Oppgjøret som blei vekk

5
Máze i Kautokeino kommune, 1970. Befolkningen demonstrerer mot foreslått neddemming av området i de første utbyggingsplaner for Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Knai, Vidar / SCANPIX
Svein Lund
Svein Lund

Gong på gong har norske politikarar lova å ta eit oppgjør med fornorskingspolitikken mot samane, og rette opp skadane som har skjedd. Like ofte har dei svikta, og i dag synest alle dei store orda gløymde.

Samerettsutvalet si innstilling av 1997 hadde tittelen «Naturgrunnlaget for samisk kultur». Snart 20 år etterpå er dette naturgrunnlaget utsett for stadig nye åtak, samtidig som regjeringa går til åtak på samisk språk og kultur i eit omfang som vi hadde trudd var eit tilbakelagt stadium i Noreg.

Nødvendige tiltak

Trass i alle store ord har ingen av stortingspartia gått inn for dei to hovudtiltaka som er nødvendige for å sikre framtida til samane i Noreg:

– Samane må ha rett til å sette foten ned mot inngrep som trugar naturgrunnlaget.

– Det må gjørast reelle tiltak for å rette opp skadeverknadane av fornorskinga.

NRK Sápmi har siste tida hatt ein serie innslag om dei langsiktige verknadane av fornorskingspolitikken. Det er både snakk om personlige verknadar, som dei vonde røynslene til ungane som frå 6-7-årsalderen blei sendt til internatskolar der personalet ikkje forsto språket deira, og det er snakk om samfunnsmessige verknadar som at samisk kultur og språk forsvann frå store område, og i stor grad blei erstatta av eit kollektivt etnisk sjølvhat. Dei personlige trauma kan vare i fleire generasjonar, dei samfunnsmessige enno lenger. Dette er ikkje grundig undersøkt. Blant dei som er intervjua av NRK har nokre kalla det «kulturelt folkemord». Når ein ser kor lite som er igjen av det samiske over størstedelen av det samiske busettingsområdet, må ein dessverre konkludere med at det er dekning for så sterke ord.

Ulikt møte

For å forstå dagens situasjon er det nødvendig å kjenne historia om forholdet mellom folka på Nordkalotten. Møtet mellom norsk og samisk befolkning er kjent fleire tusen år tilbake, og allereie i vikingtida var det eit ulikt møte, der norske høvdingar med våpenmakt tok seg retten til å krevje inn «finneskatt». Med kvar sine kyrkjer som forpostar kjempa nabostatane for å få kolonisere størst mogleg del av Sápmi og samane blei statsborgarar av kvar sine land. Idéen om å fornorske eller fordanske den samiske befolkninga i Danmark-Noreg er kjent langt tilbake. Tidlig på 1700-talet uttalte bispen for Trøndelag og Nord-Noreg at samane skulle lære dansk «saa de nedlagde sit eget finske [samiske] Tungemaal» Etter ein del svingingar i politikken blei fornorskingslinja så godt som einerådande norsk politikk frå midt på 1850-talet og eit hundreår framover.

Dei første spede teikna til oppgjør med fornorskingspolitikken kom rett etter andre verdskrigen, med Samordningsnemnda for skoleverket, som i 1948 uttrykte at skolepolitikken overfor samane måtte endrast. Deretter følgde Samekomiteen av 1956, som gikk inn for å avvikle fornorskinga og sette inn tiltak for å styrke samisk språk og kultur. Det blei ein hard kamp mot dei som ville halde fram fornorskinga, men da saka kom til Stortinget i 1963 var det der i alle fall i ord brei semje om ein ny politikk.

