Norsk Folkehjelp, USA og Syria

8

Norsk Folkehjelp er forankret i norsk fagbevegelse, og oppfattes av mange som fagbevegelsens måte å vise solidaritet på. Derfor er det litt spesielt at såpass mye av organisasjonens budsjett er betalt av krigførende stormakter, og i første rekke av USA. Jeg har stilt Norsk Folkehjelp noen spørsmål om dette, og nå har jeg fått svar.

syria national coalition

Store tilskudd fra stormaktene

Ifølge regnskapene til Norsk folkehjelp får organisasjonen betydelige midler (14% av totalen) fra en del stormakter. Jeg har særlig notert meg USAID 27,2 mill., US State Department 47,3 mill., EU 16,8 mill. og England 20,4 mill. eller totalt 111,7 millioner. Dette er en god del mer enn det som kommer inn i kontingenter, gaver fra personlige givere og norske organisasjoner tilsammen. (Se note 2 til regnskapet her.)

Derfor stilte jeg følgende spørsmål til NF:

– Har dere ingen motforestillinger mot å ta imot støtte fra stormakter som er aktive deltakere i angrepskriger?
– Mener dere at dette er i samsvar med Norsk Folkehjelps og fagbevegelsens idealer?
– Hva er betingelsene for å motta disse pengene? og
– Hva er pengene brukt til?

Svar fra Folkehjelpa

Nå har jeg fått svar fra Håkon Ødegaard, som er kommunikasjonssjef for NF. (Svaret er gjengitt i sin helhet på slutten av denne artikkelen.)

Ødegaard bekrefter at NF får penger fra disse stormaktene og sier om det:

Penger mottatt fra USA, Storbritannia og EU brukes blant annet til minerydding samt vårt omfattende nødhjelpsprogram i Sør-Sudan. Amerikanske UD, US Department of State, er blant de største donorene til vårt arbeid med rydding av miner og klasevåpen.

NF gjør et prisverdig arbeid med minerydding, slik jeg sjøl har fått bekreftet i Vietnam. Men det er underlig at organisasjonen ikke ser det problematiske med at de sponses direkte av den største krigførende staten i verden. Når jeg spør om motforestillinger får jeg til svar:

Dersom vi kun skulle inngå donoravtaler med aktører som aldri har ført politikk vi er uenige i, ville det bli vanskelig å drive humanitært arbeid basert på støtte fra større statlige donorer overhode.

Men med all mulig respekt: dette handler jo ikke om uenigheter. USA har invadert et utall land og lagt dem i grus. USA har drept millioner og drevet ytterligere millioner på flukt. Det er ingen overdrivelse å si at USA er hovedansvarlig for den elendigheten som Norsk Folkehjelp sier de ønsker å bøte på. Det blir litt spesielt å kalle dette for en «uenighet».

Det Ødegaard skriver seg utenom er at penger gir innflytelse. Man kan jo stille seg det spørsmålet om hvor stor givergleden til USA hadde vært hvis NF brukte penger til å rydde miner i samarbeid med Bashar al Assads regjering.

Ødegaard sier at Folkehjelpa «står fritt til å kritisere politikken og handlingene til USA, EU, Storbritannia og Norge når det er nødvendig». Ja, det skulle nå bare mangle. Men hva betyr det i praksis? Har Norsk Folkehjelp på noe tidspunkt kritisert USAs støtte til jihadistene i Syria eller den betydelige transporten av våpen og utstyr til terroristene som er utført med USA som dirigent og som Tyrkia, Qatar og Saudi Arabia som har vært de viktigste utøverne av?

Har Norsk Folkehjelp på noe tidspunkt krevd at denne folkerettsstridige krigen skal stoppes? Hvis man ikke klarer å kritisere sine bidragsytere for så alvorlige forbrytelser, hva blir det da igjen av «friheten til å kritisere»? Norsk Folkehjelp har heller ikke på noe tidspunkt kritisert Norges eller EUs sanksjoner mot Syria, enda de åpenbart fører til store humanitære problemer.

