CO2-utslipp og klimaendring – noen enkle fakta og noen ikke fullt så enkle konklusjoner om å legge om til fornybar energi

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 konkluderte med å begrense økinga i den globale gjennomsnittstemperaturen til godt under 2 °C over førindustrielt nivå og å strebe etter å begrense økinga til maksimalt 1.5 °C. Hva vil dette kreve av praktiske tiltak? Hvor raskt må kull, olje og gass fases ut? Er målet i det hele tatt realistisk?

For å kunne svare på slike spørsmål er det først av alt nødvendig å vite hvordan klimaet påvirkes av utslipp av CO2, metan og andre klimagasser. Det er en enkel sammenheng mellom utslipp og temperaturøking som nå er allment akseptert både av klimaforskerne og av IPCC. Fra den følger en del viktige konklusjoner, oppsummert i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Climatic Change på tampen av 2015. De gir et godt utgangspunkt for å vurdere klimaspørsmålet og klimapolitikken etter klimatoppmøtet i Paris i desember 2015.

Det står strid om klimapolitikken. Oljeindustrien vil forlenge fossilalderen så lenge det går, mens andre kapitalkrefter ser muligheten til å gjøre store penger på de enorme investeringene i fornybar energi som kreves for å erstatte all fossil energiproduksjon.  Hvor i denne økonomiske krigen står den norske politiske og økonomiske eliten? Det skal jeg ta for meg i en påfølgende artikkel.

Men først: hvordan påvirkes klimaet av utslipp av CO2? Og hvilke følger må det få for klimapolitikken?

Hvert eneste tonn CO2 sluppet ut i atmosfæren fører til samme oppvarming, uansett når og hvor utslippet skjedde. Den globale temperaturøkinga på grunn av menneskeskapte utslipp av CO2 er proporsjonal med den totale (kumulative) mengden CO2 som er sluppet ut i atmosfæren siden førindustriell tid.

Figuren under viser en idealisert framstilling. Merk forskjellen på (årlige) utslipp og kumulative utslipp. De kumulative utslippene er summen av alle årlige utslipp i en viss periode, gjerne fra førindustriell tid, ca 1750. Selv om de årlige utslippene avtar, vil de kumulative utslippene fortsette å øke, bare litt langsommere, helt til de årlige utslippene er redusert til nesten null.
CO2forever

Figur 1. En skjematisk og idealisert framstilling av tre ulike utslippscenarioer. Øverst: De årlige utslippene øker lineært inntil de brått stanses ved tre ulike nvivåer. Arealene under kurva uttrykker de totale, kumulative utslippene. I midten: Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ved de tre utslippscenarioene. Nederst: Endringene i atmosfæretemperaturen ved de tre scenarioene. Merk at verken CO2-nivået eller temperaturen avtar nevneverdig selv om utslippene stanses helt. (Kilde)

 

CO2 er den viktigste årsaka til den økende innstrålinga og temperaturstigninga både tidligere og i framtida. En stor andel av CO2 som blir sluppet ut, forblir i atmosfæren i hundrevis av år og lenger.

Noen klimaskeptikere hevder at vi ikke veit nok om det virkelig er økende CO2-nivå som er årsaka til klimaendringene og kjemper imot alle klimatiltak. De spiller et farlig spill. Den dagen vi veit dette 100% sikkert, vil det være for seint.

Klimaendringene er irreversible. Selv om vi stanser alle utslipp av CO2 i dag, vil en stor andel av CO2 i atmosfæren forbli der i tusenvis av år, og temperaturen vil ikke synke igjen til et tidligere og lavere nivå.