 Máze i Kautokeino kommune, 1970. Befolkningen demonstrerer mot foreslått neddemming av området i de første utbyggingsplaner for Alta-Kautokeino-vassdraget.  Foto: Knai, Vidar / SCANPIX

Máze i Kautokeino kommune, 1970. Befolkningen demonstrerer mot de første utbyggingsplaner for Alta-Kautokeino-vassdraget.
Foto: Knai, Vidar / SCANPIX

Frå stortingsfrasar til kraftpraksis

I 1971 ga Magnar Mikkelsen ut boka «Masi, Norge», med utgangspunkt i planane om å demme ned samebygda Masi/Máze for å lage demning for vasskraftverk. Her siterer forfattaren nokre av dei fine orda som fall i Stortinget åtte år tidligare ved behandlinga av innstillinga frå Samekomiteen. Eg nøyer meg med Einar Hovdhaugen (Sp): «Denne innstillinga som vi i dag diskuterer, representerer etter mi meining eit syn som er eit demokratisk og humanistisk samfunn verdig. Men lat oss også i denne stund erkjenne at vi gjennom hundreåra har gjort ein masse synder og feilgrep – synder og feilgrep som vi no skal forsøke å rette opp så langt det let seg gjere. Vi har ingen ting å vere stolte av. Det er ikkje samane som står i gjeld til samfunnet. Gjeldsposten er på vår side. Det vi i dag står overfor, er eit forsøk på å betale tilbake litt av den gjelda og den skulda vi har dynga over våre hovud når det gjeld den samiske folkegruppe.»

            Dei første åra etter stortingsbehandlinga skjedde det nokre positive endringar. I 1967 blei samisk innført som skolespråk, i 1968 kom den første domen som sa at reindriftssamar hadde rett til erstatning ved inngrep som øydela beiteområda deira. Staten kunne tillate nokre innrømmingar på det spåklige og kulturelle området, og også, om enn motvillig, at samar skulle få ein liten pengekompensasjon når landet blei tatt frå dei. Men det var aldri snakk om å rokke ved staten sin rett til å ta eller gi bort samane sitt land og gjøre inngrep som fjernar naturgrunnlaget for levebrød og samisk kultur.

Heilt frå 1912 blei det arbeida for å regulere Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, med eit nedbørsfelt som omfattar halve Finnmarksvidda. Dei mest omfattande planane inkluderte å ta vatn frå Tanavassdraget, regulere dei to største vatna i Finnmark, Iešjávri og Stuorajávri, og sette heile elvedalen med samebygda Máze under vatn. I «Masi, Norge» viser Mikkelsen korleis styresmaktene sentralt og i fylket arbeida for dette, fullstendig uberørt av alle store ord om å rette opp tidligare overgrep mot samane.

 

Langtekkelig rettskamp

I 1974 kom konsesjonssøknaden for utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Da hadde ein gitt opp å demme ned Máze, men framleis var det eit stort inngrep, og planen blei møtt med den største miljøaksjonen i norsk historie. I løpet av kampen kom spørsmålet om samisk rett til land og vatn stadig meir i forgrunnen. I ettertida har det vore to utbreidde feiloppfatningar av denne kampen. Den eine er at det bare var ein samisk kamp, den andre at kravet om rett til land og vatn først oppsto under denne kampen. Samisk Råd for Finnmark avga allereie i 1956 ei erklæring der det bl.a. blei sagt: «Samene lever i den sikre overbevisning at høyfjellet og nes og øyer ute ved kysten som de har bruksrett til i uminnelige tider, ikke har vært herreløs eiendom, men tilhørt samene. … Samisk oppfatning går derfor ut på at staten ikke uten videre har rett til å disponere over områder uten å ta hensyn til samenes rettigheter»[1]

Det er i ettertid sagt at kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget endte 1-1. Staten tvang gjennom utbygginga med ei bruk av politimakt som overgår alt anna i norsk historie. På andre sida blei det sett ned eit Samerettsutval, som skulle greie ut spørsmål om samisk folkevald representasjon og om retten til jorda i Finnmark. Utvalet klarte å bruke 17 år på å komme med ei innstilling om retten til land og vatn i Finnmark – men utan eigentlig å ha svart på spørsmåla. I mangel av eit klart svar blei det så oppretta nye organ, som Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen, som no vil utgreie vidare i minst like lang tid.

Formelt sett har det skjedd store endringar i norsk samepolitikk etter Altakampen. Vi har fått Sameting og omsynet til samiske interesser er skrive inn ei rekke lover, som naturmangfoldlova og minerallova. I praksis har det likevel ikkje skjedd noko endring av kjernespørsmålet. Framleis kan staten, som det blei sagt for 60 år sidan. «uten videre … disponere over områder uten å ta hensyn til samenes rettigheter».