På mitt spørsmål om hvem NF støtter i Syria svarer Ødegaard:

I områdene Norsk Folkehjelp arbeider, provinsene Aleppo og Hasakah, opplever vi at den militære kontrollen er skiftende. Våre partnerorganisasjoner er sekulære, og følger humanitære prinsipper. Vi samarbeider ikke med islamistiske organisasjoner, og støtter ikke arbeid i ISIL-kontrollert område.

Jeg har aldri insinuert at NF samarbeider med IS, tvert om skrev jeg tidligere at jeg tror dem når de sier at de ikke gjør det. Men jeg har også spurt om hvordan de forholder seg til al Nusra, Jaish al-Fath eller andre tilsvarende grupper. Ødegaard svarer fortsatt ikke på det. At deres partnerorganisasjoner er sekulære og humanitære tar jeg for gitt. Men hva er rammene rundt hjelpearbeidet? Hvem drar de politiske fordelene av det? Og hva er målet med det? Den politiske makta «springer ut av geværløpet» som en ikke ukjent kineser sa. Derfor er det ikke uvesentlig hvem som har den militære kontrollen der NF jobber.

LO-leder Gerd Kristiansens profilbilde på Facebook. Men ønsker LO-medlemmene å drive regimeskifte sammen med USA og NATO?
LO-leder Gerd Kristiansens profilbilde på Facebook. Men ønsker LO-medlemmene å drive regimeskifte sammen med USA og NATO?

Støtte til regimeskifte

Det Ødegaard ikke kommenterer er at Norsk folkehjelp støtter den såkalte Nasjonalkoalisjonen i Syria, og at dette er støtte til regimeskifte. Nasjonalkoalisjonens mål er å styrte Bashar al Assads regjering og sette inn seg sjøl som regjering.

På NFs nettsider står det:

For å styrke sivilsamfunnet har Norsk Folkehjelp i samarbeid med eksil-regjeringen (MOLA, ministeriet for lokaladministrasjon i Syria) hatt et omfattende program med kursing og opplæring av representanter fra de lokale rådene. Deltakerne har blitt identifisert av MOLA og av Norsk Folkehjelps kontakter, og har deltatt på kurs i blant annet prosjektgjennomføring, organisasjonsutvikling og evaluering og monitorering av prosjekter.

Man samarbeider altså for å etablere en annen regjering i Syria og hjelpe den med å bygge opp sin administrasjon, sine lokalråd, og å lære opp deres folk. Dette er nøyaktig det samme som regjeringa Cameron sier om Storbritannias hjelpearbeid i Syria:

We are working with local and provincial councils, the Syrian Interim Government and civil society to
improve and sustain the delivery of basic services to meet needs in opposition and besieged areas. …
We are supporting the National Coalition’s Assistance Coordination Unit (ACU) to improve its capacity to identify needs and deliver services to civilians inside Syria. This includes the provision of technical advisory support and assistance with running costs.
Jeg kan ikke se annet enn at Norsk Folkehjelp jobber helt på linje med det som er manualen for den britiske regjeringas arbeid for regimeskifte i Syria.

Ødegaard svarer da heller ikke på hva det betyr at Norsk folkehjelp nærmest har opptrådt som en forlenget arm av det norske utenriksdepartementet:

Utenriksminister Espen Barth Eide sier i en pressemelding at det er viktig å støtte oppbyggingen av lokalt sivilt lederskap. Norge bidrar med midler til å styrke kapasiteten til sivilsamfunnet inne i Syria som en forberedelse til en fremtidig stabilisering og politisk prosess. Midlene kanaliseres gjennom Norsk Folkehjelp og vil brukes til opplæring og kapasitetsbygging av syriske lokalråd og sivilsamfunnsnettverk. Innsatsen koordineres med den syriske Nasjonalkoalisjonen.