Klimaendringene og virkningene av dem lar seg ikke reversere uten at vi aktivt fjerner CO2 fra atmosfæren. Det finnes bare én praktisk gjennomførbar metode for å klare dette, nemlig naturens egen. Planter trekker CO2 ut av lufta gjennom fotosyntesen. Mye går tilbake til atmosfæren når plantene dør og råtner eller blir brent i ovnen, men en del lagres i jorda. Vi kan styrke denne prosessen ved å øke biomassen på Jorda, men det er krevende i et så stort omfang at det vil monne. Særlig ettersom økende temperatur svekker vekstvilkårene i store deler av verden. Å øke plantedekket nok til å akkumulere tilstrekkelige mengder CO2 krever omfattende sosiale, politiske og økonomiske tiltak over hele verden som vil ramme noen mens andre vil tjene på dem. Dette er et stort tema jeg ikke kan ta opp her.

Dersom utslippene ble stansa helt fra i dag av, ville temperaturen stabilisere seg og ikke øke nevneverdig fra nå av. Om temperaturen fortsetter å øke, skyldes det framtidige utslipp.

Ethvert mål om å begrense temperaturøkinga til et visst antall grader innebærer derfor et tilsvarende mål for hvor mye CO2 som maksimalt kan slippes ut, uansett når eller hvor utslippene skjer. Målet om å begrense temperaturstigninga til 2 °C over førindustrielt nivå innebærer at vi bare kan slippe ut en begrensa mengde menneskeskapt CO2, grovt regna 1000 milliarder tonn reint karbon. Mesteparten av dette har alt funnet veien til atmosfæren.

Vi har ikke så mye mer å gå på, som nettsida trillionthtonne.org viser på denne måten. Slik så den ut 1. januar i år. Går du inn på sida nå, kan du se hvor mye utslippene har økt siden da.
TrillionthTonneOrg

Hvert enkelt land har bidratt til temperaturøkinga siden førindustriell tid med en andel som er proporsjonal med hvor stor andel det har av tidligere utslipp, og landets framtidige utslipp vil bidra til framtidig temperaturøking på samme proporsjonale måte.

Hittil har utslippene vært ekstremt ujevnt fordelt mellom landene. Noen få land har stått for nesten alle utslippene fram til nå.

Husk at det er de tidligere utslippene som har ført verden opp i dagens prekære situasjon. Vesten, dvs USA, EU og de andre OECD-landene, står for over halvparten av utslippene siden 1850 som figuren viser.
Cumulative emissions
USA og EU topper med tilsammen 52%. Det er også kolossal variasjon mellom landene i utslipp pr innbygger. Neste figur (fra samme kilde) viser at det bare er tre land der utslippene pr innbygger i 2011 var vesentlig større enn det globale gjennomsnittet: Canada, USA og Russland. (LUCF står for land use change and forestry.)

per_capita_emissions

Også om en tar hensyn til alle faktorer som påvirker klimaet (ikke bare utslipp av CO2), er de historiske bidragene til klimaendringene ekstremt skeivt fordelt, uansett hvordan man måler dem.

Før eller seinere må alle land redusere sine årlige utslipp ned til nesten null.

Så da er det vel for alle land bare å sette i gang for fullt med å redusere utslippene? Problemet er: hvem skal få slippe ut den kvoten vi har igjen før CO2-budsjettet er oppbrukt? De landene som er ansvarlig for utslippene til nå, dvs de rike landene i Vesten, ønsker sjølsagt å sette en strek over tidligere utslipp og stille alle likt fra nå av. I Klimameldinga fra 2012 står det f.eks. at «regjeringen har som langsiktig mål at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut klimagasser» (Meld. St. 21, 2011–2012 s. 9). Fattige land krever større rett til utslipp siden de har større behov for økonomisk vekst, og krever økonomisk støtte og bistand fra de rike landene. Rike land har bedre råd til klimatiltak, osv. Forutsetningene og interessene er så ulike at det er uråd å bli enige om en «rettferdig» fordeling. Trass i at det ville være fullt mulig (og rimelig) å sette opp et utslippsbudsjett som sier hvor mye hvert enkelt land kan maksimalt slippe ut fra nå av. Deltakerne på Paris-møtet klarte naturlig nok ikke å bli enige om et slikt budsjett.

