Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag

38

Psykologiske operasjoner sprer utvalgt informasjon til en befolkning eller ei målgruppe for å påvirke følelsene deres, motivasjonen deres, tenkemåten deres, og i siste instans hvordan de handler og opptrer. Psykologiske operasjoner retter seg mot utenlandske regjeringer, organisasjoner, grupper og individer. I psykologiske operasjoner benytter man seg rutinemessig av disinformasjon og bedrag. Dette inngår i standardarsenalet til for eksempel USAs militære styrker.

Retningslinjer for villedning og bedrag

Er dette noe jeg bare påstår? Langt ifra, ingressen er sitater fra den gjeldende manualen for United States (U.S.) Army Psychological Operations (PSYOP) doktrine. Dokumentet kan lastes ned her (pdf). Manualen åpner slik:

PSYOP are planned operations that convey selected information and indicators to foreign target audiences (TAs) to influence their emotions, motives, objective reasoning, and ultimately, the behavior of foreign governments, organizations, groups, and individuals. The purpose of all PSYOP is to create in neutral, friendly, or hostile foreign groups the emotions, attitudes, or desired behavior that support the achievement of U.S. national objectives and the military mission. In doing so, PSYOP influence not only policy and decisions, but also the ability to govern, the ability to command, the will to fight, the will to obey, and the will to support.

US Army er ikke alene om dette. Psykologisk krigføring er så gammel som krigen sjøl. Jeg har behandlet dette i artikkelen Om fortellerkunstens rolle i krig. Den amerikanske manualen siterer den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz, som i hovedverket Om krigen skrev at «All militær aksjon er vevd sammen med psykologiske krefter og virkninger.»

Alle militærkommandoer av noen betydning bruker psykologisk krigføring som en del av arsenalet sitt, men vi er så heldige at USAs overkommando formulert retningslinjene i en manual som alle kan lese. Der framgår det at bedrag, villedning og falske narrativer inngår i standardmetodene. For at bedraget skal fungere må det være troverdig, og det må komme fra kilder som målgruppa vil ha tillit til. Alt dette diskuteres i manualen. Det inngår i standarprosedyre at kommanderende offiser skal vurdere om det er nødvendig å utvikle en «deception story», en falsk fortelling.

vietnamkrigen2

En slik bedragersk fortelling er narrativen om episoden i Tonkin-bukta. Det gikk ut en historie fra den amerikanske overkommandoen om at nord-vietnamesisk marine hadde angrepet USAs marinefartøyer i internasjonalt farvann. Dette førte til at president Lyndon B. Johnson gikk på TV og erklærte at USA ville slå tilbake mot Nord-Vietnam. Problemet er at hele historien er falsk, og at man visste at den var falsk. US Naval Institute skriver om dette på sine nettsider:

… once-classified documents and tapes released in the past several years, combined with previously uncovered facts, make clear that high government officials distorted facts and deceived the American public about events that led to full U.S. involvement in the Vietnam War.

Elleve år etter var USAs nederlag et faktum. Da hadde krigen tatt kanskje så mange som 3,8 millioner menneskeliv og påført tre land nærmest ubotelige skader. Millioner andre ble såret og påført skader for livet. Fortsatt dør mennesker av de giftstoffene USA pøste ut fra fly. USAs egne tap var 58.000 drepte og 303.000 sårede. Og det hele startet med en falsk narrativ.

Sannheten og den permanente krigen

Siden George W. Bush erklærte krigen mot terror i 2001 har verden vært inne i en permanent krig der krigsteatrene har skiftet fra Afghanistan og Irak til Libya, Ukraina, Jemen og Syria. Alle disse krigene er blitt motivert ut fra falske narrativer og til dels tåredryppende historier som har hatt til formål å nettopp påvirke folks følelser og holdninger, som det heter i manualen, slik at de skulle bli positivt innstilte til krigføringa. En av de mest berømte, eller beryktede, var Colin Powells tale i FN i 2003 der han framførte direkte propagandaløgner om Irak.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak
Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

Lawrence Wilkerson, tidligere stabssjef i Pentagon, var en av forfatterne av talen, der det ble lagt fram falsk informasjon om såkalte masseødeleggelsesvåpen, noe som igjen førte til den katastrofale krigen mot Irak. Wilkerson er klar over forfalskningene som ble begått, og sier i dag at «dette var bunnmålet i min karriere».

