Krigshissere med fråde om munnen

7
I denne artikkelen forklares hvordan USAs utenriksdepartement gradvis er omdannet fra et verksted for diplomatisk virksomhet til et krigsråd, hvor intervensjoner, kriger, utpressing og trusler er hovedingrediensene i politikken. Den er en sammenhengende beskrivelse av den omdanningen som har skjedd med USAs utenriksdepartement de siste 40-50 årene. I Norge har vi hele tiden støttet USA – uansett hvilken politikk som utenriksdepartementet i USA har invitert oss med på. Helt skremmende er villigheten til å være med de siste 15-20 årene hvor galskapen har slått ut i full blomst, ifølge Parry.


 av Robert Parry

Robert Parry (født1949) er en undersøkende journalist fra USA. Han er mest kjent for avsløringen av Iran-Contras saken. Han har fått flere priser for sin journalistikk , bl.a. George Polk utmerkelsen og I.F. Stone-medaljen for uavhengig journalistikk.

Publisert første gang på norsk av derimot.no. Oversatt av Ingunn Kvil Gamst


 

I de siste tiårene har USAs utenriksdepartement forfalt fra et fornuftig profesjonelt hjem for diplomati og realisme til en hule med lenestolkrigere som er besatt av imperialistiske vrangforestillinger.  Dette farlige fenomenet, understreket av de nylige  «massedissensen» som går inn for å sprenge flere mennesker i Syria.

51 av utenriksdepartementets «diplomater» har undertegnet en henvendelse som er spredt gjennom offisielle «dissenskanaler».  De vil ha militært angrep mot den syriske regjeringen til Bashar al-Assad.  Styrkene hans har ledet vellykket angrep mor islamistiske ekstremister som vil ha kontroll over denne viktige nasjonen i Midt-Østen.

Det faktum at så mange ansatte i utenriksdepartementet åpent går inn for en utvidet aggressiv krig, på linje med den neokonservative tankegangen, viser hvor sinnssykt utenriksdepartementet har blitt.

Utenriksdepartementet ser nå ut som en kombinasjon av overbeviste neokonservative sammen med de liberale som tilhengere av intervensjon. I tillegg er det noen karrierister som har oppdaget at det beste spillet er å oppføre seg mot verden som globale herrer som dikterer avgjørelser eller går inn for «regimeskifter», heller enn som diplomater behandle utlendinger respektfullt og gå inn for ekte kompromisser.

Til og med noen jeg kjenner i departementet som ikke er neokonservative/liberale hauker i øyeblikket, oppfører seg som de helt har svelget denne «drinken.»  De snakker tøft og oppfører seg arrogant mot innbyggere i land de har tilsyn med.  Utlendinger blir betraktet som tankeløse objekter som kan overtales eller bestikkes.

Så det er slett ikke overraskende at flere dusin USA-diplomater angriper president Barack Obamas  mildere holdning mot Syria.  Imens posisjonerer de seg med forventning mot Hillary Clintons administrasjon. Den er ventet å gå med på en ulovlig invasjon av Syria, under dekke av «flyforbudssoner» og «sikre soner».  Det betyr nedslakting av unge syriske soldater.  «Diplomatene» vil bruke «fjernstyrte bomber og luftbårne våpen».

Disse haukene er så ivrige etter mer krig at de ikke bryr seg om å risikere en direkte konflikt med Russland.  Struttende avviser de muligheten for  en konfrontasjon med atomvåpen. De sier at de ikke «går ut på glattisen som ender med en militær konfrontasjon med Russland». Det er jo betryggende å høre.

twitpic-10.jpg
En USA-intervensjom overfor Syrias internasjonalt anerkjente regjering vil kunne føre til en kjernefysisk krig med Russland. Konsekvensene av en slik krig kjenner ingen, men vårt liv på jorden slik vi kjenner det, vil ta slutt.

 

Å risikere en jihadist-seier.

