A possible model for reorganizing society

Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen

In spite of a formal democracy and public elections every second year, the Norwegian society is a hierarchical organization where people at the top reign and those at the bottom are powerless. What makes the situation even worse is the following combination: Through the EEA Agreement it is in fact EU’s political decisions that largely defines the framework for Norwegian self-governance – and thereby Norwegian politics. Simultaneously the domestic dominion of experts is steadily expanding. And at the end of the day, the ones really in control are the multinational corporations.

Socialism, from what we have experienced this far, has pretty much turned out to be one hierarchy replaced by another. Is it possible to do it better? Is it possible to create a model of society which combines freedom for people as well as empowering, for real, those who actually produce the wealth?

English translation: Anne Merethe Erstad

The pyramid of society

The traditional metaphor portraying society is the pyramid where the producers, the workers, sit at the base, the elite on the top, and in between you find all the various levels of the entire power structure. Old version at the left and the well-known organization chart at the right.

organization oligarch

Essentially, the socialist model of society hasn’t differed that much from the model at the right. Two highly skilled political organizers like Vladimir Lenin and the Norwegian Martin Tranmæl basically shared the views on this matter. True enough, Lenin said that “the kitchen maids should take part in governing” and that “the Bolshevik state should be of a new kind”. But peel off the party speeches, it still turned out to be another pyramid with the central committee on top and the workers at the base.

This is often ascribed to the ill will of the communists. I see it as a consequence of society’s level of development. However, I’ll not get further into that discourse here. Both Tranmæl and Lenin de facto used the factory as a metaphor for society. Society should be organized efficiently and methodically like a factory. The difference from capitalism was that there should be no private capital – and no capitalists.

Is a different metaphor possible?

The utopian communists delighted in designing models for the ideal future society. I won’t challenge them. But I’ll launch a different way of thinking than the classical socialist concept. What makes it possible to think anew is the last revolution in terms of the productive forces.

The development of what we call the Internet might be the greatest revolution in the productive forces that has taken place this far. Essentially, all information can now flow freely between all members of society all over the world. The fact that there’s hindrance constructed and that the super powers and their intelligence organizations, as well as private corporations constantly try to convert the Net into an empowering tool of their own devise is another matter. This is obstruction of the new productive forces, not a consequence as such.

While the factory metaphor is what computer language refers to as a One-to-Many Relationship, the Internet is very much a Many-to-Many Relationship. Information isn’t just flowing in one direction and it isn’t gathered in just one place.

Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara

In 1984 I received a rather special request. It came from Ouagadougou in Burkina Faso, from President Thomas Sankara. It was addressed to AKP(m-l) (The Workers Communist Party (the Marxist-Leninists) ) by chairman Steigan, and the request was whether the party had any computer experts who could aid the poor country in their construction of a computer network.

Sankara’s vision to use a computer network in order to build democracy as well as spreading competence and knowledge was far ahead of its time. And the fact that this idea was developed in the poorest country in the world was a portent of what was later to follow when the Internet became available to billions of people throughout the world. Sankara realized that this would one day be possible, but when I received his request it was still early days. (We sent a couple of experts but they found out that the country lacked the technology to implement Sankara’s vision.) Today, however, it isn’t just possible, but absolutely necessary to revive this idea.

A new ecological understanding

The Industrial Revolution laid the foundation for the machine-like perception of the world and the relationship between humans and nature. It made no difference that Marx, in his time, realized that human beings, as part of nature, could not raise above it. The mechanical perception triumphed, and is still the prevailing paradigm. But now science has proved it wrong. The complexity of ecological systems is better figured out pretty much by the day. Human beings have more or less ruled the earth for 10.000 years, but we may very well be outlived by the bristle worm. Capitalism is very much a society built on a consistent mechanical perception of nature. Nature is merely a – so far – untapped resource for maximizing the capital accumulation. In several articles I’ve pointed out that the capitalist model of growth has reached its extreme end and that this model is falling apart before our very eyes.

Ecological science has also provided insight into the interaction and joint action among every little part of nature, including human beings. Thus, we’re starting to perceive the contours of an alternative metaphor.

Biological systems as a metaphor

The Internet is a system that resembles the biological ones, because it’s a network growing organically, every part interconnected with the others; a system where you do not necessarily find an “up” or a “down”. Innovations can just as well appear from “below” or “outside” as from “above” or “inside”.

Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen
Section of a schematic depiction of the brain synapses.
Forbindelsene i det globale nettverket
The connections in the global Network.

So, the Internet is a global network which can very well be compared to a biological system. Even though there are centers appearing stronger than others, it isn’t possible to perceive it as a pyramid of power. Concepts like center and periphery make little sense. Another characteristic of the Net is that a criterion for success is sharing.

Also, this biological metaphor for the modern society is not a product deriving from someone’s desk or an ingenious plan from a social reformist. The Net exists – in reality. It’s probably the world’s largest productive force, and thereby a useful model for a new way of viewing collective models of society. The Net exceeds the capitalist way of production, and it’s emblematic that the capitalists are facing huge challenges extracting profit from the Net. And to the extent that they succeed, they do it by limiting, dock and creating fences on the Net.

The Net is the common ground – the levy – of the modern era, and that isn’t just a metaphor, but a system which can be built collectively here and now. I received a comment on the article “Communism 5.0” that went something like this: “Ah, well, just keep going with that collective community project of yours”; meaning: this is some utopian, backwards stuff. But to bring along people’s intuitive grasp of collective community work and other forms of joint actions isn’t equal to going backwards. This perception is very modern indeed, when connected to the Internet in order to organize and integrate action.

The kitchen maids can start now

When Lenin describes the advanced phase of communism in his “State and Revolution”, it vanishes into the fog of the future. And maybe it had to be so, when the productive forces were not very advanced, when the illiteracy rate was so high and communication so poor. Old privileges and the very mindset of the privileged mattered as well. Anyhow. The kitchen maids had to wait.

This is no longer the case. The kitchen maids can start organizing – on the Net. They can dig into the secrets of the powerful, exchange experiences and knowledge with kitchen maids in every country and connect with anyone from bread deliverers to nutritional physiologists – or whoever they might wish. And from day one they are developing not only the Net and its content; they also learn how to govern a tiny slice of society. Competence and experience enhance as you work towards solutions.

Eksempelside fra The Brain
Examplepage from The Brain

When I plan a project, I prefer to use a program called “The Brain”. Basically it’s a visual database which makes it possible to construct very complex connections between topics, themes, resources, addresses, sources or whatever you like. I always have to use a starting point, but apart from that, there is no center or periphery or any up or down in the system. It’s three dimensional and can be studied from any point of view. This could be an image of a new organization model.

Those who share gain the most

In a system like this, you gain nothing by keeping it to yourself, because then you receive nothing either. The most active synapses in the brain are the ones who gain most strength. This works the same way. The more you contribute, the more you receive. And this isn’t a fantasy; it is happening this very moment. People create exchange circles, interest groups, action groups, crowdfunding etc. They create expert groups and online newspapers. This has given rise to concepts like sharing economy. Things take place far from the authorities’ reach or beyond their effective control – which the powerful seem to find rather terrifying. Partly they try to stop it or construct hindrance; partly they try to control it.

big fish small fish

The picture of the big fish and the small fishes organizing to fight back is a sweet metaphor for organizing. But the weak point of the image is this: The small fishes cannot create a real organism. However: a well-organized society on the Internet is as real as any factory. And hackers can break into The Pentagon.

Such a system doesn’t grow in a linear way or by arithmetic. It grows organically and geometrically. It provides a feasible answer to the problem of growth in modern society, where capitalism, with its inbuilt exploitation of all resources, being it pristine nature or people, has reached the abyss. A collective economy can fulfill what one might call growth without growth. That is: a growth in quality, absorption, dissemination and well-being, without necessarily increase the drain on stored resources.

