Arbeidsliv i oppløsning

34
Demonstrasjon mot TISA
Asbjørn Wahl
Asbjørn Wahl

Arbeidslivet i Europa er inne i en dramatisk utvikling. Stadig flere jobber under forhold som for bare et par tiår siden ville blitt sett på som uhørt. Disse oppløsningstendensene innen arbeidslivet utgjør for tida den største trusselen mot arbeid og velferd. Får denne utviklingen fortsette, står også den nordiske modellen for fall.

Det er maktforholdene i arbeidslivet som er i endring. Arbeidsgiverne styrker sin posisjon på bekostning av arbeidstakerne. Norge påvirkes i samme retning. Rettigheter går tapt, lønns- og arbeidsvilkår svekkes og sosial dumping har blitt et velkjent begrep. En høy og vedvarende massearbeidsløshet på over 10 prosent i EU (ungdomsarbeidsløshet på 23%, med Spania og Hellas nærmere 60%) bidrar selvfølgelig til å svekke arbeidstakerne, men økt konkurransepress og avregulering av arbeidsmarkedet bidrar også sterkt til den negative utviklingen.

Demonstrasjon mot TISA
Demonstrasjon mot TISA

Midlertidig arbeid som standard

Faste ansettelser er på rask vei nedover i de fleste EU-land, særlig for unge arbeidstakere. I land så ulike som Italia, Tyskland, Sverige og Frankrike går over halvparten av unge arbeidstakere (mellom 15 og 24 år) nå i midlertidige stillinger. Dessuten øker omfanget av utleie av arbeidskraft sterkt. Dette skjer både ved at det blir flere selvstendige bemanningsbyråer, men også ved at selskaper etablerer egne datterselskaper der personale ansettes, mens de leies ut til moder- eller søsterselskaper. Denne strategiske selskapsstruktureringen bedrives i utstrakt grad – blant annet for å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvar. Fjorårets Norwegian-konflikt var et eksempel på disse tendensene også her i landet.

Det er et velkjent fenomen at økende arbeidsløshet endrer maktforholdene i arbeidslivet – til fordel for arbeidsgiverne. Like åpenbart er det at folk som ikke er fast ansatt, står ganske avmektige overfor arbeidsgiver. En annen måte å svekke fagbevegelsen på er å presse arbeidstakere til å registrere seg som selvstendig næringsdrivende. Det skjer først og fremst for at arbeidsgiverne skal unngå arbeidsgiveransvar – ofte på falske premisser og i strid med loven. Denne gruppen utgjør nå over 15 prosent av arbeidsstyrken i EU. I tillegg har systematisk fagforeningsfiendtlig virksomhet («union busting»), som vokste fram i USA på 1970- og 80-tallet, nå spredt seg også i Europa.

Særlig utsatte bransjer

Oppløsningstendensene i arbeidslivet utvikler seg høyst ulikt i ulike bransjer og områder. De er særlig sterke på områder hvor fagbevegelsen står svakt. Avregulering av markeder, økt bruk av konkurranseutsetting, oppsplitting av virksomheter gjennom oursourcing og på andre måter, bidrar til å svekke fagbevegelsens rolle i arbeidslivet. Organisasjonsprosenten har falt dramatisk – i flere land nærmer den seg en halvering i forhold til nivået i 1980.

I tillegg svekkes lover og regelverk som i sin tid ble innført for å verne arbeidstakerne mot helsefarlige arbeidsforhold og grov utnytting. Samtidig innføres regelverk som bidrar til å hemme fagbevegelsens muligheter til å forsvare arbeidstakernes interesser – blant annet gjennom begrensning av retten til å streike eller benytte andre kampmidler.

I Europa utnytter arbeidsgiverne det enorme lønnsgapet som eksisterer mellom øst og vest – etter at det i EU/EØS ble skapt et felles arbeidsmarked på tvers av disse massive lønnsforskjellene. Blant de sektorene som opplever arbeidslivets oppløsning sterkest innenfor dette arbeidsmarkedet, finner vi bransjer som transport, bygning, hotell- og restaurant og renhold.

«Moderne slaveri i moderne Europa»

Utviklingen innen godstransport på vei kan illustrere noen av de verste utslagene av disse oppløsningstendensene. Her har Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) gjort et omfattende arbeid for å kartlegge situasjonen. I perioden 2008-2012 intervjuet ETF omkring 1000 sjåfører – med fokus på utenlandske sjåfører som arbeidet i et vest-europeisk land. De alarmerende arbeidsforholdene som ble avslørt gjennom dette prosjektet, gjenspeiles i rapportens tittel, «Moderne slaveri i moderne Europa».

