Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag

0

Psykologiske operasjoner sprer utvalgt informasjon til en befolkning eller ei målgruppe for å påvirke følelsene deres, motivasjonen deres, tenkemåten deres, og i siste instans hvordan de handler og opptrer. Psykologiske operasjoner retter seg mot utenlandske regjeringer, organisasjoner, grupper og individer. I psykologiske operasjoner benytter man seg rutinemessig av disinformasjon og bedrag. Dette inngår i standardarsenalet til for eksempel USAs militære styrker.

Retningslinjer for villedning og bedrag

Er dette noe jeg bare påstår? Langt ifra, ingressen er sitater fra den gjeldende manualen for United States (U.S.) Army Psychological Operations (PSYOP) doktrine. Dokumentet kan lastes ned her (pdf). Manualen åpner slik:

PSYOP are planned operations that convey selected information and indicators to foreign target audiences (TAs) to influence their emotions, motives, objective reasoning, and ultimately, the behavior of foreign governments, organizations, groups, and individuals. The purpose of all PSYOP is to create in neutral, friendly, or hostile foreign groups the emotions, attitudes, or desired behavior that support the achievement of U.S. national objectives and the military mission. In doing so, PSYOP influence not only policy and decisions, but also the ability to govern, the ability to command, the will to fight, the will to obey, and the will to support.

US Army er ikke alene om dette. Psykologisk krigføring er så gammel som krigen sjøl. Jeg har behandlet dette i artikkelen Om fortellerkunstens rolle i krig. Den amerikanske manualen siterer den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz, som i hovedverket Om krigen skrev at «All militær aksjon er vevd sammen med psykologiske krefter og virkninger.»

Alle militærkommandoer av noen betydning bruker psykologisk krigføring som en del av arsenalet sitt, men vi er så heldige at USAs overkommando formulert retningslinjene i en manual som alle kan lese. Der framgår det at bedrag, villedning og falske narrativer inngår i standardmetodene. For at bedraget skal fungere må det være troverdig, og det må komme fra kilder som målgruppa vil ha tillit til. Alt dette diskuteres i manualen. Det inngår i standarprosedyre at kommanderende offiser skal vurdere om det er nødvendig å utvikle en «deception story», en falsk fortelling.

vietnamkrigen2

En slik bedragersk fortelling er narrativen om episoden i Tonkin-bukta. Det gikk ut en historie fra den amerikanske overkommandoen om at nord-vietnamesisk marine hadde angrepet USAs marinefartøyer i internasjonalt farvann. Dette førte til at president Lyndon B. Johnson gikk på TV og erklærte at USA ville slå tilbake mot Nord-Vietnam. Problemet er at hele historien er falsk, og at man visste at den var falsk. US Naval Institute skriver om dette på sine nettsider:

… once-classified documents and tapes released in the past several years, combined with previously uncovered facts, make clear that high government officials distorted facts and deceived the American public about events that led to full U.S. involvement in the Vietnam War.

Elleve år etter var USAs nederlag et faktum. Da hadde krigen tatt kanskje så mange som 3,8 millioner menneskeliv og påført tre land nærmest ubotelige skader. Millioner andre ble såret og påført skader for livet. Fortsatt dør mennesker av de giftstoffene USA pøste ut fra fly. USAs egne tap var 58.000 drepte og 303.000 sårede. Og det hele startet med en falsk narrativ.

Sannheten og den permanente krigen

Siden George W. Bush erklærte krigen mot terror i 2001 har verden vært inne i en permanent krig der krigsteatrene har skiftet fra Afghanistan og Irak til Libya, Ukraina, Jemen og Syria. Alle disse krigene er blitt motivert ut fra falske narrativer og til dels tåredryppende historier som har hatt til formål å nettopp påvirke folks følelser og holdninger, som det heter i manualen, slik at de skulle bli positivt innstilte til krigføringa. En av de mest berømte, eller beryktede, var Colin Powells tale i FN i 2003 der han framførte direkte propagandaløgner om Irak.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak
Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

Lawrence Wilkerson, tidligere stabssjef i Pentagon, var en av forfatterne av talen, der det ble lagt fram falsk informasjon om såkalte masseødeleggelsesvåpen, noe som igjen førte til den katastrofale krigen mot Irak. Wilkerson er klar over forfalskningene som ble begått, og sier i dag at «dette var bunnmålet i min karriere».