The situation is critical. Scientists are pretty certain we’ve now entered the sixth epoch of extinction. Capitalism is chasing us like cattle towards the cliff. Instead of just complaining about it all, we need to start creating alternatives. NOW! I’ve called the alternative Communism 5.0.

The way I imagine Communism 5.0, it won’t appear in a clear and straight line. It’ll be a chaotic bush of initiatives, re-writings, new writings and experiments. No one can obtain a patent on Communism 5.0. It isn’t a theoretical construction in the heads of some more or less clever reformists of society. Communism 5.0 is as diverse as life itself. Thus; two of the major conservative ideologists’ objections to communism fall to the ground: Firstly, they like to portray communism as if it aims to establish the ideal society. This criticism doesn’t strike version 5.0. Secondly, they like to argue that communism claims to represent the entire truth and thereby is bound to be totalitarian. Communism 5.0 doesn’t aspire to create the perfect society and has fairly limited ambitions in matters of representing the entire truth. The goal is to abolish a system that allows 0,1 percent of the world’s population to control two thirds of the resources – and to give everyone the same rights and opportunities to enjoy the abundance our earth offers. This goal is huge enough by far, if one shouldn’t attempt to create a perfect society as well.

Communism 5.0 embraces all the interesting things human kind performs as soon as we get rid of the tyrannical straitjacket the globalized capitalism has forced us to wear.

In time private ownership of the resources and the means of production will appear as absurd as the idea of one human being claiming ownership of another.


KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


  1. Sosialisme, i hendene på den regjerende Elite, er kun ett av mange verktøy, for å etablere deres NWO. Jo mindre vi forstår, eller er villig til å innrømme, vil øke sannsynligheten for at de kommer til å lykkes.

    Men, det er jo nettopp det Darwin påstod: De sterkeste, mest ondsinnede, drevet av krefter vi andre ikke helt forstår, ikke ønsker forstå, eller er for feige til å konfrontere, kommer til å vinne….

    Det er dessverre livets harde lov, som Darwin advarte oss mot…

    • Ja, så langt har nok dette vært evolusjonens røde tråd, Dagfinn. Så lenge det er en evolusjonær fordel å være ganske rå og å kunne tvinge sin vilje på andre, vil vi til enhver tid være etterkommerne i en lang linje av råtasser. «Snillere» egenskaper som ikke nådde helt opp i dette spillet dukker hele tiden opp igjen som varianter av det å være menneske, men det har ingen fordel som gjør at de får flere og mer attraktive avkom og derved oppfyller evolusjonens eneste «motiv»; egne geners utbredelse. En trøst får være at de sterke og slue ofte finner taktiske fordeler av å forsøke å fremstå som rause og altruistiske, tross alt.

      Og vi har jo da selvfølgelig disse egenskapene i oss alle sammen, det er bare grader av sosiopat, egentlig. De som virkelig var helt annerledes og kunne utgjort et alternativ er det ingen som husker lenger, for dem slo vi vel bokstavelig talt i hjel for ganske mange generasjoner siden. Nå er det jo et uttrykk blant gamle kjerringer når de slarver om felles kjente at «nei, det gikk jo ikke så bra med ham … stakkars, han var jo så snill han, vettu.» Underforstått alle vet at det slett ikke er en overlevelsesegenskap å være snill. Og det er det jo ikke heller. Snillhet er veldig overvurdert, og nesten alltid forstilt og med andre motiver enn de rent uegennyttige.

      Men dette er grunnen til at jeg så ofte nevner ordet «besinnelse». Å overkjøre, holde i tømme sine egne nedarvde tendenser til kortsiktig planlegging og hensynsløs fremferd over for artsfeller og natur for øvrig, er kanskje den eneste individuelle tingen man kan og bør gjøre for å bedre oddsene for nye generasjoners ve og vel i store antall, dersom man skulle få et kick av å prøve å forholde seg til en verden man sannsynligvis uansett tar med seg når man dør, da. Misforstå meg rett, jeg får jo også det, og håper flest mulig tenker sånn. Og besinnelse er vanskelig, veldig vanskelig, da det innebærer, frivillig og etter egen vurdering, å avstå fra å utnytte fordeler man er blit satt opp med på den ene eller andre måten.

    • Vennligst ikke skyld på Darwin for din svartsynte kulturpessimisme.

      Darwin har aldri sagt noe sånt: «Darwin påstod: De sterkeste, mest ondsinnede, drevet av krefter vi andre ikke helt forstår, ikke ønsker forstå, eller er for feige til å konfrontere, kommer til å vinne….». (- Eller kan du legge frem sitater for å underbygge påstanden?)

      Mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert. Det må til for at bl.a. du har skullet kunne vokse opp, og bli svartsynt. Gode, egaliære samfunn har eksistert før, eksisterer steder nå, og vil sannsynligvis oppstå igjen – dersom ikke klimakokingen fjerner menneskearten fra kloden. Det er kun et spørsmål om god organisering av samfunn og god opplysning.

      At europeisk kultur de seneste ca. 500 har vært mye aggressiv, betyr ikke at ethvert menneske eller alle grupper MÅ være slik. – Det er en typisk eurosentrisk fordom. Understøttet av samtidens ekspansive imperialisme.

      Se deg rundt: Selv i dag ønsker de aller fleste Frihet, Likhet og Solidaritet og handler ut fra det – slik hovedimpulsene våre kort og berømt har vært oppsummert (Den franske revolusjon, 1789 – og grunnlaget for Norges Grunnlov).

  2. Denne engelsken var ikke rare greiene. At the end of the day, ikke in the end of the day. Masse manglende mellomrom efter komma. Domestic dominion, hva er det? Innholdet var bedre enn oversettelsen, men jeg tror likevel budskapet er feil. Det er ikke markedsøkonomien som har skylden, men subsidiene og overføringene. Jeg har få problemer med at ICA-Hagen er blitt velstående på eget hårdt arbeide. Jeg har større problemer med Røkke, som grunnla sin formue på å kjøpe Aker via et lån i DnB, som så Aker betalte tilbake.

    Konklusjon, markedsøkonomi er greit. Forskjeller basert på ærlig hårdt arbeide er også greit, men se efter hvordan de aller dårligst stilte har det. Løsningen er mindre samfunn, uten tyngre overliggende strukturer, gjerne efter modell av de historiske småkongedømmene, der verdisystemet fra den førkristne kulturen blir holdt bedre i hevd. Fordatteren sier problemet er markedsøkonomien, det er feil, problemet er det ikke-egalitære verdisettet som kom inn med kristendommen.

        • Ja, den var usedvanlig poengtert og «clear on the concept». Og neppe helt i NHOs ånd, nei. 😀


          Ang. din irritasjon over kulturpessimismen som kommer til uttrykk fra Dagfinn Klausen, og forsåvidt også fra meg: Du mener «mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert».

          Kreativt: Uten tvil. Men det står dessverre ikke motsetning til kulturpessimisme, og er bare ikke så relevant i akkurat denne sammenheng.

          Velvillig: Tja, det er et veldig vagt begrep, og man kan ta for gitt at det bak velvilje finnes en spillteoretisk begrunnet antakelse om lønnsomheten i å fremvise velvilje i en gitt situasjon. Individet behøver selvfølgelig aldri ha studert spillteori for å fungere slik, da vi alle bedriver det hele tiden uten å bruke et ord for det, eller nødvendigvis er så veldig flinke eller treffsikre. Det varierer. Ekstrem-unntaket er eget avkom, der utviser man stort sett velvilje uansett. Nok en evolusjonært lønnsom adferd, altså.