Her er en liste over en del av de forholdene som ble avdekket gjennom ETFs prosjekt (prosenttallene i parentes angir andelen av sjåfører som var omfattet av de ulike forholdene):

  • Sjåførene tilbringer fra 3 til 12 uker i vertslandet før de kan returnere til hjemlandet (60%).
  • Det overveldende flertall av sjåfører bor i bilens førerhus, inkludert i helgene (95%), og 80% av sjåførene tilbereder også sin mat der.
  • Det er stor mangel på parkerings- og rasteplasser, og sjåførene mangler penger for å kunne bruke dem som finnes. Dermed har de stort sett heller ingen tilgang til toalett-fasiliteter.
  • Storparten (70-75%) av en svært lav ‘lønn’ betales i form av diettsatser (€40 pr dag). Dermed sparer arbeidsgiveren skatter og avgifter, mens arbeidstakerne mister sosialforsikring.
  • 60% av sjåførene ble betalt per km kjørt (€10 per 100 km), og ikke per time.
  • En fjerdedel av sjåførene fikk ikke feriepenger.
  • Den gjennomsnittlige daglige arbeidstid lå på 11,5 timer, ukentlig på 57,5 timer.
  • 4 av 5 sjåfører fikk ikke betalt for lasting og lossing.
  • 60% av sjåførene kuttet ofte de påbudte 45 minutters pause etter maks. 4,5 timers kjøring.

Etablering av postkasse-selskaper i lavkostland utgjør et hovedproblem. ETF konstaterte at transportselskaper gjennom slik organisering var i stand til å redusere lønns- og sosiale utgifter med opptil 90-95%. Sjåfører ble rekruttert gjennom et bemanningsbyrå i et land, på oppdrag av et transportselskap registrert i et annet land, med et for arbeidsgiverne svært fordelaktig skatte- og avgiftsnivå. Sjåførene opererte så i tredjeland, hovedsakelig i Vest-Europa.

Det er ikke uvanlig at sjåfører må signere både to og tre arbeidskontrakter – en for hjemlandet, en for myndighetene i det landet man opererer i, og i enkelte tilfeller også en tredje, som fastlegger de reelle lønns- og arbeidsforholdene.

Klassekompromiss under avvikling

Slik ser det altså ut innafor et EU som gjennom lang tid har yndet å framstille seg som «det sosiale Europa». En rekke av de beskrevne forholdene er i strid med eksisterende lov- og regelverk, men manglende prioritering av kontroll og håndheving gjør det mulig å operere på siden av loven.

Disse dramatiske tilbakeslagene innen arbeidslivet må forstås på bakgrunn av de dominerende utviklingstrekk vi har sett så vel i Europa som internasjonalt de siste tiårene. Økonomisk krise og stagnasjon, markedsliberalismens offensiv, avregulerte markeder, massearbeidsløshet og massive angrep på fagbevegelsen har resultert i dramatiske forskyvninger i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Selve det historiske klassekompromisset, som dominerte perioden etter andre verdenskrig og fram til kapitalismen på 1970-tallet igjen gikk inn i en vedvarende krisetilstand, er i oppløsning og avvikling. En epoke går mot slutten.

I dette scenariet er det ikke bare fagbevegelsen og arbeidsforholdene som svekkes. De økonomiske og sosiale forskjellene er også dramatisk forverret – gjennom massiv omfordeling nedenfra og opp. Dette henger selvfølgelig sammen, fordi det var fag- og arbeiderbevegelsens organisatoriske og politiske styrke som var avgjørende også for fordelingspolitikken.

Arbeidende fattige, som ble et begrep i USA på 1980- og 90-tallet, er nå et like omfattende problem i Europa og utgjør omkring 10 prosent av arbeidsstyrken, i Tyskland over 20 prosent. Elitene i Europa bruker nå krisa som påskudd til å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. Sånn sett kan vi si at den styrtrike amerikanske finansspekulanten Warren Buffet hadde en dekkende beskrivelse av situasjonen da han for noen år siden uttalte at «det foregår en klassekrig, og min klasse vinner».

Politisk og ideologisk krise

I denne dramatiske situasjonen opplever vi en fag- og arbeiderbevegelse som er fullstendig på defensiven – og inne i en dyp politisk og ideologisk krise. Mens ledende EU-byråkrater kan få seg til å si ting som at «den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger, er en saga blott» (sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, i E24, 24.2.2012), klamrer fagbevegelsen seg til forestillingene om sosial dialog, konsensus og kompromisser, uten å erkjenne det åpenbare: kapitaleierne fossror bort fra klassekompromisset. Fagbevegelsens maktgrunnlag for å kunne få innflytelse gjennom denne dialogen er i realiteten betydelig svekka.

Innen EU skjerpes klassepolitikken. I tillegg til at markedsliberalismen er grunnlovfestet som EUs økonomiske modell (Roma-/Lisboa-traktaten m.m.), har vi de siste årene opplevd et rush av nye pakter og direktiver som svekker og innsnevrer fagbevegelsens makt (Europakten, Det europeiske semester, Utstasjoneringsdirektivet og Tjenestedirektivet), i tillegg til den såkalte Lavalkvartetten (fire dommer fra EF-domstolen som alle begrenser fagbevegelsens mulighet til å føre kamp). Streikeretten er innskrenket så vel i EU som i flere EU-land, og myndighetene har satt tariffavtaler ut av kraft og lønna ned i minst 12 medlemsland. Da Europakten ble vedtatt i 2011, rant det over selv for den moderate og konsensusorienterte generalsekretæren i Euro-LO, John Monks: «EU er på kollisjonskurs med et sosialt Europa […] Dette er ikke en pakt for konkurranseevne. Det er en pervers pakt for redusert levestandard, større forskjeller og mer atypisk arbeid.» (Pressemelding, 4.2.2011.)

Fra defensiv til…?