Det sies at krigens første offer er sannheten, og det har vi fått utallige beviser på i dette unge århundret. Norges krig mot Libya, som hele Stortinget stilte seg bak, og som ødela det landet, var som kjent også bygd på løgner om at Moammar al Gaddafi var «i ferd med å begå folkemord».

Sosiale medier, «soft power» og NGOer

Hillary Clinton tok i sin tid som utenriksminister i USA over stafettpinnen fra Bush og Powell. Under hennes ledelse ble psykologisk krigføring, nå under navnet «soft power», utviklet et par hakk videre. US State Department spesialiserte seg på å lever budskapet via såkalte Non Governmental Organisations (NGO), og budkspet ble gjerne pyntet slik at det fikk en «feministisk» eller «progressiv» vri.

Dette har vært en stor suksess. Mens det i 2003 var en verdensomspennende anti-krigsbevegelse mot Irak-krigen, med den største politiske demonstrasjonen noen gang i Oslo, har det knapt vært protester mot krigene i Libya, Syria og Jemen eller det USA-styrte kuppet i Ukraina.

Nå bruker man humanitære organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, eller i Syria White Helmets, til å levere de narrativene som tjener krigen og Pentagon best.

Siden 2003 har de sosiale mediene blitt et helt nytt og enormt kraftig verktøy for å spre desinformasjon og følelser som bygger opp under krigen. Og siden det knapt finnes kritisk presse, har det fått stor effekt. CIA, NSA og MI6 har alle egne enheter som fører psykologisk krig i sosiale medier. Det er utviklet egen programvare for såkalt sentiment analysis, følelsesanalyse og en masse teknikker for å skape og styre opinionen. Det er programvare for å styre falske profiler på nettet, og dette er i bruk hos de hemmelige tjenestene.

I artikkelen I sosiale medier blir vi manipulert med følelser skrev jeg om dette:

Financial Times melder at CIA har fått smaken på sosiale medier. Finansavisa skriver at CIA skal trappe opp bruken av Amazons kommersielle programvare. CIAs informasjonssjef (?) Doug Wolfe sier at CIA er så fornøyd med dette at de allerede nå skal flytte en del av sine operasjoner over på Amazons plattformer. Og Pentagon studerer hvordan de kan bruke Twitter til å påvirke folks holdninger.

Avisa The Guardian skriver at det britiske forsvaret har opprettet en egen avdeling av Facebook warriors, som er trent i psykologisk krigføring og bruk av sosiale medier til å føre ukoonvesjonell krig i informasjonsalderen. Denne styrken vil bruke denne kompetansen gjennom sosiale medier for å forsøke på å kontrollere narrativen, som avisa skriver.

Israel Defence Forces (IDF) har gått i spissen for statlig/militær bruk av sosiale medier, slik de gjorde under Operation Cast Lead i Gaza i 2008–2009. IDF er aktivt på 30 plattformer, inkludert Twitter, Facebook, Youtube og Instagram, og på seks forskjellige språk. Mange land har tatt kontakt med IDF for å lære av deres metoder.

I takt med at den militære opprustninga til NATO trappes opp, og stadig nye land blir dratt inn i konflikter og kriger, vil også den psykologiske krigføringa bli trappet opp. Da gjelder det å lære seg å kjenne igjen lusa på gangen, og et sted å starte er å lese hva de psykologiske krigerne sjøl sier, slik som i manualen for United States (U.S.) Army Psychological Operations.

KampanjeStøtt oss

38 KOMMENTARER

  1. Det er viktig å være klar over at disse metodene først ble utviklet av PR-industrien!

    – The Century of the Self: https://www.youtube.com/watch?v=eJ3RzGoQC4s

    «The Century of the Self is a 2002 British television documentary series by filmmaker Adam Curtis. It focuses on the work of psychoanalysts Sigmund Freud and Anna Freud, and PR consultant Edward Bernays.[1] In episode one, Curtis says, «This series is about how those in power have used Freud’s theories to try and control the dangerous crowd in an age of mass democracy.»»