Å gjennomføre tiltak for å trekke CO2 ut av atmosfæren er krevende og byr ikke bare på teknologiske og økonomiske utfordringer. Fordeler og byrder vil bli ujamnt fordelt, noen vil vinne og andre må bære byrdene.

Ei gruppe på 40 forskere fra omtrent 30 vitenskapelige institusjoner har vurdert alle kjente metoder for å fjerne CO2 fra atmosfæren som kan tenkes å være aktuelle. De fant at det er en lang rekke resssursproblemer knytta til bruk av land, vann, energi, matproduksjon og kostnader som må løses før negative utslipp kan bidra noe vesentlig til å nå klimamålene. Å basere seg på negative utslipp eller CCS vil være ytterst risikabelt, særlig fordi det blir mer og mer krevende å stabilisere temperaturen lavere enn 2 grader etterhvert som de kumulative utslippene øker. Dersom metodene for negative utslipp viser seg ikke å fungere, vil vi stå uten en plan B. Å reversere utviklinga vil være umulig, som nevnt ovafor.

Vi veit alle hvordan det gikk med Stoltenbergs prosjekt på Mongstad for å fange og lagre CO2.  «Månelandinga» ble en buklanding med en prislapp på 14 milliarder kroner. Det finnes i dag ingen utvikla teknologi for CCS (carbon capture and storage, fangst og lagring av CO2) som kan anvendes i tilstrekkelig stort omfang, selv om CCS er tatt i bruk noen steder. Billig er det heller ikke, og bidrar til å øke prisen på fossil energi og gjøre den mindre konkurransedyktig overfor fornybare energikilder.

Med andre ord: Vi kan ikke basere oss på at negative utslipp og CCS skal kompensere for manglende klimatiltak. Og uten slike tiltak må utslippsreduksjonene settes i verk så raskt og være så kraftige at den evnen og viljen til effektive klimatiltak som er vist hittil, ikke  er i nærheten av å være tilstrekkelig.

For ethvert temperaturmål innebærer et globalt karbonbudsjett at problemet er felles for hele kloden. Utslippene er lokale eller nasjonale, men siden virkningene er globale uansett hvor utslippet skjer, må  tiltakene være verdensomspennende.

Dette gjør at uvillige og baktunge regimer, som f.eks. USA, har kunnet hindre global enighet om effektive klimatiltak i årevis. At CO2 er en drivhusgass har vært kjent helt siden 1896 da den svenske kjemikeren Svante Arrhenius formulerte sin lov – som brukes den dag i dag – om hvordan en endring av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren påvirker hvor mye strålingsenergi som treffer jordoverflata. Den første klimakonferansen ble holdt i Geneve i 1979, og iallfall siden den andre klimakonferansen i 1990 har forskerne advart om følgene av økende utslipp av CO2. Kunnskapen har vært tilgjengelig og kjent i tiår, men oljeselskapene og storkapitalister som brødrene Koch har brukt store summer på å undergrave troverdigheten til både klimaforskninga og klimaforskerne, godt hjulpet av forskere som har latt seg kjøpe. Grundig dokumentert av Naomi Oreskes og Erik M. Conway i boka Merchants of Doubt. Samtidig har de årlige utslippene bare fortsatt å øke. De kumulative utslippene har økt raskere og raskere.

De globale utslippene av CO2 må reduseres raskt og kraftig om det skal lykkes å holde temperaturen under 2 °C over førindustrielt nivå, for to tredjedeler av de maksimalt tillatte utslippene har allerede skjedd.