Å omsette en slik erkjennelse til en strategi for å møte arbeidsgivernes og høyresidas konfrontasjoner og angrep med kollektiv motstand, klarte europeisk fagbevegelse imidlertid ikke. I europeisk fagbevegelse dominerer fortsatt illusjonen om et eksisterende klassekompromiss der den såkalte sosiale dialogen i all fredsommelighet skal gi resultater. Det tar åpenbart tid før den nye og brutale virkeligheten siger inn.

Også her i landet sitter erkjennelsen av at fagbevegelsen er svekket og på defensiven åpenbart langt inne. Dette på tross av at arbeidslivslovgivningen svekkes og undergraves, at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet sprer seg og at markedskreftene styrkes. Det NHO man baserer samarbeidet i den norske modellen på, støtter nå helhjertet de blåblås politikk for mer marked og mindre demokrati, vil desentralisere lønnsfastsettelsen, kjemper mot allmenngjøring, vil avvikle havnearbeidernes historisk tilkjempede rettigheter og vil ha lovfestet minstelønn. Summen av dette representerer en omfattende forskyvning av styrkeforholdene i arbeidslivet. Heller enn å møte dette med mobilisering og styrkedemonstrasjon, opplever vi at det snarere proklameres «bærekraftsalternativ» uten noen konsesjoner eller løfter fra arbeidsgivernes side.

Oppløsningstendensene innen arbeidslivet er den største trusselen mot arbeid og velferd. Får dagens styrkeforhold fortsette, står den nordiske modellen for fall. Situasjonen roper med andre ord etter nye kamp- og arbeidsmetoder. I denne sammenhengen har fagbevegelsen mye lærdom å hente fra sin historie – særlig den før klassekompromissets fase, da man kjempet fram de styrkeposisjonene som tvang arbeidsgiverne til forhandlingsbordet og dermed la grunnlaget for at det såkalte to- og trepartssamarbeidet kunne gi resultater.

 

Asbjørn Wahl er daglig leder i For velferdsstaten

KampanjeStøtt oss

34 KOMMENTARER

  1. Men folk i spania , Hellas og Europa for øvrig protesterer knapt. De vil bli i EU og stemmer på kriminelle som tsipras. Da kan folk takke seg selv. Det er ikke sånn at folket alltid har rett.

  2. Ja.!

    Jøss. LO og AP vil jo ha det slik.
    Hva faen protesterer de ansatte mot?
    De har jo for Helv#¤ stemt inn sine representanter.

    De kan til helvete takke seg sjøl for paringen mellom AP og LO.
    I disse organisasjonene ledes de dumme av de dummeste.

    Landet vår kan de i hvertfall ikke sette pris på.
    Kan det være så jævlig vanskelig det da..

    Eller jeg jeg bare så uvitende? / Dum?

  3. Min absolutte overbevisning er at skal vi beholde velferdsstaten må vi innføre en demokratisk økonomi med demokratiske markeder! I en verden som er på full fart inn i den ene verdensveggen etter den andre, ser jeg ingen annen mulighet. Det at lavstatusarbeidere stadig tynes for lønninger er meget alvorlig, og er som å gi full gass inn i den første og alvorligste av verdensveggene, «affordability»-veggen: http://1.bp.blogspot.com/-bJ2vz_uTKM8/Vn_ySgD4QUI/AAAAAAAApGU/xGdpM_C1jBc/s1600/23-affordability-is-the-first-energy-related-limit-of-a-finite-world%2B-%2Bblog.png

    Steigan har i flere artikler gjort det klart at vårt politiske demokrati har blitt en til en vits og et skuebrødsdemokrati. Jeg har over hodet ingen tro på det politiske demokratiet i en verden som stadig blir fattigere og overflømmes av økologiske kriser. Det politiske demokratiet kan kun overleve under de kapitalistiske markedene så lenge det finnes rom for vekst. Det gjør det ikke lenger.

    Som jeg skrev det i en annen kommentar hos bloggeren Eivind Berge i formiddag:

    «Det idiotiske med vårt økonomiske system er at det forutsetter stadig mer effektivitet på bekostning av resiliens. Uten effektivitetsøkning kollapser systemet, men pga. dette vil alt av resiliens være fjernet når den industrielle sivilisasjon først kollapser. Man kan virkelig si at vi sager av den greina vi sitter på!

    Slik sett var det utrolig synd at sivilisasjonen ikke kollapset på 1970-tallet, med oljekrisa da. Den gang hadde vi mer resiliens å falle tilbake på enn nå.»

    Terje Bongard var meget skuffet over den kalde skulderen han fikk fra fagforeningene! Han ønsket å samarbeide med dere, men dere avviste ham med samme ignoranse som Norges forskningsråd. Hadde dere støttet ham kunne vi nå vært i god gang med å bygge det neste systemet.

    Å mimre om storhetstiden til det systemet som var er spilt møye. Alt vi har er bygd opp av gjeld og falske løfter som aldri kan innfris. Les Gail Tverberg på OurFiniteWorld dot com.

    Som Terje Bongard nylig svarte meg da jeg tipset ham om forelesningen på You Tube med tittel «A birds eye view of the future – Nate Hagens speaks at UH Hilo»:

    «Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.»