          Samarbeidsorientert: Igjen, i det evolusjonære spillet kan samarbeid veldig ofte lønne seg, men det er ikke av noen andre årsaker, dypest sett, enn evolusjonære fordeler. Ikke altruistisk filosofi eller kjærlighet, men nytte og overlevelse. Man kan med rette like gjerne si at mennesket er ekstremt konkurranseorientert, og samarbeidslysten forsvinner fort når en part ikke lenger ser seg mer tjent med samarbeid enn med konkurranse.

          Skal man studere og forstå menneskelige følelser og menneskelig adferd, kommer vi ikke utenom evolusjonær historie, og vi kommer tross alt, via stammemennesket fra den afrikanske savannen, fra det samme nådeløst selektive systemet som alt annet levende, og vi gjør en stor feil dersom vi setter oss selv utenfor dette og antar at vi er noe helt annet enn en børstemark. Dóg, tiden har gått, og det store, dynamiske spillet har blitt så komplekst at det kan være vanskelig å gjenkjenne de grunnleggende trekkene. Men de er her enda. Tar man inn over seg hva vi egentlig er og hva vi kommer fra, blir mennesket fort mindre høyverdig, men ikke mindre fascinerende. Et viktig poeng er at følelser er nedarvede verktøy, ikke noe åndelig hokus-pokus eller gude-aktig ved oss.

          Et godt eksempel på vår natur som aldri får hvile lenge på denne bloggen dersom Øyvind Holmstad ikke er syk, er vår tilpasning til livet i små flokker med tilsynelatende uendelige naturressurser å høste av som Terje Bongard og Eivin Røskaft beskriver så godt i boken «Det biologiske mennesket». Den største innebygde trusselen mot menneskehetens overlevelse og velbefinnende er altså våre egne følelser.

          Det dreier seg ikke om «ondskap», det dreier seg om konkurranse og fordeler i et evolusjonært perspektiv, og det kommer vi ikke unna. Men igjen, besinnelse, og utvikling av flere mulige handlingsalternativer i hjernen som den ikke-frie viljen kan benytte seg av, er veien videre.

          Dersom du fremdeles mener biologi er en trussel mot et humanistisk menneskesyn MÅ du lese Bongard & Røskaft. Det er en suverén fremstilling av et komplisert og til nå ganske lite omtalt, men dypt menneskelig problemkompleks. Og det ligger hverken sosialdarwinisme eller noe rasistisk i bunnen, det lover jeg. Men du kommer kanskje til å føle deg aldri så lite mer opprinnelig og apekattete etterpå, men det har vi bare godt av. 🙂

          • «AF»: Takk for kommentar.

            Du gjør noen vesentlige logiske småfeil. – Har dessverre ikke kapasitet til like ordrikt å besvare ditt logisk bristende dekonstruksjonsforsøk av påstanden: «Mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert». Men påstanden opprettholdes klart, og velfundert.

            Vet jo ikke hvor fjernt eller nært du er beslektet med «børstemark». Men ser ingen grunn til å la være å anta at også den lever et liv basert på sin type «velvilje» – et liv som du uten videre baserer på et ubegrunnet premiss, altså et dogme, om «det samme nådeløst selektive systemet som alt annet levende».

            Vil nøyes med enkelt å påpeke at beskrivelsen det «nådeløst selektive systemet» er å gjøre den logiske feilen å ta hele den kjente biologiens ca. 3,5 milliarder år sett utenfra, fra en tolkning innen et mindre enn 200 år gammelt europeisk kunnskapsperspektiv, og anta at ditt begrensede perspektiv her gir full eller god innsikt i alt liv. I hele den tiden.

            Det blir nært opptil å påberope deg å vite hvorfor du er skapt, sett utenfra. Gjør du det, tror jeg deg simpelthen ikke – siden det vil innebære en fabelaktig arroganse overfor uendeligheten vi alt og alle har vokst ut av. Vis heller litt ærbødig respekt for det ukjente, og let etter gode muligheter i det kjente. – Som f.eks. alle kjente tegn på at «Mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert».

            Vil du ha et annet perspektiv en biologisme, se f.eks. det mer enn 2.500 år gamle hinduistiske begrepet ‘Lila’ – godt over ti ganger så lenge etablert som det europeiske «nådeløst selektive systemet».

            «Lila is a way of describing all reality, including the cosmos, as the outcome of creative play». – Og «lek» innebærer velvilje. Q.E.D. Jf. https://en.wikipedia.org/wiki/Lila_%28Hinduism%29

            Poenget er fortsatt at vi velger våre holdninger og bare dernest velger våre verbale begrunnelser for holdningene (forhåpentligvis med en viss utveksling etterhvert mellom holdning og begrunnelse). Da er det greit å velge å vektlegge holdninger som gir muligheter for viderføring av godt liv, i videst mulig forstand. – Hvilket bringer oss tilbake til trådens emne: «A possible model for reorganizing society». Å velge å anse at «Mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert» gir slike muligheter.

          • Jeg kommer til ville gå en liten runde til på dette her, Ullern, det er umåtelig interessant. Og motsetningene er ikke nødvendigvis så store mellom disse virkelighetssyn. Et stadig pågående prosjekt for meg er å forsøke å forene dem til en syntese jeg kan leve med, og jeg er nå ved den stasjonen der det står klart for meg at et slikt forent syn i hvert fall må skapes uten å bestride det biologiske (ikke biologistiske) aspektet på ett eneste punkt. Gjør det det, kan det ikke være korrekt. Alle aspekter ved tilværelsen må innordnes det biologiske, for det står tross alt her som sin egen bekreftelse (enda) mer fysisk og håndfast enn de fleste spirituelle aspekter kan oppleves.

            Som sagt mer kommer, men dette er en liten nøtt å grunne på så lenge. Du skriver i siste avsnitt:

            «Poenget er fortsatt at vi velger våre holdninger og bare dernest velger våre verbale begrunnelser for holdningene (forhåpentligvis med en viss utveksling etterhvert mellom holdning og begrunnelse). Da er det greit å velge å vektlegge holdninger som gir muligheter for viderføring av godt liv, i videst mulig forstand. – Hvilket bringer oss tilbake til trådens emne: «A possible model for reorganizing society». Å velge å anse at «Mennesket er grunnleggende kreativt, velvillig og samarbeidsorientert» gir slike muligheter.»

            Det er «verre» enn som så. Ikke bare kommer gjerne rasjonalsering av holdningene i etterkant, ikke i forkant, slik du helt riktig påpeker. Men bevisstheten selv ligger til enhver tid mellom et halvt og et helt sekund på etterskudd i forhold til alle fysiske begivenheter, ytre såvel som egne handlinger, og tilbakejusteres automatisk for slik at ikke hele forestillingen om bevissthet og valgfrihet skal opphøre å eksistere. Dette er ikke luftige teorier, det er hard core naturvitenskap og bekreftet ved eksperimenter med å stimulere hjernen til pasienter som undergår hjernekirurgi i våken tistand direkte kontra via de ytre nervendene slik stimuli vanligvis blir matet til hjernen. Bevisstheten har veldig begrenset båndbredde og inneholder til enhver tid kun utvalgte biter av ferdig prosessert informasjon fra resten av kroppen/ nervesystemet (bortkasting av informasjon, eksformasjon). Og det tar et halvt til ett sekund før signalet som trigges kan bli bevissthet, dersom det noen gang blir det. Det meste i hjernen skjer uten at det blir bevissthet av det. Forholdstallet er 10-11 milloner avfyrte nevroner/ sek. i hjernen, mens kun under 10 til 50 av dem utgjør bevisstheten. Og den ligger så mye på etterskudd at mye kan skje fra handlingen initieres til man tror at man initierer den. Et halvt sekund er mye i trafikken eller når en kniv benyttes i et gateslagsmål, f.eks.