  2. I Syria går de alierte til angrep. Media forteller oss hver gang at det er IS som gjør det. Selv den norske statsministeren tror på dette. Man bruker våpenhvilen til å få inn raketter og nye soldater via Tyrkia og Jordan, deretter angripes Assad. Kerry skal nå snakke med sine alierte i området (Saudi og Qatar) før han forhandler videre med russerne om forlenget våpenhvile. Det er dette vi får vite via media. Nord i landet angripes flyktningeleire visstnok med fly. Man får se merkelige foto der telt er i fyr mens de rundt om står støtt. Det antas at det er russiske eller syriske fly. For første gang har man flyangrep uten at vesten vet eller ønsker å finne ut hvor flyene kommer fra.

  3. I møte med tilhengere og den store gruppen passive mottakere av det gjengse narrativet tror jeg det er viktig å vite at for mange er tillit til etablisementet å regne som en arvelig religion. Påvisningen av løgner fra våre allierte ved krigsutbrudd blir et angrep på familiens etablere trygghet. Noen ganger også en families økonomi. (Frykt er en lukurativ bransje.)

    Mange ulike metoder trengs for å få folk til å forlate eller i det minste stille spørsmål ved den subjektive tryggheten de er flasket opp med. Steigan.no med sterkt kildebelegg leder an. Rødt (med sine mangler) ser det ut som er det nærmeste vi kommer en sikkerhetspoitisk opposisjon med representantsjanser ved valget neste år (i fylker der det er mulighet). Enkeltsaker som favner flerpolitisk og treffer følelser og/eller økonomi bør forsøkes løftet. Dyktighet på saklig argumentasjon tror jeg er viktig, ignorer usaklighet, ros substans, vis kløkt ved svar slik at de som er uenige gis sjanse til å «komme i land». Vi trenger å ha med oss mange som har hatt feil tro.

  4. Angående PSYOPSm med relevans for Norge.
    Løgnaktighet i felles interesse?
    Laget følgende notat 22. mars 2002:

    ”…krigens viktigste slag i dag utkjempes om opinionen. Opinionens støtte er viktig for både forsvarsvilje, psykologisk motstandskraft og oppslutning om politiske ledere som fatter beslutninger. Bevissthet om denne type påvirkning er derfor essensielt.”
    (Sitat: Benedicte Gude, Fagansvarlig info-operasjoner FSES. Norsk militært tidsskrift 4/01.)

    Psyops er ”psykologisk forsvar” ut fra ”nasjonale interesser” både i fredstid, når krise/krig truer og i krigssituasjoner.

    Folk flest har liten eller ingen kunnskap om eksistensen av slike forsvarstiltak, langt mindre hva de går ut på, hvilke interesser det er snakk om og i hvilke sammenhenger de blir satt ut i livet.
    Norge er i involvert i krigshandlinger og del av et NATO som har tatt sin §5 i bruk i kampen mot terror.

    *Denne virksomheten (PSYOPS) framstår som ukontroversiell – og påkrevet – når den beskrives som saklig informasjonvirksomhet, tiltak for å forhindre villedende informasjon (desinformasjon) som bl.a. bidrar til (ugrunnet) uro og mistro i befolkningen og avsløring av/mottiltak mot fientligsinnet propaganda.

    *Den blir kontroversiell hvis den oppfattes som udemokratisk opinionspåvirkning og dermed direkte propagandistiske i sammenhenger der det er grunnleggende uenighet i befolkningen om nasjonal krisehåndtering, militære operasjoner og krigshandlinger.

    Formuleringer i Forsvarssjefens Direktiv 402-1 om Psykologisk forsvar beveger seg i dette grenselandet.
    Defensive psykologiske forsvarstiltak beskrives der avdekking av og forsvar mot psykologiske operasjoner som er rettet mot oss og ”har til hensikt å påvirke holdninger, følelser og adferd for å bryte ned vår psykiske motstandskraft og svekke viljen til forsvar” –
    og offensive når de ”søker å vinne ideologiske, politiske eller militære seire med minst mulig innsats av egne ressurser”.

    Hemmelighold er akseptert som en viktig del av all krigføring. Vi aksepterer at norske soldater må beskyttes. Men ansees lovlige aksjoner rettet mot norsk forsvarspersonell som uakseptabel holdningspåvirkning? Er det grunn til å frata det norske folk viktig informasjon fordi den kan føre til uønskete reaksjoner/holdninger som undergraver forsvarsviljen? Det mest kontroversielle området er derfor PSYOPS-operasjoner på norsk territorium overfor enkeltpersoner, grupper og befolkningen som sådan. Det gjelder også definisjonen av hva som ansees som uakseptabel/truende aktiviteter overfor norske styrker og myndigheter.