 

Åtak på grunnlaget for samisk kultur

I motsetning til den grenselause seindrektigheita med fastsetting av samiske rettar, går det langt raskare når staten skal praktisere sine eigne «rettar» over samiske bruksområde. I løpet av det halve hundreåret sidan dei første løfta om å rette opp uretten mot samane har fjordane blitt tømt for fisk, sjøsamiske fiskarar er kasta på land og rettane deira gitt til trålarkapitalen. Gjennom reindriftslova og reindriftsavtala har staten likvidert det gamle samarbeidet mellom reindriftssamar og fastbuande, tvunge gjennom si eiga organisering av reindrifta og tvunge gjennom ein flokkstruktur som har vore øydeleggande for samisk reindrift. Norske og utanlandske gruveselskap har fått leite mineral overalt i samiske bruksområde, og nylig har fleire selskap fått løyve til drift trass i samiske protestar. Av eit utal søknadar om vind- og vasskraftanlegg i samiske område har samiske interesse klart å stoppe nokre få, mens andre er gjennomført, vedtatt eller under behandling.

Kongelige og ministarlige ord

Under opninga av Sametinget i 1997 sa kong Harald: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» Denne orsakinga blei følgt opp av statsminister Bondevik som i 2000 lova å opprette eit fond for erstatning for fornorskinga. Da fondet starta med 75 millionar, trudde optimistane at det skulle bli ei årlig påfylling, men fondet blei aldri større. Den raudgrøne regjeringa løyva på 8 år aldri eit øre, og noko av det første den blåbrune regjeringa gjorde var å legge fondet ned.

            Samar med tapt skolegang fikk etter 20 års hard kamp omsider ein svært beskjeden, nærast symbolsk erstatning. Men denne var for tapet pga. krigen, ikkje pga. norske styresmakter sine overgrep. Ofte lei dei som fikk skolegang større skader, fordi skolen førte elevane bort frå deira eige språk og kultur. Organisasjonen «Rettferd for taperne» har tatt saka for tidligare internatbarn som hadde søkt om erstatning for overgrep, Alle søknadane er avvist.

Innskrenking i samisk opplæringstilbod

Frå 1967 til ut på 1990-talet skjedde det ei gradvis utvikling av samisk opplæring i skolen. Tida har lenge vore overmogen for nye tiltak som lovfesta rett til lærebøker på samisk, rett til opplæring på samisk over heile landet, rett til å velge samisk som fag uavhengig av etnisitet og rett til plass i samisk barnehage. Men ingen av desse tiltaka er gjennomført. Derimot har samane stadig vore i forsvarsposisjon, mot stadig nye reformar som har uthola samisk opplæring, mot nedlegging av samiske skoletilbod osv. Talet på elevar med samisk som fag har gått kraftig tilbake. I vinter demonstrerte sørsamar foran Stortinget mot nedlegging av Sameskolen i Hattfjelldal. Eg skreiv da til Oslo-avisene og rikspartia og ba dei å reagere. Ikkje eitt svar frå nokon!

Uønska historie

Få år etter talane til Kongen og statsministeren starta eit lite forlag i Finnmark og ein liten gjeng med bakgrunn frå samisk skole eit prosjekt som skulle vare meir enn eit tiår. Vi kalla det Samisk skolehistorie, og det endte med 6 bøker og ein nettstad med rundt 500 artiklar. Dette blei utgitt med mange naudrop og støtte frå Sametinget, Fritt Ord og nokre til. Men dei som sidan 1815 har vore ansvarlig for skolepolitikken overfor samane, Kirke- og Undervisningsdepartementet / Kunnskapsdepartementet og underbruket Utdanningsdirektoratet, nekta konsekvent både å støtte og i det heile å diskutere saka. Det var heilt klart at dei ikkje ønska at nokon rippa opp i denne historia. I NRK Sápmi 19.04.2016 sa Siri Broch Johansen frå redaksjonen for Samisk skolehistorie: «Vi har eit nasjonalt traume i Sápmi. Smertene forsvinn ikkje på ein generasjon. Vi har ordna til ganske mye dokumentasjon og det er mogleg å starte å forske vidare». Var det nokon norsk politikar som stilte opp og sa at det må vi gjøre noko med?