            Sitat Bongard & Røsbak, Det biologiske menneske s. 89:

            Følelsen av kontroll er sannsynligvis hele formålet med bevisstheten. For ikke å møte seg selv i døra tilbakefører hjernen rett og slett opplevelsen av når den bestemmer seg med omtrent et halvt sekund.

            s. 86:

            Hjernens unøyaktigheter og direkte lureri er resultatet av seleksjon for å få flest mulig etterkommere, ikke for å oppfatte verden mest mulig korrekt. Som vi skal se, er det nesten utrolig hvor sjelden disse to målene sammenfaller.

          • Som sagt, jeg avviser selvfølgelig ikke det konstruktive potensialet i den begrepsverdenen du refererer til, Ullern. Til det har egne, personlige erfaringer vært for sterke til at jeg kan eller er interessert i å kaste dem fra borde, snarere tvert imot. Heller har jeg antakelig noe tidligere i livet i til en viss grad underkjent biologiens/ evolusjonens betydning for det mentale og spirituelle.

            Og ang. min egen skapelse og ydmykhet versus arroganse: Jeg vet ikke mer om hva som var før The Big Bang enn noen andre. 🙂

          • Til uendelig fortvilelse for de vanvittig mange gale mennesker som har fulgt denne tråden i åndløs spenning: Den er nå flyttet over på privaten. Der blir den forhåpentligvis til det kommer et gjennombrudd i forhandlingene. Da tror jeg til gjengjeld vi kommer til å være på sporet av både snarker, den tapte tid, noe vesentlig og vel så det. Opp med halen, apekatter. Det finnes lys i tunellen, og det er ikke bare dovreekspressen midt imot!

    • Vær nå litt grei, da. I den grad Anne Merethe Erstads oversettelser er kommentert på internasjonale nettsteder, har den fått ros. Denne artikkelen er imidlertid litt vanskelig fordi jeg lanserer nye metaforer og blander sjangere. Anne Merethe gjør denne jobben gratis og entusiastisk for meg. Hun fortjener oppmuntring. Så er jo jeg enig i at jeg burde ha sett den der med «at the and of the day», for det er et uttrykk jeg bruker en del sjøl. Så det spørs om det ikke er jeg som burde ha kritikk.
      Når det gjelder budskapet, så er vi uenige, og det er en grei skål. Jeg forventer ikke at alle mine lesere skal være enige med meg. Det jeg ønsker er å bidra med nye vinkler og analyser som får folk til å tenke og gjøre seg opp sine egne meninger.
      Jeg har skrevet flere artikler om fortellingenes og metaforenes betydning som rammeverk for vår tenkning, og det jeg prøver å gjøre her er å lansere alternative metaforer som kan bidra til frigjøring av menneskelig kreativitet. At de bryter med standardoppfatninger er det som bekymrer meg aller minst.

    • Jeg tror heller ikke markedsøkonomi i seg behøver å være hovedproblem. Men varsku, for det er det det er!

      Markedsøkonomien har i seg et anti-egalitært verdisett sånn som den er avlet frem, i symbiose med privat eiendom. Den kan lett spille på kreftene i oss som ønsker å samle på eiendom og makt. Dette tror jeg kristendommens ikke-egalitære verdisett heller er symtom på enn årsak til. Dette er vel en utvikling som har gått ujevnt siden menneskeslekten skaffet seg teknologi til å etablere privat eiendom i stor skala. Pottemakerkunsten brukes vel som markør for overgangen til barbariet som siden ledet til staten. Staten da som formalisert eiendomsmakt og kristendommen har fungert som åndelig/moralsk rammeverk rundt denne orden. Med staten er den mer egalitære stamme-orden visket ut.

      Jeg vil si at markedsøkonomi kombinert med privat eiendom er oppskrift til en ikke-egalitær orden. Uhemmet er denne kombinasjonen ytterst brutal.

      Spørsmålet er om vi kan bevare markedsøkonomi og avskaffe privat eiendom? For min del tror jeg det, jeg tror vi kan overføre eiendom til foreninger og familier (-klaner-fratrier-stammer?) slik at eiendom blir (re)sosialisert og folk får en naturlig(!) plass/posisjon/rett i økonomien.

      • Hva er egentlig markedsøkonomi da? Dagens system har svært lite med markeder å gjøre, da det ikke finnes et eneste område som ikke er forvrengt og manipulert. Det gjelder så vel privat som offenlig sektor.
        Systemet er basert på at private banker skal sørge for at samfunnet har nok penger i omløp til å følge produksjonen. Men ikke mer. Siden de gjør det ved å låne ut penger med pant i eksisterende verdier, og ikke til produksjon, ender vi opp med at pengene (om de kan kalles det) fyrer opp husprisene, i stedet for bedriftene. Siden realøkonomien ikke får ta del i denne pengeveksten, blir det snart et problem å betjene huslånene. Det løses ved å senke renten, slik at vi kan låne litt mer.

        Problemet er at når de kredittverdige ikke har brukt noen av pengene de alt har fått låne billig, til å «skape abeidsplasser», er det ingen grunn for at de skal gjøre det nå- siden alle potensielle kunder har nok med å betale det oppblåste huslånet.

        Dette er Deflasjon – og Norge har opplevde det før – for snart hundre år siden. At det er fullstendig unødvendig, og en hån mot alle produktive krefter, er det får som snakker om.

  3. Var det ikke en som sa omtrent som så:
    – Et samfunnsystem går ikke til grunne før det har utprøvd alle sine muligheter.
    Nå er det vel ganske lett å se at kapitalismens eneste mulige vei fremover er Ragnarokk.

  4. Jeg skal forsøke å utdype kritikken av oversettelsen litt. Det skulle vært best å ha tilgang til originalteksten kanskje. Jeg mistenker sterkt at oversettelsen «domestic dominion» kan ble bedre om det blir gjenstand for litt mer tankevirksomhet. Menes det kanskje «hjemlige tilfang (av)» eller «våre hjemlige eksperter»? I så fall kunne man skrevet «domestic supply (of experts)». Når du skriver «domestic dominion», så får du ikke budskapet gjennom til en som bare kan engelsk. Jeg synes også uttrykket «peel off» (skrelle av) ikke uten videre kan benyttes abstrakt på engelsk på den måten som gjøres her. Kanskje det ville fungere langt bedre å si «disregard», eller et annet ord som begynner på -dis? Særlig fordi som du sier, du blander terminologier og ismer for å forsøker å få frem noe nytt. Da avhenger budskapet i enda større grad av at sproget sitter, og det gjør det ikke helt her.

    Sprog er en langt mer finurlig disiplin enn realfag. Innen matematikken er 2+2=4, ikke ca. 4 og ikke 3,9 eller 4,1. I realfag er det som oftest ett svar som er riktig og alt annet er galt. Innen humaniora er det mer komplisert. En oversatt setning kan være riktig, men en annen og forskjellig oversettelse av den samme setningen kan være riktigere. Det betyr ikke at den ikke kan bli enda bedre igjen. Nøkkelen til å få en setning til å få luft under vingene på et annet sprog, der en innfødt taler av målsproget skjønner hva teksten egentlig uttrykker på originalsproget, og entusiastisk omfavner tanken bak, avhenger at man er villig til å bruke mye tid på oversettergjerningen, mye tid til å tygge på formuleringer, veie flere idiomer mot hverandre og hele tiden slå opp tilgrensende uttrykk. Det er omtrent som å male eller skulpturere. Det er tiden man investerer og viljen til hele tiden å se om ting kan bli enda litt bedre som vil avgjøre det endelige resultatet.

    Noen forslag til forbedringer:

    No one can obtain a patent on Communism 5.0.


    No-one can patent Communism 5.0.

    The picture of the big fish and the small fishes organizing to fight back is a sweet metaphor for organizing.

    Husk forskjellen mellom picture og illustration på engelsk. En ikke-fotografisk tegning er sjeldnere «picture» på engelsk, oftere «illustration». Videre kan ikke et billede uten videre være en metafor. -Ing-formen på slutten av setningen skadeskyter setningen.