Norsk Folkehjelp følger med andre ord det som er norsk UD og NATOs linje for den sivile delen av kampen mot regjeringa i Syria. Men er dette fagbevegelsens oppgave? Er det dette alle giverne til NF har sett for seg når de gir sine månedlige bidrag?

noed sor sudan
Nøden i Sør-Sudan er enorm

Eksemplet Sør-Sudan

Håkon Ødegaard skriver at noe av midlene fra stormaktene brukes til «vårt omfattende nødhjelpsprogram i Sør-Sudan». Norges og de norske NGOenes, deriblant NFs rolle i den katastrofen som kalles Sør-Sudan burde i høyeste grad vært belyst bedre. I boka Norge i Sudan – På bunnen av sola beskriver Bibiana Dahle Piene hvordan Norge og norske NGOer – og ikke minst Norsk Folkehjelp nærmest skapte grunnlaget for den nye staten Sør-Sudan. Det ble utvilsomt drevet et humanitært viktig arbeid, men man bidro til å skape en totalt bistandsavhengig regjering. Norge drev sosialt ingeniørvesen i Afrika. Uten Norge og USA hadde denne staten ikke sett dagens lys.

Norge pumpet inn milliarder av norske skattekroner. Internasjonalt ble det gitt omkring 50 milliarder kroner til å rive løs Sør-Sudan fra Sudan og skape en ny stat. Minst en femtedel av dette kom fra Norge. Nå er store deler av disse pengene sporløst forsvunnet skriver The Independent, som også antyder at det forsvunne beløpet kan væe dobbelt så stort. Og Sør-Sudan ar på randen av en total katastrofe.

I en rapport har Den afrikanske union beskyldt Norge, USA og Storbritannia for å ha skapt grunnlaget for den «uansvarlige politiske klassen» i landet, og dermed lagt grunnlaget for borgerkrigen.

Det faller utenfor rammene for denne artikkelen å gå inn på eksemplet Sør-Sudan i detalj, men siden det er nevnt som en del av Norsk Folkehjelps samarbeid med stormaktene, så er det på sin plass å peke på at akkurat Sør-Sudan ikke akkurat er noen suksesshistorie for den norske forestillinga om at vi er spesielt gode til å skape fred og demokrati.

Det som gjenstår er at Norsk Folkehjelp følger Vestens narrativ når det gjelder Syria og at organisasjonen, på linje med Norge, Storbritannia og andre land, jobber for regimeskifte i Syria, og at man i dette arbeidet følger de samme prinsippene og metodene. NF har ikke tatt avstand fra den økonomiske krigføringa mot Syria som Norge driver (sanksjonene), og NF har ikke spilt noen aktiv rolle for å få slutt på krigen i landet. Man har derimot fyrt opp under krigen gjennom å gi støtte til regimeskifte. Er dette i tråd med solidaritetstanken i LO?

Les også Hva er det Norsk Folkehjelp holder på med i Syria?