    Sentrale spørsmål :
    -Hvor langt bør man/må man gå i hemmelighold av hensyn til mulige uønskete reaksjoner i opinionen?
    -Hvor går grensen mellom normale (demokratiske) aktiviteter og det som utløser PSYOPS-tiltak?
    -Har våre myndigheter plikt til å lyve – eller er det uforsvarlig å la være å lyve – når overordnete nasjonale interesser tilsier det?

    ”Sannheten er krigens første offer”
    Vi vet at sannheten var den kalde krigens offer.
    Vi vet at sannheten ble ofret under Gulf-krigen. og på Balkan.
    Gjelder dette også i Norge i dag?.

    Hvilken rolle spiller FSES i denne sammenheng?
    Er PSYOPS et militært PR-apparat i propagandaens eller sannhetens tjeneste?
    I hvilke situasjoner utløses PSYOPS-operasjoner – overfor hvem?
    Hvorfor er PSYOPS del av et militært etterretningssystem?
    Hvorfor overlates ikke den slags informasjon på normal måte til FOI?
    I hvilke grad og på hvilken måte er pressen/NRK/andre involvert i PSYOPS?
    Er Forsvarssjefens direktiv 402-1 av 9. januar 1998 om Psykologisk Forsvar nå i bare en ”papir-tiger” uten praktisk innhold, eller tilsier tvert imot situasjonen full innsats fra PSYOPS-virksomhetene?

    • Er ikke dette spørsmål som burde vært reist i Stortinget? Hvis opinionsdannelse er et militært ansvarsområde, kan vel det meste erklæres som det?

      Hvorfor skal de gi «saklig informasjonvirksomhet» i hemmelighet? Er virkelig det beste «tiltak for å forhindre villedende informasjon (desinformasjon) som bl.a. bidrar til (ugrunnet) uro og mistro i befolkningen og avsløring av/mottiltak mot fientligsinnet propaganda.» å legge det utenfor demokratisk kontroll?

      Jeg synes det er kontroversielt nok sett fra smørsida, jeg.

      Når vi kommer til hvordan det oppfattes, så avhenger jo det av hvor god jobb de har gjort i å styre narrativet, og er derfor bare en følge av
      den «ukontroversielle» delen.

  5. Profesjonelle PSYOP-agenter i felt og på nett. Det gjør at vi kan vri litt på den gamle sovjet-vitsen «hysj, mora di er KGB». Mye mistenksomhet i fora og kommentarfelt, nå. Hvem av oss er shills? Hva mente han egentlig med det han skrev der? Hvorfor prøver AF alltid å få folk til å gi opp ved å minne dem om hvor håpløst vanskelig det er? Hvorfor prøver KZ alltid å vri oppmerksomheten mot UFO-tematikk og dermed vekk fra realpolitikken? Og Steigan selv? Er han kanskje ikke her for å samle de potensielt mest intellektuelt oppegående avvikerne fra høyre og venstre, og hjelpe overvåkerne å tegne kartet og fylle opp databasen over opposisjonelle som skal få innvie interneringsleirene senere? Joda, han er jo det. Og mora hans er CIA. Og hvorfor i all verden fleiper jeg med dette alvorlige temaet? Prøver å bagatelliser og avvæpne gjennom humor, ja. Akkurat, ja.

    • Mitt inntykk er at det motparten (the advesary), hater mest er håpet. Hvorfor går de ellers så brutalt til verks mot grupper som praktiserer alternativer? Ja, da forfulgte de militante, men utryddet dem ikke.

      For mange hvite amerikanere var Waco-massakren en vekker : http://www.serendipity.li/waco.html

      Så har vi Ruby Ridge http://documentaryheaven.com/ruby-ridge/

      Men det var først med Abby Martins intervju med Ramona Africa, den eneste voksne som overlevde sitt medlemskap i MOVE, at jeg forsto hvor langt de er villig til å gå.

      http://therealnews.com/t2/index.php?option=com_content&task=view&id=31&Itemid=74&jumival=15755

      • Takk for lenken til TRNN – Abby Martin.