    Fagforeningene har ingenting å gå for som kan erstatte vekstøkonomien! Man kan mimre og filosofere og publisere tonnevis med triste fakta, så lenge dere ikke har en engasjerende visjon å strekke dere etter for å erstatte vekstøkonomien, blir det hele som å kave i kvikksand.

    Alle som leser Steigans blogg har vel nå fått med seg min markedsføring av Bongards samtale hos Levevei mens han ennå hadde gløden: «Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati»

    Allikevel, kommer dere og banker på døra hans en kveld med ønske om hjelp til å utarbeide et nytt system og en ny visjon som kan erstatte vekstøkonomien, slik at dere får noe MER å strekke dere etter, tenker jeg nok det finnes ei glo dypt der nede som kan vokse og fatte ild!

    • Leste nettopp den nest siste kommentaren av Tverberg i diskusjonsfeltet på hennes blogg, og denne forklarer meget godt hvor uhyggelig nær «affordability»-veggen er nå!

      «The not-so-minor detail is that the debt reset would wipe out banks, insurance companies and pension plans. The other issue of importance is that in order for it make economic sense to produce commodities, their prices need to be “kept up” at a high enough level to make commercial production feasible. The way a high price is maintained is through a combination of rising wages and rising debt levels. Neither of these is currently working, and the debt jubilee would seem to make the situation worse.

      We have been having a major problem with wages falling too low, in part from competition with globalization (and low wages elsewhere) and in part from competition from mechanization. Human labor (as labor) is no longer with much, when fossil fuels can statute for human labor.

      With wages not keeping up, the only option is increased debt. But has stopped working as well–debt levels have gotten too high. Also, with low wages, people cannot afford more debt.

      Once we do a debt jubilee, it seems like it will be much harder to add debt in the future. For one thing, banks will be gone.

      Commodity prices will stay in the basement, leading to the end of all commercial production of commodities. That leaves us in a pretty bad place: no food, soon no water from our current sources, no electricity, no oil and gas, etc.»

      https://ourfiniteworld.com/2016/02/08/the-physics-of-energy-and-the-economy/comment-page-28/#comment-82854

      La det være klart at når vi treffer «affordability»-veggen, som jeg lenket til i kommentaren over, betyr dette slutten på all produksjon av forbruksvarer, som mat, vann, elektrisitet, olje, bensin osv…

        • Kanadiske sølvmynter er billigst hos Rasmussen på Hamar. Østerriske sølvmynter er billigst hos Tavex i Oslo, husker ikke navnet i farten. Tavex selger også den vakreste sølvmyntene, som er australsk, men denne er nok noe overpriset. Men skjønnhet har jo også en verdi.

          • Ps! De kanadiske sølvmyntene leveres i meget solide, passe store plastkapsler, som er ypperlige for nedgraving og bortgjemming. Man bør imidlertid sørge for å grave ned/gjemme bort kapslene over et stort område. Får noen først nyss om at det kan være gravd ned sølvkapsler i et område, vil det nok ikke vare lenge før det kommer folk med metalldetektorer og saumfarer landskapet. Så det bør nok være minst 500 meter mellom hver kapsel.

            Det er uansett bra at det finnes sølvmynter å få kjøpt nå som vi går mot det kontantløse samfunnet. Når vi får et kontantløst samfunn og rentene på innskudd settes ned til minus 5-10 prosent, vil det nok bli en voldsom rift etter sølv- og gullmynter som en alternativ plassering av penger. Jeg har vanskelig for å se at det kan være mulig å forby mynter av edelmetaller. Men de kan nok bli fryktelig dyre når alle skal veksle inn sparepengene sine, så det kan være lurt å være føre var.

          • Det kan nok også være lurt å grave ned kapslene i forskjellige områder. Hvis folk etter kollapsen vet at du handler med sølvpenger og har disse i et bestemt område, vil de nok ligge på lur når du skal av sted etter en ny kapsel. Har du kanskje 10 områder vil de aldri vite hvor de skal ta deg eller hvor/hva du skal, og du vil være mye tryggere.

    • Råd til Norges Forskningsråd. Dere bør snarest gi NOEN råd om at det bør forskes på grådighet – og starte arbeide med en global opplysningstid. Kunnskap er vegen ut av den møkka vi nå står midt oppi.

      • Bongard er Norges fremste ekspert på grådighet. Den gode nyheten er at menneskets grådighet kan temmes gjennom inngruppa! Bongard vet det som er verdt å vite om grådighet. Men Norges forskningsråd ville ikke gi ham midler til å temme den. Grådigheten trives best i store samfunn.

        «Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt.» – Terje Bongard

        • Det indre liv i Norges Forskningsråd er historien om karrierejag og posisjonering, og nesten bare det. Dette er direkte sitat fra en ærlig venn som fremdeles jobber der, og som selv har mestret spillet godt nok til å ha sikret seg en toppjobb i en av Forskningsrådets mest interessante avdelinger. Jeg kunne (men kan jo ikke) fortalt noen anekdoter knapt noen ville trodd, men vil i hvert fall nevne at det med blandet hell ble forsøkt å «ta et oppgjør med byråkratiet» (intet mindre! :D), da i betydningen rydde kontorpulten for absolutt alle dokumenter (alt uferdig arbeid), sette i permer og legge i kasser, skru av pc’en og sitte med beina på bordet og åpen dør fra ni til tre fem dager i uka, kun avbrutt av lange lunsjer og noen få møter der man knapt åpner kjeften, for å se hvor lenge det går før noen reagerer eller etterspør håndfaste resultater av arbeidsforholdet! 😀 Og det skjedde jo bare aldri, akkurat slik vedkommende hadde forutsett. La meg til slutt forsikre om at det ikke er min venns feil at Bongard ikke fikk gjennomslag. De er fagfeller og gamle venner. 😉