For å klare dette med mer enn 66% sannsynlighet, er karbonbudsjettet ca 800 MtC (milliarder tonn karbon, for å regne ut tilsvarende mengde CO2, multipliser med 3.67). Fram til 2013 var de globale utslippene ca 535 MtC ifølge IPCC. De årlige utslippene er nå ca 10 MtC. Vi har da bare 245 MtC å gå på, siden ca 20 MtC ble sluppet ut i 2014-15. Om de årlige utslippene fortsetter som nå uten å bli redusert, vil det framtidige karbonbudsjettet vært brukt opp om 25 år. Tida er i ferd med å løpe ut. For å nå togradersmålet i løpet av dette århundret, må de årlige utslippene reduseres med 4% hvert eneste år. Skal vi være på den sikre sida, er ikke dette raskt nok. Kevin Anderson, Deputy Director ved det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, hevder (fulltekst her) at for å nå togradersmålet må utslippene i løpet av få år bli redusert med 10% pr år framover mot 2050. Dette er nødvendig for å eliminere nesten fullstendig alle utslipp innen da.

Karbonbudsjettet for 1.5 °C temperaturøkning er ca 600 MtC siden 1.5 er 3/4 av 2. Da har vi bare 45 MtC å gå på. Det ville kreve at alle utslipp stanses helt i løpet av 4-5 år.  Dette er sjølsagt fullstendig urealistisk, og en må lure på hva de som vedtok dette i Paris, kan ha tenkt.

Andre forskere opererer med litt andre tall, fordi proporsjonalitetsfaktoren (antall grader temperaturstigning pr tonn karbon tilført atmosfæren) ikke er særlig nøyaktig kjent. Uansett er klimamålet så krevende at det ser helt urealistisk ut uten aktivt å fjerne CO2 fra atmosfæren. Kevin Anderson (se ref ovafor) viser til IPCCs database over utslippscenariorer. Den viser at av de 400 scenarioene som gir en sannsynlighet på 50% eller bedre på å nå togradersmålet, forutsetter 344 av dem at CO2 trekkes ut av atmosfæren (såkalt negative utslipp) i stor skala. Og alle de resterende 56 scenarioene forutsetter at de årlige utslippene nådde toppen i 2010, noe som slett ikke var tilfelle.

De fossile karbonreservene er mye større enn karbonbudsjettet for å nå togradersmålet. Mesteparten av reservene – også de norske – kan ikke utvinnes.

For et knapt år siden publiserte Christophe McGlade og Paul Ekins ved Institute for Sustainable Resources, University College London, en omfattende analyse av hvor mye av de kjente mengdene av kull, olje og gass som må forbli ubrukt om verden skal holde togradersmålet. Her er resultatet:

Våre resultater viser at en tredjedel av de globale oljereservene, halvparten av gassreservene og over 80% av kullreservene må ligge uten å bli utvunnet i perioden 2010-2050 om vi skal nå togradersmålet. Vi viser at å utvikle de fossile ressursene i Arktis og å øke ukonvensjonell oljeproduksjon ikke lar seg forene med å begrense temperaturveksten til 2 °C. Resultatene våre viser at politikernes tendens til å ville utvinne sitt eget lands fossile ressurser raskt og fullstendig strir imot forpliktelsene de har tatt på seg til å arbeide for dette målet. Denne forpliktelsen gjør det også unødvendig å bruke store summer på leitevirksomhet siden den totale produksjonen ikke kan økes selv om en skulle oppdage nye felt.

Merk at det er forskjell på reserver og ressurser. Ressursene omfatter all gjenværende olje, gass og kull som kan utvinnes nå eller seinere med nåværende eller framtidig teknologi, uavhengig av de økonomiske forholdene. Reservene er de delene av ressursene som kan utvinnes med en rimelig grad av sannsynlighet under de nåværende økonomiske forholdene.

Olje

Vi veit ikke presist hvor stort karbonbudsjettet er. Det avhenger av hvor sikre vi vil være på at budsjettet er tilstrekkelig lite til å nå klimamålet. Jo sikrere vi vil være og jo lavere temperaturstigning vi vil arbeide mot, desto lavere budsjett må vi sette opp.