    The illustration shows fishes fighting back. How sweet if we could organise ourselves in that way!

    When Lenin describes the advanced phase of communism in his “State and Revolution”, it vanishes into the fog of the future.


    When Lenin describes the advanced phase of communism in his _State And Revolution_, the resulting concept of communism is obscured and exiled into a nebulous future.

    The kitchen maids can start now.


    The kitchen maids may start now.

    Dette over var bare noen eksempler jeg fant ved hurtig gjennomlesning.

    • Noen ser det slik: https://tinyurl.com/gmjolch

      Den andre enden ser det slik: https://www.xkcd.com/386/

      Selv er jeg enig med Steigan i at dette antakelig er mindre viktig enn at artiklene blir oversatt og publisert i det hele tatt.
      Men jeg er også enig i dine generelle betraktninger om oversettelsesproblemer, og at dine oversettereksempler gjennomgående er bedre enn løsningene fra ovenstående artikkel.

      Dette lover bra Holst, du kan sikkert få oversette en hel stabel med drit fra Steigans hånd, du. Du etterlyser originalteksten, og den finnes jo selvfølgelig her i avisen fra før, så den kan være noe å starte med. Du er jo allerede godt i gang:


      Riksmål er fint, men jeg er faktisk usikker på om det er normert norsk i dag å skrive «efter» dersom man ikke har fortid som journalist i gamle Farmand. Men da er det lov.

      • AF

        La nå Ingar bruke dialekta si. Jeg vet at ungdommen bruker dialekt (bla annet i fjesboka), for at det ikke skal kunne leses av av Google translate. Jeg tror det kan være en smart strategi.

        • Selvfølgelig, og sånt er jo bare ment fra min side som en salig miks av vennligsinnet erting og litt pedanteri til pedanten. Dersom (den halvhjertet mente) oppfordringen om bidrag til oversetteravdelingen skulle avføde mer enn ordkløveri og erting tilbake hadde selvfølgelig det vært helt topp, men jeg forventer vel ikke akkurat det.

          Og jeg hadde ikke giddet å bruke tid på å fjolle med Ingar hvis jeg ikke hadde likt ham, vet du. Ideologisk ulikt utgangspunkt er intet hinder for det.

          Jeg er for øvrig svak for riksmål selv, og er glad noen praktiserer det. Det er på nippet til at jeg skriver efter, jeg også. Men det går en grense, og jeg snakket ikke Frogner/ Sørlige Uranienborg som barn, så det får heller være.

          • Jeg liker dere begge, jeg :-). Personlig er jeg mest glad i godt språk. Funksjon over form, alltid.

            Å bruke kommentarfeltet til å gjøre arbeidet bedre, kan være en stor berikelse for den som er trygg nok til å bruke det.

    • En annen ting er at dersom man er kommentariatets selvutnevnte, pirkete språk-/ sprogkonsulent, har man fint lite å gå på selv. Og siden du nå legger listen for språkkyndighet der du legger den, må det være lov å påpeke at du selv tar svært lett på fremmedspråklige regler og tradisjoner selv når det måtte passe:

      Du serverte oss forleden et fint, lite dikt som etter din egen anvisning ble lest høyt med harmdirrende Øverland-stemme, og det fungerte veldig bra. Men du gjorde deg skyldig i mer enn uvøren omgang med begrepene når du påsto at diktet var et haiku.

      Den japanske diktformen haiku følger i likhet med f.eks. såkalte limericks egne, helt spesifikke formkrav, og hvis diktet ikke følger denne malen er det ikke et haiku. Ditt gjør ikke det, og det kan derfor ikke være et haiku.


  5. Ja , Norge er et toppstyrt land , MEN det er ikke de klokeste og de mest begavede som styrer.
    Hadde systemet vært slik at en elite av kunnskapsrike folk styrde , ville kanskje miljøkrisa og andre kriser vært løst!
    En ser desverre i Norge i dag at dumskapen rår , tross et ‘velutdannet’ folk .
    Jeg har lagt til merke at middelmådige folk kommer seg opp og fram i Norge .
    Jeg har lagt merke til det i min egen familiekrets , og i større sammenhenger .
    DUMSKAPEN styrer rike og land !!

    • “It is a good sign in a nation when things are done badly. It shows that all the people are doing them. And it is bad sign in a nation when such things are done very well, for it shows that only a few experts and eccentrics are doing them, and that the nation is merely looking on.”

      sa Chesterton.

      Hvordan skal vi finne ut hvem som er kloke nok til å styre? Kle opp keiseren i «usynlige klær» kanskje?

      • Jeg tror at for å få de beste inn i styrer og stell , så må de beste velges av de beste fra alle sektorer av samfunnet.
        Vi kan ikke ha det slik at politikerne prøver å tekkes ‘småkårsfolket’ , og snobber nedover og skaper seg om til klovner og idioter og ‘snakker slik at folk forstår’…..

        Dette med at mange politikere prøver å tekkes ‘småkårsfolket’ er jo også falskt tvers igjennom .
        Slik vi har det i dag blir folk flest bare hjernevasket inn i et system de tror tjener de , noe det i virkeligheten ikke gjør !!

        • Men hvordan vet vi at de er de beste, og hvordan skal vi kunne kaste dem, hvis vi alt har erkjent at de vet bedre enn oss?

          Jeg vet ikke helt hva du mener med småkårsfolk, men min erfaring er at menneskelige egenskaper som klokskap og begavelse forekommer like ofte hos gatefolket, som i andre lag av samfunnet. Med en liten overvekt av psykopater på toppen. Som kjent er psykopater veldig flinke til å stille seg i godt lys – klarer du å avsløre dem, tror du?

          Jeg er enig i at vi hjernevaskes, men det er ikke av småkårsfolk!

          Det fantastiske som skjer akkurat nå, er at nye monopoler på kunnskap blir revet ned – akkurat som boktrykkekunsten førte til at folk fikk muligheten til å omgå portvokterne til kristendommen, ja til en hel tankeverden. For folk kjøpte bøker, de leste dem og de skrev brev. Også i Norge.


          I dag har du tilgang på alt mulig. Selv hoppet jeg av studiene fordi det ikke ga noen mening, nå vet jeg hvorfor – takket være nettet. Her finnes lange forelesninger om kvantefysikk, korte innføringsfilmer om det samme. Her oppdaget jeg at det faktisk fantes økonomer som kunne presentere logiske tankerekker. Her kan jeg fortelle deg det.

          Vi trenger ikke Store Høvding – bare vi lærer å stole på egen vurderingsevne.

          For ei avdanka vaskekjærring (og snart avdanka bonkjærring) er slikt gull verdt.

          • F**nmeg den mest sprengleste og velartikulerte bonkjærringa på denne siden av nyttår også. 🙂

          • En kan jo tenke seg et system der https://no.wikipedia.org/wiki/Korporativisme blir mere utbredd . Dette systemet er kanskje mest kjent fra fascismen men det er egentlig et system man har brukt helt tilbake til 1100 tallet.
            I Skandinavia er visst dette systemet mye brukt , men man kan tenke seg en videreutvikling der de beste fra hver yrkesgruppe blir valgt inn i et råd . Du som ‘bonkjerring’ kan sikkert bli innvalgt fra ‘bonkjerringenes’ forening og lederen der kan sikkert anbefale deg hvis du har en god ‘CV’…
            Stortinget er jo egentlig bare en cirkusmanesj og har egentlig ingenting det skulle ha sagt . Valg har vi bare for å innbille folk at vi lever i et ‘demokrati’ . Ta f.eks kommunereformen . Løpet er jo bestemt på forhånd men folket skal få lov til å velge….
            Ta EU . Folket skulle få bestemme men allikavel er vi 90 prosent med i EU.

          • Hei Birgitta.