Det er også fare for at en direkte militær intervensjon fra USA kan få den syriske hæren til å kollapse og bane veien for seier for Al Qaidas Nusrafront, eller Den Islamske staten.  Henvendelsen har ikke tatt hensyn til den skjøre fininnstillingen det er å skade Syrias militære, og samtidig unngå en komplett jihadistseier, og at et sammenstøt med Russland kan bli resultatet.

Antakelig, uansett hvilket rot som blir skapt, vil det bli opp til USAs militære å rydde opp.  Det å skyte ned noen russiske fly og drepe russisk militærpersonell trenger ikke utvides til en fullskala verdensbrann med atomvåpen.

Kort sagt, det ser ut som Utenriksdepartementet har blitt et kollektivt sinnsykeasyl der de innsatte har kontroll. Men denne galskapen er ikke noe kortlivet avvik fra det normale som kan reverseres fort.  Det har pågått lenge og det vil trenges en utskifting fra topp til bunn av dagens «diplomatiske» korps for at utenriksdepartementet skal kunne gjenoppstå til sin tradisjonelle rolle med å unngå kriger og ikke be om dem. Selv om det alltid har vært galninger i utenriksdepartementet – som regel blant seniorpolitikerne – har fenomenet institusjonell galskap bare utviklet seg de siste tiårene.  Og jeg har sett forandringen.

Jeg har dekket USAs utenrikspolitikk siden slutten av 1970-årene, da det heldigvis var mer tilregnelighet i det diplomatiske korps.  Der var folk som Robert White og Patricia Derian (begge døde nå) som sto opp for rettferdighet og menneskerettigheter.  De representerte det beste av Amerika.

Men nedgangen med USAs utenriksdepartement til litt mer enn velkledde, veltalende, men skurkaktige håndhevere av USAs hegemoni begynte med Reagans administrasjon. President Reagan og hans team hadde et patoligisk hat mot Sentral-Amerikas sosiale bevegelser, de som ville fri seg fra undertrykkende oligarker og deres sikkerhetsstyrker.

I løpet av 1980-årene ble amerikanske diplomater med integritet systematisk marginalisert, hundset eller fjernet.  (Menneskerettighets-koordinator Derian gikk av ved slutten av Carter-administrasjonen og ble erstattet av den neokonservative Elliott Abrams.  White fikk sparken som USAs ambassadør i El Salvador.  Han forklarte:»Jeg nektet å etterkomme et krav fra utenriksminister Alexander M. Haig Jr. om at jeg skulle bruke  offisielle kanaler for å dekke over det salvadoranske militærets ansvar for mordet på fire amerikanske kvinner fra kirken».

Og så kom de neokonservative

Etter hvert som de gamle profesjonelle forsvant ble en ny type aggressive neokonservative brakt inn, som Paul Wolfowitz, Robert McFarlane, Robert Kagan og Abrams.  Etter åtte år med Reagan og fire år med George H.W.Bush var utenriksdepartementet omskapt til et hjem for de neokonservative.  Men noen lommer med profesjonelle overlevde nedslaktingen. Man kunne kanskje ventet at demokratenes Clinton-administrasjon ville forandre denne trenden, men det gjorde de ikke. I stedet søkte Bill Clintons «trekant» en middelvei, både innenriks og utenriks.

Etter hver som 1990-årene gikk, var antallet  utenrikspolitiske eksperter som White og Derian kun noen få på demokratisk side, de som hadde mot eller dyktighet til å utfordre de godt forskansede neokonservative.  Mange demokrater fra Clinton-æraen tilpasset seg den neokonservative  dominansen ved å bli «liberale intervensjonister».  De delte de neokonservatives kjærlighet til militærmakt, men rettferdiggjorde det med drap av «humanitære» grunner.

 

Denne tilnærmingen var en måte for de «liberale» til å beskytte seg selv mot høyresidens  anklager om at de var «svake», en anklage som såret demokratene dypt gjennom Reagan/Bush sine 41 år.  Men denne demokratiske «tøff-fyr»linjen tilsidesatte skikkelige diplomater som gikk inn for tradisjonelt gi-og-ta med utenlandske ledere og deres folk.  Så nå hadde man demokrater  som  den daværende FN-ambassadøren (og senere utenriksminister) Madeleine Albright som gjennomførte Bill Clintons brutale sanksjonspolitikk mot Irak, som FN anklaget for å ta livet av 500 000 irakiske barn.  «Det var et vanskelig valg, men prisen – vi mener prisen var verdt det».

madeleine-1120x600-a.jpg
Madeleine Albright som mente at 500 000 døde barn som følge av sanksjonspolitikken overfor Irak var verdt prisen.