Sanningskommisjon også i Noreg!

I fleire land har det vore tatt oppgjør med fortida sine synder gjennom oppretting av offentlige granskingsutval eller sanningskommisjonar, slik som etter overgrepa mot urfolka i Canada og etter apartheidstyret i Sør-Afrika. I Noreg har Sametinget tatt initiativ til eit liknande oppgjør, men regjeringa har sagt nei. Kva norske parti har støtta Sametinget sitt krav? Det er mogleg eg har oversett nokon, men eg har ikkje sett det. Hermed er dei alle utfordra.

 

Svein Lund, Guovdageaidnu

[email protected]

[1]     Sitert etter Mikkelsen, Magnar: Masi.Norge, s. 163.

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. At lese Svein Lund er som å høre på noen som trekker spiker, et evig gnell. Når det gjeller språk i Finnmark blir man atskillig klokare av og lese Kjell Ballari Tana i dagens Finnmark Dagblad. Kjell Ballari skriver bra om dette men har ikke de omfattende politiske ambisjoner som Svein gjør seg til talsmann for. Om nu Svein og hans venner i Nsr fikk igang det de ønsker, en «sanningskommisjon» tror jeg ikke resultatet ville bli som de ønsker, ikke bli det politiske slagtre de trenger, tia for det er forbi. Svein som er gammel nynorsk mann skulle heller ta tak i at Norge fortsatt ikke er helt «fornorska»

  2. Nedendenforstående tekst har stått på trykk i Finnmark Dagblad for et par dager siden. Ballari bor i Tana i Finnmark. Innlegget i FD kan oppfattes som en poleimikk mot holdningene til Svein Lund. Kanskje er innlegget en direkte raksjon på Lund sine siste elendighetsfokuseringer i media. Jeg som også er vokst opp i Finnmark, i et miljø hvor det ble snakket både samisk og norsk, slutter meg til hans betraktninger. Hans situasjonsbeskrivelse av barndom- og ungdomstiden er ikke nøyaktig den samme som min, men en god del linger erller er ganske så lik. Han vokste opp i Øst-Finnmark og jeg vokste opp i Vest-Finnmark.

    Jeg skal etterhvert komme inn på det som Lund skriver i ovenfor utlagte innlegg. Dette i håp om å få til en nettdebatt med han. Hittil har han alltid skygget unna det. Alltid med den begrunnelsen at han har ikke tid.