            Nei, nei, nei – korporativisme er det vi forsøker å BEKJEMPE, ikke skape. Dagens samfunn er i høyeste grad korporativt, der de velorganiserte og pengesterke sitter med all makt. Det er derfor det ikke spiller noen rolle hva vi mener. Det er penga som rår.

            Framtiden ligger i en helt annen retning.
            Den ligger i la samfunnet utvikle seg organisk, med så lite styring som mulig. Det er fullstendig innen vår rekkevidde, men vi må frigjøre oss fra det tankefengsel som blir bygd rundt oss.

            Jeg har sittet i nok styrer til å vite at kommentariates diktatur er langt å foretrekke. I det hele tatt bør vi bruke lenger tid, og involvere så mange som mulig i viktige beslutninger.

            Øyvind Holmstad foreslår LOMMEDEMOKRATIET : http://www.kulturverk.com/2015/07/22/lommedemokratiet/

            Personlig er jeg temmelig sikker på at med et grunnleggende egalitært system, kan frie markeder faktisk fungere slik de hevdes å gjøre.

  6. Det kommer an på hvor strengt du skal tolke begrepet Haiku. Haiku på japansk skrives 俳句, som er en japansk neologisme dannet av de to kinesiske tegnene ordet består av. Ordet fantes opprinnelig ikke på kinesisk, før japanerne konstruerte det. Hva betyr ordet Haiku egentlig? Tegnet 俳 betyr «noe man ikke skal ta altfor alvorlig» og tegnet 句 betyr en frase. Haiku betyr altså i streng forstand «leilighetsdikt» (på Riksmål) og betegnet opprinnelig litt løst sammensatte refleksjoner over tilværelsen, omtrent i stil og lengde sammenlignbare med Piet Heins «gruk». Idag favner termen noe videre og omfatter også dikt som er mer alvorlige.

    Jeg synes Wikipedias avgrensning er for ortodoks og beskriver ikke fullstendig begrepet slik det er i bruk idag. Det er intet i veien for å benytte ordet Haiku på norsk om ethvert kort dikt. Du kan jo reflektere over at Wenche Myhre er tatt inn i Rockheim Hall of Fame. Er Wenche Myhres musikk rock? I streng og opprinnelig forstand ikke. Du kan jo også reflektere over begrepet «jazz» i Europa og i USA. I Europa er begrepet en veldig stram og avgrenset stilbetegnelse, i USA svært meget løsere og videre. I USA regnes f ex Norah Jones som jazzsangerinne. Synes du det er ok? Jeg avslutter med å vise til det protoindoeuropeiske ordet som vi bruker på norsk, jente. På PIE betød det bare en slektning. Ords avgrensninger er ikke absolutt helt statiske over tid og det er en av grunnene til at vi ikke lenger snakker PIE, og jeg vil fortsette å kalle mine små dikt for Haiku.

    Om jeg skal avslutte med å pirke litt, er jeg strengt tatt ikke pedant fordi jeg skriver Riksmål. Jeg skriver kun hva jeg sier, og da blir det Riksmål. Nå er jeg pedant av og til, men av andre grunner.

    • Takk for interessant og lærerik lingvistikktime, Ingar. Jeg noen haikuer på samvittigheten selv også, forstår jeg nå.

      Jeg er for øvrig veldig i mot at Rynche Wehme er innlemmet i RHOF. Men jeg er enda mer i mot at vi i det hele tatt har RHOF i Norge, så greit nok.

      Jazz, i hvert fall visse former for jazz, har i USA gått fra å være del av en sosial bevegelse, da spesielt som kulturell markør og protestform for svarte amerikanere, til å bli salongunderholdning for øvre middelklasse uansett farge. De er ganske hvite nå, alle sammen. Norah Jones har et vokalt uttrykk som låner tungt fra afro-amerikansk musikktradisjon, der jazz, soul/ gospel og blues er sentrale begreper. Men i motsetning til mer rendyrkede jazzformer, inneholder ikke Jones’ musikk, pianospill eller vokale stil mye improvisasjon i den forstand man gjerne forbinder med jazz. Det hun driver med er hva vi gjerne kaller «jazzmarinert pop», og hun gjør det tålelig bra, på sitt beste veldig bra. At amerikansk musikkindustri klamrer seg til kategorier av rene markedsføringshensyn, og at de noen ganger promoterer ting med overforenklede begreper og i mine øyne dårlige eller feilaktige kategoriseringer, er bare et faktum man kan irritere seg over så mye man vil hvis man trenger en god irr.

      Pedant er du selvfølgelig ikke som en uavvergelig konsekvens av det å være riksmålsmann, men som du selv sier, du er det vel alltids av og til. Meget forståelig, og pedanteri kommer forbausende ofte som en pakkeløsning sammen med riksmål. Nuvel.

      • Siden vi nå er inne på et tema som er blant dem jeg egentlig er mye bedre på enn krig og religion og miljø og politikk og sånn, kan jeg ikke dy meg for en utdyping av jazzmarinaden som Norah Jones har latt pop’en sin trekke i.
        Det som først og fremst utgjør jazzmarinaden er harmoniene. Det er også stilistiske trekk ved hennes og noen av musikernes frasering som mer enn antyder en jazznerve i deres uttrykk, men det er altså det harmoniske som er helt avgjørende. En god del annen pop og tilstøtende genrer benytter en veldig liten harmonisk pallett i komposisjon og arrangementer, man holder seg innenfor et dur/ moll/ septim-paradigme. I den amerikanske låtskriver- og arrangementstradisjonen som begynte å blomstre for fullt med de profesjonelle heltidslåtskriverne fra Tinpan Alley-tiden, via de store musicalene og musicalfilmene, utviklet, finslipt og eksperimentert med til det ikke finnes flere mulige kombinasjoner igjen i tolvtoneskalaen gjennom jazz-adapsjoner, der er den harmoniske palletten mye større, i prinsippet nesten ubegrenset. Og denne gleden ved, og evnen til å inkorporere noe mer fra den utvidede harmoniske palletten er noe som alltid går igjen i komposisjon/ låtskriving og arrangementer i jazzmarinert pop. Litt vispetrommer på de sløyere låtene kan også være fett, esse.
        Mange av de musical-schlägers som ble sk. «jazz standards» hadde ofte mindre sofistikerte harmoniske løsninger i sine tidlige versjoner enn de fikk etter hvert. Og hva som også er interessant og et litt vemodig faktum, er noe NRKs jazzmann Knut Borge i sin tid uttrykte omtrent som følger, fritt etter god jazz-hukommelse: «Det var jo datidens popmusikk, dette her. Opp gjennom historien, både før og etter denne gullalderen, har det vært en forskjell på det de med rett kompetanse og dannelse har fremhevet som overlegent, og det folk flest har likt og danset til. Men akkurat i dette korte, lykkelige glimtet i historien sammenfalt faktisk folk flests smak med det ypperste samtiden kunne frembringe av virtuositet i musikkens verden.»

        Sorry folkens, det var et sidespor, men det er bare sånt som skjer når folk sier «jazz» til meg. Jeg trenger selvfølgelig ikke å skylde på Ingvar, men jeg kan kanskje la være å si noe, bare peke på ham.

    • Her har det gått litt fortere i svingen enn godt var, ser jeg nå. Det mangler minst ett ord inni her, men jeg tror det ble forståelig.

  7. In spite of formal democracy and having public elections every second year, Norwegian society still very much remains a hierarchical structure, where people at the top rule and people at the bottom are rendered powerless. What further aggravates the picture is the combined effect of the EEA on the one hand, allowing EU policy in effect to limit the extent of Norwegian sovereignty, and on the other hand our ever growing domestic supply of experts, overriding the voice of the people. At the end of the day, multinational corporations are left in charge.