Om klimamålet skal være maksimalt 1.5 °C som Parismøtet satte som ønskelig, må budsjettet reduseres tilsvarende. Et enkelt og omtrentlig regnestykke viser at da må de årlige utslippene fra og med 2016 reduseres med 10% hvert år om målet skal nås innen 2050. Det er helt urealistisk uten omfattende negative utslipp eller fangst og lagring av CO2, som ennå er helt i det blå.

Å hindre at temperaturen øker mer enn 2 °C over førindustrielt nivå innebærer å begrense konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren til 450 ppm (parts per million). Nå er konsentrasjonen ca 400 ppm. Bill McKibben som driver nettsida 350.org, støtter seg på den kjente klimaforskeren James Hansen:

JamesHansen350

Med andre ord, å ta sikte på 2 graders temperaturstigning er global risikosport. Hvert eneste tonn CO2 som slippes ut, fjerner oss fra dette målet. Bare ved å satse på negative utslipp i stort omfang vil det være mulig å senke CO2-nivået. Og det er verden ikke i nærheten av å klare. De framtredende klimaforskerne Kevin Anderson og Alice Bows er enig. Etter det mislykte klimatoppmøtet i København skrev de i en hyppig sitert artikkel at togradersmålet ikke er skillet mellom trygg og farlig klimaendring, men «representerer terskelen mellom ‘farlig’ og ‘ekstremt farlig’ temperaturstigning».

13. Jo lenger høye utslipp får vedvare, desto mer drastiske må kuttene være.

Hadde advarslene og rådene fra klimaforskerne blitt fulgt i 1990, kunne omlegginga til fornybar energi gått rolig og greit. Nå må det drastiske tiltak til, kraftige omstillinger hvert eneste år. Det koster penger, er krevende og kanskje umulig å gjennomføre, og skaper konflikter.

Det er uråd å si sikkert hva framtidas klimaendringer vil påføre oss av utgifter.

Økonomene liker å regne på hva som lønner seg i kroner og øre. Det er stort sett det de kan. For dem er det viktig og nødvendig å regne ut om klimatiltak lønner seg.  Hvor mye lønner det seg å investere i klimatiltak i nå for å unngå utgifter på grunn av klimaendringer i framtida? De negative virkningene av klimaendringene vil vare i hundrevis av år. Ett problem er å anslå hva f.eks. skadene på grunn av stigende havnivå vil koste. Det i seg sjøl blir «tenk på et tall». Like krevende er det å anslå framtidig økonomisk verdi av klimatiltak i dag.

En annen sak er at disse kostnadene ikke kommer fram i økonomenes kostnadsregnskap fordi de ligger langt fram i tid. Dette krever en liten forklaring. Problemet er hvordan en skal sammenlikne utgifter og inntekter som oppstår på ulike tidspunkt. 1000 kroner i dag er mindre verdt enn 1000 kroner om tjue år, for om du setter tusingen i banken i dag til f.eks. 3% rente – kalt diskonteringsrenten – vil den ha vokst til 1806 kroner om tjue år. Tilsvarende regnes en utgift på 1000 kroner om tjue år som tilsvarende 554 kroner i dag, for dette er den summen du måtte sette i banken i dag til 3% rente pr år for å få 1000 kroner om tjue år. Dersom utgiften først kommer om hundre år, verdsettes den bare til 52 kroner. I dette eksemplet er diskonteringsraten 3% pr år. Jo høyere den er, desto mindre verdsettes utgifter langt fram i tid. Og jo lengere inn i framtida en utgift kommer, desto mindre blir den regna som i dag.