    «Statstilhørighet og arv
    Finnmark Dagblad 12.516
    Av Kjell Ballari

    Det naturlige kommunikasjonsspråket mellom mine foreldre var samisk. Det var slektsspråket. Norsk dominerte imidlertid i nabolaget og i samfunnet ellers. Min far var trespråklig og min mor tospråklig, og de var uenige i valget av hjemmespråket, som ble norsk. Dette fortalte min mor før hun døde. Noe av det materielle i det tradisjonelle levesettet levde likevel videre, men det meste er borte nå. I tillegg bodde jeg som tre-fireåring fra høsten 1944 til sommeren 1945 i ei rein norskspråklig bygd. Der var min mor tvangsevakuert med meg og fire søsken i alderen 0-9 år. Min far var tysk krigsfange da. Bevisstheten om rettigheter, etnisk og kulturell egenart stod naturlig nok ikke i forgrunnen, verken da eller i de første etterkrigsårene. Godtfolks liv ble i første rekke styrt av i en «hånd til munn»-filosofi, der å berge seg og å skaffe seg det praktisk nødvendige, var det sentrale. Her ble norskkunnskaper ansett som et svært viktig hjelpemiddel.
    Språkvalget gjorde nok mitt møte med skolen og med et norsktalende nærmiljø lettere. Å bare kunne norsk var likevel ikke tilfredsstillende. Det gjorde min og mine søskens kontakt med nær énspråklig samisk slekt og med eldre sambygdinger mye dårligere enn den kunne ha vært. Trolig ble sansen for levende nyanser også svekket av at mye av miljøets språklige rikdom gikk oss hus forbi. Dette førte til en barndom og ungdom preget av pendling mellom å være like «norsk» som andre eller å være en amputert same. Å tilkjennegi at jeg med min slektsbakgrunn ikke var talefør på samisk, åpnet for å bli nedvurdert både av samer og dárut (etniske nordmenn). Man kunne jo, ville bare ikke vedstå seg det, ble det sagt. For øvrig ikke rart at mange trodde det. Mine foreldre kommuniserte seg i mellom på samisk, og både mi eneste bestemor og flere tanter og onkler hadde nokså begrensede norskferdigheter. Min far behersket også finsk, som han lærte av sin finske far fra Ounasjoki og av det levende finskspråklige miljøet i bygda den gang.
    I 1972 skreiv jeg en avisartikkel der jeg prøvde å beskrive egne erfaringer under oppveksten. Denne vakte litt oppsikt. Her inntok jeg offerrollen og fikk få skrevne svar. På det tidspunktet var jeg relativt ung, men jeg innestår fortsatt for mine hovedtanker den gang. Med den mer erfarnes kunnskaper og innsikt innser jeg likevel at noen sekvenser i artikkelen både ble preget av overdrivelser og uheldige ordvalg. At bare de færreste skriftlig kommenterte den utover å stemple meg som en tvilsom aktivist, kan kanskje forklares med noe Tove Bull en gang skreiv:
    «Å vere offer i angrepsposisjon gjør ein uangripeleg. Når avmakta bruker makt, har alle argument tapt sin rett. Da er ein uslåeleg. Da har ein per definisjon det moralske overtaket. Å posisjonere seg som avmektig offer er ein av dei mest uangripelege maktposisjonane ein kan innta.»
    Skam å si, denne posisjonen har jeg ofte inntatt, og i den er det lett å få kontakt med andre finnmarkinger. Å ikle seg offerrollen kan også ha god mentalhygienisk effekt om det røyner på. Den kan dessuten gi følelsen av at man har oversikten der andre ikke skjønner noe.
    Å si at alle er nordmenn og har like muligheter i Norge var stuerein politisk ideologi og retorikk for noen tiår siden. Diskriminering har det aldri vært, føyde man gjerne til. Det toneangivende synet på vår lokale historie i dag, i visse kretser i alle fall, er at folk med samiske (og kvensk/finske) slektsrøtter har skifta språk, forandra livsform og er blitt mer lik majoritetsbefolkningen, ene og alene på grunn av en énøyd, hjerteløs, brutal og bevisst (eller bevisstløs) fornorskningspoltikk. Vi har nærmest blitt hjernevasket i et torturkammer. Fornorskningspolitikken er blitt en universalforklaring på alle problemer folk av samisk (og kvensk/finsk) ætt måtte ha, og ingen adjektiv blir for sterke i beskrivelsen av den. Slik fratas vi også en fundamental menneskerett, nemlig retten til å ha menneskelige, sosiale eller økonomiske problemer vi trenger individuell hjelp for å løse om vi ikke klarer det på egen hånd.
    Samene har sjølsagt problemer knyttet til minoritetsstatusen, og hvordan de fortoner seg, varierer fra person til person, fra familie til familie, fra miljø til miljø, fra yrkesgruppe til yrkesgruppe og fra distrikt til distrikt. Bruker man bare én hovedfaktor som forklaring på alt, er dette ikke terapi eller sosial støtte for dem som trenger det, det er pedagogikk og fordummende, ideologisk retorikk. Når dette serveres i en pent innpakket metodisk og presumtivt faglig ramme får det status som allmenn folkeopplysning.
    Det statspolitiske elementet i fornorskningspolitikken som startet på 1800-tallet, var ikke det som påførte minoritetene størst problemer. De fleste var jo inneforstått med og ønsket både norsk rikstilhørighet og å lære norsk. Det mest klandreverdige ved tiltakene var den store mangelen på praktiske, psykologiske og pedagogiske vurderinger av metoder og konsekvenser. Man overså dessuten samekulturens egenverdi, og norskinnlæringa ga magre resultater, særlig i indre strøk. Dette rammet noen sårt, men det er likevel urimelig å nærmest sidestille norske myndigheter med ledelsen i Fremmedlegionen. Dette gjøres jo langt på vei i daglige beskrivelser av den brutale(?) fornorskningen. Den sterke, slemme dáža som tramper på den snille, svake samen er i dag en godt etablert doktrine. Doktrinens grunnleggende filosofi er at vi har vært under et voldsomt press, og dette må kompenseres ved øyebikkelig å imøtekomme ethvert juridisk og økonomisk krav vi fremmer. Ellers vil det bære rett ad undas. I uttalelser og vedtak i ulike fora brukes dette argumentet tidt og ofte. Manglende imøtekommenhet er å videreføre fornorskningspolitikken, sukkes det videre om krav ikke følges opp umiddelbart.
    Når det gjelder å forstå kulturutvikling, språkutvikling og næringsutvikling; tidligere generasjoners livsvilkår, tidsfenomener, modernisering, tanker, handlinger, migrasjoner og store livsstilsforandringer, er innfallsvinklene mange. Her kan flere tråder trekkes til det dagsaktuelle. Hvilke virkninger hadde f. eks. okkupasjonsårene, nedbrenninga, evakueringa og gjenreisingsperioden? Sameland har jo opplevd både krig og rivalisering mellom stater.
    Tidligere sosiale, helsemessige og økonomiske forhold må vi også vurdere i sammenheng med de offentlige forutsetningene for å gjøre ditt eller datt i fortidas fattige Norge. Alle aktører her var barn av tiden, dens kunnskapsgrunnlag og erkjennelser, og av faglige, økonomiske og menneskelige ressurser den gang. Dagens utslitte retorikk fungerer i denne sammenheng mer som sperrer enn som åpninger for kunnskap, større innsikt, toleranse og vidsyn. Dette ødelegger også mulighetene for en realistisk debatt om samekulturens faktiske stilling og framtidsmuligheter, og det plasserer oss i en handlingslammende, utrivelig rolle som selvmedlidende, hjelpeløse stakkarer. Det virker mot sin hensikt at folk fra utsida med større eller mindre autoritet stadig minner oss om at vi egentlig er ulykkelige ofre for en «forferdelig brutalitet». Slikt fører bare til såre sjeler, og til overflatisk krangel og kiv.
    Uansett hvordan man snur og vender på det, kan man ikke se bort fra dette: En tallmessig liten befolkning har begrensede ressurser og begrenset innflytelse. Man kan ikke gape over alt, heller ikke bevilge, utrede, forske eller institusjonalisere seg bort fra at en vesentlig grunn til samekulturens sårbarhet , er at den representerer en fåtallig befolkning spredt over store områder, og at levesettet og livsvilkårene i stor grad er de samme og varierer like mye som hos majoritetsbefolkningen. Dette gjør det vrient å skape livskraftige, avgrensede og sterke kulturelle enheter og miljøer. Derfor er det viktig å prioritere og sette små menneskelige og faglige ressurser inn på de områder der de gir størst effekt, f. eks på målrettet språkstyrking. At Agnete ikke kan bruke sameflagget i et kommersielt, tverrstatlig TV-show styrt av internasjonale regler, bør her ikke være noen prioritert sak for Sametinget.
    Dyrking og forstørring av fortidas myndigheters handlinger og tidligere generasjoners problemfylte liv revitaliserer ikke noe som helst. Tror man kommer lenger med mer kunnskap og større virkelighetserkjennelse.»