        (Gratulerer med å ha skjønt at imperiet har ingen grenser for vold, eksternt eller internt. Det demonstreres fortsatt daglig omkring i verden. Dette er eliten Norge er på parti med.)

    • En annen ting er også interessant å reflektere over, og det er i hvilken grad engasjementet i sosiale media er en distraksjon fra å drive med politisk aktivisme, og politisk aktivitet.Der det er viktig å la «publikum» få se den nye sofaen, og bygge opp om «livet er en scene, gjett hvem som har hovedrollen», at det blir en virkelighetsflukt som gjør det vanskelig å samles til demonstrasjoner, eller gå på politiske møter og engasjere seg der..Nå skal det være sagt at det er en kollosal informasjonsmengde som kommer, og som det er vanskelig å sortere ut i hva som er relevant og viktig, det skal noe til å finne tråden, om man ikke graver i flere år, siden det holdes vekk fra media.Dvs spredte glimt og puslespillbiter dukker opp sporadisk, men uten å bli sydd sammen til et forståelig helhet.

      Da gir det rom for desinformanter, som skaper fordommer mot graving, fordi det viktige skal «røyklegges» så folk holdes i ro til å tro at «Bilderbergmøter» og» Round Table» grupper bare er konspirasjonsteorier. Bare det med artikkelen om Norge og EU, her
      skulle fått folk i harnisk om de forsto det. Slik som det er nå, sitter folk og » slapper av » og lar innntrykk flimre foran øynene, og «veggen» av propaganda fungerer som «soma» ( Aldous Huxley Brave new world) Vi får ta det som det kommer.»Se hva som skjer.»
      Sensurens diskrete hånd diskrediterer og latterliggjør om de forsøker å se bak denne veggen..Likevel kan folk flest få med seg de store linjene , om de kan litt språk, og jobber grundig,komme igjennom «muren» og se den røde tråden.Apropos KZ .En observasjon:
      Nå er det forresten lenge siden jeg har sett han kommentere.Det var vel 4 mai sist.

      En hyggelig ting er jo at tilogmed «shills» kan begynne å våkne der inne i sitt gode skinn, selvom de er betalt 🙂 Man vet aldri:)
      Jeg kom over en fantastisk bra side, med en ansatt på historisk fakultet i Oxford som også er redaktør for «The round table», og har spesialisert seg på den historiske utviklingen som er forløper til det vi ser mye av i dag.Det er ikke lett å motsi disse.:) Så hvis det er noen som lurer på om The Round Table er konspirasjonsteori, tar det ikke lange tiden å sjekke det ut:)
      :http://ora.ox.ac.uk/objects/uuid:ee7ebd01-f085-44e9-917b-98d21a0f4206
      http://www.history.ox.ac.uk/faculty/staff/profile/may-1.html

  6. Det er ein slik «narrativ» i gang akkurat no. Washington har nettopp gått til breitt åtak på Kinas rolle i Sørkinahavet. Og i same augneblink begynner norske media plutseleg å interessere seg for Kulturrevolusjonen (no 50 år sidan). Og alle mediainnslaga serverer akkurat same historia i omtrent same ordelag (Inger Bentzrud i Dagbladet, Kristian Elster og Torbjørn Færøvik i NRK nyheter, Jørgen Lohne i Aftenposten). Og dei serverer same løgn-bodskapen: At regimet i Kina ikkje har teke stilling til kulturrevolusjonen fordi dei ikkje vil sverte Kommunistpartiets historie. (Men kulturrevolusjonen vart oppsummert i eit tungt dokument på ein av partikongressane, og det var sjølvsagt ikkje muleg å leve i Kina i 1971-1980 utan i å delta i oppsummeringa av det som hadde gått føre seg frå 1966-1976). Kva er så meininga med denne kampanjen? Det er ein kampanje mot eit sjølvstendig Kina. Han skal sverte det kinesiske folket sin veg til sjølvstende i verda, gje kommunispartiet nådestøyten og bane vegen for dei kapitalistiske storselskapa sitt herredømme også over Kina. Frank Dikøtter, som er kjelda til alle desse skribentane, har gjeve ut 3 bøker der han hevdar at heile kommunisttida har vore ei einaste lidingshistorie. Frank Dikøtter blir kalla historikar og sinolog, men han er ikkje noko anna enn ein simpel propgandist i likskap med Robert Conquest og Timothy Snyder med fleire, som ikkje var historikarar i eigentleg forstand, men propagandistar for USA/NATO. Det «viktigaste» bidraget til Frank Dikøtter utanom svertinga av det kommunistiske Kina, har vore å få rehabilitert Chiang Kai-shek (Jiang Jie-zhi) som ein mykje betre leiar for Kina enn Mao. (Til og med dei amerikanarane som var i Kina under krigen, kom til den motsette konklusjonen gjennom konkrete erfaringar med dei to leiarane. Men desse vart sett til side og forfølgde da USA vedtok å starte Den kalde krigen). Dette er same bodskapen som dei norske mediafolka no formidlar i NRK, Dagbladet og Aftenposten.