 

Bill Clintons åtte år med «trekant» som inkluderte den brutale luftkrigen mot Serbia, ble fulgt av åtte år med George W. Bush, der de neokonservatives utenrikspolitikk ble ytterligere forsterket.

Men hva var igjen av de gamle republikanernes realister, som Henry Kissinger og Brent Scowcroft?  De var blitt gamle, eller hadde blitt så grundig kompromittert at de neokonservative ikke betraktet dem som verdig en opposisjon i republikanske sirkler.  Og offisielle utenrikspolitiske demokrater i Washington kunne ikke lenger skilles fra de neokonservative, bortsett fra at de brukte «humanitære» argumenter for å rettferdiggjøre aggressiv krig.

Media følger etter

Før George W. Bush sin invasjon av Irak, la de fleste i den «liberale» pressen – fra New York Times til The New Yorker – seg på krigslinjen.  De stilte få kritiske spørsmål og kom nesten ikke med motforestillinger.  Å gå inn for krig hadde blitt en «sikker» karrierevei.  Men en gryende anti-krigs-bevegelse oppsto blant jevne demokrater, som Barack Obama, en demokrat som var mot Irakkrigen.  Han sto fram i presidentnominasjonen i 2008 mot Hillary Clinton, en støttespiller til Irakkrigen. Men disse fredsfølelsene på grasrota hos demokratene nådde ikke særlig langt hos demokratenes utenrikseksperter.  Så da Obama flyttet inn i Det Hvite Hus, møtte han en vanskelig utfordring.  Utenriksdepartementet hadde trengt en grundig  utrensking av neokonservative og liberale hauker.  Men det var få demokratiske utenrikseksperter  som ikke hadde solgt seg til de neokonservative.  En hel generasjon demokratiske politikere hadde blitt oppdratt i en verden full av konferanser, møter, kronikker og tenketanker som var dominert av neokonservative. Tøft snakk var sunt, mens snakk om samtaler om tradisjonelt diplomati  var svakheter.

Som en kontrast hadde flere av USAs militære, og til og med CIA en mindre fiendtlig holdning til verden, delvis fordi de hadde kjempet Bush sin håpløse «globale krig mot terror».  Men Bush sin håndplukkede neokonservativ-orienterte øverste kommando – som general David Petraeus – var fortsatt på jobb.  Han var for å utvide krigene, både i Irak og i Afganistan.

 

petraeus-water_1.jpg
General David Petraeus, mistet jobben og fikk en symbolsk straff etter at han hadde lekket topp-hemmelige dokumenter til sin elskerinne. Han slapp billig i motsetning til andre, Snowden, Manning etc.

 

Så gjorde Obama en av sine mest skjebnesvangre beslutninger i sin presidenttid.  I stedet for å  rense ut i utenriksdepartementet og Pentagon, hørte han på noen rådgivere som kom med den  flotte PR-planen «Team of Rivals», en referanse til Abraham Lincolns første krigskabinett.  Og  Obama beholdt Bush sine militære ledere, inkludert Robert Gates, forsvarsministeren, og strakte hånden ut til hauken, senator Hillary Clinton, som sin utenriksminister.

Med andre ord tok ikke Obama bare kontroll over det utenrikspolitiske apparatet, han forsterket  makten til de neokonservative og de liberale haukene.  Han lot denne mektige blokken Clinton – Gates- Petraeus lede han inn i en dumdristig   «motbølge» i Afganistan som kostet ikke mindre enn 1000 amerikanske soldater livet, og mange flere afghanere.