          • Takk! Skal videreformidle din kommentar til Bongard. Hva jeg synes er utrolig synd er allikevel at fagforeningene også bevisst har oversett ham. De burde fremdeles ha midler til å kunne hjelpe ham fram. Snart er løpet kjørt, hadde fagforeningene gitt ham midler og støtte i 2014, kunne de nå i samarbeid med Bongard vært på god veg til å utforme et nytt system som seriøst kan utfordre det kapitalistiske systemet. Fagforeningene bør snart innse at det gamle politiske systemet hverken kan eller vil hjelpe arbeiderklassen. Som Petros skriver det hos FreeLab: https://freelabeng.wordpress.com/the-freelab-manifesto/

            «WE BELIEVE that the political class, despite its official claims, is neither willing nor able to reverse the process, but rather amplifies it to protect its own privileges and political survival.»

            Med Bongards RID-modell ville den politiske klassen feies av bordet, og vi ville alle blitt del av den politiske klassen!

          • @Øyivind
            Takk selv! Jeg kommer ofte nærmere optimistmodus og konstruktive tanker av å lese dine kommentarer.
            Terje B. kjenner historien godt, vi har kommunisert litt pr. epost. 😉

          • Takk! Hyggelig å høre at jeg ikke befinner meg totalt alene i mitt lille univers. For de fleste oppfattes jeg nok som en som befinner seg i ytterkanten av galaksen. Utrolig inspirerende at du har tatt til deg tankene til Bongard, ikke mange har gjort det. De fleste vil ikke vedkjenne seg hvor styrt vi er av biologi.

            Ellers skriver du jo selv langt mer drivende enn hva jeg gjør, og er utvilsomt meget mere belest!

          • @Øyvind: Jeg er ikke i tvil om at Bongard har rett. Om enn kanskje noe ufullstendig i resonnementene ang. den betydelige motstand mot de ønskede endringer som jeg tror ligger innebygget i hans egne faglige konklusjoner.

            Det skal ikke så veldig mye press til før det tynne sivilatoriske eggeskallet sprekker, og menneskedyret fremstår utilslørt i all sin prakt og gru. Et av problemene med å gjennomføre en storstilt snuoperasjon mot en økonomisk og samfunnsmessig organisering ala inngruppemodellen, er at idéen strider mot de egoistiske interessene til en del folk som tjener på at ting er som de er nå, disse folkene fungerer på akkurat samme måte som oss andre i så henseende, og vil hensynsløst forsvare tingenes tilstand mot enhver endring som undergraver deres makt og autoritet.
            De nye systemene vil måtte oppstå som i utgangspunktet midlertidige systemer for overlevelse når sammenbruddet evt. ikke kan ignoreres lenger. Derfra vil vi i beste fall kanskje kunne velge bedre veier fremover, i verste fall blir det alle mot alle, mer eller mindre. Jeg ser vel for meg at i et maktvakum vil det fort dukke opp noen med svært lite demokratiske idéer og forholdsvis mye handlekraft (/ ildkraft) som driter i inngrupper, bare de får maten og kvinnfolka de mener de trenger. Og det er jo en grunn til at despoter og diktatorer blir snikmyrdet. De abdiserer f.eks. aldri frivillig.
            Potensialet for diktatorisk maktutøvelse ligger utvilsomt i fler enn dem som til enhver tid vinker fra balkongen og kysser små barn på pannen før de sender dødsskvadroner på foreldrene. Det finnes nok av folk som må bastes og bindes og mates med skje borti et hjørne av hulen dersom de ikke skal slå ned alle i nærheten og utrope seg selv til den nye kongen ved første anledning, og som alltid knuse enhver drøm om et liv i frihet, fred og fordragelighet for «folk flest». Hvordan skal vi stagge dem uten bruk av den volden de selv ikke nøler med å bruke for å nå sine mål? Og når vi igjen velger volden som forsvar for vårt (nye) system når det må til, hvordan hindre at vi slår barnet ut med badevannet og blir den nye drittsekken selv? De gamle pasifistiske dilemmaene er ikke løst eller gått av moten.

            Ytterkanten av galaksen? Du er vel til enhver tid akkurat i midten av der du er, tenker jeg, og så får den fordømte galaksen bare forsøke å være litt smidig hvis den vil være med på tur. Og «psykisk kan du være sjøl,» som Bjella synger. 😀

          • @AF, ja hvordan løse problemet med psykopaten i inngruppa, og hindre at han manipulerer sin gruppe til å sende seg selv videre oppover i systemet? Det blir jo, som en følge av nymotens barneoppdragelse, stadig flere psykopater i «velferdssamfunnet»!

            – Episode 48: Psykopatene blant oss (ikke alle har evnen til empati): http://www.levevei.no/2012/10/episode-48-psykopatene-blant-oss/

            (Til høyre i margen under «Related posts» har jeg selv oppsummert mine tanker om moderne barneoppdragelse med utgangspunkt i podcasten.)

