United States — is taking place along Russia’s western frontier.  Not since Hitler invaded the Soviet Union have foreign troops presented such a demonstrable threat to Russia.

Avisa The Independent skriver 9. julli 2016 at Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, advarer mot at NATO har begynt opptrappinga til en krig mot Russland:

All the rhetoric in Warsaw just yells of a desire almost to declare war on Russia. They only talk about defence, but actually they are preparing for offensive operations.

Jeg har tidligere referert en rapport fra forumet European Leadership Network (ELN) som også advarer mot den økende faren for en virkelig krig mellom atommaktene. ELN er en europeisk tenketank som konsentrerer seg om utenrikspolitikk, forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Den er basert i London, og ledes av den tidligere britiske forsvarsministeren Des Browne. De har et nettverk av tidligere stats- og forsvarsministre over hele Europa.

De har studert NATOs og Russlands militærøvelser i 2015. Og deres konklusjon er at dette fra begge sider er øvelser på en virkelig krig, slik de to sidene tenker seg at den blir.

Og jeg har argumentert for at kanskje Pilger har rett, kanskje er denne krigen i gang allerede.

nato schengen

Går krigen på skinner eller er det noe vi kan gjøre?

Mange mennesker ser allerede hvor farlig dette spillet er. Ikke mange nok ser det, det skal sies. Men de som ser det spør seg: Er det noe vi kan gjøre for å hindre krigen?

Mitt korte svar på dette spørsmålet er: Ja! Det er en hel masse vi kan gjøre for å hindre krigen, hvis vi virkelig vil.

I utgangspunktet kan det virke som vi er avmektige tilskuere til et spill som uavvendelig driver oss mot avgrunnen. Det militær-industrielle komplekset, som tjener på krig og ødeleggelse, driver oss stadig nærmere katastrofen. De er vanvittig mektige. De har enorme formuer og svære propagandaapparater, og de rår over våpen som kan gjøre jorda totalt uebeboelig for mennesker.

Men krigshisserne har sine svake punkter, og det er dem vi må utnytte. Hvilke er disse svake punktene? Jeg ser først og fremst to svake punkter:

  • politikerne
  • opinionen

Ingen krig kan vinnes av våpen aleine. Enhver krigførende part må, uansett hvor mektig han er, skape en opinion for krig og hindre en opinion mot krig. Fortellerkunsten har svært mye å si for å skape grunnlaget for krigen. Derfor drives det en massiv kampanje nå fra NATOs side der det skal skapes en narrativ som sier at Russland truer oss, derfor må vi ruste oss til krig. Dette er et av fiendens svake punkter. Denne narrativen står sterkt, men den er sårbar. Den er sårbar ikke minst fordi den er usann.

NATO ut av Sverige, ja, og hvorfor ikke NATO ut av Norge?
NATO ut av Sverige, ja, og hvorfor ikke NATO ut av Norge?

Vi trenger en massebevegelse mot krig…

Vi trenger en massebevegelse mot krig. Hvis 50.000 demonstrerte i Oslo mot NATOs opprustning og krigsforberedelser, så vil det ha en betydning. Men det er et stykke dit, for å si det forsiktig. Det betyr ikke at det er lite som kan gjøres for å bygge opp kampen mot krigen. Det er mye vi kan gjøre.

Hvis vi ønsker å hindre krig, må vi undergrave troen på denne narrativen. Hvem kan gjøre det? Vanlige mennesker, journalister, forfattere, kunstnere, fagforeningsfolk. Norske journalister kan gjøre som John Pilger eller Noam Chomsky eller Erling Borgen, bruke faget sitt til å avsløre krigskreftene. Forfattere, kunstnere, filmfolk og musikere, folk som kan dette med narrativer, kan gjøre det samme. Deres forgjengere gjorde det under Vietnamkrigen. Det kan gjøres igjen. Det er dette jeg holder på med hver dag på steigan.no, og det er ingen grunn til at ikke mange flere kan gjøre det samme.

demonisering
Medienes rolle i krigshysteriet

… og vi trenger en smart anti-krigskampanje

Norske medier driver en søvngjengeraktig gjengivelse av NATOs narrativer, og slik er de med på å bygge opp til krig. Medier som godtar løgnene fra folk som George Bush, Tony Blair, Hillary Clinton, Anders Fogh Rasmussen og Jens Stoltenberg er med på å legge til rette for krigen.

Men medier redigeres og lages av mennesker. Det er det svake punktet. Det er kanskje femten norske sjefredaktører som har makt over denne nærmest søvndyssende tilretteleggelsen for krig. Konfronter dem! De er små, svake mennesker de også. De liker ikke å bli utsatt for «seerstorm».

Det er kanskje et tjuetall norske journalister som driver avskrivningsbyrå for NATO. Det er folk som må hente i barnehagen, som må gå i butikken, som må treffe vanlige folk. La dem få høre hva de driver med.

Noen medier er imot krigen, men vi må forvente mer av dem. Det hjelper ikke å skrive en og annen lederartikkel mot NATOs krigshissing når man i neste øyeblikk legger ut røde løpere for politikere som stemmer for de største krigsbevilgningene i Norges historie. Det bør leserne fortelle dem.

Det samme gjelder politikerne. Politikere er stort sett opptatt av én ting, og det er å bli gjenvalgt, helt til de har kvalifisert seg til en jobb i First House eller NATO og kan glemme alt som heter pensjonspoeng for resten av sitt liv.