Obama lot også Clinton sabotere hans forsøk på  å oppsøke Iran i 2010 for å  begrense sitt atomprogram.  Han ga etter for hennes press i 2011 om å invadere Libya under den falske hensikt å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte sivile.  Det ble en «regimeskifte»-katastrofe som  Obama regner som sin største utenrikspolitiske feil.

 

article-2024171-0d5a846e00000578-850_468x313.jpg
Her fra ødeleggelsene av den Libyske byen Bir al-Ghanam. Dette var en krig Clinton presset gjennom.

 

Syria-konflikten

Obama motsto ikke minister Clintons  utspill om nok en militær innblanding i Syria, selv om han ville ha begrenset militær støtte til de antatt «moderate» opprørerne.  Og han lot Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia gå mye lenger når de støttet jihadister som var støttet av Al Qaida og til og med Den Islamske staten.

Under minister Clinton konsoliderte blokken av neokonservative/liberale hauker seg i utenriksdepartementets diplomatiske korps.  Med neokonservativ dominans beveget utenriksdepartementet seg fra én «gruppetenkning» til den neste.  De hadde ikke lært noe av Irakkrigen.  Men «tenkingen» fortsatte å se på Libya, Syria, Afganistan, Ukraina, Russland, Kina, Venezuela osv.

Overalt var målet det samme, å pålegge dem USAs hegemoni, å tvinge de lokale til å bøye seg for amerikansk diktat, å styre dem inn i en neoliberalt «frihandels»løsning, som de ofte sammenliknet med «demokrati», selv om de fleste menneskene i landene det angikk ikke var enige.

 

media.jpg

Dobbeltsnakk og dobbel-tenkning erstattet realistisk politikk.  «Strategisk kommunikasjon», dvs. aggressiv bruk av propaganda for å fremme USAs interesser, ble et slagord.  «Smart makt», dvs. trussel om finansielle sanksjoner, trussel om arrestasjoner, mindre militære angrep og andre former for trusler var et annet slagord.

Enhver mulighet til propaganda ble brukt,som det syriske gassangrepet i 2013 og Malaysia Airlines Fly 17 som ble skutt ned over Øst-Ukraina.  De ble utnyttet til fulle  for å få motstanderne på defensiven, selv om USAs etterretnings-analyser tvilte på at bevisene støttet beskyldningene.

USAs regjering lyver på det høyeste nivå – men spesielt blant utenriksdepartementes eldre ansatte.  Det er blitt en epidemi.  Det som kanskje er verre er at USAs «diplomater» ser ut til å tro på sin egen propaganda.  I mellomtiden har USAs største medier erfart en liknende  bevegelse mot den alvorlige tendensen den neokonservative dominansen og det profesjonell karrierejaget.  De utelater store nyheter som en slags sjekk av offisielt falsum.

 

De som kommer

De nye stjernene i utenriksdepartementet – de som ventes å få høytstående utnevnelser fra  president Clinton – er den neokonservative assisterende utenriksmedarbeider for europeiske saker, Victoria Nuland.  Det var hun som sto bak 2014-kuppet i Ukraina, der hun  fikk fjernet en valgt, Russlandsvennlig president, og erstattet han med et hardt ukrainsk nasjonalist-regime, de som deretter kastet seg ut i voldelige militære angrep mot etniske russere i øst, de som sto imot det nye lederskapet.

Da Russland kom til hjelp for disse krigsherjede ukrainske borgerne og da Krim ba om å bli gjenforent med Russland, skrek utenriksdepartementet og USAs medier samstemmig opp og ropte «russisk invasjon».  Og de støttet NATOs militære manøvre langs Russlands grenser for å avskrekke «russisk aggresjon».

Enhver som tør å stille spørsmål til denne siste «gruppetenkingen» – som  har stupt inn i verden som en farlig ny kald krig – blir avfeid som «Kreml-tilhenger» eller  «Moskva-lakei», akkurat som de som var mot Irak-krigen ble latterliggjort som «Saddam-tilhengere».  Så å si alle av betydning i det offisielle Washington marsjerer i samlet flokk mot krig og mer krig.  (Victoria Nuland er gift med Robert Kagan, det gjør dem til et av Washingtons fremste maktpar.)