Svar fra Norsk Folkehjelp

Til Pål Steigan,

Hei, vi viser til mail av 15. februar 2016 kl. 07.20.44.
Norsk Folkehjelp får støtte til vårt arbeid med utvikling og humanitær nedrustning fra en rekke statlige og internasjonale aktører. Vi gjør alltid vurderinger av donorene ut fra hva pengene skal brukes til. Penger mottatt fra USA, Storbritannia og EU brukes blant annet til minerydding samt vårt omfattende nødhjelpsprogram i Sør-Sudan. Amerikanske UD, US Department of State, er blant de største donorene til vårt arbeid med rydding av miner og klasevåpen.
Dersom vi kun skulle inngå donoravtaler med aktører som aldri har ført politikk vi er uenige i, ville det bli vanskelig å drive humanitært arbeid basert på støtte fra større statlige donorer overhode. Norsk Folkehjelp tar imot støtte fra Norad og norsk UD, men nøler ikke med å kritisere den norske regjeringen på punkter som for eksempel våpeneksport, flyktningpolitikk og bindinger til den israelske okkupasjonen. Det samme gjelder for støtten vi mottar fra andre stater. Det at Norsk Folkehjelp står fritt til å kritisere politikken og handlingene til USA, EU, Storbritannia og Norge når det er nødvendig, er altså en forutsetning for å ta imot donormidler fra disse aktørenes humanitære budsjetter.
I områdene Norsk Folkehjelp arbeider, provinsene Aleppo og Hasakah, opplever vi at den militære kontrollen er skiftende. Våre partnerorganisasjoner er sekulære, og følger humanitære prinsipper. Vi samarbeider ikke med islamistiske organisasjoner, og støtter ikke arbeid i ISIL-kontrollert område. Ved hjelp av observatører på bakken overvåker vi det humanitære arbeidet og sikrer at hjelpen kommer fram dit den skal – til noen av de mest sårbare gruppene av sivilbefolkningen.

Med vennlig hilsen
Håkon Ødegaard
Kommunikasjonssjef
Norsk Folkehjelp

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Takket være russerne ser det ut til at Syria tross alt kan få en bedre skjebne enn Sør-Sudan:

    «The recent agreement between the USA and Russia really solves nothing, it does not even end the war, and both sides are expressing a great deal of caution about its future implementation. And yet, this is a huge victory for Russia. While it is too early to say that “the Russian won in Syria”, I think that it is now fair to say that the Russian position on Syria has won. Here is why:

    First: nobody is suggesting anymore that Assad will be ousted or Damascus taken. That, in turn, means that everybody has now recognized that Syrian Arab Republic, backed by Russia, has successfully repelled the aggression of the huge coalition the AngloZionists built to overthrow Assad.

    Second: Russia has forced the UNSC and the USA to admit that the vast majority of those who fight Assad today are terrorist. Of course, this is not how this was declared, but if you look at the organizations which the UNSC has already declared as ‘terrorists’ then you already have an absolute majority of the anti-Assad forces. This means that the moral and legal legitimacy of the anti-Assad forces is lies in tatters.

    Third: regardless of what Erdogan does actually try to do next, there are now clear signs that neither NATO, nor the EU nor even the Turkish high military command want a war with Russia. And that means that Erdogan’s gamble has not paid off and that his entire Syria policy is now comprehensively dead. Keep in mind that following the treacherous attack on the Russian Su-24 the Kremlin made it a policy goal to “Saakashvilize” Erdogan. This goal is now almost reached and Erdogan’s future looks very, very bleak: everybody ( except maybe the Saudis) is sick and tired of this maniac. The best thing which could happen to Turkey now would for the military to get rid of Erdogan and to replace him with somebody willing to repair all the damage he did.

    Fourth: all the threats to impose a no-fly zone or to occupy Syria have now been invalidated by an agreement which basically declares that anybody not respecting the cease-fire is a legitimate target for engagement and destruction.

    Fifth: the USA had to accept the humiliation of having to agree to all of the Russian terms for the current ceasefire. Yes, of course, the USA can, and probably will, try renege on part, or all, of this agreement, but the precedent has been set and it will be very hard, if not impossible, for the USA to openly return to the pre-2016 policies.

    Sixth: does anybody still remember the rhetoric of Hillary Clinton about Syria and Russia? Her position was crystal clear: Assad must go and those who support him “punished”. Even after the Russian military offensive began, the US refused to tell the Russians where the “good terrorists” were and where the “bad terrorists” were. No exchange of information with Russians was acceptable. Now the Americans had to agree to work with the Russians on a map of Syria designating where the participants of the ceasefire and were those who were not included in the ceasefire were deployed. In other words, the US will now have to share with Russia all the info it previously refused to share and work with the Russians on a daily basis.