    Socialism, from ample historical experience, has turned out to be little more than one hierarchy replacing another. Is it possible to update socialism, designing a society where people who actually produce the wealth are allocated true liberty as well as genuine decision making power?

  8. Til AF,

    I tilfelle Norah Jones er det ikke i første rekke markedsføringshensyn som fører henne inn i jazz-sjangeren, det er at amerikanere bruker begrepet jazz på en annen måte en europeere, og den amerikanske markedsføringen er nokså overensstemmende med gjengs amerikansk bruk av begrepet.

    • Vel, det er en konvensjon, en enighet mellom plateselskapet og kjernepublikummet, at hun er jazz, og de fortsetter med de label’ene som gir ørlite mening i en verden som forlengst har brutt ned genregrensene fra noen tiår tilbake. Årsaken er nok markedsføringsbehovet, og der er det helt avgjørende å kunne sette ting i en bås mange kan forholde seg til. En artist som selv ikke det særs kompromissvillige plateselskapet klarer å trøkke en kategori nedover ørene på, får ikke gitt ut noen plate hos dem, uansett hvor god hun måtte være. Men det er INGEN internt i bransjen som tar slike kategorier alvorlig, og mange rister på hodet av det. Det gjelder i USA også. Og la oss nå holde folk flests oppfatninger utenfor, vær så snill. 😉 Åkkesom, det er nye tider og plateselskaper er ikke hva det en gang var, heldigvis.

      • Årsaken til at det MULIG å sette Norah i jazz-båsen, er fremdeles at hun er litt jazz, hune er jazzmarinert, og det har bl.a. med at en del av låtene fra en viss og tidlig periode av karrieren hennes hadde litt jazza korder, slik jeg forklarer over. Imaget ble bygget videre rundt dette. Smoky night club type band. Siden har hun jo faktisk gjort helt andre ting. Men jazz er hun, ja … Det er forsåvidt litt jazza å skippe genre også, men ikke helt sånn. Nå har hun egentlig gått country/ roots/ americana en stund.

      • Markedsføring er verdens sentrum i (restene av den gamle) platebransjen, og båssetting er ekstremt viktig. Hvorfor tror du f.eks. «gullstrupen» Sissel Kyrkjebø gir ut plate så sjelden, og ofte til jul? Svar: De vet fremdeles ikke hvilken genre hun er, for hun har aldri hatt noen klar, egen musikalsk agenda, og har leflet litt med ulike genre uten å være assosiert av det store publikum med så mye mer enn stemmen/ fenomenet og noen få hit’er som i grunnen unndrar seg genremessig kategorisering. Og siden hun er umulig å båssette musikalsk («kitsch» er ikke ansett som salgsfremmende nok), men er å finne i en liten kategori som rett og slett er «fenomen». Det er en lite håndterbar størrelse for folk i platebransjen, og hadde hun ikke vært så folkekjær i et lite land/ vært på TV som ung og solgt godt av og til tross båsproblemet, hadde hun neppe fått utgitt så mange flere plater i det hele tatt når selskapet forsto at der ikke fantes en agenda eller driv utover å være Sissel, ha «vakker» stemme og be til gud om at noen med forstand på det hiver noen gullåter etter henne. Genre underordnet, jeig bare elsker å synge, jeig. Ei heller hadde hun tydeligvis potensiale eller lyst til å la seg omskapes i andres bilde/ få seg et image utover bunads-tingen. Derfor er hun et lite problembarn for markedsføringsgutta og -jentene. Blir du stor nok på den ene måten eller den andre, kan du se mer bort fra alt dette før eller senere, selvfølgelig. Da er det andre mekanismer som tar over.

  9. The Pyramid of Society

    The traditional way of portraying hierarchical society has been a pyramid, where the producers, the workers, are deployed at the base, the elite enjoy life at the top, and inbetween one finds various administrative levels within the power structure. (Old version at the left and the well-known organization chart at the right.)

    The socialist model of society has never differed much from the model at the right. The two renowned political organisers Vladimir Lenin and Martin Tranmæl both shared a basic perspective regarding this matter. Although Lenin in party speeches declared that “kitchen maids should take part in governing”, the Bolshevik state still turned out to be yet another pyramid; the central committee atop and the workers at the base.

    The ill will of the communists is often cited as the root cause of this perpetuated affliction. I see hierarchy as a consequence of society’s level of development, but I won’t go further into that here. Both Tranmæl and Lenin used the manufacturing plant as an illustration of how society works: society should be organised efficiently like a factory. The only difference from capitalism was that there were to be no private capital – and no capitalists.

    • Tar av meg hatten hvis det er like bra som det ser ut nå som det er altfor sent/ tidlig på døgnet i Norge.

  10. Is a different structure conceivable?

    Designing ideal models for future society is the calling and the indulgence of utopian communists, and I won’t challenge them. I will nevertheless propose an alternative to the the classical way of thinking within socialism, and recent revolutions in production methods also facilitates new ways of thinking.

    The Internet represents a paradigmatic change in production methods, revolutionising production as we have known it this far in human history. All information is now in principle freely available to all members of society anywhere in the world. Attempts to construct obstacles to the free flow of information by superpowers and their intelligence agencies and unabated attempts by private corporations to transform the Net into a means to fullfil their own ends do not degrade the significance of this new paradigm. These are attempts to obstruct the new technology, not a consequence of it.

    While the manufacturing plant amounts to what information technology refers to as a One-to-Many protocol, the Internet allows for Many-to-Many protocols. Information isn’t any longer just flowing in one direction and it isn’t gathered in just one place.

  11. In 1984 I received a rather special request. It came from the capital Ouagadougou in Burkina Faso, from President Thomas Sankara. It was addressed to AKP(m-l) – The Workers Communist Party (the Marxist-Leninists) – by Chairman Steigan, and the request was whether the party had any computer experts who could aid the impoverished country in their construction of a computer network.

    In envisaging using a computer network in order to build democracy and spreading competence and knowledge President Sankara was far ahead of his time, and the fact that this idea was conceived in the poorest country in the world was a portent of the Internet a couple of decades later becoming available to billions of people throughout the world. President Sankara understood that this would one day be possible, but when I received his request, circumstances were still premature. We did sent a couple of computer experts to Burkina Faso, but they concluded that the country lacked the technology to implement President Sankara’s vision. Today, reviving President Sankara’s idea isn’t just possible, reviving his idea is imperative.

  12. A New Ecological Understanding

    The Industrial Revolution paved the way for a mechanical perception of the world and a mechanical perception of the relationship between man and nature. It made no difference that Marx, in his time, realized that human beings, being part of nature, could not raise above it. This mechanical worldview triumphed, and still prevails, although science has recently begun to question its validity, if not disproved it altogether. The knowledge and understanding of the vast complexity of ecological systems is advancing by the day. Man has come to rule the earth during the last ten thousand years, but as a species, man may quite conceivably be outlived by the bristle worm. Capitalism is a society built on a consistent mechanical worldview, where nature is reduced to a mere untapped resource for maximizing future capital gain. In several essays I have pointed out that capitalist economic growth now appears to have reached its ultimacy and that the society built according to the capitalist model is no longer viable.

    Recent ecological thought provides an understanding of the interaction between every little component of nature, including human beings, and the outline of a truly alternative model of society is starting to appear before us.

  13. Biological Networks as Models

    The Internet as a network strongly resemble biological networks, first of all because the network expands in an organic way, secondly beacause every node is connected with every other node. In these networks there is not any “up” or any “down”. Innovations might just as well appear from “below” or “outside” as from “above” or “inside”.

    The Internet as a global network may well be compared to a biological network. Although the network contains nexuses, appearing more powerful than smaller nodes, the network may not be construed as a pyramid of power. Concepts like center and periphery do not apply. The defining characteristic of such networks is that participating nodes may only succeed by sharing.