Følgen er at «det lønner seg ikke» å treffe tiltak i dag for å unngå skader og problem om hundre år og mer. Dette er ikke bare tankespinn. Slike beregninger blir gjort for å avgjøre om samfunnsmessige prosjekter «lønner seg». En kritisk vurdering finner du her. I tillegg til at det som regel lønner seg å sikre seg mot framtidige skader framfor å bøte på dem når de oppstår, er en slik tankemåte helt forkvakla. Som om alt som angår liv, miljø, helse og velferd bare kan reduseres til et regnskap i kroner og øre. Og som om vi med noen som helst sikkerhet kan vurdere i dag hva ting vil koste om hundre år. Økonomene kan ikke regne seg fram til noe svar for oss. Vi må sjøl gå for det vi mener er politisk viktig og nødvendig.

Temperaturstigning er ikke det eneste problemet verden står overfor.

Selv om Paris-konferansen satte togradersmålet, eventuelt halvannengradersmålet som klimamål, må vi ikke glemme at klimaendringene omfatter langt mer enn økende temperatur. Sånn sett er den økende gjennomsnittlige overflatetemperaturen bare en indikator på at klimaet endrer seg. Dersom følgen bare var at alt ble 1-2 grader varmere, var det lite å bekymre seg over. Men et gjennomsnittstall dekker over store lokale og regionale forskjeller. Noen steder kan bli kaldere, andre ekstremt mye varmere. Noen vil oppleve mere uvær og store nedbørmengder, mens andre områder kan bli ulevelige på grunn av tørke. Økende havnivå er en trussel mot de fleste storbyene i verden. Havvannet blir varmere og surere og ødelegger livsgrunnlaget for mange arter i havet. Det biologiske mangfoldet er trua, arter forsvinner i et høyere tempo enn noen gang før. Spesielt foruroligende er det at temperaturen øker sterkt i arktiske området. Dette kan føre til at permafrosten i tundraen tiner og frigjør enorme mengder metan. Metan er en mye kraftigere klimagass enn CO2, men brytes ned etterhvert. Likevel er klimaeffekten av metan over lang tid 30 ganger større enn av samme mengde CO2. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren øker raskt, og er nå høyere enn den har vært på 800 000 år.

Klimaendringene vil også gripe inn i en rekke andre miljø- og ressursproblemer menneskeheten står overfor. De økende konsentrasjonene av klimagasser skaper ubalanse i det temmelig stabile klimaet vi har hatt etter slutten av siste istid. Holocen blir avløst av Antropocen, en ny, ustabil geologisk tidsalder der menneskenes påvirkning får avgjørende innflytelse på klimaet. Ikke planlagte og veloverveide endringer, hadde det enda vært så vel. Nei, utilsikta, og enda verre, uten at vi overskuer hva virkningene vil bli, uten at vi har virkemidler til å bremse eller stanse en farlig utvikling og uten at vi er klar over hvor endringsprosessene vil føre oss hen.

Dagstøtt får vi høre at økonomisk vekst er nødvendig. Kanskje fordi det til sjuende og sist er økonomisk vekst som er målet? Sikkert er det iallfall at det er den hemningsløse økonomiske veksten etter 2. verdenskrig som har gjort klimaproblemet så akutt (se figuren).

CO2andGDP

Kurvene for globalt bruttonasjonalprodukt og årlige CO2-utslipp har fulgt hverandre i tykt og tynt, men 2014 skiller kurvene lag. Selv om dette skulle innvarsle en ny tendens, løser det langt ifra alle problem. For den økonomiske og politiske eliten er fortsatt økonomisk vekst et mantra og nøkkelen til å løse klimaproblemene. Det kapitalistiske systemet krever evig økonomisk vekst, evig økende ressursforbruk, og å sikre den økonomiske veksten er politikernes fremste mål og største bekymring. Problemet er bare at Jorda er begrensa, den tillater ikke uhemma økonomisk vekst. Den har planetariske grenser, og noen av dem har vi allerede overskredet. Når økonomien støter mot fysikken, er det økonomien som må vike. Veksten må butte før eller seinere. På noen områder blir det «før».

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.