            Med våre velferdsidealer og alle de puter vi syr under armene på våre håpefulle små, frykter jeg at dagens velferdsmodell fungerer som den reineste inkubatormaskinen for små, nusselige psykopatemner. Fortsetter utviklingen kan man om noen år ved en implementering av RID-modellen, i verste fall risikere å hamne i inngruppe med en 5-6 psykopater. Heller ikke særlig lovende, og noe man bør tenke nøye gjennom ved en innføring av modellen.

          • @ØH

            Vedr. bortskjemming og bjørnetjenester: Staten syr poser under øynene på ungdommen. Makan.

          • Oppløftende svar fra Terje Bongard!

            «Mnei, dette blir for mye konspirasjonsaktig, Øyvind… psykopatbegrepet brukes her alt for vidt. Vi klarer nok å ta avgjørelser og avstemminger mot folk som viser tegn på sykdom. Husk at RID-systemet vil være svært stabilt mot raringer og weirdos, ikke slik som eksempelvis det amerikanske «demokratiet» framstår for tiden….» – Terje Bongard

            https://www.facebook.com/groups/111326778900813/permalink/1130238033676344/?comment_id=1133618916671589&notif_t=group_comment_reply

          • @ØH: Jeg er ikke på FB, og kommer aldri til å være på FB. Sånn er det bare.

            Når det gjelder psykopatbegrepet har mange av oss lett for å strø det rundt litt vel raust, ja. Jeg også, sikkert.

            Men jeg tror en forskjell på mitt og Bongards utgangspunkt er at han ser for seg en fredelig og frivillig overgang til et radikalt annerledes system fra bunnen av, der fornuften og sindigheten råder i prosessen, og man i grunnen bare har satt en strek over alt som var.

            Jeg ser for meg at det nye må bygges under en tilstand av kaos og anarki i den verste betydningen av ordet anarki (nok en upresis, folkelig bruk av et fint ord) som følge av sammenbrudd i omtrent alle eksisterende økonomiske strukturer, infrastrukturer og maktstrukturer, og der folk konkurrerer på livet løs om livsnødvendigheter. Et skikkelig dystopisk post-catastrophy scenario Hollywood verdig er i grunnen det jeg klarer å tro mest på, dessverre, og der blir våre gamle kategorier som «psykopat» etc. helt irrelevante. Det kan bli nådeløst, og det jeg mener er bare at folk er opportunister og de sterkeste og mest egenrådige vil klatre fort opp i nye, lokale nettverk. Ingen fornuft eller demokratisk idé kan hindre det. Folk er ikke like, og noen vil utvilsomt mestre en slik situasjon langt bedre enn andre.

            Jeg har dessverre inntrykk av at mange ikke klarer å begripe hvor inni h*****es farlig og kaotisk det kan bli, og tror at vi kan snakke, skrive og stemme oss til overlevelse og et bedre samfunn. Jeg tror vi må slåss, flykte, drepe eller dø. Og jeg mener Bongards faglige konklusjoner om menneskets natur peker nettopp mot denne muligheten, selv om han personlig er en større optimist enn meg. Hvordan han kan være det på annet grunnlag enn ren trass får du spørre ham selv om. Jeg mener det han har gjort, er å sette en solid spiker i håpets kiste og nærmest bevist hvorfor det er for sent og må gå i dass med hele sivilisasjonsprosjektet. Og derfor mener jeg at jeg er sikker på at Bongard har rett i beskrivelsen av problemet, men bommer på konklusjonen. Dersom beskrivelsen stemmer, er problemet i mine øyne egentllig uløselig, og vi er fortapt, for å bruke et poetisk uttrykk.

            Jeg har jo forsåvidt forsøkt å spørre rett ut her, både Steigan og andre, hvor denne optimismen kommer fra midt i all elendighetsbeskrivelsen, og svaret har vel i kortversjonen vært at man er optimist av natur og fordi man har lyst, mer enn på fornufts- og logikkbasert grunnlag. Kanskje er dette for noen en nødvendighet for å kunne leve i det hele tatt. Jeg har desssverre ikke den muligheten innebygget i hodet mitt selv. Her får vi bare ta det som kommer på strak arm. Djevelen kommer i hvert fall ikke til å ha noe overraskelsesmoment på sin side når han banker på her.

            Ha en fortsatt fin dag, alle sammen. 🙂

          • Ja, Terje Bongard kan nok tross alt karakteriseres som en nokså optimistisk «peak oiler», omtrent på linje med Nate Hagens, og dette er nok en del av grunnen til at Bongard også likte energidelen i forelesningen til Hagens meget godt. Personlig satte jeg mest pris på etologidelen (læren om atferd), og det er ikke dårlig når Bongard roser det atferdsøkologiske stoffet til Hagens og måten han presenterer det på som forbilledlig!

            Vil derfor anbefale å se denne forelesningen av Hagens ved universitetet for Hawaii, for de som kun ønsker å se den atferdsbiologiske delen begynner denne ved 37 min., og Bangard anbefaler spesifikt 40.20 og 45.50.