Det sies at krigens første offer er sannheten, og det har vi fått utallige beviser på i dette unge århundret. Norges krig mot Libya, som hele Stortinget stilte seg bak, og som ødela det landet, var som kjent også bygd på løgner om at Moammar al Gaddafi var «i ferd med å begå folkemord».

Sosiale medier, «soft power» og NGOer

Hillary Clinton tok i sin tid som utenriksminister i USA over stafettpinnen fra Bush og Powell. Under hennes ledelse ble psykologisk krigføring, nå under navnet «soft power», utviklet et par hakk videre. US State Department spesialiserte seg på å lever budskapet via såkalte Non Governmental Organisations (NGO), og budkspet ble gjerne pyntet slik at det fikk en «feministisk» eller «progressiv» vri.

Dette har vært en stor suksess. Mens det i 2003 var en verdensomspennende anti-krigsbevegelse mot Irak-krigen, med den største politiske demonstrasjonen noen gang i Oslo, har det knapt vært protester mot krigene i Libya, Syria og Jemen eller det USA-styrte kuppet i Ukraina.

Nå bruker man humanitære organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, eller i Syria White Helmets, til å levere de narrativene som tjener krigen og Pentagon best.

Siden 2003 har de sosiale mediene blitt et helt nytt og enormt kraftig verktøy for å spre desinformasjon og følelser som bygger opp under krigen. Og siden det knapt finnes kritisk presse, har det fått stor effekt. CIA, NSA og MI6 har alle egne enheter som fører psykologisk krig i sosiale medier. Det er utviklet egen programvare for såkalt sentiment analysis, følelsesanalyse og en masse teknikker for å skape og styre opinionen. Det er programvare for å styre falske profiler på nettet, og dette er i bruk hos de hemmelige tjenestene.

I artikkelen I sosiale medier blir vi manipulert med følelser skrev jeg om dette:

Financial Times melder at CIA har fått smaken på sosiale medier. Finansavisa skriver at CIA skal trappe opp bruken av Amazons kommersielle programvare. CIAs informasjonssjef (?) Doug Wolfe sier at CIA er så fornøyd med dette at de allerede nå skal flytte en del av sine operasjoner over på Amazons plattformer. Og Pentagon studerer hvordan de kan bruke Twitter til å påvirke folks holdninger.

Avisa The Guardian skriver at det britiske forsvaret har opprettet en egen avdeling av Facebook warriors, som er trent i psykologisk krigføring og bruk av sosiale medier til å føre ukoonvesjonell krig i informasjonsalderen. Denne styrken vil bruke denne kompetansen gjennom sosiale medier for å forsøke på å kontrollere narrativen, som avisa skriver.

Israel Defence Forces (IDF) har gått i spissen for statlig/militær bruk av sosiale medier, slik de gjorde under Operation Cast Lead i Gaza i 2008–2009. IDF er aktivt på 30 plattformer, inkludert Twitter, Facebook, Youtube og Instagram, og på seks forskjellige språk. Mange land har tatt kontakt med IDF for å lære av deres metoder.

I takt med at den militære opprustninga til NATO trappes opp, og stadig nye land blir dratt inn i konflikter og kriger, vil også den psykologiske krigføringa bli trappet opp. Da gjelder det å lære seg å kjenne igjen lusa på gangen, og et sted å starte er å lese hva de psykologiske krigerne sjøl sier, slik som i manualen for United States (U.S.) Army Psychological Operations.

Forrige artikkelBrasils fungerende president var USA-informant
Neste artikkelRike kvinner skal frelse verden
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).