 

la-oe-0611-abramowitz-torture-false-lead-20150-001.jpeg
Kritiske til Irak-krigen ble kalt «Saddam-tilhengere». Bildet: her arrangerer USAs tropper og media en «spontan nedriving» av Saddamstatuen i Bagdad med innleide skuespillere som spilte begeistret folkemengde.

 

Så dette er forholdene rundt utenriksdepartementets opprør mot Obamas mer forsiktige politikk i Syria.  Ser man framover til en sannsynlig Hillary Clinton-administrasjon, har disse 51 «diplomatene» skrevet navnet sitt under et «argument» som vil tillate bombingen av Syrias militære for å beskytte Syrias «moderate» opprørere. De som – hvis de i det hele tatt finnes – for det meste kjemper under paraplyen til Al Qaidas Al Nusra-front, og deres nære allierte Ashrar al Sham.

Denne misforståtte tanken i disse «argumentene» er at ved å bombe det syriske militæret, kan USAs regjering kanskje få makt over disse opprørerne, og  angivelig  tvinge Assad til å forhandle om sin egen avgang.  Men det er ingen grunn til å tro at denne planen vil virke.

Tidlig i 2014, da opprørerne hadde en relativ sterk posisjon, arrangerte USA fredssamtaler i en opprørsdominert konferanse, som gjorde Assads avgang til en forutsetning, og ekskluderte Syrias iranske allierte.  Ikke overraskende dro Assads representanter hjem, og samtalene kollapset.

Nå som Assad står ganske sterkt, med russisk flystøtte og iranske bakkestyrker, sier USAs «protesterende» diplomater at fred er mulig, fordi opprørerne ikke er i stand til å framtvinge Assads avgang.  Derfor anbefaler «diplomatene» at USA utvider sin rolle i krigen for å hjelpe opprørerne.  Men det vil bare bety flere høye krav fra opprørerne.

 

alqaedainsyriathepuppetshiredmercenariesofjewwarlobbyandtheirsaudijuniorpartnersingenocide.png
Det er nå som IS og Al-Qaida ser ut til å tape krigen at oppropet kommer. Det betyr at målet aldri har vært å bekjempe terrorisme, men Syrias lovlige regjering. Bildet: terrorister)opprørere med sverd og koranen.

 

Alvorlige farer

Men denne foreslåtte utvidelsen av krigen vil innebære svært alvorlige farer. Dersom den syriske hæren kollapser, åpner Damaskus sine porter for Al Qaidas Nusra-front ( og dere allierte), eller Den Islamske stat – et scenario som New York Times skrev, «dette har ingen adresse».

Akkurat nå er Den Islamske staten og- i mindre grad – Nusra-fronten på retrett, jaget av den syriske hæren med russisk flystøtte, og av noen kurdiske styrker som USA støtter.  Men denne framgangen kan snu.  Det er også en fare for å sette i gang en mer omfattende krig med Iran og/eller Russland.

Men slike likegyldige antydninger om alvorlige farer er ikke noe nytt for de neokonservative og de liberale haukene.  De har hele tiden drømt opp planer som virker gode i tenketank-konferanser og i kronikker.  Men de faller til jorden når  USAs soldater er ventet å ordne opp i rotet.

Vi har sett ønsketenking gått galt i Irak, Afghanistan, Libya og til og med Syria, der Obamas samtykke i å skaffe våpen og trening for den såkalte «unicorns» – de «moderate» opprørerne som er vanskelig å finne.  De har måttet se at disse kampstyrkene og våpnene deres ble absorbert av Al Qaidas eller Den Islamske staters rekker.

Nå ser de neokonservative og de liberale haukene som kontrollerer utenriksdepartementet ivrig fram til at Hillary Clinton blir president.  De vil aldri slutte å komme med disse sinnssyke forestillingene før det kommer et samordnet forsøk på å gjøre dem ansvarlige for alle de feil de har blandet USAs utenrikspolitikk inn i.

 

hillary-clinton_3.jpg
Blir Hillary Clinton president regner både neocons og de liberale haukene å få hendene på rattet.