Ikke vent deg mye kvinnefrigjøring fra NATOs forsvarsministre. Her Italias Roberta Pinotti, Albanias Mimi Kodheli, Tysklands Ursula von der Leyen, Norges Ine Marie Eriksen Søreide og Nederlands Jeanine Hennis-Plasshaert
Ikke vent deg mye kvinnefrigjøring fra NATOs forsvarsministre. Her Italias Roberta Pinotti, Albanias Mimi Kodheli, Tysklands Ursula von der Leyen, Norges Ine Marie Eriksen Søreide og Nederlands Jeanine Hennis-Plasshaert

Valgkamp mot krigen

Neste år er det stortingsvalg. Det er stort flertall på Stortinget for krigspolitikken, men det er praktisk talt ingen av stortingspolitikerne som har noen peiling på det de holder på med. De stemmer bare slik de får beskjed om. Jeg har lesere fra alle politiske partier, og sjøl om de kan være uenige i mye av det jeg står for, så vet jeg at det finnes motstandere av krigen i samtlige partier. Ingen partilandsmøter har aktivt gått inn for krig, heller ikke i Høyre eller FRP.

Et parti som SV, som tidligere var et fredsparti, har gjort en svært dårlig figur, ikke minst fordi partiet gikk aktivt inn for krigen mot Libya og har sluttet opp om krigen mot Syria. Men jeg antar at det er massivt flertall mot krigen blant SVs medlemmer. Dette er det bestemte inntrykket jeg får fra SVere som leser steigan.no. SVs medlemmer kan stille krav til sine egne og de kan kreve at kampen mot krigen blir hovedsak foran neste års valgkamp.

Fra partiet Rødt er det jo bare å forvente en solid kampanje mot krigshisserne. Dette står i programmer og partidokumenter. Men når sant skal sies preger det ikke partiets politikk og agitasjon. Innsatsen og trøkket kan bli vesentlig større.

Arbeiderpartiet er en hovedbjelke for krigspolitikken. Høyre og FRP hadde ikke kunnet holde på som de gjør, hvis de ikke hadde solid støtte fra AP og Jonas Gahr Støre. Men antakelig er det nesten ingen medlemmer på grasrota i AP som ønsker krig mot Russland. AP er ikke like avhengig av fagbevegelsen som før. Men en massiv krigsmotstand i LO vil bli lagt merke til. Og AP-politikere er jo også avhengige av å bli gjenvalgt fra sine partilag. Krigsmotstandere i AP har en jobb å gjøre.

Senterpartiet er et tradisjonelt NATO-parti. Men det er ikke noe krigsparti. De kan påvirkes av press.

Høyre har ledende politikere som driver rein krigspropaganda, slik som Erna Solberg, Børge Brende og Ine Eriksen Søreide. Men er Høyres velgere enige? De er for NATO og antakelig mot Russland, ja, men er de virkelig for krig? Konfronter dem på dette i valgkampen? Det samme gjelder FRP. Både i Høyre og FRP finnes det i hvert fall enkeltpersoner som er motstandere av krigen. De må sørge for å si det høyt og tydelig. Dessuten: Solberg, Brende og Søreide er noen feiginger i offentlige møter. Ingen av dem har noen peiling på hva krig er. De bare gjør som de har fått beskjed om. Det gjør dem svake på ethvert valgmøte.

fogh rasmussen

Jeg har tidligere sagt at spindoktorene som skaper narrativene for krig er opptatte av å lage fortellinger som gjør at sjøl pasifistiske prester roper på bombing. Dette ble gjort i Irak-krigen, i Kosovo-krigen og i krigene i Libya og Syria. Omtrent der ligger KRF og Venstre. De er ikke krigsaktivister, men de støtter enhver imperialistisk krig som det er lagd gode fortellinger til. Få dem til å tro at krigen vil redde «kvinner og barn», så støtter de bombing. Altså er det igjen viktig å avsløre NATOs narrativer og gjøre det vanskeligere for politikerne å støtte krigen.

På Stortinget sitter det 169 representanter. De fleste av dem ønsker gjenvalg neste år. Dette gjør dem sårbare inntil de evntuelt er valgt. I gamle dager var definisjonen på «seerstorm» at det kom ni-ti telefoner til Marienlyst i rask rekkefølge. Det kreves vel noe mer i dag. Men antakelig er det ikke så veldig mye som skal til før disse 169 føler presset. Hvis vi legger til de 40-50 mediefolkene jeg nevnte ovenfor, så handler det altså om et par hundre folk som bør få føle at de ikke har folket i ryggen når de driver krigsretorikk. Det burde være en overkommelig oppgave.

Betyr dette at jeg har illusjoner om politikerne? Nei. En toppolitiker av i dag er en som har så hard hud at han eller hun kan stå oppreist uten ryggrad. Men taburetten er de redde for å miste. Det er deres svakhet. La oss utnytte den. Og mens vi gjør det, bygger vi opp den massebevegelsen på grasrota som trengs for å slåss mot krigen.

I den politiske kampen i Norge i dag, både i valgkampen og ellers, er det to ting som står fram som viktigere enn det meste annet, det er kampen mot den globale kapitalismen, slik som kampen mot EØS, TISA og TTIP, og det er kampen mot krigen. I virkeligheten er dette to sider av samme sak. Det er dette vi står overfor nå, og det er faktisk svært mye hver enkelt av oss kan bidra med.

Forrige artikkelDen mest overeksponerte banken i Europa er…
Neste artikkelDrapet på Victor Jara oppklart etter 42 år
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).