  3. Etter at dette innlegget blei refusert av Klassekampen, la eg det 10.05. ut på diskusjonsgruppa «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen». I løpet av 6 døgn kom det vel 200 innlegg på denne tråden. Av desse var 58 skrive av Jarl Hellesvik og 15 av hans kollega i EDL, Mats Albinsson. No dukkar dei same to opp her igjen, med eit uforskamma forsøk på å ta Kjell Ballari til inntekt for si sak. Mens Ballari ønsker å styrke det samiske, går heile arbeidet til EDL ut på å svekke det.
    Hellesvik har skrive tusenvis av innlegg i aviser og på nettet, dei aller fleste inneheld åtak på samiske organisasjonar, Sametinget, offentlig anerkjenning av samane som urfolk, forsvar av fornorskingspolitikken osv. Han og Albinsson er tillitsvalde i EDL – Etnisk og demokratisk likeverd, som konsekvent hevdar at det er samane som har for mye rettar og at nordmenn er diskriminerte. ALDRI har eg sett at dei har skrive eit positivt ord om noko samisk, aldri har dei krevd at samane skal ha ei likeverdig behandling med nordmenn, f.eks. i skolen.
    Sjølv har eg gjennom 12 innlegg i den debatten bare nådd å svare på ein liten del av åtaka og påstandane frå den sida. Når eg ikkje har nådd å svare på alt, blir eg dermed skulda for å vike unna debatten.
    Eg har deltatt i denne debatten i avisene i eit par tiår, og har gjentatte gongar svart på åtak frå Hellesvik og meiningsfellene hans. No er eg utfordra på / avkrevd svar på ei rekke spørsmål og påstandar, og skulle gjerne også svart på ein del andre. Det har eg rett og slett ikkje kapasitet til, både fordi eit svar krev meir arbeid enn å slenge ut ein påstand i ei setning, og fordi eg har anna som eg vil og må bruke livet til.
    Som det går fram av kronikken min, er både samisk språk, kultur og næringsliv sterkt truga for tida. Eg ønsker å gjøre folk merksam på dette og syns det burde vere ei opplagt sak for venstresida å støtte samane i dette. Dessverre viser denne debatten at det finst folk også på venstresida som stiller seg på staten og kapitalen si side mot samane, og nokre går enno lenger, dei ser det som si livsoppgåve å kjempe mot alt samisk. Eg vil halde fram å kjempe mot dei, men klarer ikkje delta i konkurransen om kven som raskast mogleg skriv flest innlegg.