 

Så lenge ingen er ansvarlige – så lenge USAs president ikke vil stanse disse krigshisserne – vil galskapen fortsette, og bare bli farligere og farligere.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

    • Det er tøv å omtale en etnisk gruppe i termer som om det var en politisk organisert fraksjon. At Israel-lobbyen har mye makt er et faktum som har mest av alt å gjøre med kristensionistisk ideologi blant fundamentalistiske kristne, som i motsetning til jødene, faktisk er en stor velgergruppe i USA, selv det selvsagt også spiller en viss rolle at også mange jøder ihuga støtter Israel. Men det er samtidig et faktum at de mest Israelkritiske presidentkandidatene i USAs historie har vært jøder; Bernie Sanders som var eneste av de aktuelle presidentkandidatene blant Demokratene og Republikanerne som valgte å ikke delta på AIPAC-konferansen, og Jill Stein, presidentkanditat for De Grønne, og tilhenger av Israelboikott. Det å omtale «jøder» som en organisert gruppe, uten å spesifisere at man her mener sionistiske jøder, skaper et inntrykk av at den etniske tilhørigheten automatisk kan kobles til politisk tilhørighet, noe som altså er empirisk galt, og leder til farlige politiske konklusjoner.

      • Takk Torgeir. Her er det viktig å holde tungen rett i munnen, og av mentalhygieniske årsaker riktig å tørke opp slike klyser som kommentarfeltdemonene til stadighet legger fra seg i denne flotte hagen til Pål.

        International Jewish Anti-Zionist Network

        • Bra du nevner IJAN.

          IJAN hadde en kampanje mot Israels overgrep mot palestinerne for få år siden. Den ble underskrevet av over 350 overlevere og etterkommere etter nazistenes folkemord på jøder.

          http://www.ijan.org/projects-campaigns/nafa/survivors-and-descendants-letter/

          I kampanjeteksten står det også at underskriverne på det kraftigste protesterer mot nazi-jeger «Elie Wiesels manipulering av nazi-folkemordet i NY Times» og at de er «frastøtt og krenket over Elie Wiesels misbruk av deres historie».

          «327 Jewish survivors and descendants of survivors and victims of the Nazi genocide published this letter written in response to Elie Wiesel’s manipulation of the Nazi Genocide in the Saturday, August 23rd edition of the New York Times. Since then several more have signed on.»

          «Furthermore, we are disgusted and outraged by Elie Wiesel’s abuse of our history in these pages to justify the unjustifiable: Israel’s wholesale effort to destroy Gaza and the murder of more than 2,000 Palestinians, including many hundreds of children.»

          Dette må vel kunne sies å være hakket mer radikalt fra en jødisk gruppering enn bare å være kritisk til zionistmafiaens dagsaktuelle politikk og strategier. Folkemordet under WW2 har jo ellers vært hellig grunn for alle jøder uansett hvilke tallmessige overdrivelser Wiesel & Co har diktet opp i etterkant.

          IJAN fikk naturligvis på pelsen av Zion for dette, og har vel blitt presset til å tone ned den biten litt. Siden jeg lenker til, som dokumenterer kampanjen og teksten, finner man nemlig ikke lenger sammen med IJANS øvrige historikk i arkivene på IJANs nettsted, man må ha denne eksakte url’en for å komme dit.

          Det hadde vært artig om vi en vakker dag kunne få lov å diskutere Israel, jødiske lobbyer og zionismens mål og midler uten å måtte starte og slutte hver eneste setning med at vi selvfølgelig vet at ikke alle jøder er inne i disse kriminelle nettverkene for ikke å krenke noen. Terskelen for å si noe som helst blir så innmari høy på den måten. Og det er en tilsiktet virkning av bl.a. Elie Wiesels arbeid siden krigen. Nå er’n dau han også, men det mest utvalgte av guds mange utvalgte folk glemmer ikke gamle kunster.

      • Den underliggende konklusjonen kommer jo først hos emma i slike saker, så får vikarierende og annen argumentasjon bare jenke seg etter den. Det er en litt spesiell måte å jobbe på, forstår du.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.