    This neurological model for modern society is not a harebrained blueprint invented by a parliamentary committee or thought up by an academic only marginally in touch with reality. The Net exists in real life – it is here already. The Net is probably already the dominant means of production globally, and it is by this virtue alone a useful model for contemplating future models of society. The Net transcends the capitalist mode of production, and it is symptomatic that the capitalists are facing huge challenges in extracting profit from the Net, and as far as to the extent that they succeed, they do it by limiting access and creating fences on the Net.

    The Net is the agora of modernity, and that is not just a metaphor. The Net consists of existing building blocks which can be extended anywhere, to anyone, here and now. I received a comment on the essay _Communism 5.0_ that went something like this: “Ah, well, just keep going with that collective community project of yours”; meaning: this is some utopian, quixotic daydream. But bringing together individuals who desire to contribute in collective community work is not tantamount to going backwards. This idea is very modern indeed, and the Internet is just a more efficient way to facilitate joint action.

  14. The kitchen maids may start now

    When Lenin describes the advanced phase of communism in his _State and Revolution_», the resulting concept of communism is obscured and exiled into a nebulous future. Maybe this was unavoidable, in a time when production was not very advanced, with widespread illiteracy and poor communications. Old privileges and the very mindset of the privileged mattered as well. Anyhow, the kitchen maids had to wait.

    This is no longer the case. The kitchen maids may now start organising online. They are free to dig into the secrets of the powers that be, exchange experiences and knowledge with other kitchen maids in every other country and connect with anyone from bread deliverers to nutritional physiologists – or with whoever they might fancy. And from day one they are developing not only the Net and its content; they are also learning how to govern a tiny slice of society. Competence and experience accumulate as you work towards solutions.

  15. Sample page from The Brain

    Whenever planning a project, I prefer using an application called “The Brain”. The application is essentially a visual database enabling the construction of highly complex connections between memes, themes, external resources, physical locations, or in principle whatever you want. I always have to begin with a point of departure, but apart from that there is no center, no periphery, nor any up or down within the system. The layout is three dimensional and may be explored from any angle. An obvious candidate for a new model of society.

    • Du verden, du tok en økt, ja! Dette ser jo fryktelig bra ut. Skal se om jeg finner litt støv å bøye meg i.

      Ikke til forkleinelse for Erstads jobb, for den var nok, tross en eller noen få direkte, men ikke meningsavgjørende feil (in the end of the day, f.eks.), absolutt grei nok. Og det at det i det hele tatt skjer er det overordnede. Men bevares, det går alltid an å flikke på ting, og noen steder er dine alternative vendinger enda mer native english like. Tror jeg.

  16. Jeg kom ikke videre i oversettelsen, fordi det ble for mange steder i teksten helt på slutten hvor jeg ikke forstod hva Pål Steigan egentlig mente. Realfag er ikke min sterke side, og det var noe med aritmetikk og trigonometri der. Om jeg skulle ha oversatt ferdig, måtte jeg ha anledningen til å konferere med forfatteren.

  17. Det er det med å stå opp tidlig at det skjer rare ting i hjernen. Man begynner å tenke litt bakover og sidelengs når alle andre sover. Jeg har reflektert litt mer over det første tegnet i ordet haiku(俳句), altså tegnet 俳. Betydningen dette tegnet har hatt i minst de siste tusen år, fordi tegnets betydning ikke har endret seg i japansk, er altså «noe man ikke skal ta altfor alvorlig». Jeg tror tegnet kan ha hatt en litt annet nuance opprinnelig, altså for kanskje to til tre tusen år siden. Legg merke til at tegnet har venstremann som radikal: 亻. Kan kanskje den opprinnelige betydningen ha vært «noeN man ikke skal ta altfor alvorlig»? Det er jo mulig. Fonetikumet er 非, og et fonetikum skal strengt tatt kun angi uttalen i arkaisk kinesisk. Dagens uttale i mandarin av tegnet 非 er /fei1/ og det stemmer bra med at den japanske uttalen er はい. Det er likevel fristende å spekulere i om dette tegnet opprinnelig kan ha vært dobbeltideografisk, altså ha bestått av to ideografer 人 + 非, og ikke skal tolkes som ideografisk radikal + fonetikum. I så fall passer ideografene perfekt. En person (人)som man ikke(非)skal ta for alvorlig. En ikke-person. Jeg tenker på Nigel Farage, som i Europaparlamentet kalte Belgia for et ikke-land («a non-country») og som kalte stillingen til Baronesse Ashton for en ikke-jobb («a non-job»). Arkaisk kinesisk skrift avslører mange tilløp til sær humor i datidens samfunn. Copula 也, som i klassisk kinesisk og i wenyan-stil er en svært elevert stilistisk markør, betød i arkaisk kinesisk rett og slett fitte. Tegnet antok funksjonen av grammatisk copula ved at det ble lagt til utsagnssetninger, med betydningen «for fitta!». Hva som i den klassiske periode betød «det er Eders Velerværdighet»(君也), betød på arkaisk kinesisk «det er deg, for fitta!». Filosofer som Confucius og Laozi har videre navn som rett og slett betyr «hølet» og «gammern». I lys av dette er det ikke vanskelig å se for seg et arkaisk kinesisk samfunn med en og annen Nigel Farage, som for tre tusen år siden har følt behovet for å konstruere et tegn for en ikke-person, muligens efter en (tapt) meningsutveksling. Dette kan være bakgrunnen for det første tegnet i ordet haiku.

    • Årets allerede i slutten av mai. Hadde det ikke vært for ørene kunne man løftet øvre hodehalvdel av meg nå, for ellers hadde fliret gått helt rundt! Takk!

  18. Det er ikke så mye spennende å si om det andre tegnet, 句. Det har to uttaler på mandarin, /ju4/ i betydningen frase, og /gou1/ i berydningen krok. I det siste tilfellet er tegnet 句 en allograf av tegnet 勾. I betydningen frase har tegnet radikal nr. 30, «munn»:


    Som allograf av tegnet for krok, har tegnet radikal nr. 20, «omslag», og da blir fonetikumet tilsvarende radikal nr. 28, «bumerke». Jeg tror likegodt fonetikumet kan ha vært radikal, det ser jo også ut som en krok. Hva som _egentlig_ har vært radikalen kan diskuteres.

    Den japanske uttalen く er nok avledet av uttalen /ju4/. MEN: Tegnet er nok lånt inn til japansk fra kystområdene mellom det nåværende Shanghai og det nåværende Hong Kong for tja 1300 år siden kanskje. Da er det ikke mandarin som gjelder, men datidens lokale uttale.

    Ta tegnet 茶 som eksempel, uttale i mandarin /cha2/. Russisk har lånt inn begrepet fra mandarin og sier чай. Norsk har lånt inn begrepet fra et Hokkien-område i Fujian-provinsen, og vi sier te, uttalt nøyaktig som i Hokkien-dialekten.

    Japansk er et ural-altaisk sprog, som ungarsk, samisk, inuit, georgisk, baskisk og etruskisk, der vokalharmoni (for det japanske sprogs vedkommende) har avgrenset vokaltilfanget til fem klart adskillbare vokaler, a i u e å, nesten nøyaktig som på moderne italiensk (som har fått sitt vokaltilfang tilsvarende avgrenset fra et etruskisk uttalesubstrat). Ural-altaiske sprog er pga vokalavgrensningene de aller aller verst egnede til å førsøke å uttale kinesisk med. Og nettopp japansk har lånt mer enn halvparten av sitt samlede vokabular fra kinesisk. Derfor er det en lidelse å kunne japansk hvis man samtidig kan kinesisk. Lydverket i kinesiske låneord blir undertrykket og amputert. Japansk uttale høres for kinesere ut som Chewbakka i fylla med hjerneslag. Hadde ordet haiku vært kinesisk, hadde det blitt uttalt /pai2ju4/ på mandarin.


Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.