  4. Eit år og to månadar er gått sidan eg skreiv innlegget over. Da oppmoda eg dei politiske partia til å ta opp spørsmålet om sanningskommisjon. Og det gjorde dei faktisk fleire av dei. Først SV og Venstre, seinare Raudt, Miljøpartiet, Senterpartiet, Kristelig folkeparti og aller sist Arbeiderpartiet. Og saka kom opp i Stortinget, som mot regjeringa sine røyster vedtok å sette ned ein sanningskommisjon om fornorskinga av samar og kvenar. Eg syns det er verd å nemne på dette no, etter at EDL med Hellesvik og Albinsson i spissen har halde narr av synspunkta eg har gitt uttrykk for i artikkelen og framstilt meg som ein ekstremist som enno gnåler på denne fornorskinga, som dei vekselvis fornektar og forsvarar.
    Kva som kjem ut av kommisjonen er enno usikkert, ein skal ikkje sjå bort i frå at styresmaktene klarer å skusle bort denne slik dei gjorde med samerettsutvalet. Men når 7 av 9 norske landsomfattande parti tar det standpunktet at fornorskinga var eit mørkt kapittel i norsk historie, og at det er verd å bruke tid og pengar på å grave i denne historia, så fortel det svært mye. Da nyttar det ikkje lenger å hevde at fornorskingskommisjon er eit ekstremiststandpunkt og at ingen ting galt har skjedd i denne historia. Det nyttar heller ikkje lenger å late som denne historia er eit tilbakelagt stadium. Fornorskingspolitikken har verknadar i fleire generasjonar, han har skapt eller forsterka motsetningar mellom samar og nordmenn, og motsetningar mellom dei samane som vil vere samar og dei som vil «vaske finnlukta av seg».
    Og fornorskingspolitikken har ikkje minst skapt slike haldningar som debattantane over her gir uttrykk for. Så lenge det finst eit EDL eller folk med slike haldningar, er det behov for eit oppgjør med fornorskinga.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.