  7. Mao var ille. Jeg vet ikke om han var verre eller bedre en Jiang Jieshi. Men Kina har tatt et fullgodt oppgjør med Kulturrevolusjonen. Et sekssifret antall dommer ble opphevet. De feilaktig dømte ble hva heter det gjenreist. Det er også viktig å huske på at Mao ikke utelukkende var ille. Han samlet Kina. Han gjorde mye bra, men han gjorde også ufattelig mye ondt. Noe var feilslag, annet var bevisst.

    • Jeg er ikke enig i påstanden «Mao var ille». Men det kommer selvsagt an på om man opptrer som historiker eller bruker historisk forfalskning som propagandametode for egen politisk agenda. Det siste er det vanlige i Vesten i dag, akkurat som Steigan belegger det i artikkelen sin. Og det er ikke bare blitt vanlig i NATO-ledet internasjonal politikk. Det er blitt vanlig også i norsk politikk, for eksempel når Høyre stadig prøver å lage en narrativ om at partiet har vært med på å skape velferdsstaten. Sannheten er at de har motarbeidet den av all evne, eller blitt tvunget til å godta den for overleve som parti.

      • Jeg glemte et lite poeng: Før så var det et ganske klart skille i Norge mellom politikk på den ene siden og faglig historisk debatt om politikk. Dette skillet eksisterer nesten ikke lenger i media og i offentligheten. Men noen forskere torde såvidt å ta til motmæle mot Sylvi Listhaugs misbruk av forskningen deres. Og noen få andre forskere har også tort. Men de er i håpløst mindretall, og politikereliten og journalistene bryr seg ikke, men fortsetter uten skam med proagandaen.