    Seventh: Russia has basically co-opted the so-called “Free Syrian Army”. How? By basically forcing every single faction in Syria to chose between one of two possible statuses: being a ‘terrorist’ (and a fair target for destruction) or being a participant in a political process entirely designed by Russia. The Russians are now even opening a “Truce Center” at the Khmeimin airbase near Latakia which will now “render assistance” to all the parties to the ceasefire.

    This, for the time being, mainly a diplomatic victory, of course, but a Russian diplomatic victory made possible by a Russian military victory. A tiny Russian military contingent has basically completely neutralized the plans of an entire worldwide Empire. That, in itself, is an amazing achievement.»

    http://thesaker.is/week-twenty-of-the-russian-military-intervention-in-syria-a-ceasefire-and-yet-another-huge-victory-for-russia/

      • «To a very real extent, Hillary Clinton’s faltering presidential campaign is a perfect microcosm of what Spengler was talking about in his cold analysis of democracy in extremis. Her entire platform presupposes that the only policies the United States can follow are those that have been welded in place since the turn of the millennium: more government largesse for corporations and the rich, more austerity for everyone else, more malign neglect for the national infrastructure and the environment, more wars in the Middle East, and more of the fantastically stupid policy of confrontation—there really is no gentler way to describe it—that has succeeded, against all odds, in uniting Russia, China, Iran, and an assortment of smaller nations against the United States, by convincing their leaders that they have nothing to gain from a US-centric world order and nothing to lose by challenging it.»

        USAs lederskap er nok svært forbauset over Russlands utfordring i Syria. Men som erkedruiden påpeker, Putin hadde intet å tape og alt å vinne. Det ser ut til at USA og deres lakeier ble tatt på senga!

        http://thearchdruidreport.blogspot.no/2016/02/the-decline-and-fall-of-hillary-clinton.html

  2. Norsk Folkehjelp og til dømes Hillary Clinton kan ikke klargjøre hvorfor konfliktene eskalerer, fører til flyktningestrømmer og lidelser. De sørger derimot for å ha donatorer. Det fører til at de ser en annen og feil vei overfor hovedutfordringen: Hvordan stanse våpen-eksport og et ensidig og derfor feilaktig fiendebilde som kun reproduseres og skaper nye kriger og nye flyktningestrømmer, fra Libya, Syria, Irak og Afghanistan. De militær-industrielle styrer. Norsk folkehjelp lar seg styre.

    Per Lothar Lindtner, 24/2-16

  3. Det er veldig lett å legge alt ansvar og skyld over på Assad, og kreve hans «hode på blokken». Samtidig vet de som vil vite at problemet stikker mye dypere, man kan bare ikke prate om det, heller ikke analysere det, iallfall ikke i full åpenhet.

    Det nesten komiske er at mens Assads hode kreves kappet så ligger europeiske politikere på kne vendt mot hodekapperne i Mekka.

    Garanti: Dersom US/EU/IS lykkes med å fjerne Assad vil Syria raskt bli et nytt Libya.

    Spådom: Når IS er ferdig med å kappe hodet av Assad vil de for alvor ta fatt på sitt «misjonsoppdrag» i US/EU.

    Hva skal man med fiender når man har slike allierte?

  4. Intervju med Assad

    HER: http://sana.sy/en/?p=70991

    «Question 13: The overwhelming majority of countries, organizations of the world, say that there might be no solution for the Syrian question with you in power. Are you willing to step back?

    President Assad: «For those countries and those officials? No, of course not, because it’s not their business. That’s why I never responded. It’s been five years since they said that, and we never give a damn to what they say. It’s only our business, it’s Syria’s business. Only the Syrian citizens have the right to say who they want to be the president. As a German, you don’t accept me or any other one to tell you who is going to be your chancellor, and what sort of political system. You don’t accept it, and we don’t accept it. So, no, regardless of whatever they say, my political fate is only linked to the will of the Syrian people.»

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.