            – A bird’s eye view of the future – Nate Hagens speaks at UH Hilo: https://www.youtube.com/watch?v=UZt1UoL392A&feature=youtu.be

            Gail Tverberg derimot er IKKE en «peak oiler», men en «peak affordability’er», og har med sin teori hisset på seg mange tradisjonelle «peak-oilere», inklusive erkedruiden ser det ut til.

            Etter hennes syn vil økonomien kollapse først og fremst som en følge av lavere kjøpekraft for arbeiderklassen, slik at etterspørselen etter forbruksvarer synker til under produksjonskostnadene. Eksport av arbeidsplasser til lavkostland og økende robotisering vil etter hennes syn forsterke trykket på arbeiderklassen, slik at denne til slutt får så lav kjøpekraft at bunnen faller ut av økonomien.

            Hittil har vi klart å kompensere for den lavere kjøpekraften til arbeiderklassen med stadig stigende gjeld. Men etter Tverbergs kalkulasjoner nådde verden «peak finance» i 2014, samme året som Norges forskningsråd avviste Bongards MEDOSS. For meg står det som en skjebnens ironi at MEDOSS, som kunne reddet verden fra konsekvensene av «peak finance», ble avvist samme året som vi så «peak finance». Konsekvensene av «peak finance» er etter mitt syn langt alvorligere enn av «peak oil». Personlig har jeg utpekt 2014 til det svarteste året i verdenshistorien, så vidt jeg kan se er jeg den eneste som har kommet til denne konklusjonen.

            Ellers vil jeg takke for dine bidrag til denne diskusjonstråden, som jeg synes har mange fine poenger. Når jeg får tid vil jeg forsøke å gjøre et utdrag av det beste for å poste det på min egen lille blogg.

            Ps! Bongard skal holde foredrag om etologi under årsmøtet til Foreningen Norske Etologer i Trondheim 12. mars. De som har mulighet bør prøve å få med seg dette.

          • ØH: Sjekker forelesningen til Hagen. Takk for tips ang. Terje B. i Trondheim. Det blir klin umulig for meg å overvære seansen, men satser på at du eller noen med TBs velsignelse filmer det hele med ustø mobil og legger ut på tuben senere. 😉

            Og som du nevner: Du får jo bare klippe og lime og låne av hjertens lyst til din egen blogg. Stå på!

  4. Ennå en bra analyse av forholdene i arbeidslivet, men har vi ikke nok kunnskap om forholdene. Hva med å få en slagkraftig strategi om hvordan fagbevegelsen skal nå sine mål. Lederne i den politiske og faglige arbeiderbevegelsen er erklærte markedsliberalister og må fjernes fra sine verv. Det er EU og EØS-avtalen som er problemet. EØS-avtalen må bli sagt opp snarest mulig, men vi trenger ingen handelsavtale med EU. Vi skal handle med hvert enkelt land, uten innblanding fra markedsliberalistene i Brussel. Vi hadde en handelsavtale med EU fra 1973 til 1993. Vårt land tapte hver dag og måtte tilpasse seg flernasjonale selskaper og globale finansinstitusjoner. Vi må tilbake til den tiden hvor det var regjeringen og Stortinget som vedtok lover og forskrifter. Uten makt til de folkevalgte er fagbevegelsen uten politiske innflytelse. Hva er hensikten med å velge folk inn på Stortinget når avgjørelsene fattes i Brussel, hvor korrupsjon og lobbyister har full kontroll? La oss ta en strategidebatt.

  5. «There are many other limiting factors. Fresh water is a major problem, throughout much of the developing world. Adding more people and more industry makes the situation worse.

    One problem with globalization is a long-term tendency to move manufacturing production to countries with ever-lower standards in many ways: ever-lower pollution controls, ever-lower safety standards for workers, and ever-lower wages and benefits for workers. This means that the world becomes an ever-worse place to work and live, and the workers in the system become less and less able to afford the output of the system. The lack of buyers for the output of the system makes it increasingly difficult to keep prices of commodities high enough to support their continued production.

    The logical end point, even beyond globalization, is for automation and robots to perform nearly all production. Of course, if that happens, there will be no one to buy the output of the system. Won’t that be a problem?

    Adequate wages are critical to making any system work. As the system has tended increasingly toward globalization, politicians have tended to focus more and more on the needs of businesses and governments, and less on the needs of workers. At some point, the lack of buyers for the output of the system will tend to bring the whole system down.

    Thus, at some point, the trend toward globalization and automation must stop. We need buyers for the output from the system, and this is precisely the opposite of the direction in which the system is trending. If a way is not found to fix the system, it will ultimately collapse. At a minimum, the trend toward increasing imports will end–if it hasn’t already.»

    https://ourfiniteworld.com/2016/03/01/why-globalization-reaches-limits/

    • «As the system has tended increasingly toward globalization, politicians have tended to focus more and more on the needs of businesses and governments, and less on the needs of workers.»

      Hva som er bra med artikkelen til Wahl er at den fokuserer på forholdene for arbeiderne! Når alt kommer til alt er det forbruksvarer som driver økonomien, og har ikke arbeiderne råd til disse faller det økonomiske systemet sammen. Det er dette vi ser nå, og med økende robotisering øker presset på arbeiderne ytterligere.

      Uansett, situasjonen er slik nå at selv om vi midlertidig får opp igjen forbruket, er det kun RID-modellen til Terje Bongard som har nok innebygget resiliens til å stå imot en verden som stadig blir fattigere på ressurser og hvor de økologiske krisene tiltar for hvert år som går.