    • Mao var ikke ille. Men han gjorde en stor feil da han kunngjorde at mange i regimet var fiender, og trodde at en slags permanent revolusjon der ungdommen skulle avsløre de korrumperte, ville hjelpe. (Han gjorde en lignende feil under Det store spranget, fordi han ikke sikret at det store spranget var fundert godt nok rent økonomisk, men i for stor grad stolte på massenes og partikadrenes evne til å korrigere retningen underveis). Men ungdommen har ikke erfaring nok til å skjelne mellom venner og fiender. Derfor gikk det galt i kulturrevolusjonen. Fordi de erfarne, blant annet Mao selv, unnlot å ha skikkelig kontroll med hva ungdommen foretok seg, og fordi Mao overlot kontrollen til folk som ikke hadde erfaring nok, og som heller var opptatt av egen karriere. Denne kontrollen ble gjeninnført da PLA fikk i oppdrag å overta kontrollen, men da var det allerede for sent. Uhyrligheter hadde allerede funnet sted. Og det kinesiske samfunnet var ute av overodnet kontroll og styring.
      Men det er viktig å vite at det kinesiske samfunnet på dette tidspunkt var et materielt relativt uutviklet samfunn, med lite utdanning, stor fattigdom og store klasseforskjeller, og stort sett fullstendig boikottet av verden. Jeg var i Kina 1 måned i 1971. Da var det slett ikke noe anarki, som det blir påstått i vestlige media. Men det var turbulens på toppen (med Lin Biao), og det kunne vi merke, uten at vi visste årsaken. Det vi la merke til derimot, var at det fremdeles var stor forskjell på folk i Kina. Mye større enn i Norge! Noen kadre bar preg av å føle seg høyt hevet over den vanlige befolkningen, men det gjaldt slett ikke alle. I Beijing merket vi større forståelse for dette enn ute i provinsene. Det svært mange ikke klarer å forestille seg, er den ENORME forskjellen det var på folk i Kina i forhold til i Norge. Jeg vet ikke om noen konkret har opplevd de enorme forskjellene det kan være på folk i Europa og for eksempel i Ukraina. Men det har jeg. Og ikke engang de forskjellene kan måle seg med den forskjellen det var på folk i Kina før 1950. Kina er dessuten verdens mest folkerike samfunn. Mange nordmenn forstår slett ikke hva det betyr. Det betyr blant annet at ingen sentralmakt kan ha kontroll med hva som foregår utover i landet på samme måten som i Norge. Provinsene styrer seg selv i veldig stor grad, men er samtidig selvsagt opptatt av å framstille seg selv for sentralledelsen i et best mulig lys. Uten den historiske og demografiske forståelsen som ligger i dette, er det umulig å evaluere en sentralregjering i Kina på noen rimelig måte. Vi bedømmer heller ikke EU ut fra det som foregår i Ungarn. Kina har mer enn det dobbelte av befolkningen i EU. Og er mye større. Vi skjønner også ganske automatisk at regimet i Washington DC ikke automatisk kan stilles til ansvar for det som skjer i California. Og Kina har fire ganger så mye folk som USA, og er like stort. Da jeg var tilbake i Kina utpå 2000-tallet, mener jeg å legge merke til at de store klasseforskjellene, som enda kunne merkes i 1971, var klart avtagende. Men Kina sliter nok enda med det. Akkurat på samme måten som andre STORE enheter, som USA, Russland og andre. USA er ikke noe likestillingssamfunn, slik mange nordmenn innbiller seg. Det er enormt stor forskjell på folk, og det er nok en av grunnene til at folk i USA i stor grad holder seg unna valg.
      Av dette går det også fram at Kina ikke alene var ledet av Mao på noe tidspunkt. Det var en kollektiv ledelse, selv om det også er mange som snur kappa etter vinden, akkurat som i Norge. Det er altså usant og uhistorisk å legge skylden for feiltakelser på Mao alene for det som har skjedd i det kinesiske samfunnet, selv om han satt med hovedansvaret. Når det gjelder utenrikspolitikk derimot, er det i mye større grad den enkelte stats regjering som er ansvarlig.

  8. Den kinesiske befolkningen økte med omtrent 1 million i året mellom 1840 og 1930 da Vesten og Japan hadde herredømmet i Kina. Fra 1930 til 1950 under Chiang Kai-shek økte befolkningen med litt over 3 millioner i året. Under Mao Zedong fra 1950 til 1980 økte befolkningen med omtrent 14 millioner i året. Til tross for at Torbjørn Færøvik har proklamert både Det store spranget og Kulturrevolusjonen som de to største katastrofene i vår tid, og Frank Dikøtter også har lagt til perioden 1950 til Det store spranget som en tredje stor katastrofe i vår tid. Jeg har ikke sett Torbjørn Færøvik og Frank Dikøtter kommentere denne befolkningsstatistikken. Men under det maoistiske regimet i 30 år økte altså befolkningen 14 ganger fortere enn under hele den Vestlige perioden på 90 år, og vel 4 ganger fortere enn under Chiang Kai-shek på 20 år. Jeg tror neppe Kina noen gang kommer til å oppsummere perioden under Mao som den verste i Kinas historie, slik det nå er blitt vanlig blant såkalte ”eksperter”, ”historikere”, ”sinologer” og NATO-landenes media. Men det er den narrativen som nå produseres igjen og igjen etter at Kina begynte å vise klart at landet selv ville ha styringen med sin egen utvikling.

    • «Men det er den narrativen som nå produseres igjen og igjen etter at Kina begynte å vise klart at landet selv ville ha styringen med sin egen utvikling.» Med denne setningen mener jeg altså perioden etter at det ble klart at storselskapene ikke fikk overta økonomien i landet. (Helt parallellt med det som har skjedd overfor Russland. Det var da Putin gjeninnførte kontrollen med storselskapene Russland på nytt ble NATOs fiende.

      • Magnar Husby, du sier at Mao » ikke var ille». Men jeg syns det ikke henger sammen med noe av det andre du skriver. For eksempel:

        «Det kinesiske samfunnet var ute av overodnet kontroll og styring.» ( under kulturrevolusjonen). Men det høres ut som du legger noe av skylda på ungdommen, som

        «Ikke har erfaring til å skjelne mellom venner og fiender. Derfor gikk det galt i kulturrevolusjonen».