      Så igjen er min oppfordring til fagforeningene, gjør implementeringen av RID-modellen til prioritet nr. 1!

  6. Uansett vi må gå fra «mest ting vinner livet» til «lykkeligst uten konsum varer vinner livet» og i den slengen så må vi skape en demokrati der penger ikke skal kunne påvirke de folkevalgte og media i dagens utstrekning. Får vi til det uten en samfunnskollaps først (økonomisk og økologisk) …. Lov og håpe men……

    • «I believe that the ideal for a post-scarcity economy must involve developing and using our capabilities as fully as possible. Rather than the corporate right’s ideal of autonomy in how you spend your money, we need an ideal of autonomy based on how you spend your time. We need to move toward simpler living both for environmental reasons and because we would be better people if we spent less of our time making and spending money and more time exercising to improve our health, more time raising our children, and more time developing and using our talents.

      The ideal of the religious right made sense in pre-modern times, when economic life was unchanging and traditional values were unchanging.

      The ideal of the corporate right made sense during the early industrial revolution, when most people lived in poverty and there was an urgent need for economic growth and more money.

      The new ideal of the left must make sense in a future when we have enough economically and when a better life depends on what you do rather than on how much you consume.» – Charles Siegel

      https://blog.p2pfoundation.net/politics-and-the-good-life/2016/03/03

      • «The new ideal of the left must make sense in a future when we have enough economically and when a better life depends on what you do rather than on how much you consume.» – Charles Siegel»

        Ja men si det til dagens hiraki/elite som styres av tilvekst og da spesielt tilvekst i det monetære systemet hvilket gir et fåtall en gigant rikdom og så er det en «kick the can» strategi 😉

        Dagens hierarkier styres av penger/gjerrighet og ikke av demokratiske hensyn og samfunnshensyn og folket går til valg på feil informasjon da media er kjøpt og eid av en elite som kun funderer på hvordan man kan redde sitt eget når det nå går som det kommer å gå i et samfunn som bygger på tillit som fundament (ironi).

        Blir ikke mange «vinnere» etter denne festen….

  7. «Reply
    Gail Tverberg says:
    March 4, 2016 at 6:14 pm
    I think there are two questions that can be asked:

    1. Can we really fix our inequality problems using Universal Basic Income, as part of the solution?

    2. Can we perhaps prevent the roof from collapsing for a short time by “printing some money” and mailing it to consumers as a sort of Universal Basic Income to supplement to the income they otherwise earn?

    The answer to the second question is, “Perhaps yes – It might be worth trying for a short time.”

    The answer to the first question is, “No.” Our basic problem is an economic system that won’t work any more. Workers are no longer earning enough income to afford the goods and services the economy produces. Their inability to buy enough cars, homes, and other goods is causing commodity prices to fall too low, relative to the cost of production. At best, we can temporally trick the system into operating as if there is enough to go around–my second question.

    In order to provide a Universal Basic Income without running a huge deficit, it would be necessary for wages to be very flat. It is hard to make such a system work. If people don’t need to work to earn an income, many of them won’t. There have been many experiments with collectivizing economies, including China’s “Great Leap Forward” in 1958 to 1961. The results have not been good. Even Cuba, which has tried giving people a basic income as long as anyone, is now introducing elements of capitalism. Cuba is finding that the overall output of the system is too low, without people needing to work for what they earn.»

    «Reply
    Øyvind Holmstad says:
    March 4, 2016 at 6:41 pm
    “Thanks Øyvind, but still do not have these important critics cracked the code with monetary sense, or seen that the only thing Elinor Ostrom is missing, is understanding the ingroups greater importance to political control ….” – Terje Bongard

    (Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard)

    Neither have you, because these things are still not explained in English language. It can only be figured out by people reading Norwegian. Luckily Terje Bongard is now translating his book “The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution” into English language all by himself.

    Either Mao or Castro understood the slightest bit of human behavioral ecology. Once implemented the RID-model will become extremely stable, making it possible with very flat wages.»

    Kommentarutvekslingen med Gail Tverberg kan leses her: https://ourfiniteworld.com/2016/03/01/why-globalization-reaches-limits/comment-page-4/#comment-83192

    To ting er viktig!

    A) Tverberg forklarer at hovedproblemet er at arbeiderne ikke lenger har høye nok lønninger til å holde økonomien flytende. Dette skyldes robotisering, globalisering, minskende avkastninger på alle former for energi og ressurser, samt økologiske problemer.

    B) Tverberg innser at økonomien kan fortsette hvis vi finner en måte for å holde lønningene veldig flate og lave. Dette mener hun ikke er mulig. Jeg mener dette skyldes at hun ikke har forstått inngruppestørrelsens betydning for politisk styring.

    I det minste hyggelig at Tverberg indirekte innser at RID-modellen i teorien er mulig, selv om hun hverken forstår den eller tror på den!

    Men så ble da også den vitenskapen RID-modellen bygger på utviklet etter Mao og etter at Castro tok makta. At et flatt system er prøvd før er ikke et argument så lenge de manglet kunnskapen. Det tok jo også en stund før de fikk det første flyet på vingene, da de manglet kunnskapen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.