        Forstår du hva jeg mener? Du mener jo åpenbart at kulturrevolusjonen var eit feilgrep. Det var lovløse tilstander, blind vold. Du kommer ikke unna den massive dokumentasjonen på uhyrlighetene. Allikevel, Mao var ikke «ille». Jeg innrømmer at han hadde visjoner om et bedre samfunn, og at det var genuint. Hvis ikke hadde han ikke greid å forføre millioner i sitt eget land, og skapt en bevegelse rundt omkring i verden. Men han vil med rette bli husket for uhyrlighetene som skjedde, samt at han kunne svømme i høy alder, og at han rundpulte hundrevis av unge jenter rundt omkring.

        At det kinesiske samfunnet var totalt ute av styring har du rett i. Det var en villet handling. Mao og hans venner i kollegiumet måtte se kaoset på forhånd. De ville filleriste den borgerlige mentaliteten, strukturen i samfunnet. Dette måtte til for at en bedre verden skulle vokse fram fra asken. Hvor feil kan man ta. Kina fikk ikke fart på sakene før de innførte en blåkopi av den vestlige kapitalismen. Det burde være et bittert paradoks for gamle AKPere. Men altså nei. Mao var aldeles ikke så ille.

  9. Som jag ser det är den allt överskuggande «religionen» i världen i dags dato brist på pengar – som är grundorsaken till alla världens eländes eländen – eller ?

    T ex grundorsaken till flyktingkrisen är framför allt krig – och krig kan stoppas (det är inget aprilskämt).

    ALLA PÅGÅENDE KRIG I VÄRLDEN KAN STOPPAS FÖR GOTT INOM MAX TRE MÅNADER

    De globala oligarkerna = de 13 finansfamiljerna – som styr = vanstyr världen ekonomiskt = politiskt – sedan mer än 100 år tillbaka – har överst på sin agenda att i all oändlighet torgföra att det finns brist på pengar. Det har dom ju lyckats bra med – därför att brist på pengar(länk till målningen Grindslanten av August Malmström 1885 – som i ett nötskal visar hur vuxna felfostrar barn till att på liv och död hängivet kämpa för pengar) – kan nog sägas vara den allt överskuggande och världsomspännande ”religionen” i världen i dags dato. Såväl på individnivå som på nationsnivå osv.

    Men alla principer har undantag – och undantaget från brist på pengar är pengar till krig. Historiskt så har det aldrig varit något bekymmer med det – och än mindre är det så i dags dato.


    Varför ?

    Tja… – följer hen pengarnas väg så upptäcker hen att det är samma oligarker som direkt eller indirekt sponsrar krig – som tillverkar vapen och ammunition till båda sidorna i alla krig – och tjänar multum med slantar på det.

    Alla pågående krig skulle avslutas inom max tre månader – ifall oligarker ej höll igång dem. T ex krigen i Mellanöstern – som kontinuerligt har pågått sedan 1940-talet.

    Kommer det att ske inom överskådlig tid ?


    Jag är halvvägs 150 år LivsErfaren – och kommer med en dåres envishet att så länge som jag fortfar att andas att torgföra att brist på pengar är en ren bluff – som bör förpassas dit där den hör hemma = soptippen. Jag har ju bl a detta blogginlägg om det som jag har namnat: ”LUFT ATT ANDAS OCH SUVERÄNA PENGAR ATT BRUKA FINNS DET I ÖVERFLÖD AV – ELLER ?”

    • Hei Josef.

      Jeg tillot meg å bruke lenken til William T.Still i en annen tråd. Det er svært viktig at flest mulig forstår hvordan dette fungerer.

      Hvis en slenger på MMT (moderne pengeteori), så skulle det være mulig å tegne en helt annen framtid.

  10. Se på dette verdenskartet! Utarbeida av amerikanske forsvarsdepartementet. Det kan nesten se ut som en spøk, men det er ikke det. Vi blir rundlurt av amerikanerne (uten at vi vet om det)

    http://www.defense.gov/Sites/Unified-Combatant-Commands

    Legg spesielt merke til USSOCOM som blant annet står for planlegging av «… civil affairs operations, counterterrorism, psychological operations, information operations»

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.